Mitt Jaktblad nr. 5/2015

5. utgave • september 2015 • 2. årgang

Bukkelokking Hjemmelading Galtefeber på Brusebäck Guide til jaktkalibre

Spøkelsesbukken Hjortejakt i Skottland Storokser i Trøndelag Zebrajakt i Namibia

1

2

Vi har eget verksted.

Vi holder mange forskjellige jakt- og skyterelaterte kurs, Ta kontakt for tilbud Vi videreformidler jaktkurs, slaktekurs og jaktreiser.

Jaktsport AS holder til i trivelige lokaler i Nikkelveien 12, 4313 Sandnes.

Tlf 51661029 eller 46 97 05 00 3 Mail: post@jaktsport.no

LEDEREN Etter nettopp å ha kommet hjem fra en spennende og produktiv storfugljakt nord i Sverige, er det nedslående å både lese og høre om dårlige forhold for både rype og skogsfugl i syd-Norge denne sesongen, selv om Finnmark gledelig melder om en dobling av rypebestanden i år.

Det blir spennende å høre det endelige resultatet av åres småviltjakt, når status gjøres opp en gang etter jakta. Det finnes cirka 140 000 aktive jegere i Norge, av totalt 473 092 personer som er registrert i Jegerregisteret i Brønnøysund.

I fjor ble det felt 222 000 ryper (fordelt på 140 000 liryper/82 000 fjellryper) og cirka 9000 storfugl (tiur/røy). Samtidig ble det felt cirka 20 000 orrfugl. Men årets sesong kan bli begredelig, hvis prognosene slår til – noe de ser ut til å gjøre.

I følge Norges Fjellstyresamband, som forvalter 30 millioner statsallmenningsareal for allmennheten – syd for Nordland, står det dårlig til med rypebestanden i år. Etter å ha taksert rypebestanden i sine terreng, så har enkelte fjellstyrer i Sør-Norge bestemt seg for å ikke åpne opp for jakt i det hele tatt i høst, mens andre fjellstyrer har innført en kvotebegrensning på to til tre fugl, for hva som kan skytes per dag. Årsaken til de dårlige bestandene av ryper og skogsfugl er flere. Generelt sett må en anta at det skyldes en økt predasjon på grunn av en kollaps i smågnagerbestandene, samt en generell kald og fuktig sommer. Når store deler av biotopområdene var dekket av snø lang ut på sommeren, virket dette inn på bestanden. Kyllingene, som lever av proteinrike innsekter de første dagene av sitt liv – hadde nok tøffe tider mange steder i år med stor dødelighet.

Den som jakter får se …

Morten Brekke redaktør Mitt Jaktblad

44

Magiske Skottland ...

Utgitt av Sofaliv AS, i samarbeid med Taiga Media

Mitt Jaktblad er helt gratis for leserne, og blir finansiert av annonser og samarbeid. I magasinet er det derfor lenker til ulike produsenter, leverandører, butikker og arrangører.

REDAKTØR/GRAFISK DESIGN Morten Brekke er ansvarlig for å fylle magasinet med redaksjonelt innhold. Ta kontakt med ham hvis du vil levere tekst og/eller bilder til magasinet. Tips gjerne om hva du synes Mitt Jaktblad bør skrive om i kommende utgaver.

920 89 873 morten@brekke.to

DAGLIG LEDER/UTSTYRSTESTER Når Håkon Kyllesø ikke jakter, tester utstyr eller driver Sofaliv AS, jobber han med samarbeidsavtaler for Mitt Jaktblad. Ta kontakt med ham for en hyggelig samtale og avtale!

909 76 058 hakon@sofaliv.no

ANNONSESALG Hege Timland-Rismoen t.v. og Anita Lindberg t.h. driver Riktig Media AS - annonsesalg. Mange års erfaring innen profesjonelt annonsesalg. Ta kontakt med oss for annonsering i Mitt Jaktblad. Vi ser mulighetene!

971 77 068 Anita: anita@riktigmedia.no Hege: 909 42 095 hege@riktigmedia.no

mittjaktblad.no Hjelp oss å gjøre Mitt Jaktblad kjent!

Lik og del oss på Facebook: facebook.com/MittJaktblad

Mitt Jaktblad tar ikke ansvar for innsendt materiale som vi ikke har bestilt på forhånd. Tekst og bilder blir lagret digitalt, og kan bli brukt til markedsføring eller i våre søstermagasin.

