GENERALEN
GENERALEN La meg først få takke for utfordringen fra general Granviken om å bidra med noen tanker i denne spalten, og i et Luftled som har utviklet seg kontinuerlig og meget positivt siden starten i 1986 til å bli en publikasjon som Luftforsvaret har større og større grunn til å være stolt av. Når jeg nå har fått denne muligheten, ønsker jeg med mitt innlegg å slå et slag for flernasjonalt samarbeid. De siste to og et halvt årene har jeg vært ansatt i NATO Maintenance and Supply Agency (NAMSA) i Luxembourg, og det har vært naturlig å utvikle tanker omkring fordelene ved flernasjonale løsninger. Det er hyggelig å se at slike tanker også gjenspeiles i den siste militærfaglige utredningen. Min påstand er at Forsvaret må videreføre satsingen på internasjonale løsninger, som et virkemiddel for å skape et norsk militært forsvar som er bedre tilpasset morgendagens utfordringer. Forpliktende samarbeid basert på flernasjonale løsninger er etter min mening helt avgjørende for at Forsvaret i årene som kommer, og innenfor gjeldende rammebetingelser, skal kunne utøve sin oppgave og rolle i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. I tillegg til å være et sikkerhetspolitisk virkemiddel for nasjonen Norge må Forsvaret derfor være istand til å bidra mest mulig effektivt til internasjonale operasjoner. Med skriften på veggen, som peker i retning av stadig lavere ressursinnsats til militære formål, er det etter min mening avgjørende at vår politiske og militære ledelse vurderer behovet for norske militære kapasiteter innenfor rammen av flernasjonale løsninger, istedet for å opprettholde nasjonale kapasiteter og kompetanse på alle ønskelige områder. Når det ikke lenger er mulig å finansiere et balansert militært forsvar, må valget være å opprettholde slike militære
76 LUFTLED
nr. 2 juni 2004
kapasiteter som gjør det mulig å sikre våre nasjonale interesser i vårt nærområde med egne midler, og som samtidig kan gi et fornuftig bidrag til våre nærmeste allierte i tilfelle internasjonale operasjoner. Naturlige nasjonale militære kapasiteter vil som før være evne til suverenitetshevdelse, beskyttelse av vitale installasjoner, overvåkning av vårt territorium og kontroll av havområdene. Det betyr at enkelte andre kapasiteter bør og må velges bort. Noen vil kanskje kalle et flernasjonalt forpliktende samarbeid for utopi. Det var ikke mange som for få år siden kunne tenke seg at nesten hele Warsawa-pakten skulle bli medlemmer av NATO. Med hele 7 tidligere østblokk land som nye medlemmer fra april i år er det enkelte som lurer på når Russland kommer med. NATO har siden starten i 1949 satt standardisering og interoperativitet i fokus. Men begrepene har kanskje først og fremst vært til bruk i festtaler. Etter mange år med nasjonale løsninger ser vi nå heldigvis fremveksten av stadig flere multinasjonale utviklings- og anskaffelsesprogrammer. Felles materiellutvikling er imidlertid ikke bare et middel for å redusere anskaffelseskostnadene, men i høyeste grad et verktøy for større operativ og logistisk interoperabilitet – og derved større stridsevne og utholdenhet. Det er derfor av avgjørende betydning at også norske materiellanskaffelser skjer med intergrasjon og interoperabilitet for øye, spesielt innenfor et alliansetilpasset konsept. Norske bidrag til internasjonale operasjoner må etter min mening være betydelig bedre tilpasset de av våre allierte som vi mest sannsynlig vil operere sammen med. Jeg er overbevist om at norske styrker vil delta oftere og mest effektivt i internasjonale operasjoner som en integrert del av flernasjonale
«Generalen» er en fast spalte der vi utfordrer en av våre pensjonerte generaler til å på fritt grunnlag gi sine betraktninger rundt Forsvaret og Luftforsvaret.
europeiske styrker. Våre materiellanskaffelser bør derfor være nøye avpasset til og koordinert med våre europeiske allierte. Det betyr selvsagt ikke at vi i fellesskap skal satse utelukkende på europeisk materiell, men at vi må anskaffe felles materiell som kan bidra til å styrke helheten. Hva kan en flernasjonal satsing bety for Luftforsvarets fremtid? For det første er jeg overbevist om at forsvaret av vårt land også i fremtiden må basere seg på en rekke militære kapasiteter som hører inn under begrepet luftmakt, og som må være under nasjonal kontroll. En nasjonal kampflykapasitet vil være et helt avgjørende bidrag til suverenitetshevdelse, overvåking og kontroll av norsk område og luftrom, såvel som et vesentlig bidrag til internasjonale operasjoner. Det innebærer anskaffelse av et nytt kampfly til erstatning for F-16, som igjen vil få en operativ levetid opp mot 50 år. Tidsperspektivet alene tilsier at vi bør velge et kampfly som kan benyttes fleksibelt og i flere roller, og som kan oppdateres gjennom hele levetiden. Som jeg allerede har nevnt bør interoperabilitet med våre viktigste europeiske allierte spille en avgjørende rolle ved valg av flytype. For øvrig er jeg overbevist om at Norge i tillegg må videreføre egen evne til luftkontroll, maritim overvåking og bakkebasert luftvern. På den annen side er jeg like overbevist om at en egen lufttank kapasitet ikke hører hjemme i et fremtidig nasjonalt forsvar. Kanskje heller ikke middelstunge transportfly, når nåværende C-130 faller for aldersgrensen. Slike militære kapasiter bør heller skaffes tilveie gjennom forpliktende avtaler med våre allierte og gjennom felles anskaffelser, for eksempel som fellesfinansierte prosjekter innenfor rammen av NATO. Et alternativ kan være at vi betaler for tjenester som stilles til rådighet av enkelte medlemsland, basert på avtaler om
