Mitt Jaktblad nr. 02/2014 by Mitt Jaktblad

Mitt

TOPPTEKST

Mitt

Jaktblad

Jaktblad 2. utgåve • august 2014 • 1. årgang

Apportører – jaktens helter Viltforvaltning i Afrika Rigby – legenden er tilbake

Fuglejakt i Sverige Trofésmykker av tomhylser Ta fileten til et nytt nivå1

Mitt

Jaktblad Utgjeve av Sofaliv AS, i samarbeid med Hetland Media

Mitt Jaktblad er heilt gratis for lesarane, og blir finansiert av annonser og samarbeid. I magasinet er det difor lenkja til ulike produsentar, leverandørar, butikkar og arrangørar.

REDAKTØR/GRAFISK DESIGN Morten Hetland er ansvarleg for å fylla magasinet med redaksjonelt innhald. Ta kontakt med han viss du vil levera tekst og/eller bilete til magasinet. Tips gjerne om kva du syns Mitt Jaktblad bør skriva om i komande utgåver. 45 43 69 05 redaksjon@mittjaktblad.no

DAGLEG LEIAR/ANNONSESAL Når Håkon Kyllesø ikkje jaktar, testar utstyr eller driv Sofaliv AS, sel han annonser og samarbeidsavtalar for Mitt Jaktblad. Ta kontakt med han for ein hyggeleg samtale og ein god avtale! 909 76 058 annonser@mittjaktblad.no

mittjaktblad.no Hjelp oss å gjera Mitt Jaktblad kjent! Lik og del oss på Facebook: facebook.com/MittJaktblad

Mitt Jaktblad tek ikkje ansvar for innsendt materiale som me ikkje har bestilt på førehand. Tekst og bilete blir lagra digitalt, og kan bli brukt til marknadsføring eller i våre søstermagasin.

På andejak apporterende

008-0

kt med e hund

017

INNHALD

Nummer 02/2014

Leiaren: Ein god start......................... 004-005 Morgenjakt på rådyrbukk................. 006-007 Apportører – jaktens helter........... 008-017 Historiske jaktbilder.......................... 020-021 Forvaltning av Afrikas vilt........ 022-025 Katter: tamme massemordere............ 026-031 Spesialiserte lammedrepere............034-043 Våpen: Rigby – The Big Game.............044-050 Fuglejakt i Sverige.................................052-057 Trofésmykker av tomhylser............. 059-063 Tips til tipsing...........................................065-069 Landsskytterstevnet 2014................. 070-071 Mat: Filet på et nytt nivå................072-075 Smakfull cognac og god sigar...... 076-079

Mitt

Jaktblad 3

Mitt

Jaktblad TOPPTEKST LEIAREN

Ein god start… Betre seint enn aldri… Noke hektiske veker er tilbakelagt sidan lanseringa av den første utgåva av Mitt Jaktblad i slutten av mai. Tidleg i august, litt forseinka etter dei opphavlege planane, kan me no servera lesarane våre den andre utgåva av Mitt Jaktblad. Sidan du no les i andre utgåve av magasinet, går me ut frå at du likar det me jobbar med. Då håpar me at du kan gjera oss den tenesta å spreia bodskapen om Mitt Jaktblad blant andre jaktinteresserte venner og bekjente i din omgangskrets. Desto fleire lesarar me har, desto betre blad kan me laga! I tillfelle nokre av lesarane våre framleis ikkje kjenner til alle muligheitene med dette digitale mediet, informerer me kort om nokre av dei: Det er enklast å lesa magasinet i fullskjerm. Då kan du òg opna alle lenkjene i artiklar og annonser, og koma direkte vidare til relevant innhald på internett. Du kan aktivera fullskjermvisning ved å klikka på det litle ikonet med to små piler i nedre høgre hjørne av skjermen. Viss du ikkje ser ikonet, er du truleg i fullskjermvisning allereie. Når du blar gjennom magasinet ser du eit heilt oppslag (to sider) om gongen. Viss teksten er liten og nesten uleseleg, kan du klikka kor som helst på oppslaget for å forstørra innhaldet. Klikk på magasinet igjen for å zooma ut og sjå heile oppslaget igjen. Så gjentar me igjen oppmodinga om å spreia bodskapen om bladet til din omgangskrets, slik at me fortsatt kan utvikla og gje ut eit gratis, norsk jaktmagasin!

Håkon Kyllesø

dagleg leiar

Morten Hetland redaktør

TOPPTEKST

Mitt

Jaktblad

Mitt

Jaktblad

MORGENJAKT PÅ RÅDYRBUKK

Mitt

Jaktblad

En tidlig morgen på bukkejakt.

Spill filmen på YouTube 7

Mitt

Jaktblad

T OP P PO TRET KØSRTE R – J A K T E N S H E L T E R A

APPORTERENDE JAKTHUNDER PÅ

ANDEJAKT De jobber ofte i det skjulte, og når jakten er over syns de ikke i det hele tatt. Men man kan absolutt spørre om ikke jaktens egentlige helter er hundene, som ser til at skutte fugler og annet vilt blir funnet og avlivet. TEKST OG FOTO: MARIE NÄLSÉN

VANSKELIG: Når skytterne og viltet nesten ikke synes i vegetasjonen kan apportering være en svært så krevende oppgave.

E Å

A P P O R T Ø R E R – J A K T E TNOS P H P TE EL TK ES RT

Mitt

Jaktblad

FOKUS PÅ ER JAK THUND

jaktens helter 9

Mitt

Jaktblad

T OP P PO TRET KØSRTE R – J A K T E N S H E L T E R A

STØDIG OG FAST er kanskje retrieverens fremste egenskaper når den er på jakt: Å kunne sitte stille og vente på sin tur til å jobbe. Her er hundefører Sylvia Munk sammen med sin labrador Titus.

en svarte labradorhannen sitter stille og rolig, men er likevel oppmerksom. De ravgule øynene hviler på skytterne som står et titalls meter foran ham. Han har ikke halsbånd eller snøre som holder han fast. Han lager ikke én eneste lyd, han logrer ikke med halen. Han bare sitter der og konsentrerer seg om hva som skal skje. Brått smeller det, og en and styrter mot bakken. På kommando, som skutt ut av en kanon, løper han frem. Han henter stokkanda, snur på stedet og kommer like fort tilbake og legger anda på bakken rett foran føreren, Sylvia Munk, som berømmer sin Titus. Sylvia stryker ham bak ørene, og han setter seg igen. Like rolig og stille. Man kan ikke annet enn å bli forbauset over den raske vekslingen mellom passivitet og intenst arbeid; det som kjennetegner en arbeidende retriever. Vi er på andejakt langt sør i Sverige. Ti jegere tilbringer ettermiddagen med å jakte på ender i en rekke viltvann. Som medhjelpere har de syv hundeførere og ni hunder, av disse åtte labradorer som er eksperter på å sørge for at alle endene kommer tilbake til jegerne, og

å avlive fugler som eventuelt måtte bli skadeskutt. Dessuten har de med seg den engelske springer spanielen Lad. Hans arbeid består vanligvis av å støte vilt, men akkurat i dag assisterer han som apportør. – Vi kan ikke forvente like mye av han som man kan av en labrador, men jeg synes slett ikke han gjør en dårlig jobb, sier hundefører Jens Munk. PÅ DEN ENE SIDEN AV DAMMEN ligger de vidstrakte jaktmarkene. Der kan man se flere hundre meter i alle retninger, og jegerne har ingen problem med å hente endene sine selv, hvis det skulle være nødvendig. På den andre siden er det desto vanskeligere. Rundt viltvannet vokser edelløvskogen høyt og tett, og gress og andre planter dekker bakken. Her stilles virkelig apportørenes evner på prøve når det gjelder å lete på rett plass etter endene som felles. Som hunderfører på en jakt som dette har man flere oppgaver enn å bare føre hunden. Man må også følge med på

A P P O RTØ R E R – J A K T E N S H E LT E R

Mitt

Jaktblad

D E T S M EL L ER G O DT RU N DT V I LT VA N N E T

jaktens helter N Å R EN D EN E F LY R S O M B E S T. H U N D EN E

hvor mange fugler som blir felt, og avgjøre hvilke fugler som hunden skal apportere umiddelbart, og hvilke fugler som kan ligge igjen til jakten er avsluttet. En fugl som er felt ligger der den ligger, mens en skadeskutt fugl må hentes inn så snart som mulig for at den skal lide minst mulig. Man må også passe på at man ikke er i veien for skytterne, og at man holder seg til sin skytter og sitt område, slik at hunden ikke løper og forstyrrer på jaktmarkene som ennå ikke er jaktet på. Det smeller godt rundt viltvannet når endene flyr som best. Hundene sitter stille og rolig og venter, men når de får kommando om å hente, skjer forandringen med lynets hastighet. Fra rolig til aktiv på ett hundredels sekund, omtrent som å slå av og på en lysbryter. Når jakten avsluttes starter den virkelige jobben for apportørene når viltet skal samles inn. Hver fører har forhåpentligvis ganske god oversikt over hvor mange ender som er skutt og hvor de finnes, men de har også

S I T T ER S T I L L E O G R O L I G O G V EN T ER .

A P P O RTØ R E R – J A K T E N S H E LT E R

dialog med jegerne om hva de har sett og opplevd. Hundene blir sendt ut på fritt søk i området, og søker side om side uten å bry seg om hverandre. I løpet av ca. ti minutter har de hentet inn alle de seksti endene som ble felt. Viltvognen kommer skramlende, og hundeførerne hjelper til med å henge opp resultatet av dagens andre runde med andejakt. DET FINNES MANGE RETRIEVERE, og de fleste av dem er inndelt i en jakteller utstillingstype. Jaktvarianten er en populær hunderase, takket være dens egenskaper som er avlet frem gjennom en lang årrekke. Det er også populært for dem som ikke jakter selv å trene til jaktprøve, og dermed kunne delta med hundene sine på jakt. I for eksempel Sverige er det vanskelig å få seg en fast plass som apportør, siden andre hundeførere vokter plassene sine nøye. Det er et hardt og tidkrevende arbeid å både trene og holde hunden i toppform, men man kan ikke forvente seg så mye som et rødt øre i godtgjørelse. I andre land, som for eksempel Storbritannia – der småviltjakt av denne typen er betydelig vanligere – har apportørene lønn for tjenestene sine. Det har derimot ikke hundeførerne i Sverige. Det er det alltid noen andre som står klare til å overta plassen til de som takker nei, uten å forlange betaling. – Vi har ca. 35 mil å kjøre hver veg for å komme oss hit, forteller Jens Munk. – Vi pleier å reise hit rundt fem ganger hver sesong. Noen ganger blir vi her en hel uke for å være med på jakt. De dagene det ikke er jakt bruker vi til å trene hundene. I slutten av hver sesong har vi vår egen «takk-jakt», der vi selv får lov til å jakte, utdyper Jens. Jens Munk og kona Sylvia har vært med på jakt i dette området i mange år, og de har begge lang erfaring med hva som kreves av både hundeførerne og hundene. 12

VILTVOGNEN blir fylt opp med resultatet av dagens andre runde med andejakt.

– Det viktigste er at man har en hund som er lydig og kan sitte helt rolig ved siden av deg, selv om jegere skyter, andre hunder løper og fugler flyr og faller rundt dem, forteller Sylvia. – Dessuten er det også viktig at hunden er helt stille. Det er alt for mange hunder som sitter og piper og klynker, slår hun fast. BILENE SVINGER UT PÅ VEIEN og peiler kursen mot neste viltvann. Sukkerroene ligger stablet opp på markene, og noen av dem har allerede blitt dekket av et tykt lag halm, slik at de ikke fryser om frosten skulle snike seg innpå. Noen av rapsåkrene har en blek grønnfarge i det sterke sollyset, men de fleste er brune, nypløyde åkrer. Et lite stykke lenger fremme kommer vi oss ut på en eng. Til venstre for oss renner en bekk, og på den andre siden stiger et høydedrag der busker og kratt vokser oppover skråningen. På toppen går jernbanesporet, og med jevne mellomrom kan vi se togene suse forbi. Dammen ligger rett foran oss, og er knapt synlig. Skytterne stiller seg i en ring rundt dammen og venter på at jakten skal blåses i gang. En hare blir støtt opp. Den hopper og løper forbi apportørene, men ingen av dem viser antydning til at de vil følge etter. Men i mitt stille sinn tenker jeg at situasjonen ville sett helt annerledes ut dersom hundene fikk en kommando om å følge etter haren.

Mitt

Jaktblad

jaktens helter A P P O RTØ R E R – J A K T E N S H E LT E R

Mitt

Jaktblad

DENNE SPANIELEN har ikke fått spesialtrening som apportør, men klarer likevel å forsvare plassen sin under andejakta.

Mitt

Jaktblad

TA OP P PO TRET KØSRTE R – J A K T E N S H E L T E R

A N D EJ A K TA ER OV ER O G V I LTVO G N A ER F U L L . R E SU LTAT: 316 F ELT E EN D ER .

jaktens h

A P P O RTØ R E R – J A K T E N S H E LT E R

helter

Mitt

Jaktblad

HUNDER OG HUNDEFØRERE etter vellykket ettersøk. Fra venstre: Jens Munk med Led, Annika Hernqvist med Daze og Ulla Wilderoth med Triss.

Mitt

Jaktblad

A P P O RTØ R E R – J A K T E N S H E LT E R

– DET BESTE SOM FINNES er å være med som apporteringsekvipasje på en skikkelig godsjakt, synest Yvonne Lindqvist.