5

SEPTEMBER 2015

42 80

10 INNHOLD jakt 10 Filmpremiere: Heritage

Arven: En film om jegere, om hvem vi er og hvor vi er.

14 Galtefeber på Brusebäck

En uvanlig jaktdag på gris i det nordlige Skåne i Sverige.

38 Bukkelokking - rådyr

Les hva du må gjøre for å lykkes med rådyrlokking.

6

38

14

42 Storokser i Trøndelag

Ikke alle jaktlag er forunt å skyte en stor okse - og ikke to år på rad ...

62 Mens vi venter ...

Som gravid - vil du helst være hjemme eller skyte elg på jakt?

80 HasteYeBack

Hjortejakt i Skottland. Kan det bli bedre enn å dele med gode venner?

114 Zebrajakt i Namibia

DISCOVERY 4

AMBISIØS ARBEIDSKRAFT SØKER NYE UTFORDRINGER landrover.no

CMYK Blå = 100 % cyan + 68 % magenta + 54 % sort Grå = 40 % sort

Discovery 4 leveres fremdeles som varebil

Discovery 4 er eneren i varebilklassen. Den kombinerer fremragende kjøreegenskaper og unik fremkommelighet med en enestående luksusfølelse.

Du får en arbeidsplass med stor lasteevne og tilhengerkapasitet på hele 3,5 tonn.

Og du får 8-trinns automatgir, luftfjæring og Terrain Response™. De originale baksetene følger med, og bilen kan registreres som 5-seter på et senere tidspunkt.

Opplev Discovery 4 hos oss.

Discovery 4 S Varebil TDV6 211 hk, pris fra 614.900.

Pris ekskl. mva fra 515.000.

Klikk her:

Bilpaviljongen AS Vingveien 2, 4050 Sola (Stavanger) Tlf.: 51 64 83 00 Land Rover Discovery 4: Forbruk 3.0 TDV6 7,8l/100 km blandet kjøring. CO2 utslipp fra 207 g/km.

Pris Personbil fra kr 1.010.900. Varebil fra kr 614.900. Pris levert Oslo inkl. frakt, leverings- og adm.

7 kostnader kr 9.950. Forbehold om prisendringer og trykkfeil.

SEPTEMBER 2015

28 INNHOLD tester

70

28 En guide til riflekalibre 56

M98 Magnum .375 H&H

70

Hjemmelading for ”dummies”

INNHOLD diverse 26 Les mer på WEB

108 SEPTEMBER 2015 Forsidebilde av Morten Brekke.

Mitt Jaktblad skal etter hvert komme ut 10 ganger i året. www.mittjaktblad.no

8

56

96 104

Laks med mozzarella It’s all about taste!

108 Spøkelsesbukken

96

Foto: Åsgeir Størdal

Soundscope pro-tect iHunt Det originale aktive hørselsvernet for jegere og skyttere.

NB! Vær klar til jakta begynner.

Beregn 2 til 3 ukers leveringstid.

•

Typegodkjent

•

Automatisk demping av vindsus

•

Lang batterilevetid

•

4 programmer

•

Medlemspris NJFF: Kun kr. 3990,-

Starkey Norway AS 9 00 80 Tlf: 51 82 E-post: info@starkey.no • web: www.starkey.no

9

10

Filmpremiere: Heritage - Arven David CP’s nye film handler om jegere; hvem vi er og hvor vi kommer fra. Og hvorfor det vi gjør som jegere, er så viktig for oss.

Av David CP – foto av Aske Rif Torbensen

11

FILMPREMIERE: HERITAGE - ARVEN

J

eg synes det er viktig å fortelle historien om hvor vi kommer fra.

At fortiden ikke bare er et fenomen, som plutselig har oppstått, men en dyp og grunnleggende del av mange mennesker og familiers liv. Enten man er en helt fersk jeger, eller en garvet sådan, så henger jakten og dens natur, som vi setter pris på - uløselig sammen med de menneskene som har gått her før oss. De som har lært oss å gå på jakt, de som har ført tradisjonene videre og de som har plantet, beskyttet og beriket de områder, som alt for mange tar for gitt.

Min farfar var en av dem som gjorde en forskjell. En av dem som investerte sine penger i naturen. En av dem som både holdt fast på tradisjoner, og som forsøkte å lage nye.

Min farfar er desverre ikke lenger blant oss. Men det han skapte, lever videre gjennom hans skogseiendom og dyrene som lever der.

Det er i hans ånd, at jeg ønsker å videreføre arbeidet med naturområdet, jeg har fått medansvaret for.

