Nils E. Naastad Luftkrigsskolen
KOMMENTAREN
Førsteamanuensis
Nils Naastad har sin faste spalte i Luftled hvor han gir sine personlige synspukter og kommentarer om det som rører seg i Luftforsvaret og Forsvaret forøvrig.
SURPOMPEN Det er ikke helt uten problemer dette, å skulle by på motforestillinger i en organisasjon hvor alt går så bra. Og det gjør det jo, det er jo å bare å lese herværende organ. Luftforsvaret er jo en sammenhengende suksess om man skal tro vårt utmerkede Luftled. Og det skal man jo. Men når man forsiktig skal bringe noen små motforestillinger inn i all selvtilfredsheten, så blir man jo lett stemplet som sur. Grå er man også. Og egentlig ganske gammel.
lønna til de som er borte, har vi i hvert fall klart å beholde! Færre og færre, men til stadig høyere lønn, det er jo trøst i det?
Selvoppfattelsen er jo annerledes; snarere enn sur er man en livsglad erotiker med sans for rødvin, bøker og hvitt papir. Så kjære redaktør, kan du ikke få inn noen litt triste fiaskoer i ny og ne, så slipper jeg å minne om dem? Så kan jeg heller trøste og gi livsmot uten ved å engasjere skadefryden.
Tenk å kunne trøste alle de av våre våpengrenbrødre som nå blir jaget ut på landet utenfor Moss og si at det kan da ikke være så ille. Rett nok får du ikke tjenestegjøre på de operative stasjonene Bodø eller Ørlandet, men så får du til gjengjeld fine somre. Mosselukta er det vel slutt på også. For ikke å snakke om hvor vakkert det er å slå seg ned der ute på landet når dere blir pensjonister. I stedet for å være så fryktelig operative kan dere jo sitte i Østfold og skrive lure ting og tenke. Dere kan så å si forberede pensjonisttilværelsen. Er det ikke vakkert å tenke på da, at man bor helt oppe under svenskegrensen og kan se for seg en evig tilværelse i pendling til Sverige på jakt etter billig kjøtt og sprit og hva annet svenskene kan fallby. Når en tilstrekkelig stor del av inntekten blir brukt i Sverige, så bidrar man jo heller ikke til inflasjonen. Så mist ikke motet, kunne jeg si, for egentlig gjør dere også en nasjonaløkonomisk heltemodig innsats. Alle kan jo ikke være så jævla operative, heller. Og egentlig er det amerikanerne som vil slåss, ikke vi. Vi vil ha fred vi, og skrive stabsstudier.
Tenk å få anledning til å kunne lyse opp i et motløshetens tidsskrift og kunne si at; så da, så da, det er da ikke så ille? Se bare på alt vi har fått til i det siste. Vi har bombet Norge trygt i Afghanistan. Og det er jo godt at de skjeggete krigerne ble værende på slagmarken i stedet for å komme seg til Norge, og heve trygd som en annen Mulla Krekar. Hva har ikke vår innsats betydd for trygdebudsjettet? I det hele tatt, er det ikke fint at vi har Afghanistan med sta krigere som ikke gir seg? Jeg mener, alt på 1920-tallet drev jo et RAF, som den gang var nedleggingstruet, bombekampanjer der nede. Ikke at krigerne gav seg, men det var vel heller ikke hovedhensikten. Først og fremst skulle man opprettholde RAF som selvstendig våpengren. Og det lyktes man jo med som kjent. Og nå er vi i gang igjen; et luftforsvar i eksistensiell krise kan på nytt bombe seg til fortsatt livsrett i det samme området. Er det ikke flott? Vi har mye å takke afghanerne for. Stå på karer! Ikke gi dere, vi er ikke trygge ennå! Og tenk å kunne peke på at rettnok går antallet ansatte nedover slik at det blir både ensomt og trist på jobben, men
Alt dette kunne jeg si, om det ikke var fordi alt gikk så fordømt bra at ingen behøver meg som balsam for sine frustrerte sjeler. Men slik er det altså, man er så å si dømt til å være en sur liten motvekt til alt selvskrytet. Det er tungt, men hva gjør man ikke for Luftforsvaret om bare lønna er god nok.
LUFTLED
nr. 2 juni 2004
51