TIL HØYRE FOR OSS er det en holme full med busker, nedfalne trær og allslags planter. – Det er tett som en vegg der inne. Der pleier det alltid lande flere fugler, så hundene får virkelig vise hva de kan, forteller Sylvia. Noen av jegerne har også med egne hunder. – Da vet vi aldri hvordan det går. Vi vet bare hva hundene våre er gode for. Dessuten blir det vanskelig å holde kontroll på hvor mye av viltet vi har fått inn igjen. Vi går kanskje og leter etter en and som en annen hund har tatt uten at vi har fått vite det. Det sliter unødig mye på våre hunder, sier Jens noe bittert. De første endene letter og skuddene løsner igjen, og som Sylvia forklarte lander en av de første endene i skogspartiet på holmen. Labradortispa Dina kommer seg raskt over til holmen, og hopper over og kryper under falne trær for å finne byttet sitt. Området er lite og jakta er over etter kort tid. De mange endene blir felte av treffsikre skyttere, og uten noen skadeskutte fugler går etterapporteringen fort. Seksti nye ender får sin plass på viltvognen. Dagens siste viltvann ligger i en dal, omringet av høyt gress, brennenesler, busker og andre høye planter. I vår ble det sluppet ut 600 andunger her, men nå ligger det sikkert 16

TIL SLUTT ble det 1-0 til Eddi, i konku

dobbelt så mange ender i vannet og snadrer. Et jaktområde som dette stiller store krav til hundene. Det er vanskelig for dem å markere alt viltet selv, uten å måtte stole på signaler fra hundeføreren og sitt eget søkearbeid. Dessuten må de ved de fleste apporteringene over en bekk før de kan begynne å lete. Yvonne Lindqvist og hennes labradorhanner Eddi og Charlie, står rolig og konsentrert og venter på at jakten skal blåses i gang. Hun har vært med på disse jaktene i 7-8 år, og hennes største interesse er å lære opp, trene og jakte med hundene sine. Den siste tiden har hun vært pensjonist, og vier dermed mesteparten av tiden sin til hundene. – Her er det så mange fugler at begge hundene får være med på å apportere etter tur. Ellers pleier jeg bare å ta med én om gangen, sier hun. Den første flokken som kommer over oss er massiv. Himmelen blir nesten formørket av alle fuglene som kommer til syne. Det smeller konstant fra geværene til alle de ti skytterne, og for en utenforstående ser det hele ut som et sant kaos. Charlie og Eddi henter fuglene etter hvert, og legger ned stadig flere ender ved Yvonnes føtter. Det rasler litt, og brått lander en and med et dunk, mindre enn en halvmeter fra meg. Tenk å ha fått den i hodet…

jaktens

A P P O RTØ R E R – J A K T E N S H E LT E R

urransen mot stokkandhunnen.

Mitt

Jaktblad

NÅR JAKTEN BLÅSES AV starter virkelig arbeidet for apportørene og hundeførerne når viltet skal samles inn.

Selv om de nå har jaktet i flere timer, jobber hundene konsentrert og henter systematisk fugl etter fugl. Vi kan ikke se tegn til trøtthet. Opp og ned i gjørmete, sleipe skråninger, ned i vannet og opp på den andre siden. Der står et par skyttere i så tett og høy vegetasjon at bare hodene, skuldrene og geværløpene viser. Oppå høydedraget tordner toget forbi. – Det er litt skummelt at toget går forbi så nær oss, sier Yvonne mens hun raskt og enkelt avliver en skadeskutt and ved å slå den i nakken med en pinne.

lære en hund. Hunden må selv skaffe seg en slik erfaring. Både anda og hunden er sta, og det er fascinerende å betrakte spillet mellom dem, men til slutt går Eddi seirende ut av striden. – Så bra, sier Yvonne, og klapper hunden sin. Det er svært viktig at skadeskutt vilt blir hentet inn og avlivet. En skadeskutt and kan leve svært lenge med skadene, og man kan umulig tenke seg hvilke lidelser det ville vært å leve med et eller flere skuddsår. Mørket sniker seg innpå, og en ettermiddag på andejakt er over for denne gang. Faklene tennes og jaktfølget går hjemover i viltparade. 316 ender ble felt i løpet av dagen, og viltvogna er helt full. I morgon har yrkesjegerne mye å gjøre, når alle endene skal plukkes og ivaretas. Salutten blåses for å hedre viltet, og jegerne tar av seg hatter og capser for å takke alle hundeførerne med et skikkelig håndtrykk. Men de egentlige heltene er ikke en gang der. De som har slitt i mange timer; løpt, lett og søkt, svømt i kaldt vann og som har såre snuter etter å ha søkt i brennenesler. De døser bak porter og bur, med varme dekken over seg. Jaktens helter er trøtte og slitne, men hviler fornøyd etter en vellykket dag på jakt med matmor eller matfar. nn

helter ENDENE FLAKSER OG FLYR. Det er helt sprøtt. Flokkene som kommer over oss er gigantiske med flere hundre fugler i hver flokk, og de kommer igjen og igjen. Når jakten endelig blåses av blir det helt stille; en nesten surrealistisk, merkelig stillhet. Men den er bare midlertidig. Snart blir det febrilsk aktivitet igjen. I bekken svømmer en skadeskutt and, og Eddi blir sendt etter den, men rett før han kommer bort til den dykker anda, og kommer opp igjen flere meter lenger borte. Det er en vanskelig apport, ettersom det krever at Eddi holder seg i området, svømmer rundt i vannet og venter til anden ikke kan dykke under vannoverflaten lengre. Dette er noe man ikke kan

Mitt

Jaktblad

TOPPTEKST

Enj oy ing t n u H

Bjørnejakt British Colum Høst/vårjakt 2014/20

7 dager jakt Tags på 1 bjørn og 1 ulv All transport, mat og overna KR 21 500,www.enjoyhunting.no 18

TOPPTEKST

Mitt

Jaktblad

mbia 015

atting

Mitt

Jaktblad

TOPPTEKST

Jens Ulrik HĂ¸gh presenterer

Historiske jaktbilder

« SJ Ø LV S AG T S K AU T J EG ER A N E A LT V I LT E T

TOPPTEKST

Mitt

Jaktblad

ord Randolph Churchill blir sett på som éin av verdas aller første safariD EI KO M OV ER – D ER I B L A N T T R E N A S H O R N, kundar, då han i 1891 reiste til MashonaF I R E LØV ER , EI R EK K J E L EO PA R DA R O G land, ein region nord i Zimbabwe. Dette biletet frå 1883 viser dei uidentifiserte M EN G D ER AV S T EPPE V I LT.» jegerane som var på safari i Sør-Afrika nesten eitt heilt tiår før Lord Churchill! Dermed er fotografiet av denne sørafrikansk jaktekspedisjonen eitt av dei eldste kjende bileta av jaktturisme i Afrika. Personane på biletet er britiske jakt-kundar (utan hatt), boar-guidane deira og nokre innfødde hjelparar frå Cape Town. Biletet er tatt ved Kimberly i Northern Cape-provinsen når jegerane var på veg til Cape Town frå jaktmarka lengre nord. Sjølvsagt skaut jegerane alt viltet dei kom over – deriblant tre nashorn, fire løver, ei rekkje leopardar og mengder av steppevilt. Ein kan lett kjenna igjen eland, impala, vortesvin, oryx, kudu, sebra og bøffel, samt ei mengd primitive våpen som dei har fått av lokale stammar. Det ser derimot ikkje ut til å vera noko elfenbein på biletet. Legg merke til den munningslada rifla i kaliber 2, som på denne tida blei sett på som rett medisin mot tjukkhudingar (Pachydermata). Ein annan artig detalj som ein kan merka seg, er den spøkjelege kvite flekken på kneet til jegeren til høgre. Dette er truleg ein hund som ikkje greidde sitja stille under den svært lange eksponeringstida som ein måtte ha for å kunna ta eit bilete på den tida. Prisen for ein guida safari som denne var enorm, noko som førte til at storviltjakt i Sør-Afrika blei ein sport som berre dei rikaste hadde råd til. Eventyret varte i fleire månader, og det var eit risikofylt oppdrag, sjølv etter dagens målestokk. Stygge infeksjonar og tropiske sjukdommar tok livet av mange reisande jegerar. Men du hadde vel òg gjerne ha reist dit? 21

Åpent brev til US Fish and Wildlife Service BAKGRUNN: De amerikanske myndighetene, representert ved US Fish and Wildlife Sevice, har lagt ned forbud mot import av elefanttroféer fra Tanzania og Zimbabwe til USA, med begrunnelse i økt krypskyting i de to landene. Det har fått Robin Hurt – en kjent, afrikansk, profesjonell jeger – til å publisere følgende åpne brev om konsekvensene av importforbudet: Ja, Afrika har et alvorlig problem med krypskyting, som har blitt forsterket av en eksplosiv etterspørsel etter elfenben og neshornshorn. Forbudet mot import av elefanttroféer fungerer i realiteten som et forbud mot at amerikanske statsborgere jakter elefanter i Tanzania og Zimbabwe. På tross av at myndighetene i disse landa ser et klart behov for å opprettholde lisensjakten på elefanter, er det lite trolig at amerikanske jegere vil reise på dyre elefantjaktsafarier når de ikke får importere troféene sine. Safarijegere er, i motsetning til krypskyttere, ikke slaktere som blir drevet av utsikter til rask økonomisk gevinst. Tvert imot er de forberedt på å betale store pengesummer for det privilegium å kunne jakte på et utvalgt dyr og beholde troféet som et minne. Et importforbud fungerer ikke. Forbud er ingen løsning. Det er mer effektivt å støtte bedre forvaltningsmetoder og anti-krypskytterprogrammer. Enda viktigere er det å finne gode metoder mot sluttbrukerne av de illegale dyreprodukter, de som er den egentlige årsaken til illegal jakt. Jeg har selv opplevd de negative konsekvensene som følger av tre afrikanske jaktforbud. Helt siden jeg fikk min første PHlisens (Professional Hunting) i Tanzania i 1963 har jeg arbeidet som profesjonell jeger – ikke bare i Tanzania, men også i de fleste andre afrikanske land som opp gjennom årene har tillatt jakt. Kort fortalt er safarijakt et viktig redskap i forvaltningen av viltet i Afrika. Jakten skaper viktige inntekter for myndigheter, viltreservater og lokale safarioperatører gjennom lovlig og gjennomregulert jakt på overskuddsdyr i de ulike bestandene. Jakten er avgjørende for økonomien i matforsyningen til de menneskene som til daglig lever side om side med ville dyr i eller i nærheten av naturreservater. Inntektene er viktige for finansieringen av safarioperatørenes og myndighetenes tiltak mot krypskyttere. Jakten er først og fremst basert på gamle dyr som ikke lengre kan bidra til avl. Amerikanske jegere står for ca. 60% av safarioperatørenes omsetning i Tanzania og Zimbabwe. 22

TOPPTEKST

Deres importforbud vil i stor grad redusere inntektene som er så ekstremt nødvendige for å finansiere innsatsen mot illegal jakt i Zimbabwe og Tanzania. I kjølvannet av importforbudet vil det uten tvil bli mange avlyste jaktsafarier, og disse kommer i neste rekke til å påføre jaktområdene store økonomiske tap. Lokalbefolkningen vil ikke forstå bakgrunnen for deres beslutning, og en del av dem vil ganske enkelt slå seg opp på illegal jakt for å kompensere for de manglende inntektene. Alt dette er dere klare over, men dere kjenner kanskje ikke til de negative konsekvensene man opplevde under tidligere jagtforbud: Tanzania innførte jaktforbud i 1973. På den tiden var det en anslått bestand på ca. 380.000 elefanter og 18.040 svarte neshorn i landet. Da myndighetene åpnet for jakt igjen i 1983 var elefantbestanden falt betydelig, og bestanden av nesehorn var på mindre enn 100 dyr. Myndighetene i Tanzania innså at jaktforbudet var en feiltakelse, som hadde åpnet bushen for uhemmet illegal jakt, og de valgte å gjeninnføre jakten etter ti års pause. Elefantbestanden ble umiddelbart større, og vokste frem til 2009 (rett før dagens bølge av illegal jakt) til 130.000 dyr. Det er ingen tvil om at bestanden akkurat nå er noe mindre, men deres forbud mot import av elefanttroféer vil aksellerere tilbakegangen ytterligere. Kenya forbød jagt i 1977. På den tiden ble elefantbestanden anslått til ca. 176.000 dyr, og det var mer enn 8.000 svarte neshorn igjen i landet. I dag blir det regnet med forskjellige bestandsstørrelser, men det er trolig ca. 20.000 elefanter og ca. 500 neshorn igjen. Storviltjakt er fortsatt forbudt i Kenya. Til nå har årene med jaktforbud kostet landet mer enn 150.000 elefanter og 7.500 neshorn. Krypskytingen er omfattende, og vil også være det i tiden fremover. Den demokratiske republikken Kongo (tidligere Zaïre), som før var den afrikanske skogselefantens viktigste bastion, stengte for safarijagt i 1984. I dag er det ingenting som tyder på at jakten blir gjeninnført med det første. I årene siden jaktforbudet ble nedlagt er den nordlige underarten av hvitt neshorn forsvunnet og antatt utdødd. Skogselefantene er i dag svært sjeldne i landet. Igjen har hele tilbakegangen skjedd under en periode med forbud mot lovlig jakt. Det er et viktig poeng i alt dette: Når man fjerner lovlige jegere fra bushen, de som forvalter viltet ut fra prinsippet om bærekraft, blir det skapt et tomrom. Villmarken blir da raskt fylt med illegale vilttyver – krypskyttere. Ja, det er store problemer med krypskyting i Afrika, overalt der det er elefanter og neshorn. Problemet er desverre ikke begrenset til bare Tanzania og Zimbabwe. Men jeg kan forsikre dere om at