Klikk på skjermen og se filmen selv!

12

Og det er hans arv, jeg forsøker å leve opp til, ved hele tiden å flytte grensene for, hva jeg kan gjøre som jeger. Det var mange ting han gjerne skulle ha gjennomført, men som han aldri rakk å gjøre. Livet tar sin tid, og der hvor det slutter for en generasjon, må den neste generasjonen overta.

Vi må nemlig aldri holde opp med å sette nye mål for oss selv.

Enten det å forbedre forholdene for viltet eller å gjøre oss bedre i jaktens håndverk, det er alltid noe vi kan lære. Det er slik vi setter fingeravtrykk, som ettertiden vil huske oss for. Og på den måten skape det grunnlaget som fremtidige generasjoner kan bygge videre på.

Derfor handler denne filmen ikke bare om meg. Eller ham. Eller rådyrbukken jeg prøver å finne. Den handler om alle dem, som er en del av vår jaktarv, de som har gitt oss opplevelsene, de som gikk her før oss, og dem vi skal gi dem videre til. Og arven vi må ta vare på. Derfor heter filmen Heritage - arven. Jeg håper dere vil like filmen!

VILDSVINEFEBER! - vil du med i den næste film?

LD E M L I T !

U N G I D denne side:

Besøg H9ZF o.gl/EK o g . w ww

Hunters Video er verdens førende producent af jagtfilm. Med mere end 100 titler om jagt fra hele verden leverer vi inspiration og underholdning til alle jægere. Besøg din lokale jagtbutik eller www.huntersvideo.com for at finde timevis af jagtfilm af den bedste kvalitet.

Følg os på:

www.huntersvideo.com

13

STORFUGLJAKT I NORD

Galtefeber på Uansett hvor mye en har opplevd rundt omkring i verden, så kan det være en helt vanlig jaktdag hjemme – en husker best. Jens Ulrik Høgh forteller her om en dag i det nordlige Skåne - i Sverige, som ikke er så lett å glemme.

TEKST JENS ULRIK HØGH FOTO MATS GYLLSAND

14

STORFUGLJAKT I NORD

책 Bruseb채ck

15

G A L T E F E B E R P Å B R U S E B ÄC K

D

et er tid for dagens siste drev og jeg har fått tildelt post nummer 57, et høyt tårn på en gresslette mellom to skogholt med tett vegetasjon. Det hele ser meget lovende ut. Noen meter bak tårnet går det et tydelig vilttråkk ut fra vegetasjonen i det ene skogholtet. Tråkket leder videre ut på sletten og videre mot det tette skogspartiet på andre siden - 70 meter borte. Et steinkast til høyre for meg går en liten grusvei og på min venstre side er det et åpent skogsparti med furu. Hvis det går som 16

jeg tror, så vil villsvinene trykke i det tette skogholtet foran meg, eller bak tårnet – og blir de presset, så vil de komme rett forbi meg. I mitt indre blikk ser jeg en stor galte som faller om på tråkket etter et velplassert skudd.

Jeg smilte for meg selv da jeg klatret opp i det åpne tårnet. Fordi magefølelsen for denne posten var så bra som den var, men enda mer fordi jeg vet at det aldri går som du forventer. Allikevel, jeg har aldri opplevd å bli tildelt en post som ikke har gitt meg håp og

G A LT E F E B E R P Å

dagdrømmer, hva som kan skje hvis alt faller på plass. Det er utrolig, og litt bekymringsfullt – når jeg tenker etter, at jeg gang på gang ser for meg ulike scenarier som utspiller seg, når min barnslige forventning tar over for det rasjonelle.

DA JEG NÅR DET øverste trinnet har jeg al-

lerede kommet frem til konklusjonen at jeg skal være glad for at jeg aldri mister gnisten, uansett om jakten utvikler seg bra eller dårlig.

B R U S E B ÄC K

Jeg er jeg en optimist til det siste. Selv denne dagen hvor ingen av postene har gitt meg en eneste skuddsjanse.

Hele dagen hadde været vist seg fra sin verste side. Vått, kaldt og mørkt – det grønskekledde gulvet i tårnet var såpeglatt. Det var faktisk så glatt at det ikke gikk an å stå å skyte.

Føttene levde sitt eget liv og gled unna når jeg forsøkte å reise meg, uansett hva jeg gjorde for å unngå det. Heller ikke på dagens siste post – selve drømmeposten, var det noe annerledes.

