LUFTFORSVARET 60 ÅR
LUFTVERNET TAR UTFORD Er tiden for det bakkebaserte luftvernet ute? Er luftvernartilleristene vår tids armbrøstskyttere, som må innse at utviklingen er gått fra oss? Mitt svar er NEI, lufttrusselen TEKST: Oberst
Bernt Erik Børresen Sjef Forsvarets Luftvern UKS
E
Etter bortfallet av den kalde krigen, og basert på hva vi har sett av kriger, konflikter og kampanjer etter dette, er det fra flere hold blitt hevdet at lufttrusselen er borte. Massiv tilstedeværelse av alliert luftmakt har umuliggjort etableringen av en lufttrussel, selv fra så vidt teknologisk motstandere som Serbia og Irak. Slik verdensbildet nå er blitt kan vi nok slå fast at tiden for de massive flyangrep ikke er tilstede. Slik sett kan vi nok gi våre kritikere rett; den trusselen våre våpensystem opprinnelig ble bygget for, er ikke der. Men samtidig ser vi at en ny trussel er i ferd med å materialisere seg.
Ikke så alt for kjent, men likevel et faktum; Irak satte inn et mindre antall cruise missiler mot koalisjonsstyrkene i en tidlig fase av siste Irak-krig. Koalisjonsstyrkene var ikke i stand til å engasjere disse, men på grunn av flaks gikk det bra. I langt større grad enn tidligere ser vi også at «ikke-statelige» aktører både har vilje og evne til å gjøre massive anslag. Deres våpenarsenaler er sannsynligvis små, og ikke nødvendigvis sofistikerte, og utløses ikke langs linjene av en tradisjonell konflikt. Den asymmetriske trusselen er økende, og selv om de fleste angrep av denne type ennå bæres fram over land, forutsier for eksempel en studie foretatt av Rand Corporation at denne type trussel, usofistikerte cruise missiler, eller «Weaponized UAV’s» vil bli stadig mer framtredende. Slike våpen, eller
NASAMS: Bilde viser radaren som brukes i NASAMS-systemet.
52 LUFTLED
nr. 2 juni 2004
er ikke borte – den endrer seg. Og den endrer seg i en retning der det norske bakkebaserte luftvernet i aller høyeste grad har en rolle å fylle, i dag – og i framtiden!
FOTO: Luftforsvaret
store og små fly bemannet med mennesker som er villige til å ofre eget liv for egen sak, vil kunne ha enorm effekt der angriperen ønsker at anslaget skal være spektakulært. Et bakkebasert luftvernsystem med evne til å engasjere denne type mål vil være i stand til å utøve en beskyttelse av slike «spektakulære angrepsmål», ved å i tide bekjempe denne type våpen, 24 timer i døgnet, 7 dager i uken. Det er derfor interessant at USA i 2004 signerte kortakter for anskaffelse av et våpensystem hvor en av primæroppgavene nettopp er å møte en slik trussel. Systemet er SLAMRAAM (Surface Launched AMRAAM), som i prinsippet har de samme ytelser som NASAMS, utviklet i Norge i 1990-årene! Allerede med dagens NASAMS har vi en evne til å bekjempe slike mål, og med oppgraderingen til NASAMS II forbedrer vi en meget relevant evne ytterligere. At norsk våpensystemutvikling har kommet i en slik posisjon skyldes blant annet det faktum at Norge er et lite land, med få personellressurser, men med høyt faglig nivå, både innenfor Forsvaret, FFI og norsk industri. Dette har ledet fram en utvikling av HAWK til NOAH og fra NOAH til NASAMS. Ved å utnytte teknologien, var det mulig å redusere personellbehov og antall komponenter i systemet. Utviklingen ble tvunget fram av en vurdert høy trussel mot våre flyplasser på syttitallet, og frafallet av NIKE på tidlig nittitall. De valgte løsningene har medført at luftvernartilleristene har operert i Nettverksbasert Forsvar i mange år før begrepet NbF ble «oppfunnet» og tatt i bruk av resten av Forsvaret, og i NATO for den saks skyld.