hvis dere undergraver den lovlige tilstedeværelsen av safarijegere i bushen, noe som er en direkte effekt av deres importforbud, vil omfanget på krypskytingen øke i et urovekkende tempo. Dette kan true elefantenes videre eksistens i Tanzania og Zimbabwe. Vi har alle en felles interesse i viltets trivsel, og det gjelder ikke bare elefanter. De profesjonelle jegerne er blandt de mest motiverte til å passe på viltet, for deres eget levebrød og livsstil avhenger av sunne viltbestander. Savner dere midler mot krypskyttere? Da er det nok verdt å overveie følgende: I stedet for å innføre importforbud som straff, burde dere oppmuntre til bedre forvaltningspraksis. Allier dere med de afrikanske myndighetene, samarbeid med dem og hjelp dem, i stedet for å gjøre dere til uvenner ved å innføre et ødeleggende importforbud. En del av problemet er at lovlig jakt og vilt-tyveri, i form av krypskyting, ofte forveksles på grunn av feilinformasjon. Lovlig, regulert jakt er naturforvaltning. Krypskyting er simpelt tyveri. Finn og straff mellomleddene og sluttbrukerne av illegale viltprodukter. Når alt kommer til alt er dette de egentlige skurkene, og den direkte årsaken til krypskytterbølgen. Det virker ofte som om det er de lovlige jegerne som får skylden, mens de kriminelle slipper ustraffet unna med gjerningene sine. Dette må endres! Hjelp til med å finansiere bekjempelsen av krypskyttere. Tanzania og Zimbabwe har begrensede ressurser, og tiltak mot krypskyttere er ekstremt kostbare. USA kan gjøre en enorm forskjell ved å hjelpe med å betale for innsatsen mot den illegale jakten. Vær med på å utdanne lokalbefolkningene i verdien av ville dyr, og innvolver dem i å utnytte disse verdiene gjennom utvikling av jakteller økoturisme. Begge deler er viktig med tanke på å tilføre de ville dyrene en langsiktig verdi. Et enkelt spørsmål: Hvem vil ta på seg ansvaret hvis importforbudet mot elefanttroféer skutt av lovlige jegere, som forventet, medfører økt krypskyting i både Zimbabwe og Tanzani? US Fish and Wildlife Service? Med vennlig hilsen

Robin Hurt

Mitt

Jaktblad

TAMME MASSEMORDERE

Det finnes ca. 600 millioner tamkatter i verden. Godt og vel 700.000 tamkatter bor her i landet, og mer en 90 prosent av dem ferdes ute i naturen, der de bedriver en av sine favorittsysler i stor stil, nemlig å drepe fugler og smådyr. TEKST OG FOTO: JENS ULRIK HØGH

Den største

fugledreperen F

orvaltningen av innførte dyrearter er et av de heteste temaer i naturdebatten nå til dags. Innførte dyrearter hører ikke naturlig hjemme i den norske faunaen, men etablerer frittlevende bestander og truer eksistensen til de innfødte artene i landet. Det kan være ved å spise dem, å konkurrere om den samme maten, som sykdomsbærer eller ved å parre seg med dem og forurense den innfødte artens gener. Tamkatter kan bare betraktes som innført art i ordets egentlige forstand, siden de langt på vei danner viltlevende bestander. De fleste villkatter i Norge blir i større eller mindre grad matet av mennesker, og kan dermed ikke regnes som ville, slik som for eksempel den forhatte mårhunden eller viltlevende mink. Til gjengjeld er de negative konsekvensene av kattens ferd ute i naturen kraftigt forsterket av at bestanden er så enormt stor, grunnet menneskets forkjærlighet for arten. Det er langt flere katter ute i naturen enn det ville vært hvis de skulle leve utelukkende av sitt naturlig bytte. Andre steder i verden, eksempelvis i USA, er kattebestanden estimert til å være i størrelsesorden hundre ganger så stor som bestanden av innfødte rovdyr som 26

jakter på de samme byttedyrene. Så vidt jeg vet finnes det ikke lignende estimat for Norge, men siden nordmenn elsker katter er det grunn til å tro at det er en lignende skjevfordeling mellom innfødte rovdyr og tamkatter i naturen. I realiteten har katter med andre ord de samme negative konsekvensene i naturen som en innført art, og i tillegg er «innvasjonen» uforholdsmessig stor... KONSEKVENSENE er til å ta og føle på: Ifølge IUCN (International Union for Conservation of Nature) er tamkatter over hele verden ansvarlige for totalutryddelsen av minst 33 fuglearter, samt flere arter av små pattedyr og krypdyr. De mest dramatiske effektene av å introdusere tamkatter har man opplevd på øyer rundt omkring i verden, der unike arter har forsvunnet i løpet av ganske få år etter innføringen av tamkatter. Men katter er katter, og det er ingen som helst grunn til å tro, at kattenes preditasjonstrykk på faunaen rundt seg er mindre på fastlandet, bare fordi konsekvensene av deres tilstedeværelse er mindre synlige på fastlandet enn på isolerte øyer.

TAMME MASSEMORDERE

Mitt

Jaktblad

Alle tamkatter regnes å stamme fra villkatter i Midtøsten. Allerede da mennesket satte plogen i jorda for første gang, for ca. 10.000 år siden, fant kattene sitt sted hos menneskene, like i hælene på rotter og mus som ble tiltrukket av den nye overfloden av landbruksprodukter. Siden den tid har tamkattene fulgt mennesket overalt på kloden, og det har hatt svært alvorlige konsekvenser for den lokale, ville faunaen.

Mitt

Jaktblad

TAMME MASSEMORDERE

Hvor mye kattene påvirker naturen i et land som Norge har i mange år vært uklart og sterkt omdiskutert, først og fremst fordi det rent teknologisk har vært vanskelig å belyse hvor mange og hvilke fugler og dyr en katt dreper på toktene sine. 28

Morten Ree, organisasjonssekretær i Norsk Ornitologisk Forening, uttaler til NRK: – Vi støtter oss på undersøkelser fra Sverige og Storbritannia, og må regne med at norske katter tar rundt 3,5 millioner fugler i året.

TAMME MASSEMORDERE

Mitt

Jaktblad

TAMKATTER hører ikke naturlig hjemme i den norske naturen. De jakter gjerne på fredede fugler og pattedyr – ofte i hekkesesongen – og har en særegen tendens til å leke med sine levende byttedyr i lang tid før det drepes.

EN AMERIKANSK FORSKNINGSGRUPPE, ledet av Scott R. Loss, publiserte i 2013 resultatene av deres omhyggelige granskninger av tilgjengelig materiale knyttet til kattenes jakt på byttedyr. Forskerne understreket at deres anslag var «forsiktige», og likevel ble de alle

overrasket av resultatet. Kort fortalt kom de frem til at de 120-165 millioner kattene i USA hvert år dreper 1,4-3,7 milliarder fugler og 6,9-20,7 milliarder små pattedyr. De laveste tallene var ca. fire ganger så høye som tidligere estimat, men funnene er godt 29

Mitt

Jaktblad

TAMME MASSEMORDERE

underbygget. Resultatene plasserer katten som den verste menneskeskapte årsaken til villfuglers død i Nord-Amerika. Kattene tar livet av langt flere fugler enn jakt, trafikk, plantevernmidler og kollisjoner med bygninger, strømledninger og andre menneskeskapte konstruksjoner til sammen!

Georgia utstyrte seksti huskatter med minikameraer, for at følge med på hva de gjorde når de ikke var hjemme. I gjennomsnitt drepte disse huskattene 2,1 dyr og fugler hver uke. Ca. 30 prosent av det drepte byttet ble spist, halvparten ble etterlatt og ca. 20 prosent ble tatt med hjem til eieren.

AT DETTE ER et reelt problem understrekes av at ca. en fjerdedel av de omkring 800 fugleartene i USA er i bekymrende tilbagegang eller direkte truede. Katten er en effektiv fuglefanger, og den viser ingen hensyn til hverken bærekraft, fredede arter eller sesonger. Faktisk er de fleste av kattenes fjærkledte byttedyr totalfredede fugler som blir drept i hekkesesongen. En stor del av de mindre pattedyrene som blir drept av katter er naturligvis vanlige arter som mus og rotter, men de tar også livet av atskillige sårbare og truede arter. Hvordan ser situasjonen ut i Norge? Svaret henger først og fremst sammen med tallet på katter og deres levevis. Utenom de godt og vel 700.000 huskattene finnes også et ukjent antall eierløse katter i form av villkatter, gårdskatter, bykatter, sommerhuskatter og ikke minst katter som blir matet av flere hustander, uten at de noen gang får komme inn. Det er ingen som vet hvor mange det finnes av disse utekattene, men hvis vi regner med at det er halvparten så mange katter uten eiere som katter med eiere, havner vi på over én million katter i det norske landskapet.

TILSVARENDE HAR FORSKERNE kommet frem til at «utekatter» fanger 23-46 fugler årlig. For de små pattedyrenes vedkommende er tallene mange gange høyere! Uansett hvor optimistisk eller pessimistisk man forholder seg til kattenes jaktfangst, så må tallene sies å være svært betydningsfulle. Selv de mest optimistiske tallene er ganske voldsomme, og det er vanskelig å forestille seg at det er uten betydning for det biologiske mangfoldet i den norske naturen. I forhold til de jaktbare artene, må kattens jakting antas å utgjøre et reelt problem for ganske få arter, for eksempel hare. Det er først og fremst i forhold til alle de mindre fugle- og pattedyrartene man ser de største negative effektene. Huskatter er med andre ord et problem for alle som ønsker en artsrik norsk natur, deriblant jegere, ornitologer, naturvernere og naturelskere generelt.

IFØLGE DEN AMERIKANSKE undersøkelsen dreper huskattene mellom fire og atten fugler i året. Desto oftere katten er ute, desto høyere er selvsagt tallet på drepte fugler. Katter som ikke er kastrerte er mer aktive jegere enn de kastrerte. Forskere ved University of 30

MEN ÉN TING ER HVA kattene dreper. Noe annet er hva deres tilstedeværelse for øvrig betyr for naturen. I Norge må katten antas å være en betydelig konkurrent til både rev og de naturlige mårdyrene. Ingen vet med sikkerhet hva dette betyr for arter som mår og røyskatt, som også må kjempe med unaturlig konkurranse fra for eksempel mink. Det er også dårlig belyst hvilken rolle katter spiller for utbredelse av sykdommer og parasitter blandt ville dyr. På New Zealand har kattene vært medvirkende til å totalutrydde hele ni fuglearter,

TAMME MASSEMORDERE

Mitt

Jaktblad

I ET FORSØK på å belyse kattenes jaktinstinkt, slapp man levende rotter fri ved siden av huskatter mens de spiste deres favorittmat. I samtlige tilfeller avbrøt katten måltidet, drepte rotten og vendte tilbake til matskålen. Selv de tammeste og metteste kattene jakter instinktivt når anledningen byr seg!

og trusselen mot de gjenværende innfødte artene har fått flere naturinteresserte opp av sofaen. Den mest kontante uttalelsen kommer fra Gareth Morgan, som rett og slett startet en omstridt onlinekampanje i 2013 for å eliminere kattenes trussel mot New Zealands naturverdier. Kampanjens hovedråd er å aldri skaffe seg en katt. Dersom man allerede har en eller flere katter, bør man ifølge kampanjen:

• sette en klokke i halsbåndet. Det reduserer dens jaktlykke med femti prosent. • få katten sterilisert/kastrert, hvis den ikke allerede er det. • holde katten inne så mye som mulig. • få øynene opp for at katter er en trussel mot miljøet, og la være å skaffe seg flere. • få katten registrert og merket med databrikke, og arbeide for at det blir et lovkrav. 31

Mitt

Jaktblad

TOPPTEKST

Mitt

Jaktblad

Mitt

Jaktblad

SPESIALISERTE LAMMEDREPERE

Lammedrep Av og til fører tilfeldighetene til jaktmuligheter som man aldri hadde drømt om. Det må også sies å være tilfelle i denne fortellingen om reguleringsjakt på en svært spesialisert og ytterst effektiv lammedreper. TEKST OG FOTO: JENS ULRIK HØGH

SPESIALISERTE LAMMEDREPERE

Mitt

Jaktblad

perne

i Gr채nsbo 35

Mitt

Jaktblad

SPESIALISERTE LAMMEDREPERE

ränsbo er en liten gård under et større gods i det nordøstlige Skåne i Sverige. Landskapet er variert, med små blandingsskoger spredt mellom åker og eng. De siste årene har det vært sauer på Gränsbo. Lemmingen skjer som regel ute på beitene i april og mai, og lammene blir slaktet i november. Fra tid til annen bukker et og annet lam under for syktdom, og av og til har en rev eller kongeørn tatt et lam eller to. Men dette skulle ikke skje i år. Det startet med at et par lam forsvant sporløst. Sauenes eier, som har drevet gården i ca. 40 år, hadde sett en kongeørn i nærheten av saueflokken, og mistenkte at det kunne være en sammenheng. Men i dagene som fulgte ble det funnet flere døde lam på beitet. Lam som kvelden før hadde sprunget raske og friske rundt på beitet lå neste morgen døde eller halvdøde med uthakkede øyne og åpnet mage. I løpet av få dager fant de 9 av 33 lam i denne makabre tilstanden. Selv om det var litt av en gåte hvordan lam som var

lam

SPESIALISERTE LAMMEDREPERE

Mitt

Jaktblad

før de igjen ville praktisere deres nylig tillærte lammejaktsteknikk. Det var ingen praktisk løsning å sperre sauene inne, siden det var flere lam på vei og en innesperring dermed ville bli for langvarig.

helt opptil fire uker gamle var blitt overmannede, var tegnene på de etterlatte kadavrene entydige. For første gang i manns minne, var ravnen, som alltid hadde vært her, blitt et problem for saueholdet.