17

G A L T E F E B E R P Å B R U S E B ÄC K

Jeg kom til å tenke på det flotte informasjonsmateriellet med sikkerhetsforskrifter og kart som ble delt ut under sikkerhetsbriefingen på morgenens jaktgjennomgang. Jeg fant frem papirene fra sekken og la noen av dem på gulvet og satte støvlene forsiktig på papiret. Det fungerte! Ganske hjulbeint, men så lenge jeg ikke flyttet føttene, kunne jeg stå oppreist og skyte uten å ramle ned fra tårnet.

Det var ikke bekvemt, men jeg dekket de fleste av de tenkbare skytevinklene. Jeg forsikret meg at siktet var tent og at forstørrelsen var på to og en halv gang. Nå var jeg klar – nå kunne villsvina bare komme!

Solen stod nå lavt på himmelen og lyset hadde fått en varmere tone. Ikke mye dagslys igjen, men det hadde klarnet opp, så det var en fin ettermiddag.

UNDER DAGENS FØRSTE drev ble det felt en

håndfull med villsvin. Selv så jeg en årsgammel gris i det første drevet med en stor hund i helene – den holdt seg på så stor avstand at det ikke ble noen skuddsjanse. I det andre drevet rett før lunch kunne jeg i opphisselse se den mørke silhuetten av en stor gris som kom gjennom tett vegetasjon. Jeg så den kun i et par sekunder – før den endret retning og forsvant. Jeg rakk ikke engang å vurdere å skyte. I dette drevet var det mye gris og hundene hadde mange kontakter, men de lykkes ikke å få dem frem til skytterne. Slik er det med jakt, en mislykkes ofte – takk og pris.

Det ville være altfor trist hvis det var altfor lett.

Nå må jeg vel være heldig. Jeg var fortsatt overbevist om at det var i dagens siste drev det skulle hende, og at nå skulle alt vise seg fra sin beste side. En hund begynte å lose i tetta bak meg, men den var langt borte. Dette til tross så hørtes losen godt i den kalde og klare luften. Jeg tok et dypt åndedrag, det var helt vindstille og luften duftet av våt mose.

NOK ET PAR BJEFF FRA LOSEN, denne gangen hørtes det ut som om det var litt nærmere.

Raskt tok jeg tak i riflen og fingeren søkte seg 18

automatisk mot avtrekkeren.

Det kom en dempet lyd, som om det var en tørr kvist som knakk på den bløte bakken - litt inni skogen. Et større dyr var nok på vei.

Rett etter hører jeg til og med lyden av noe som kommer løpende gjennom skogen. Jeg gjør meg klar, løfter Mauseren halvveis opp og holder pusten – jeg kan nesten høre min egen puls …

Plutselig kommer en stor svart kropp ut av skogen. Den kommer sakte på vilttråkket jeg hadde speidet på tidligere. Da jeg løfter riflen det siste stykket opp i skuddposisjon, setter den store svarte kroppen opp en vill fart. Det er en stor galte! Jeg svinger med dyret av instinkt, avstanden er ikke mer enn tretti meter. Jeg holder litt foran den løpende grisen og trykker forsiktig av – før grisen forsvinner i skogen igjen. Skuddet traff helt som jeg ønsket det skulle treffe og idet jeg tar nytt ladegrep faller villsvinet omkring med begge beina sprellende i luften. Det tar derimot bare noen få sekunder før den ligger stille og dør.

JEG GA BESKJED på radioen at jeg hadde

skutt på en «jævlig stor gris» og at den ligger rett nedenfor tårnet. Jeg ler litt for meg selv, når det går opp for meg at jeg har opplevd noe man sjelden opplever. Situasjonen hadde utviklet seg akkurat som jeg hadde forestilt meg. Galten på drøye 130 kilo hadde kommet løpende langs tråkket, akkurat der jeg hadde forventet meg at den ville komme – da jeg klatret opp i tårnet. Det falt også for et velrettet skudd. Helt magisk!

Jeg var alt annet enn misfornøyd med dagen og min egen innsats. Jeg gjenopplevde de hektiske sekundene i hendelsen for meg selv – gang på gang. Jeg var såpass borte i mine egne tanker at jeg ikke oppdaget at det hadde kommet en stor rev den samme veien som galten.

Jeg spente riflen samtidig som jeg løftet den og reven kikket opp mot meg i det jeg trakk av. Den falt på plassen og rørte seg ikke igjen. Den ble liggende bare noen meter fra den store galten.

G A LT E F E B E R P Å

B R U S E B ÄC K

Jeg kan sannsynligvis ikke nekte for at min tilfredsstillelse ble hørt på radioen, da jeg rapporterte.

– Post 57, ett skudd, en rev, den ligger!

For en post! Det er en berusende følelse når jaktlykken overgår ens villeste forventninger.

Langt borte kunne jeg fortsatt høre hundene som loset, det var til og med en hund som loset på motsatt side av plassen der jeg satt. Jeg tok ut magasinet og satt inn nye skudd. Idet jeg skulle sette magasinet tilbake i riflen, hørte jeg en kvist som knakk på motsatt side av den åpne plassen jeg satt. Jeg snur meg forsiktig i retning mot lyden og ser til min store forundring at nok en stor galte kommer springende i full fart mot tårnet.

Magasinet var nesten på plass, jeg tok ladegrep og løftet den for å skyte. Nå var den enorme galten ikke mer enn 20 meter fra meg. Jeg konstaterte at denne galten var ekstremt stor og jeg kunne tydelig se de gulaktige hjørnetennene stikke opp som to stearinlys på hver side i det lange grisetrynet. Jeg hadde derimot ingen tid til å fundere nærmere på dette, før jeg i en ren refleksbevegelse skjøt et skudd på den springende galten. Kulen gikk inn i brystet etter å ha gått inn i dyret skrått forfra gjennom halsen. På en

19

G A L T E F E B E R P Å B R U S E B ÄC K STORFUGLJAKT I NORD

avstand på ti til femten meter kollapset den store galten uten en lyd eller bevegelse. På grunn av farten gled den fremover i det våte gresset til den stanset mot en liten stubbe.

Verden stod nesten stille …

Jeg tok et nytt ladegrep med blikket stadig mot den behårede muskelbunten foran meg, men det eneste som rørte på seg, var luften som kom ut av hullet der kulen hadde gått inn. Det var det eneste tegnet på at tiden ikke hadde opphørt å eksistere. Omsider gikk det opp for meg hva som hadde skjedd og med en skjelvende hånd trykket jeg for tredje gang inn sendeknappen på radioen på denne posten.

– Post 57, ett skudd til, enda en galte! Denne er et monster!

DET GIKK EN HALVTIME før en av hundeførerne nærmet seg posten min. Før det så hørtes et par tre skudd fra noen av de andre postene. Her og der hadde mine jaktkamerater hatt vekslende framgang, som hele tiden ble rapportert inn på jaktradioen. Fra mitt tårn ser jeg en ensom elg langt inne i granskogen, og jeg har også hatt tid til å tenke litt over hva lykke egentlig betyr for ens jaktflaks. Jeg hadde så klart benyttet meg av de sjansene jeg hadde fått, men det var ren flaks at det var jeg som satt på denne posten akkurat i dag. Ingen kunne derimot å forutse at det skulle komme to store galter springende akkurat her, og sannsynligheten for det er mindre enn å vinne i lotto.

20

Men det er et faktum at lykken iblant står på vår side og for jegere er det også viktig for moralen. Det er disse erfaringene som gjør at vi står ut et helt jaktliv med hakkende tenner i kulde, vind og regn. Man kjenner seg selv – og at de mest utrolige ting kan hende når du minst venter det …

Hundeføreren hadde hørt på radioen at det var blitt skutt gris på min post og hun spurte hvor den lå. Jeg pekte mot gresset rett bortenfor hvor hun umiddelbart fant den første galten og reven.

– Det var en fin galte, ropte hun på et språk blandet av dansk og svensk, samtidig som hun holdt tommelen opp mot meg i tårnet.

Jag svarte at jeg hadde det samme inntrykket, men at jeg var ganske sikker på at den andre var betydelig større.

Litt tvilende så hun opp på meg, og jeg

G A LT E F E B E R P Å

B R U S E B ÄC K

VILTSLAKTERIET I SJUNKARÖD veide galten før den ble slaktet, og når pilen stanset viste den 210 kilo – det er omtrent tre ganger så mye som jegeren selv veier. Rundt halsen, rett bak ørene der halsen er smalest, målte galten 122 centimeter med det tynne målebåndet spent inntil skinnet. Det skal mye til for et stort menneske å matche det – rundt livet.

21

G A L T E F E B E R P Å B R U S E B ÄC K

var tvunget til å si det flere ganger – at jeg faktisk hadde skutt to galter. Hun gikk ytterligere 15 meter og fant den største galten.