SELV HADDE JEG levd i lykkelig uvitenhet om massakren på Gränsbo, men et tilfeldig møte mellom våre koner ved grønnsaksdisken i det lokale supermarkedet trakk min oppmerksomhet til saken. Sekunder etter jeg hadde hørt om saken, hadde jeg sauebonden selv på tråden, og tilbød min hjelp til en «praktisk løsning», som ville involvere en kaliber .222 og 3,24 gram hurtigflyvende bly… Det er ikke så mye å jakte på i Skåne i midten av mai, og slett ikke så eksotisk som ravn! Min enkle plan var å få skutt én ravn, for å henge den etter beina fra et høyt tre på sauebeitet, til skrekk og advarsel for dens overlevende kamerater. Dette er et velkjent virkemiddel, som jeg hadde lest at vanligvis gir positive resultater. Sauebonden ble begeistret, men likevel litt skeptisk. Var det mulig? Var det lovlig? Ville det overhodet hjelpe, hvis jeg ikke skjøt hver eneste ravn i bygda? I Sverige har ravnen vært totalfredet i flere år, unntatt hvis den dreper eller gjør skade på husdyr. Dersom det skjer, er den jaktbar hele året, uten å måtte søke om fellingsløyve. Jaktrettsinnehaveren på godset, som ikke selv var veldig begeistret for å tilbringe flere timer på ravnejakt, gav ubegrenset fullmakt til å eliminere lammedreperne, og åpnet dermed dørene for et forsøk på å løse problemene.

mmedrepere I ALL HAST ble sauer og lam flyttet fra det avsidesliggende beitet til beitene rundt huset, i håp om at denne manøvren ville ta motet fra den lille ravneflokken – med fire ravner – som kretset rundt sauer og lam morgen og kveld. Det skulle mer til for å skremme de smarte fuglene, nå som de hadde funnet frem til en nærmest utømmelig kilde til lammestek. Livaktige fugleskremsler og hyppig patruljering gjorde bare situasjonen mer langvarig. Ravnenes tilstedeværelse ble hele tiden intensivert, og det var bare et spørsmål om tid

Mitt

Jaktblad

SPESIALISERTE LAMMEDREPERE

Vi handlet med det samme. I en låvegavl som vendte ut mot sauenes opprinnelige beite, der ravnene så effektivt hadde redusert bestanden, sagde jeg ut et avlangt hull med en stikksag, slik at jeg akkurat kunne se ut gjennom kikkerten og skyte med rifla. Vi la flere halmballer til rette med et teppe på toppen, og lammet som var drept sist ble lagt strategisk ut som agn sammen med annet avfall ca. 40 meter bortenfor kikhullet. En stor sinkbalje med bunnen opp beskyttet godbitene mot nattlige besøk av rev. Neste morgen, klokken 04:00 den 16. mai, var jeg på plass ved kikhullet mitt. NÅR MAN SETTER seg på posteringsjakt, er stemningen nesten alltid forventningsfull og spent. Etter en halvtime uten hendelser faller man litt mer til ro, og etter hvert som timene går blir det et spørsmål om seig stahet og

brennende tro på et langsiktig resultat som holder søvnen i sjakk. Det er anstrengende å se ut av et hull som er så smått at man kun ser noe med et øye om gangen, og man blir raskt lei av det. Jeg gikk derfor over til å lytte i det vindstille været, og så bare ut når lydene kunne minne om nattens offer. Jeg hørte at noen ravner lang borte patruljerte området, og et skjærepar fant veien til noe av avfallet. I tillegg var en flaggspett, som nysgjerrig inspiserte kikhullet mitt, den eneste avvekslingen jeg fikk, før jeg slukøret pakket sammen i nitiden om morgenen. Om kvelden måtte jeg jobbe, selv om jeg var trøtt og sliten, og den neste dagen skulle jeg til Danmark. Dermed satset jeg på et nytt forsøk etter to dager. Ikke like frisk og opplagt som den første morgenen, var jeg på plass litt i sekstiden på morgenkvisten. Kjedsomheten trengte seg raskt på, og når jeg bare lå der

lamme

SPESIALISERTE LAMMEDREPERE

edrepere

Mitt

Jaktblad

Mitt

Jaktblad

SPESIALISERTE LAMMEDREPERE

i mørket med lukkede øyne, ble trangen til å overgi seg til den lokkende søvnen stadig sterkere og sterkere. Jeg vet ikke om jeg hadde falt i søvn, eller bare var godt på vei, men et fjernt krrroorppp gjorde meg lysvåken. Noen sekunder senere hørte jeg det igjen, denne gangen noe nærmere. En eller flere ravner var på vei rett mot meg. Jeg blir like forundret hver gang jeg opplever hvor raskt man kan gå fra søvnig kjedsomhet til full oppmerksomhet på et lite øyeblikk, bare på grunn av forventningen om at det kanskje kommer til å skje noe snart. RAVNEN – jeg ble ganske raskt overbevist om at det bare var én – gav lyd fra seg med jevne mellomrom, og jeg kunne tydelig høre at den snudde og begynte å sirkle rundt agnet; først noen hundre meter borte, men hele tiden nærmere og nærmere, i en stadig snevrere spiral. Jeg var overbevist om at min sjanse var nært forestående, og følte meg så klar at jeg var nesten helt gjennomsiktig… Min høyre tommel hadde for lengst funnet sikringen, men ravnen gikk ikke i fellen uten videre. Sekunder ble til mange, lange minutter, mens den støyende rovfuglen kretset rundt og rundt, langt utenfor mitt smale synsfelt. Etter bortimot ti minutter hørtes det ut som den slo seg ned i en klynge av høye bjørketrær, ca. femti meter borte fra agnet, der den begynte å skrike. I de neste tyve minuttene flyttet den seg bare litt rundt i trærne, og jeg begynte så smått å tvile på om den overhodet var interessert i lokkematen. Den forvokste, svarte spurven hadde tydeligvis betydelig bedre tålmodighet enn ravnejegeren. Plutselig avslørte et gjennomtrengende krraaaa – krraaaa – krraaa at noen kråker hadde oppdaget ravnen i treet, noe som straks utløste et mobbeangrep. Dette er en karakteristisk forsvarsteknikk som kråkene

bruker mot alt som minner om et rovdyr som kan tenkes å true ungene deres. Ravnen svarte hissig, og fuglene flakset omkring fra tre til tre, fortsatt uten at jeg hadde sett noe annet enn skyggene deres på bakken. I det ene øyeblikket var de på min venstre side, og i det neste øyeblikket på min høyre side. Det ble stadig klarere at ravnen ikke hadde planer om å trekke seg fra området frivillig, så kanskje det likevel var håp om at den ville nærme seg de sørgelige restene av det utlagte lammet? Plutselig landet en fugl på mønet av det tynne blikktaket jeg lå under. Den skrapende lyden av klør mot blikk, mindre enn halvannen meter over hodet mitt, levnet ingen tvil om at det var en fugl av en viss størrelse som satt der oppe. Krrråååååårp! Det var ravnen. Så nært, og likevel helt utenfor rekkevidde. Jeg våget knapt å trekke pusten. I dette øyeblikket var den søvnige stemningen langt, langt borte.

lamme

ETTER NOEN SEKUNDER på mønet fløy ravnen ned på bakken, ca. 20 meter fra lokkematen. Jeg kunne fortsatt ikke se den, uansett hvor mye jeg vred meg. Kråkene ville fortsatt jage den bort, men det var tydelig at ravnen nå arbeidet seg frem mot lokkematen. Hvert fjerde eller femte sekund ble ravnen angrepet av kråkene, men mellom angrepene lyktes den å komme noen skritt nærmere lammet. Sekundene sneglet seg av gårde. Jeg krøp forsiktig frem mot kikhullet, med et lite håp om at jeg snart skulle få se målet som jeg hadde ventet så tålmodig på. Etter lang tid med venting kunne jeg endelig se ravnen og dens plageånder. Den skein metallisk, blå-svart i sollyset, og spenningen steg ett hakk eller to, nå når jeg kunne se byttet med mine egne øyne. Ravnen tok to-tre vraltende skritt mot lammet, og vendte det lange, halvåpne nebbet

SPESIALISERTE LAMMEDREPERE

mot himmelen for å hvesende forsvare seg mot kråkene, som fortsatt fløy tett, side om side. Sekundet etter var kråkene igjen på vei bort for å starte innflyvningen til neste angrep, ravnen vraltet målrettet videre, og det hele gjentok seg igjen og igjen. JEG HADDE ET SKUDDFELT på høyst fem meters bredde, og før ravnen nådde så langt måtte den forsere fem små meter med beite, skjult for meg bak en stor stein. Jeg trakk meg tilbake fra kikhullet, så stille som det er mulig når man ligger på tørr halm, og gjorde meg klar til skudd så snart ravnen kom frem bak steinen. Jeg var klar over at jeg i beste fall bare ville få denne ene sjansen. Etter et halvt minutt til med venting kunne jeg skimte ravnens skygge bak steinen. Med sine neste skritt ville den komme inn i mitt skuddfelt. Jeg tok sikringen av Sakoen i samme øyeblikk som ravnen, med et kort sprang, kom seg bort fra steinen. Med venstre øye sjekket jeg en siste gang at løpet pekte ut av hullet uten å være borti veggen. Jeg holdt pusten og fant ravnens brede rygg i trådkorset. Skuddet brakte, og ravnen lå stille på stedet med en lysende, rød bloddråpe i det kullsvarte nebbet. Kråkene var i samme øyeblikk skrålende på vei vekk, trolig forundret over hvilken voldsomhet deres intense hat mot ravnen tilsynelatende hadde utløst. Det var game over for Odins svarte fugl, så fremover må den enøyde, norrøne guden enten rekruttere en ny budbringer, eller nøye seg med Mugins ensidige syn på verdens gang…

Mitt

Jaktblad

Senere den morgenen kom en liten flokk med ravner for å se etter lammene «sine», men synet av den døde makkeren fikk dem umiddelbart til å fly bort. I flere dager holdt de seg helt borte, og selv om de siden ble sett i området av og til, ble det ikke drept flere lam. Tilbake stod gåten om hvordan en fugl på ca. ett kilo kan overmanne et sunt og friskt lam på ca. ti kilo. Denne gåten ble ikke mindre gåtefull av at lammets mor også forsvarer sine unger. Sauebonden, som også er pensjonert lege, hadde flere ganger lagt merke til at noen lam var blitt hakket i hodene, noe som hadde gitt dem små sår. Men disse sårene var så små at de ikke så ut til å påvirke dem i det hele tatt. Om kvelden, når han gikk tilsynsrunden, hadde lammene sprunget friske omkring, men når han tidlig neste morgen så etter dyrene fant han døde lam med uthakkede øyne og innvoller. Da gikk det opp for ham at det var de samme lammene, som hadde hatt småsår etter ravnenes angrep kvelden før, som nå var blitt drept av ravnene.

edrepere RAVNEN BLE – etter en hel del gledesytringer fra sauebonden over dens død – hengt med hodet nedover og vingene spredt i et av trærne på beitet som sauene var blitt flyttet til. Bare litt trekk var nok til at den begynte å svinge og snurre, som en stor, makaber uro til skrek og advarsel til dens artsfrender.

ÉN MORGEN FANT SAUEBONDEN et svakt, men levende lam, som bare hadde småsårene i hodebunnen. Dette lammet tok han med til dyrlegen, og fikk det avlivet på grunn av en voldsom hjernehinnebetennelse som det ikke kunne gjøres noe med. Dette gav opphav til en mulig teori om at ravnene hadde gitt lammene en hissig infeksjon med bakteriefloraen på nebbene deres, og behøvde dermed bare å hakke litt i lammene, for så å vende tilbake neste morgen og meske seg i lammene som enten var døde eller døende. Altså på samme måte som kommodovaraner overmanner sine bytter. Svenske veterinærer ser nå nærmere på denne teorien, og hvis den viser seg å holde vann, stiller det ravnen i et unikt lys som rovfugl. Da er det nemlig ingen øvre grense for hvor store dyr den er i stand til å drepe. 41

Mitt

Jaktblad

ST OP EP SP ITAELKI SS TE R T E L A M M E D R E P E R E

lammed 42

S P E S I A L I S E R T E L A M MTEODPRPET PE EK RS ET

Mitt

Jaktblad

RAVN (Corvus Corax) Ravnen er den største av alle kråkefugler. En voksen fugl måler ca. 70 centimeter fra nebb til halespiss, og veier rundt 1.250 gram. Vingespennet er ca. én meter. I fangenskap kan ravnen bli opptil femti år gammel. Ravnen er utbredt over hele den nordlige halvkulen, og som rovfugl er den altetende, men med en forkjærlighet for åtsler, og den overmanner gjerne sitt eget bytte hvis anledningen byr seg. I dag er ravnen i fremgang over alt i dens utbredelsesområde, og den er blitt kjent som en problemfugl i områder der bestanden vokser seg for tett. Ravnen er en intelligent fugl, som kan lære seg nye måter å utnytte en næringskilde, og overlevere denne kunnskapen raskt til sine artsfrender. Alle steder der ravnen har vært utbredt, finnes den godt representert i myter og overtro. Som oftest er det fuglens høye intelligens og levealder, og dens smak for kadavre, som ligger til grunn for forestillingen om ravnens egenskaper. I Norden er ravnen først og fremst kjent som gudekongen Odins budbringere, i form av ravnene Hugin og Munin, som brakte Odin nytt fra alle verdenshjørner. Senere i historien har ravnen blitt assosiert med død og ondskap, og generelt blitt sett på som et dårlig varsel.

drepere

Mitt

Jaktblad

T OI GP BP YT E–K SL TE G E N D E N R

En legende Tidene har forandret seg siden gevær fra Rigby ble brukt til å skyte menneskeetende leoparder, men med lanseringen av den nye The Big Game, kan trolig våpenprodusenten igjen treffe jegere som er på jakt etter nye eventyr. T E K S T: S I M O N K . B A R R – F O T O : T W E E D M E D I A

RIGBY â&#x20AC;&#x201C; LEGENDEN

Mitt

Jaktblad

er tilbake

rigby 45

Mitt

Jaktblad

RIGBY – LEGENDEN

uropa har hatt det tøft økonomisk de siste årene, og enkelte steder har depresjonen vært stor. Heldigvis har det nylig skjedd noe som har dratt europeiske våpenentusiaster og storviltjegere ut av dvalen. To av Europas våpenprodusenter har nå vekt til live et gammelt samarbeid, og med det innledes en moderne tid for begge selskapene, samt skapelsen av fremtidens vapenklassiker. Det er ikke for å overdrive, men den nye alliansen kommer til å stå igjen som en milepæl i den moderne jaktvåpenhistorien.