Jeg var på vei ned stigen da jeg hørte henne skrike.

– Den er jo gigantisk!

Noen sekunder senere kunne jeg selv se nærmere på galten, og den var større enn jeg hadde forestilt meg oppe fra tårnet. Der den lå i gresset, så den ut som noe fra en annen planet. Jeg har gjennom årene sett mange døde villsvin, og har en klar oppfatning om hvordan de ”pleier” å se ut på våre breddegrader, men denne galten satte ting på hodet! Den var enorm, lang, hårete og pakket med muskler. I munnen hadde den grove, og sylkvasse tenner. Synet forlangte respekt, dette var en galte jeg ikke ville ha møtt under et ettersøk en mørk kveld i lyset fra en hodelykt.

Det var med ærbødighet jeg dro hånden gjennom pelsen på den store, gjørmete kjempen mens jeg stille tenkte at jeg sannsynligvis hadde ”ranet” området for en av de største galtene som noensinne hadde gått her. Jeg kjente meg litt skyldig, men det faktum at den hadde kunnet spre sine sterke gener gjennom mange år, ga meg en viss trøst.

22

G A LT E F E B E R P Å

B R U S E B ÄC K

23

GEAI LKTEESFDEABLEERN P- Å NBART UT JSAEKBTÄCPKÅ H J O R T

BRUSEBÄCK Brusebäck, der vi jaktet - er en skogseiendom i det nordlige Skåne på grensen til Småland. Den har blitt utviklet takket være eierens store interesse for jakt. Det begynte for mange år siden med en vakker skogsgård, som siden da har vokst gjennom oppkjøp av tilstøtende eiendommer. I dag omfatter eiendommen 1 600 hektar som drives av en ansatt yrkesjeger, som først og fremst tar hand om gårdens berømte andejakter. Det er hyggelig når ens interesse for jakt kan skape noe så fint som Brusebäck er i dag.

24

G A LT E F E B E R P Å

B R U S E B ÄC K

LES MER PÅ WEB - klikk på linkene under

Påvirker droner viltet?

Å

Går skolissen din stadig opp?

H

fly droner blir stadig mer populært, vis du har problemer med at skobåde i Norge og i utlandet. Hvordan lissen stadig går opp - se her: reagerer egentlig viltet på de ubeman- https://youtu.be/IijQyX_YCKA nede overflyvningene? Det har noen forskere bestemt seg for å undersøke.

Les mer om denne undersøkelsen på: http://netnatur.dk/jagtudstyr/forside/3488-hvordan-pavirker-droner-vildtet

I skyggen av Alaska

U

lempen med bøker som blir utsolgt fra bokhandelen og forlaget er at de kun kan kjøpes brukt eller mulig spores opp via et bibliotek. Morten Brekke skrev i sin tid en bok om villmark og jakt som heter ”I skyggen av Alaska”. Du kan lese boken her: http://www.nb.no/nbsok/nb/be2a01e3546a6649392133317a07ba23.nbdigital?lang=no#0 26

TROFEJAKT SPANIA

CULLING SPANIA

3 overnattinger, 2 dager jakt, transport og felling av 1 ibex opp til bronse størrelse.

4 overnattinger, 3 dager jakt, transport og felling av 4 ibex hunndyr.

EURO 2800*

EURO 2000*

BECEITE IBEX

BECEITE IBEX

SIBIRSK IBEX KAZAKHSTAN

7 dager - 5 dager jakt 1:1, opphold, transport, Ink. 1 trofe ibex uansett størrelse!

BJØRNEJAKT

UTAH - MED HUND 7 dager - 5 dager opphold Spike camp - jakt 2:1 Ink. lisens på 1 svartbjørn

EURO 4400* SPØR OSS OM JAKTREISE VI SKREDDERSYR DIN DRØMMETUR!

*inkluderer ikke flybillett

USD 2500*

www.enjoyhunting.no

Klikk her

27

Det store va

- en praktisk gui

28

alget

ide til riflekalibre 29

ET VANSKELIG VALG - MEN BØR DET VÆRE DET?

Det har aldri vært så mange riflekalibre i verden som nå. På tross av dette fortsetter utviklingen å akselere. Det kommer hele tiden nye og ”epokegjørende” kalibertyper, som berømmes i høye toner for deres fantastiske egenskaper. Hvordan finner man som en praktisk orientert riflejeger - en vei i kaliberjungelen?

AV JENS ULRIK HØGH OG FOTOLIA.COM

E

FOTOS: MORTEN HØGH, JENS ULRIK HØGH

n rifle’s kaliber er avgjørende for dens funksjon, fordi kaliberet i bunn og grunn setter grensene for riflens yteevne. Derfor er kalibervalget naturligvis interessant i relasjon til praktisk jakt.

Som så mange andre våpeninteresserte jegere finner jeg selv en bisarr fasinasjon i å studere og sammenligne riflekalibres egenskaper og jeg frydes i min barnesjel hver gang en nyhet dukker opp i virvaret av krutt og kuler.

Utviklingen av nye kalibrer har i mange år vært en vesentlig konkurranseparameter i våpenindustrien. På all verdens våpenmesser står produsentene alltid i kø for å presentere sine nyeste ”vidundere”, og på papiret ser det alltid bra ut.

La det være sagt med det samme: Tallene lyver naturligvis ikke! Større anslagsenergi, flatere kulebaner, mer effektiv kruttforbrenning etc. etc. Det er mange indiskutable teoretiske fordeler – men er fordelene så lett å få øye på for en praktisk orientert jeger?

faktorer som utvalg og tilgjengelighet av ammunisjon, pris, løpslevetid, rekyl, kulebane osv. Interessant, men de står i skyggen av de to første egenskapene. Uten at vi videre aksepterer alle detaljene i terminalballistikken – er det påkrevet med en grunnleggende fastsettelse av noen forutsetninger.

En hurtig og human død hos det påskutte viltet er ensbetydende med hurtig hjernedød. Med riflen som våpen kan dette oppnås på to måter. Det ene er et treff direkte i sentralnervesystemet – enten i hjernen eller ryggmargen i halsen. Et slikt skudd er i praksis momentant drepende, men risikoen for skadeskyting er stor, fordi målet er relativt lite og ofte i bevegelse.

Derfor har det til alle tider vært en god jegerskikk å etterstrebe et skudd i hjerte/lungeregionen, som utgjør et langt større og mer stillestående mål hos hjortevilt. Risikoen for skadeskyting er da langt mindre. Døden inntreffer – litt avhengig av viltart og jaktsituationen – etter få sekunder ved et Hva er det vi vil ha? effektivt treff. Det skjer enten Hva er det vi som jegere forventer oss på grunn av hjertestopp av rifleskuddet og dermed av kaliberet? eller på grunn af forGrovt sagt kan det sammenfattes til, at blødning. Begge vi primært ønsker viltet avlivet så effek- deler avtivt (hurtig) som mulig og sekundært at brydet skjer med minst mulig ødeleggelse av kjøttet. Naturligvis er også andre 30

ET VANSKELIG VALG - MEN BØR DET

ter oksygentilførselen til hjernen - på grunn av plutselig blodtrykksfall, som meget raskt fører til bevistløshet og død.

For å oppnå den beskrevne effekten av et skudd mot brystkassen kreves et sår av en viss størrelse. Sårets overflateareal er avgjørende for blødningen fra det, og sårets dybde skal være tilstrekkelig til å perforere begge lungene.

Ingen kan komme med en formel for nøyaktig hvor stort et sår må være, for å være stort nok. Men praktiske forsøk har påvist at en sårkanal i hulrummet innenfor ribbeina, som er et par centimter i diameter og dybt nok til å passere brysthulen - under alle omstendigheter er rikelig til å oppnå den ønskede effekt.

Et påskutt vilt kan før eller siden ende opp med bare en enkelt perforert lunge. Er sårskaden for liten, lar døden vente på seg unødvendig lenge – i visse tilfeller opp til flere dager. Hvis såret omvendt er større enn nødvendig, så dør ikke dyret hurtigere av den grunn.

I de sekundene dyret er ved bevisthet etter et plutselig blodtrykksfall, fungerer cellene med oksygen, som allerede er tilstede i vevet. Et stort hull gjennom dyret forkorter ikke dødsprosessen nevneverdig i forhold til et sår, som er akkurat

VÆRE DET?

stort nok.

Gjennomskyting er praktisk, da blod fra utgangshullet forenkler et eventuelt ettersøk, men det avkorter ikke dyrets siste sekunder ved bevisthet.

Glem alt om ”sjokk” og andre oppskrytte ”magiske ingredienser” i rifleskuddet. Det eneste, som i praksis virker effektivt drepende, er et sår, som er stort og dypt nok gjennom vitale organer.