MARC NEWTON inspiserer produksjonen i London.

Bare tanken på at Mauser igjen skulle begynne å produsere denne mekanismen, er nok til å sende frysninger nedover ryggen på hver eneste storviltjeger som bare har litt interessere for jaktrifler. Men Mauser har ikke bare gjenopptatt produksjonen av magnummekanismer. De har på genialt vis gjort det spesifikt for en rifle som Rigby kommer til å bygge med Mauser-komponenter, og ferdigstille rifla i London, akkurat som de gjorde for flere titalls år siden. UTVIKLINGEN av banebrytende, historiske kalibre, eller muligens den imponerende listen over Rigbys kunder – som den kjente elfenbensjegeren W. D. M «Karamojo» Bell, major Jim Corbett og til og med dronning Elizabeth II – gjør at storviltjakt og Rigby går hånd i hånd. t

DET STORE, GAMLE, TUNGE navnet bland våpenprodusentene, John Rigby & Co., ble grunnlagt i 1775. Våpenprodusenten flyttet nylig tilbake til Storbritannia etter 15 år i den amerikanske villmarken, og har slått seg sammen med sin tidligere allierte; den tyske våpenprodusenten Mauser. Det et samarbeid med røtter helt tilbake til det forrige århundreskiftet, da disse våpenprodusentene samarbeidet sist. Da var Rigby importør av løp, komponenter og låsekasse fra Mauser. Disse komponentene, og Rigbys jaktgevær, ble deretter distribuert eksklusivt i Storbritannia og hele Det britiske imperiet. Historien gjentok seg i 2013, da Rigby og Mauser møttes for å utvikle en jaktrifle for storviltjegere. Marc Newton, administrerende direktør i John Rigby & Co., og ingeniørene fra tyske Mauser hadde hemmelige samtaler om dette samarbeidet, basert på den klassiske og mye beundrede Mauser 98-mekanismen. Den legendariske mekanismen har vært ute av produksjon siden 1930-tallet, men har blitt kopiert, plagiert og «foredlet» av nesten hver eneste store våpenprodusent i verden. Det som derimot er helt utrolig med denne 116 år gamle biten av den sanne ingeniørkunstens historie, er at ingen noen gang har klart å overgå finessen i mekanismen.

RIGBY – LEGENDEN

rigby

Mitt

Jaktblad

Mitt

Jaktblad

RIGBY – LEGENDEN

Mauser til Rigby i London, og ferdigstilles for hånd av mesterhåndtverkerne ved Rigbys nye fabrikk og visningsbutikk i Vauxhall. Rifla godkjennes i London, og kommer til å ha kontrollstempel fra London, akkurat som de hadde for hundre år siden. DEN ER TILGJENGELIG i modellene Single Square Bridge og Double Square Bridge (se stort bilde på side 53). Både profesjonelle og vanlige jegere får dermed et prismessig mer overkommelig alternativ enn Rigbys spesialbygde og kostbare rifle, The London Best. Single Square Bridge-modellen, som trolig kommer til å bli den profesjonelle jegerens valg, er tilgjengelig i Rigby-kalibrene .416 og .450. Denne modellen av The Big Game kan ikke utstyres med kikkertsikte, men den har den klassiske flaggsikringen og et 22tommers løp. Vekt uten patroner er 4,8 kilo. Kolben er 36,8 cm lang, med den klassiske, røde, rekyldempende kolbekappen.

rigby

Trolig var Rigbys største bidrag til storviltjakt et tidlig samarbeid med Mauser. Allerede på 1900-tallet spurte Rigby ingeniørene ved Mausers våpenavdeling om de kunne tilpasse Mauser 98 til jaktskyting, slik at den kunne tåle magnumpatroner. Kort fortalt: Alliansen mellom Rigby og Mauser endret landskapet for storviltsjakt for alltid. Mausers firkantede magnumkammer ble født, noe som innledet en revolusjon innen magasinmatede magnumpatroner, som kunne tilby samme ballistikk og ytelse som de store Nitro Expresspatronene i dobbeltløpede rifler. Rigbys nyeste bidrag til storviltjakt heter helt enkelt The Big Game, og etterlater ingen spørsmål om dens hensikt. Geværet er formet bit for bit, etter et klassisk førkrigsmønster av Rigby 416. Bygget på den nyproduserte Mauser-mekanismen, får det egenskapene til originalmekanismen, blant annet den berømte utkasteren og tre-posisjons flaggsikring. Låskassen og løpet leveres av

Mitt

Jaktblad

Mitt

Jaktblad

TOPPTEKST

rigby

Double Square Bridge-modellen produseres i kalibrene .375 H&H and .416 Rigby, og med et 24-tommers lettvektsløp er denne rifla perfekt tilpasset for å brukes sammen med kikkertsikte. Sikringen av Winchester-modell er montert horisontalt for å muliggjøre kikkertmontering og enkel bruk. Uten patroner veier rifla 4,5 kilo. Kolben på Double Square Bridgemodellen er også 36,8 cm, også den med den klassiske, røde, rekyldempende kolbekappen. GEVÆRET KJENNETEGNES av dets klassiske Rigby-former, der noe er tilpasset og forbedret for den moderne jegeren. Dette inkluderer en robust og ergonomisk utformet kolbe, med en høyere kam for bedre anlegg og rekylopptak. Alle metalldeler er overflatebehandlet for å være mer motstandsdyktig, anti-reflekterende og rustbeskyttende. Rigby ekspressiktet kan monteres enkelt på den fremre låsekassebroen, med gradering for 65, 150 og 250 meter. Den Rigby-mønstrede magasinbunnen gir .416geværet en kapasitet på 4 + 1 patroner, for de vanskeligste situasjoner der det kreves flere skudd. Med håndgravering, herdede kryss50

bolter i låsekassen og blånert utkaster, er disse riflene eksepsjonelle. Rigby forteller til oss at i følge deres historiske dokumenter kostet før et klassisk Rigby-gevær 47 pund. Omregnet til dagens pengeverdi, er det omtrent hva deres nye rifle koster, nemlig 7.787 pund. Rigbys kunder var tidligere eventyrere, oppdagelsesreisende og lidenskapelige jegere. Nå ønsker de å komme tilbake til dette markedssegmentet. Vi tror at dette er et smart trekk, siden det ikke finnes noe annet gevær som passer inn i denne kategorien, og at tidligere kunder har blitt henvist til annenhåndsvåpen. Rigby drives nå av den lidenskapelige og dynamiske Marc Newton (administrerende direktør) og håndfaste Patricia Pugh (finanssjef). Marc lærte seg en hel del om jaktrifler og Rigby gjennom å arbeide med børsemaker Paul Roberts i seks år, og Patricia arbeidet sammen med Paul Roberts i 30 år før Rigby ble solgt til Amerika. Nå virker det som om John Rigby & Co. er tilbake i trygge händer, og med støtte fra sin eldste allierte, Mauser, går de trolig en lys framtid i møte. nn

Vi leter etter jegerprøveinstruktører…

TOPPTEKST

Sofaliv AS ønsker å bygge et landsdekkende nettverk av jegerprøveinstruktører. Er du interessert? Ta kontakt med oss i dag!

Mitt

Jaktblad

Håkon Kyllesø, daglig leder tlf. 909 76 058 hakon@sofaliv.no

jaktopplevelser • jaktkurs • events slaktekurs • opplæringsjakt www.sofaliv.no

Mitt

Jaktblad

FUGLEJAKT I SVERIGE

P책 fugle

svensk

Sammen med jakthundene Aro og Buck dro Oddvar Skoland og Kenneth Staavi, fra henholdsvis Sandnes og Stavanger, p책 fuglejakt i den svenske fjellheimen. TEKST OG FOTO: ODDVAR SKOLAND

FUGLEJAKT I SVERIGE

Mitt

Jaktblad

ejakt i den

ke fjellheimen

Oddvar Skoland sammen med hunden Buck, som virkelig viste hva en hund kan utrette p책 jakt i fjellheimen.

FUGLEJAKT I SVERIGE

ndelig! Det hadde gått hele seks år siden sist jeg var på jakt i Sverige, men en kald kveld i februar ringte Kenneth Staavi og spurte om jeg hadde lyst til å være med på fuglejakt i Sverige. Kenneth er en dreven rypejeger, og han pleier å starte den jaktsesongen nettopp i Sverige. Han ville ta med seg den svært flinke engelske setteren Aro. Selv er jeg oppvokst med en jaktgal oberst som far, og vi hadde stor glede av to settere i min barndom. Nok en gang fikk jeg låne setteren Buck av en veldig god venn og jaktkamerat. Buck stammer fra Hovdmyra, og er noe av det flotteste som går på fire ben. Den er til og med filmstjerne i en av Hovdmyras mange gode jaktfilmer. Kenneth ønsket i utgangpunktet å ta med lavvoen og bære den med oss innover i fjellheimen, meg jeg hadde litt andre tanker om en perfekt jakt i Sverige. Dermed fikk jeg gleden av å arrangere en uforglemmelig jakt i Lappland i Nord-Sverige. Turen gikk først til Bodø med fly, der vi ble hentet av noen «taxipirater», som visste hva de ville ha for å kjøre oss de tjue mila via nordenden av Saltfjellet, og inn til Vuoggatjålme i Sverige. Der skulle et helikopter ta oss inn til en hytte i fjellheimen; med eget utedo. Vi lesset ut av «pirattaxien», og satte baggasjen på vekta. Den viste nærmere førti kilo overvekt! Da var gode råd dyre, og fantasien måtte jobbe intenst for å løse utfordringen. Vi fant fort ut at ølet var fryktelig tungt. Det samme var ammunisjonen. Goretexen ble fullastet med ammunisjon, og vi samlet en hel bærepose med tomgods, og vips: Vekten viste nå bare elleve kilo overvekt. Piloten var tydelig imponert over hvor disiplinerte vi var med tanke på vektgrensen, da vi vinglet bort mot helikopteret før avgang. Den første morgenen inne i fjellheimen våknet vi som to små gutter på julaften. Vi var ute av hytta før det ble lyst, og gikk i fem timer uten å se fjær av noe slag. Hundene 54

hadde løpt som gale, med grundige søk, så vi kunne ikke skylde på dem. Plutselig åpenbarte fjellets skjønnheter seg. Jeg tror vi la ned ni ryper i løpet én liten time. Det var en fantastisk opplevelse! Vi gikk tilbake til hytta, skrytte litt av hverandre og sovnet på brisken etter en bedre lunsj. «Neste morgen» kom bare to timer senere på ettermiddagen; da var vi like jaktkåte. Vi lot hundene være igjen i hytta, og vi gikk selv ut for å bestige det nærmeste fjellet, 1.300 meter over havet, en stigning på 500 meter opp fra hytta. Denne opplevelsen ble fryktelig kald, og ikke veldig innbringene i tåka. Vi nådde tilbake til hytta like før mørket fanget oss, og vi konkluderte med at det var mye morsommere å jakte med hund. De neste dagene konsentrerte vi oss om lirypa, en fugl som var ganske enkel å finne. Når vi først fant et kull, kunne vi være ganske sikre på at vi ville finne mange flere i nærheten. Når rypene plutselig «poppet opp» over alt, fikk det virkelig opp adrenalinet i jaktskrottene våre. Hundene viste fantastiske jaktegenskaper, og presenterte det ene flotte fuglearbeidet etter det andre. Jeg hadde fått meg ny hagle som passet perfekt, og kvoten på åtte ryper ble fylt opp, bortsett fra de fire siste dagene. Den siste dagen i den svenske fjellheimen satset vi på fjellrype- og skogsfugljakt… Vi fant nemlig ut at ved jakt på skarven, eller fjellrypa som vi liker å kalle den, var sannsynligheten større å treffe en steinur enn en fjellrype. Overfører vi denne tankemåten til skogsfugljakt, var det ikke vanskelig å forstå at det måtte falle en tiur etter hvert. Kenneth løsnet et skudd, etterfulgt av noen ubeskrivelige kvinnehyl. Han fikk den! Tiuren var hans Tilbake til jaktturistanlegget i Vuoggatjålme, bestående av 15-20 jaktlag eller hytter, gikk ryktene fort om de to «nordbaggane» som hadde fått en respektabel fangst. Det var til-

Mitt

Jaktblad

FUGLEJAKT I SVERIGE

Mitt

Jaktblad

Kenneth Staavi og tiuren, som ble felt den siste dagen p책 jakt i Lappland.

Mitt

Jaktblad

FUGLEJAKT I SVERIGE

Kaffekjelen koker. Vi unner oss gjerne en god kopp med kaffe, selv om vi er p책 jakt.

FUGLEJAKT I SVERIGE

Mitt

Jaktblad

Buck inspiserer fangsten etter adrenalintimen den første dagen på fuglejakt i Lappland.

en disiplinert og dyktig jeger, og viste stor respekt for kvoten. Vi var godt samkjørte, hadde fokus på sikkerhet og stoppet enhver situasjon som kunne blitt farlig, særlig dersom vi var i tvil om hvor én av hundene var. Nå er det snart på tide å begynne å tenke på neste års tur. Jeg vet enda ikke helt sikkert hvor den kommer til å ende. I mellomtiden skal det bli tid til kortere økter med jakt rundt vår egen hytte, der jeg ser spesielt frem til vinterjakta. zz

fredstillende å se den ene svensken etter den andre, komme gående rundt vår jakt hytte, for å tilfeldig spørre om hvor vi hadde jaktet. Kartet hadde de klart i brystlommen, tydelig interesserte i en detaljert innføring i rypenes tilholdssteder. Jeg syntes det var ekstra koselig med den eldre garde, som viste respekt og bød oss på en øl, slik at de fikk litt ekstra tid til nøye kartgjennomgang. Det var en stor opplevelse å jakte med Kenneth i den svenske fjellheimen. Han er

Mitt

Jaktblad

TOPPTEKST

Foto: Åsgeir Størdal

Soundscope pro-tect iHunt Det originale aktive hørselsvernet for jegere og skyttere.

NB! Vær klar til jakta begynner. Beregn 2 til 3 ukers leveringstid. •

Typegodkjent

•

Automatisk demping av vindsus

•

Lang batterilevetid

•

4 programmer

•

Medlemspris NJFF: Kun kr. 3990,-

Starkey Norway AS Tlf: 51 825800 80 E-post: info@starkey.no • web: www.starkey.no

TROFÉSMYKKER AV TOMHYLSER

Mitt

Jaktblad

Vil du ha et jaktminne på

FINGEREN?

Hva er det vi ser på bildet over? Jo, en troféring, laget av svenske Paula Lindgren. Hun lager både ringer, smykker, mansjettknapper og armbånd med et helt spesielt design. Hvordan ble hun på noen få uker et fenomen i jaktmiljøet? T E K S T: M O R T E N H E T L A N D – F O T O : P A U L A L I N D G R E N

Mitt

Jaktblad

TROFÉSMYKKER AV TOMHYLSER

aula Lindgren, fra oftest med perler. Sverige har aldri Når det er sagt har tatt i et våpen, men vi ikke ti tommelpå bare noen få uker totter, og når man vil ble hun et fenomen ha noe gjort, er det i jaktmiljøet, takket like greit å gjøre det være sitt helt spesiselv. Derfor tok det elle håndtverk. Hun faktisk bare noen bruker patroner til å uker å lære seg lage smykker, ringer, PAULA LINDGREN er en dyktig håndtverker. dette. Man kommer mansjettknapper og langt med YouTube armbånd. og noen venner som – Hvordan begynte dette, Paula? er sølv- og gullsmeder. Daniel har litt – Det var egentlig helt tilfeldig. Jeg bedre kontroll på tekniske termer enn kom over et fint smykke på Instagram, meg, for jeg glemmer alltid hva ting og når jeg viste det til kjæresten min, heter, som ildspruteren for eksempel, Daniel, fortalte han at det var en patron. sier Paula og peker på en rød gassbrenner. Først trodde jeg ikke på ham, men når – Ja, den husker jeg aldri navnet på, det er sagt så har jeg aldri vært i nær- men vi lodder med den, og så kan den heten av et skytevåpen, så hvordan brukes til å lage crème brûlée, ler hun. skulle jeg vite det? – Fortell mer om trofésmykkene. Paula gav klar beskjed om at hun også Hva er det egentlig? ønsket seg et slikt smykke, og et par – Selve begrepet «trofésmykker» kom dager senere hadde hun fått fatt i en jeg på da jeg fikk høre at noen jegere haug med 9 mm-hylser og en håndfull .30-06. sparer hylsene fra minneverdige jakter. – Noen dager senere kom pakken i Noen skriver til og med notater på hylsa, posten, og samme ettermiddag satte som for eksempel tid, sted, fangst eller jeg meg ned for å lage det første hals- noe annet som de vil huske. Men de kjedet. Like etterpå laget jeg et par gjør ingenting med hylsene sine. Det er mansjettknapper til Daniel, og sånn fort- jo ikke nytt at jegere får laget troféer satte det. Etter hvert la jeg ut bilder på av viltet de har skutt, men hvorfor ikke Facebook, og da ville flere av vennene lage et trofé av hylsene? De kan man våre ha smykker. Slik ble det business. jo bære med seg, som et smykke eller Alt gikk fryktelig fort! et par mansjettknapper til hverdags. – Når skjedde dette? Det er derimot ikke så praktisk å slepe – En eller annen gang i mars 2014. Jeg rundt på et bogmontert rådyr, sier Paula husker i hvert fall at det fortsatt var snø og ler godt. ute. Nettbutikken startet jeg i april, og Bare noen måneder etter suksessen da var Facebook-siden allerede oppe. startet, lager Paula nå smykker, arm– Jeg antar at verken du eller bånd, øredobber, ringer og mansjettkjæresten har bakgrunn som smykke- knapper. Hun jobber utelukkende med makere? sterlingsølv, delvis for at smykket skal – Ha, ha, nei, det har vi ikke! Jeg har ha en ekte verdi, men også fordi hun er riktignok alltid laget smykker, men som veldig opptatt av kvalitet. 60

TROFÉSMYKKER AV TOMHYLSER

Mitt

Jaktblad

Mitt

Jaktblad

TROFÉSMYKKER AV TOMHYLSER

ARMBÅND er bare en del av kolleksjonen til Paula Lindgren. Trykk på det røde spill av-ikonet oppe til venstre for å se hvordan hun lager armbåndene.

– Jeg vil at alt som jeg lager skal kjennes virkelig bra når kunden får det. Jeg respekterer affeksjonsverdien i hver og en hylse. De betyr mye for jegerne som sender dem til meg. – Da regner jeg med at du får høre en del fantastiske jakthistorier? – Ja, det får jeg virkelig! Jeg kom faktisk til å tenke på en spesiell. En kar som heter Rickard sendte inn en hylse fra en 45a, som han hadde skutt en alligator med. Hylsa hadde ligget i en eske i alle år, og endelig fikk den komme til sin rett. Det ble faktisk til en øredobb. Krokodilleøredobben blir den kalt i dag, forteller Paula. – Hva er det som skjer når en jeger bestiller et smykke av deg? 62

– De bestiller via nettbutikken, der de kan velge om de vil sende inn sine egne hylser, eller om jeg skal bruke noen av hylsene jeg har på lager. Jeg har svært mange tomhylser av ulike kalibre fra før, så jeg produserer også smykker til de som ikke har samlet på hylser selv, forklarer Paula, og legger til at det går ca. 14 dager fra hun får bestillingen til smykkene er ferdige. Paula lager altså massevis av smykker ut fra hylser som hun har kjøpt eller fått av jegere, skyttere eller ansvarlige på skytebaner. Det viktigste er, sier hun selv, å kunne tilby noe for enhver smak, altså i de fleste kalibre. – Jeg har funnet ut at mange jegere er trofaste mot sitt kaliber, på samme

TROFÉSMYKKER AV TOMHYLSER

Mitt

Jaktblad

DET ER ET MØYSOMMELIG arbeid å forvandle tomhylser til varige jakttroféer, slik som disse mansjettknappene.

heten som jeg og Daniel bor i. Man kan vel si det slik at vi bor i en sølvsmie, smiler Paula. – Daniel hadde nok ikke i tankene at jeg ville okkupere leiligheten med boremaskiner og annet sølvsmedutstyr da jeg flyttet inn. Men han får bare holde ut, ler Paula, som ønsker å øke og utvide virksomheten sin når hun har funnet et passende lokale. – Jeg har en følelse av at det blir mye å gjøre allerede nå til høsten, når elgjakten er i gang. Dessuten tar jeg jegerprøven innimellom. Jeg er glad i mat, og håper å kunne skaffe kjøttet selv, i stedet for å kjøpe det innpakket i butikken. Men enn så lenge får jeg holde meg allerede avfyrte patroner.

måte som mange er trofaste mot et visst fotballag. De godtar med andre ord bare det riktige kaliberet. Derfor samler jeg på hylser etter hvert som jeg kommer over dem, sier den nybakte smykkemakeren. Det er ikke bare jegere som kjøper smykkene til Paula, men også andre. Det finnes nok av jenter som liker øredobbene hennes, men som overhodet ikke er jaktinteresserte. – Hvordan ser fremtidsplanene ut? – Til å begynne med må jeg skaffe meg et lokale som jeg kan vokse i. I starten var det bare et lite bord som ble brukt til smykkeproduksjonen, men nå har jeg flyttet inn én to meter lang arbeidsbenk og to mindre bord i leilig-

Mitt

Jaktblad

TOPPTEKST

Har du bestilt høstens eller vinterens JAKTopplevelser? SØR-AFRIKA - Limpopo Safaris: Vårt fantastiske jaktområde på over 43.000 hektar i det nordlige Sør-Afrika. 20 % rabatt i resten av 2014 for ALLE jegere og ledsagere! Ring for mer informasjon. NAMIBIA - Omujeve Safaris - masser av jakt til en god pris: Spesialtilbud oktober-november 2014 og februarapril/oktober-november 2015. Sterkt nedsatt dagspris for jegeren, virkelig billige troféavgifter, GRATIS opphold for én ledsager per jeger. Få detaljert tilbud. SØR-AFRIKA - Balule River Camp: Ta familien med på uforglemmelige fotosafari-oplevelser med opphold i vidunderlig luksuscamp i Big 5området ved Kruger nasjonalpark, og kombiner det med et par dagers jakt til meget rimelige priser.

DRIVJAKT: Vil du også oppleve suset, når svinene kommer brasende imot din post gjennom skogsbunnens tørre løv, og se den store villsvinhannen trille som en hare etter et velrettet skudd? Vi har fortsatt ledige drivjakter i Polen, Ungarn, Kroatia, Spania og Tyrkia. Hvis du ikke kan stille med ditt eget lag, har vi noen ledige plasser for individuelle jegere. Ring for mer informasjon.

HUNNDYRJAKT: På en lang rekke av våre reisemål kan vi tilby spennende jakt på årvåkne hunndyr på visse steder i kombinasjon med villsvinjakt. Her får du virkelig valuta for pengene – masser av jakt til en ytterst rimelig pris, og ideelt for mindre grupper på 3-5 jegere. Kontakt oss for uforpliktende tilbud.

IBEX- OG GEMSEJAGT: Opplev utfordrende fjelljakt i høst- og vintermånedene. Vi tilbyr jakt på ibex i Russland Kasakhstan, Kirgistan, Tadsjikistan, Tyrkia og Spania, samt gemsejakt i Østerrike, Frankrike, Kroatia, Spania og Tyrkia. Ring oss for mer informasjon, eller se mer på www.diana.dk

Se mer informasjon på www.jagtrejser.dk Ring +45 62 20 25 40 for detaljerte tilbud.

Diana Jagtrejser +45 62 23 11 10 www.diana.dk

Limpopo Travel +45 62 20 25 40 www.limpopo.dk

Frank Robert Lund – tlf. +47 91 36 11 44

TIPS TIL TIPSING

Mitt

Jaktblad

Tips til tipsing:

Ikke skyt deg selv i foten! Nordmenn er ikke kjent for å være blant klodens varmeste folkeslag. Vi blir oppfattet som kjølige, og i tillegg ofte gjerrige. Det skaper utfordringer når vi reiser utenlands, og de som jobber i serviceyrker forventer å få tips. T E K S T: M I T T J A K T B L A D

et oppstår ofte problemer når nordmenn skal dele ut tips. Driks, eller drikkepenger som det het i gamle dager, betyr egentlig penger til å drikke for, altså noe utover den ordinære betalingen. Tradisjonelt var dette en slags pengegave til en person i en underordnet stilling, som belønning eller godtgjørelse for vel utført arbeid. I Norden har tips lenge vært inkludert i regningen på hoteller og restauranter. Av den grunn har vi ikke tradisjon for å strø om oss med ekstra kroner. Joda, det hender at vi runder opp i taxien på vei hjem etter en fuktig kveld, men det er ingen som reagerer med vantro hvis vi lar være. Slik er derimot i mange andre land. Der utgjør tips ofte en viktig del av lønna som de ansatte i turistnæringen, og dermed også jaktnæringen, skal leve av. Med andre ord må gjerrige nordmenn titt og ofte forholde seg til tipsing på jaktreiser, enten

vi vil eller ei. Slik oppstår kulturkræsj, når nadige nordmenn tviholder på pengepungen i andre land. Uansett hvor irriterende det er, så må vi forholde oss til lokal skikk og bruk når vi krysser landegrenser. Av den grunn er det viktig å ha snøring på hvor, når og hvor mye tips som skal legges til. Skandinaver har et dårlig rykte på seg i den sammenheng. ER VI GJERRIGE ELLER UVITENDE? Jeg har opplevd det selv. Vi var ni karer som reiste til Tyrkia med jaktreisebyrået Shikar, for å drivjakte på de mange store villsvina der nede. Første dag skjøt alle hvert sitt svin, noe som var litt færre enn forventet. De 35 driverne jobbet knallhardt, men det ble ikke noe mer av det. Det var nok ikke deres feil, all den tid Shikar hadde bestemt seg for å jakte i et område som allerede var melket hardt og lenge. Etter jakta brukte vi lang tid i bussen på å drøfte de tre store 65

Mitt

Jaktblad

TIPS TIL TIPSING

spørsmålene: Hvor mye, til hvem og når? Siden forsamlingen anså seg selv som over gjennomsnittlig intelligente, ble spørsmålet gjort langt mer komplisert enn strengt tatt nødvendig. Til slutt utviklet vi et system som tok høyde for alle variabler mellom himmel og jord. Da vi avleverte seddelbunken ble vi regelrett utskjelt av guiden, som mente vi var fullstendig blottet for respekt og folkeskikk. I ettertid ser jeg at han hadde et poeng. Vi gav for lite, mye på grunn av frustrasjon over uinnfridde forventninger. Den irritasjonen lot vi gå ut over driverne som slet for oss – selvsagt helt uberettiget. Er det fordi vi er gjerrige, eller bare uvitende? I de fleste land utenfor Skandinavia er tips en del av lønna. Selv om det kan være vanskelig å gi en ufeilbarlig oppskrift på tipsing, så finnes det retningslinjer man må følge. Noen steder gjøres det lett for turister. Enkelte jaktreisebyråer tar jobben med å beskrive forventet mengde tips på et reisemål. Som en dansk operatør i Afrika skriver: «Hos oss har vi faste regler for hva som er tillatt og anbefalt. Vi ønsker ikke å heve tipsen til et høyere nivå.» Andre er derimot vanskeligere å bli kloke på. Som denne politisk korrekte, men lite informative anbefalingen: «Tips er ikke nødvendig, men det hjelper. Det er ikke lett å si hvor mye som forventes, siden tips er personlig, og samtidig et utrykk for hvor fornøyd man er med oppholdet, maten, tolken, jakten, trofeer, og så videre. Mange mennesker på området jobber med å gjøre oppholdet ditt til en god opplevelse, og dersom de har lykkes mottas belønninger med takk.» 66

HVOR MYE, TIL HVEM OG NÅR? Som vist i tabellen på sidene 68 og 69 løses tipsing på mange ulike måter rundt om i verden. Skandinavia ligger i bunnen, siden vi ikke har tradisjon for tipsing. Vi legger kun igjen noen kroner dersom servicen har vært eksepsjonell. For de fleste andre reisemål forventes driks i ulik størrelsesorden. Ofte blir tips en betydelig ekstrautgift på jaktreiser, eller rettere sagt: En utgift man må huske å legge inn i budsjettet. Hvor mye som forventes vises i tabellen. Samtidig tar vi med oss et godt råd fra flere operatører: Ikke overdriv tipsingen. Det kommer andre jegere etter deg! Mange operatører anbefaler at man gir tipsen til dem, så kan de fordele pengene videre. Dette til hjelp for kundene, men også som en sikkerhet for de som mottar tips. Det gjelder særlig på steder hvor arbeidskraften er billig, og mange mennesker er involvert, som for eksempel i Sør-Afrika eller Øst-Europa. Selv foretrekker jeg å gi tipsen direkte til de involverte partene. Dels fordi jeg ikke skammer meg over nivået, dels fordi jeg benytter anledningen til å si takk for god innsats. Da ser man også gleden ved å motta en belønning. Men det kan også være andre grunner til å levere pengene direkte.

TIPS TIL TIPSING

Vanligvis er jeg en tillitsfull person, men enkelte ganger – særlig i Tyrkia og Polen – har jeg sittet med en ubehagelig mistanke om at fordelingsnøkkelen ikke er rettferdig når et mellomledd involveres. Jeg har snakket med andre som har opplevd det samme. Som et jaktreisebyrå i Polen sier: «Her betales all tips den siste dagen. Pengene leveres i en felles pose til jaktlederen. Det er svært viktig at dette foregår foran alle, siden det flere ganger har forekommet at lederen tar alle pengene selv.» Når du vet hvor mye, og til hvem, så gjelder det å finne ut når pengene skal overleveres. Det vanligste er å levere tipsen under avslutningen på jakten. På de steder hvor tips forventes, er det vanlig med en kort og formell avslutningsseremoni, der lommene tømmes. De som forventer å motta tips holder seg diskret i nærheten, i tilfelles det skulle bli bruk for dem en siste gang… Samtidig finnes det mange tilfeller hvor pengene må frem litt før eller litt oftere enn dette. Dersom pengene legges på bordet på et tidligere tidspunkt, kan det være strålende motivasjon for en ivrig arbeider. Det er derfor mange jegere som liker å gjøre opp daglig. Jeg har hørt flere jegere fortelle at det ikke

Mitt

Jaktblad

«Skandinaver er elendige med tipsing. I tillegg er de gjerrige. Derfor har vi sett oss nødt til å skrive det inn i programmet, slik at det ikke kommer som en overraskelse på folk.» – Dansk jaktarrangør om tips i Sør-Afrika

dukket opp vilt før pengene hadde skiftet eier. Sammenhengen er tvilsom, men kan heller ikke avvises. Andre jegere har som prinsipp at de kun gir tips i forbindelse med nedleggelse av vilt. Så når hjorten går i bakken, betales prisen deretter. Det vanligste er likevel at tipsen gis i slutten av oppholdet, med mindre innlysende grunner taler for noe annet. Jeg forventer ikke at denne teksten løser alle dine problemer knyttet til tipsing. Det ligger tross alt i vår kultur å holde godt på portemonéen. Og med så mange ulike skikker og kulturer, kan det være vanskelig å holde tunga rett i munnen. Som en reisearrangør sier om tips i USA: «Drikkepenger forventes av alle som yter en service. Lønnssystemet er lagt opp slik at en betydelig del av lønnen utgjøres av tips. Tips er altså ikke resultatet av en ekstraordinært god jobb – det er rett og slett normen. Dermed er det utenkelig å ikke gi tips på mellom 10 og 15 prosent. Hvis man er for gjerrig til å gi såpass, så anbefales det heller å la være å gi noe som helst, siden det oppfattes som frekt å bare etterlate småpenger.» Med andre ord anbefales det å ta med kalkulator på neste jaktreise. 67

Mitt

Jaktblad

TIPS TIL TIPSING

DESTINASJON

RESTAURANTER

FOR ØVRIG

PÅ JAKT (PR. JEGER PR. DAG)

New Zealand og Australia

5-10 % forventes ved god behandling.

De fleste vil forvente litt tips

kr 100-300

England, Skottland, og Irland

10 % er påført regningen i de fleste restauranter, ellers gis 10-15 %.

De fleste vil forvente litt tips

Smygjakt: kr 150-250 Ytterligere ved skuddsjanse eller nedlagt vilt: Råbukk: kr 190-280 Hjort: kr 280-500 Småviltjakt: kr 80-170

Øst- og Sør-Europa

10 % forventes Alle forventer noe. Ekstra tips er en viktig del av de ansattes lønn

Individuell jakt: Jaktleder: kr 80-225 Guide/tolk/kjøkken: kr 30-100 I tillegg: kr 60-140 for bukk og kr 85-250 for hjort. Tilsvarende for skuddsjanse. Drivjakt: kr 30-170 til hele personalgruppen.

Nord-Europa/ Skandinavia

Inkludert i regningen. Det forventes ikke ekstra, men tips verdsettes.

Ingen forventer tips

Ikke vanlig og forekommer sjelden.

Grønland

10 % forventes

Fåtallet forventer tips, og kun ved god behandling.

Ikke vanlig, men verdsettes.

Canada og USA

Kan være påført regningen. Ellers 10-15 % ekstra.

Tips forventes av alle som yter en eller annen form for service. Det er en del av lønna.

kr 110-225 Tillegg for skutt vilt: Elg/svartbjørn/hjort: kr 1.000 Bjørn/grizzly: kr 1.700-2.000 Mange outfittere bruker 10 og 15 % av jaktens pris som rettesnor.

TIPS TIL TIPSING

Mitt

Jaktblad

DESTINASJON

RESTAURANTER

FOR ØVRIG

PÅ JAKT (PR. JEGER PR. DAG)

Sør-Afrika

10 % kan være påført regningen, ellers gis 10-15%

De fleste vil forvente tips.

En større gruppe operatører foreslår dette nivået: kr 20-50 fordelt, med halvparten til skinner og tracker, og halvparten til resten av personalet. kr 50-100 til PH I alt kr 80-170. En annen, litt mindre gruppe operatører foreslår et nivå som er ca. dobbelt så høyt. Én enkelt operatør foreslår et nivå på minimum i alt kr 380-530 pr. jeger pr. dag, fordelt med kr 70-100 til personalet og kr 300-430 til PH.

Sør-Amerika

Opp til 25 % kan være påført regningen, utover det forventes 5-10 %.

De fleste vil forvente tips

kr 225-340 fordelt på hele personalgruppen

Russland

10-15 %

Tips har tidligere ikke vært vanlig, men vinner mer og mer innpass.

kr 225 fordelt på hele personalgruppen

KOMMENTAR TIL TABELLEN

Faktaboksen gir et sammenligningsgrunnlag mellom forskjellige destinasjoner. Kildene er en rekke jaktarrangører som opererer på de ulike destinasjonene. Det er tatt utgangspunkt i en ytelse hvor man er tilfreds og har fått innfridd sine forventninger, uten at det er snakk om noe ekstraordinært. Derfor vil man ofte gi litt mer for strålende service, et medaljetrofé eller lignende. På destinasjoner som tiltrekker mange amerikanske gjester må man regne med et vesentlig høyere tipsnivå.

Mitt

Jaktblad

LANDSSKYTTERSTEVNET 2014

Den første uka i august var nesten 5.000 skyttere og 15.000 tilreisende samlet til heidundrende folkefest i Sandnes. I åtte dager stod skyting, trivsel og feriestemning i sentrum. T E K S T: V E G A R D T E R Ø Y – F O T O : T O R E E L L I N G S E N

Landsskytterstevnet er både Det frivillige Skyttervesens største enkeltarrangement og et av landets største idrettsarrangementer. Konkurransen ble for første gang arrangert i 1893, og i år ble festen avholdt fra torsdag 31.juli til fredag 8. august i kommunene Sandnes og Gjesdal. Skytterlagene Gann (fra Sandnes), Gjesdal og Klepp stod for arrangementet, slik de også gjorde i 1974, 1984, 1994 og 2004. I år var skytebanen på Vatne hovedarena for all baneskyting, mens feltskytingen ble lagt til Gjesdal Skytterlags anlegg på Hareland, rett sør for Ålgård. Kvaliteten på anleggene trekkes av arrangørene frem som en viktig styrke for årets Landsskytterstevne. 70

– Utviklingen kan gå i retning av færre landsskytterstevnearenaer. Vi ønsker at våre anlegg er blant de som foretrekkes i framtiden. Det er derfor viktig at vi i år kan tilby førsteklasses service, og presentere arenaer som er best mulig tilrettelagt. På grunn av sin dimensjon mener vi at Landsskytterstevnet 2014 er et stevne for hele regionen, forteller Roald G. Bergsaker, hovedkomiteens formann. Bergsaker poengterer at stevnet etterlater seg mer enn bare visuelle inntrykk. Beregninger foretatt av Region Stavanger BA viser at de tilreisende legger igjen 100–150 millioner kroner i regionen mens de oppholder seg her under arrangementet.

LANDSSKYTTERSTEVNET 2014

Mitt

Jaktblad

LANDSSKYTTERSTEVNET

– Landsskytterstevnet gir store positive ringvirkninger for regionen. For å dekke det store overnattingsbehovet etablerer LS 2014 egne campingplasser. Lokale lag og foreninger drifter campingplassene, noe som normalt gir disse gode inntekter. I tillegg til stevnets egne overnattingstilbud, inngikk vi også samarbeidsavtale med Hotel Residence og Kronengruppen. Arrangørene la også til rette for at tilreisende kunne leie hus i regionen direkte fra lokalbefolkningen, foreller Bergsaker. Han legger til at mesteparten av arbeidet skjer på dugnad. Til tross for terrortrussel og lynnedslag, er stevnet i skrivende stund godt i gang. Nå gjenstår det bare å se hvem som stikker av med titlene og pokalene.

• Det er ikke noe nasjonalt idrettsarrangement som går over ei hel uke som er større enn Landsskytterstevnet. • Gjennom 120 år har rundt 300.000 deltakere vært på Landsskytterstevnet. • Skytterne skyter både felt og baneskyting med rifle. Menn og kvinner i alle alderstrinn deltar på stevnet. • Ved siden av cupfinalen i fotball, og femmila i Holmenkollen, er dette det mest tradisjonsrike sportsstevnet i landet • Landsskytterstevnet har historisk blitt arrangert fra Kristiansand i sør til Hammerfest i nord. Stevnet blir flyttet mellom landsdelene NordNorge, Midt-Norge, Vestlandet, Sørlandet og Østlandet hvert femte år. • Det første Landsskytterstevnet (LS) ble arrangert i Kristiansund i 1893. Da kom ca. 200 deltakere fra hele landet for å være med. • Allerede i 1907 var det 1.000 deltagere, men det var bare starten. I Oslo i 1950 passerte deltakertallet 5.000, og i Elverum i 1990 var det over 7.200. Det står fortsatt igjen som tidenes største.

Mitt

Jaktblad

FILET PÅ ET NYTT NIVÅ

BACONSURRET ELG MED SAFTIG FONDAN Selv om det er midt på sommeren, er man ikke alltid nødt til å grille. Når vi finner en bortglemt elgfilet nederst i fryseboksen, tiner vi den opp, surrer den inn i bacon, visper sammen en saus og serverer med fondantpotet. T E K S T O G F O T O : W W W . M I N J A K T. S E

elgfilet 72

FILET PÅ ET NYTT NIVÅ

Mitt

Jaktblad

GFILET TPOTET

• Baconsurret elgfilet • Peppersaus • Fondantpotet • ...og litt grønt til 73

Mitt

Jaktblad

FILET PÅ ET NYTT NIVÅ

Elgfilet med bacon

Peppersaus

En passe stor elgfilet 2 pakker bacon av god kvalitet Ett par kvister timian (ca. 20 g frisk eller ca. 10 g tørket) Salt Pepper En smørklatt til steking

3 dl viltfond 1,5–3 dl fløte Grønn og hvit pepper 1 ss solbærgelé 1 ss smør Maizena til eventuell jevning Salt og pepper

elgfilet

Slik gjør du: Rens fileten for eventuelle hinner, og la den ligge på kjøkkenbenken for å bli romtemperert. Krydre fileten med salt og pepper, og pakk hele fileten inn i baconskiver. Hvis du sliter med å feste baconskivene, kan du surre hyssing rundt kjøttet. Smelt smøret i en varm panne til det er nøttebrunt, og stek fileten på alle sider for å gi den en god stekeskorpe. Ta fileten opp fra panna, og dryss over timian. Nå er fileten klar til stekes ferdig i stekeovn rett før servering. Still stekeovnen inn på 1250C. Legg kjøttet i en ildfast form, og stikk inn et steketermometer. Kjøttet er ferdigstekt når det har en kjernetemperatur på 560C. Ta så ut kjøttet, og la det hvile innpakket i aluminiumsfolie i 10-15 minutt. Skjær fileten opp i skiver rett før servering, heller noen få tykke skiver enn mange små.

Slik gjør du: Varm stekepannen som du stekte fileten i, og hell oppi fonden og en smørklatt. Visp rundt, slik at alt i panna blir sammenblanda, og la det hele koke noe ned. Kvern eller knus pepperen i en morter, slik at de gode smakene blir frigjort. Hell pepper i sausen sammen med solbærgelé og fløte. La sausen putre til den blir passe tykk. Hvis sausen blir for tynn, kan du jevne den med litt maisennamel utvispet i litt kaldt vann. Smak til med salt og nymalt hvitpepper. Server sausen til kjøttet og fondantpotet med noe grønt, men ikke overdriv. Dette er sannelig en nydelig kjøttrett!

Fondantpotet 4 mellomstore poteter Olivenolje Timian 2-3 fedd hvitløk Salt og pepper

Slik gjør du: Stans eller skjær ut en rund eller firkantet bit av potetene. Legg de i en ildfast form, og dekk over med olivenolje. Skjær opp hvitløken og hakk opp litt timian, og legg dette i oljen. Ha på godt med salt og pepper, for mye av smaken blir igjen i oljen. Sett forma inn i stekeovnen på 2000C til potetene er myke (dette tar ca. én time). Ta opp potetene og la dem renne av. Oljen kan du helle oppi en flaske og bruke flere ganger.

FILET PÅ ET NYTT NIVÅ

Vintipset

Legenden om Casillero del Diablo ble født for over hundre år siden, da Don Melchor de Concha y Toro, gründeren av vinhuset Concha y Toro, var lei av at den flotteste vinen hans på mystisk vis forsvant fra den låste vinkjelleren. For å holde uvedkommende borte fra dette eksklusive partiet satte han ut et rykte om at selveste Djevelen bodde i kjelleren. Ryktet spredte seg med ildens hastighet. Mange hevdet at de selv hadde sett Djevelen i vinkjelleren, og til slutt var ryktet så vidkjent at alle skalv av skrekk. Bare da kunne Don Melchor de Concha y Toro nyte sin fineste vin i godt selskap, for siden ryktet ble satt ut var det ingen uvedkommede som våget å nærme seg Djevelens kjeller – Casillero del Diablo. Vinen er veldig saftig, med fine syrer, og har en fyldig aroma av solbær, vanilje og krydder. Den lange ettersmaken gjør at den passer perfekt til vilt.

Mitt

Jaktblad

surret inn i godt bacon

spis og nyt

Mitt

Jaktblad

TOPPTEKST

Smakfull cognac og god s

«ORIEN TA L ISK E TONER : F Y L DIGE, SENSUEL L E, RIK E OG EK SOT ISK E»

ognachuset Hine står like ved bredden av elva Charente, i byen Jarnac, langt inne i Cognacregionen. Under de vakre bygningene strekker de dype kjellerne seg, der stort sett ingenting har forandret seg de siste 250 årene. Siden 1763 har en fortryllende elegant cognac vært Hine Cognacs kjernevirksomhet. Målet er at en cognac fra Hine skal være som en fin parfyme. Den skal ta deg med på en sensuell oppdagelsesferd og være en stemningsfull og minneverdig opplevelse. Nøkkelen bak helhetsopplevelsen er en palett av velsmakende aromaer: Orientalske, sensuelle, rike og eksotiske krydder som går over i blomsterpregede aromaer, og til slutt gir en ettersmak av rik frukt med toner av fersken, plommer og varm, tropisk frukt. 76

– Vingårdene våre vender mot sør, noe som maksimerer antallet soltimer og varme, sier Eric Forget, som har vært kjellermester hos Hine i en lang årrekke. – Druene modner perfekt, og gir vår cognac dens blomsterpregede og subtile aromaer, samt eleganse og lagringspotensial. Vår lange erfaring har også lært oss viktigheten av tålmodighet, legger Forget til. – Noen ganger kan vi forutse en eksepsjonelt god årgang allerede når vi høster druene, mens andre år avslører ikke cognacen sitt fulle potensiale før langt senere. Nøkkelen til en virkelig god cognac ligger i arbeidet vi legger ned i vingårdene. Råvarepreget og karakteren til Hine-cognacene har blitt formet og utviklet til dagens prestisje og kvalitet helt siden 1763. Ved lang lagring på

after hu

TOPPTEKST

sigar

Mitt

Jaktblad

AFTER HUNT med Micke Lundén

franske eikefat med myke tanniner, utvikles Hines cognacer med delikate og fruktige aromaer. Hine Cognac vil, på samme måte som en fin parfyme, ta deg med på en oppdagelsesreise; en sensuell og spenningsfull opplevelse. Nøkkelen til denne opplevelsen er Hines palett av aromaer: • Kryddertoner: Varme og aromatiske toner av krydder og pepper. • Orientalske toner: Fyldige, sensuelle, rike og eksotiske. • Blomstertoner: Tunge dufter av blomster. • Fruktige toner: Fersken, plomme og tropisk frukt.

unt

VISSTE DU… ...at viseamiral Lord Horatio Nelson ble lagt i en tønne full av cognac etter sin død, 21. oktober 1805, i slaget ved Trafalgar. Under reisen hjem til England forsvant det stadig mer cognac fra tønna med Nelson i. Det går mange historier om hvordan cognacen forsvant, blant annet at væsken trakk seg inn i kroppen til viseadmiralen. En annen historie sier at sjømennene boret hull i tønnen, og sugde ut cognac gjennom sugerør. Man kunne jo ikke la god cognac gå til spille… SIGARER OG TOBAKK I min verden eksisterer ingen mellomting! Er det fest, eller i det minste et snev av noe som kan feires… En mandag såvel som en lørdag… Strekk ut armene og omfavn ditt savn og lengsel. Under denne tittelen vil jeg beskrive og anbefale sigarer, pipetobakk og dingser. Vi begynner med Macanudo og CAO, populære og varierte sigarer med lang historie.

DRONNING ELIZABETHS COGNACVALG Allerede i 1992 ble Hine utnevnt som offisiell leverandør av cognac til dronning Elizabeth II av England, en tillit som har blitt fornyet hvert femte år siden den gang. Hine Rare VSOP er en mangfoldig og prisbelønnet cognac som blandes av cognac fra 25 forskjellige fat med ulik alder. Den yngste cognacen i blandingen er bare litt over fire år gammel, og Rare VSOP anses for å være Hines klassiker. Minst halvparten av druene kommer fra Grande Champagne, og den resterende delen fra Petite Champagne. Hine Rare VSOP er i Vinmonopolets bestillingsutvalg (varenr. 647901, 560 kr). I glasset finner vi aromer av vanilje, tørkede aprikoser, dadler og nougat. Smaken er balansert med fyldige smaker av fat, nougat, vanilje, sjokolade, appelsin og tørkede aprikoser. Cognacen er myk og har behagelig fylde, med innslag av krydder og overmoden frukt. Sødmen finnes naturlig, men den er godt integrert i drikken som har en laaaang ettersmak. Dette er trolig en av de mest subtile avecer man kan nyte etter et velsmakende måltid!

Mitt

Jaktblad

TOPPTEKST

«I N N L EG G E T B E S TÅ R AV D O M I N I K A N S K O G N I C A R AGUA N S K TO B A K K S O M H A R VÆ R T L AG R E T I FO R K U L L ED E T R E TØ N N ER»

after hu

Macanudo, Den dominikanske republikk Macanudo, et klassisk merke grunnlagt allerede i 1968, er Amerikas største og mest populære sigarmerke. Macanudo ble opprinnelig produsert på Jamaica av Punch. I 1971 introduserte General Cigar sin egen Macanudo, som ble en solid merkevare. På grunn av ufordelaktige forhold på Jamaica, ble sigarproduksjonen flyttet til Den dominikanske republikk i oktober 2000. Innen varemerket Macanudo finnes det åtte ulike serier: Café, Robust, Gold Label, Vintage, Estate Reserve, Crü Royale, Maduro og 1968.

Macanudo 1968: Et av de nyeste tilskuddene til Macanudo-familjen er 1968, en litt kraftigere serie i både styrke og karakter, samtidig som balansen er ivaretatt. Innlegget består av dominikansk og nicaraguansk tobakk, som har vært lagret i forkullede tretønner for å gi sigarene ekstra karakter. Ombladet er et Connecticut Habano-blad dyrket på den nicaraguanske øya Ometepe. Avslutningsvis har sigarene fått et svært vakkert dekkblad dyrket i San Augustin i Honduras. Macanudo 1968 Toro. Format: Toro /21 x 152 mm 78

CAO, Nicaragua CAO har navnet sitt etter initialene til grunnleggeren, Cano A. Ozgener. CAO ble skapt allerede i 1968, og har siden den gang hatt varierende fremgang. Det var først i forbindelse med den økende sigarinteressen i verden på midten av 1990-talet at CAO virkelig slo gjennom. CAO utmerker seg i dag dels for sin høye kvalitet, men også for å tøye grensene når det gjelder nyskaping i tobakksvalg for sigarene sine. Det er svært vanlig at en CAOsigar inneholder tobakk fra mange ulike avlinger. CAO La Traviata: Allerede ved århundreskiftet rundt år 1900 ble sigarmerket La Traviata skapt på Cuba. Mer enn hundre år senere vekker CAO dette klassiske merket til live igjen. CAO har med denne serien forsøkt å gjenskape den tradisjonelle karakteren i disse sigarene. Sigarene er kraftfulle med smakfull karakter og tydelige sedertre- og lærtoner. Innleggstobakken er fra Den dominikanske republikk og Nicaragua, med omblad fra Kamerun og dekkblad av typen Havanna Ecuador. CAO La Traviata Ninfas. Format: Short Panetela/ 15 x 102 mm

TOPPTEKST

Lundén tester...

MACANUDO 1968 – Kan man si «stilig» om en sigar? Jeg vet ikke om det er helt korrekt, men i dette tilfellet er det slik at øyet kjøper sigaren… Derfor mener jeg at det er en stilig sigar! Jeg tester den ut rett etter et hjemmelaget thai-måltid en kjølig tirsdagskveld i mars. Det er bra drag gjennom hele Toroen (navnet på sigarens format), og med en fyldighet som jeg, etter ca. 10 minutter, forstår at passer perfekt for amerikanerne. Selv mine egne behov blir tilfredsstilt! Den noe kraftigere smaken er relativt myk, og oppleves aldri som stikkende eller for sterk, snarere tvert imot. Kraften munner ut i en kremete kaffetone og lett søtaktighet med enestående balanse. En sann nytelse!

unt

Mitt

Jaktblad

AFTER HUNT

HINE RARE VSOP – Denne cognacen er et mesterverk! Jeg har hatt gleden av å få jobbe med noen av de større cognachusene opp gjennom årene, og må si at den myke, eksklusive og lettkrydrete stilen man finner i Hine Rare VSOP er vanskelig å overgå. Nyt den som den er i et tynt cognacglass, gjerne sammen med en Macanudo 1968 Toro. Denne kombinasjonen er svært velsmakende, der cognacens lettkrydrete smak gifter seg med sigarens fyldighet og kraft. Cheers! //Micke

CAO LA TRAVIATA – Behagelig er en treffende beskrivelse! Sigaren er middels fyldig med tydelige hint av lær, litt pepper, ristede nøtter og en anelse kremete. Jeg opplevde at den første tredjedelen av La Traviataen satte standarden. Deretter munner den ut i en fin, lang og smakfull fortsettelse. Lovnaden om sedertre- og lærkarakteren skuffet ikke! Som en hyggelig bonus er CAO sine sigarer svært rimelige.

Mitt

Jaktblad

TOPPTEKST

DEN NESTE UTGÅVA AV MITT JAKTBLAD KJEM I SEPTEMBER, MED NYE REPORTASJAR OG JAKTHISTORIER.

FØLG OSS PÅ NETTSTADEN:

mittjaktblad.no 80