Knall og fall

Alle rifleljegere med praktisk erfaring, vet at det ikke finnes to skuddsituasjoner, som er nøyaktig like. Noen ganger faller viltet til bakken som rammet av lynet, mens andre ganger reagerer det tilsynelatende ikke, før det etter noen sekunder plutselig velter om på stive ben. Desverre er det også en helt alminnelig reaksjon på skuddet, at dyret løper så langt, som panikken kan bære det, under de siste sekunders bevisthet.

31

ET VANSKELIG VALG - MEN BØR DET VÆRE DET?

I verste fall kan et perfekt plassert skudd stadig resultere i en fluktdistanse på flere hundre meter.

Den ettertraktede ”knall og fall” effekten av et rifleskudd kan – når vi ser bort fra skudd direkte i ryggen ofte tilskrives et høyt plassert skudd, som kommer tett nok på ryggen til å tilføye ryggmargen et bedøvende slag, som medfører øyeblikkelig – men midlertidig lammelse. Har skuddet passert under ryggsøylen, vil det i så fall ha perforert toppen av lungerne og dyret vil dø i løpet av noen få sekunder. En lignende effekt kan ofte oppnås ved at gjennomskyte begge skuldrene – viltet detter overende og dør i løpet av noen sekunder.

Det er umiddelbart innlysende at jo større anslagsenergi et prosjektil rammer med, desto større sår er det i stand til at lage og desto større sannsynlighet er det for ”knall og fall” – men i sakens natur følger kjøttødeleggelse med. Ved for eksempel drivjakt 32

kan ønsket om en tydelig reaksjon i skuddøyeblikket godt veie tyngere enn hensynet til kjøttødeleggelsen, og dette er da også den primære årsak til at de fleste sentraleuropeiske jegere anvender ”tyngre skyts” på drivjakt enn på post- og snikjakt.

Skuddplassering

”Korrekt plassering av første skudd – alt annet er tull”. Jeg vet ikke hvem som er opphavet til dette sitatet – men jeg skulle ønske det var meg, for skuddplaseringen ER i særklasse det viktigste parameter for et effektivt rifleskudd.

Det sier seg selv, at prosjektilet har den letteste oppgave, hvis det kun skal passere et ribben, før det når brysthulen. På praktisk riflejakt forekommer det også ofte, at prosjektilet skal passere et skulderblad eller en overarmsknokkel. I ekstreme tilfeller kan man også komme ut for å skulle avlive et såret dyr i en helt ”umulig” vinkel, som sender prosjektilet på en lang rei-

ET VANSKELIG VALG - MEN BØR DET

se gjennom tarm og mage – før det når frem til brysthulen, hvor det gjør det av med dyret.

Et kraftig kaliber er ikke, som mange tror, mer tilgivelig ovenfor en dårlig skuddplassering enn et mindre kraftig, og dermed ikke enklere å nedlegge et vilt med. Snarere tvert imot! Uansett skuddvinkel skal projsektilet nemlig stadig ende i brysthulen for å ha den ønskede effekt, samtidig som skytteren skal slåss med en større rekyl, som i praksis vanskeliggjør presis skyting. Den reelle forskjell mellom et kraftig og et mindre kraftig kaliber består derfor først og fremst i, at et effektivt drepende skudd KAN utføres fra mindre optimale skuddvinkler – alene på grunn av større dybdevirkning.

Det vil dog alltid være forbundet med større usikkerhet å avgi skudd på vilt i dårlige vinkler, så muligheten er først og fremst interessant for profesjonelle jegere, ettersøks-hundeførere og andre, som ofte skal avlive påskutt vilt og må ta til takke med de skuddvinkler, som anledningen byr dem.

Fantastiske formler?

VÆRE DET?

fantjakt, og den er et simpelt produkt av prosjektilvekt (i engelske pund), anslagshastighet (i fot pr. sekund) og prosjektildiameter (i tommer).

Taylor innrømmet selv, at det ikke i realiteten var noen merkbar forskjell på for eksempel en .450/.400 NE og en .500 NE - selv om sistnevnte ifølge hans egen formel skulle være 55% bedre.

Helt galt går det imidlertid når man regner på større prosjektiler. En hardslått biljardkule har således en langt større TKO enn et prosjektil fra en .470 NE. Personlig ville jeg heller foretrekke sistnevnte ved ettersøk på en påskutt elefant …

Taylor var en praktisk orientert og dyktig jeger, men han hadde ingen teoretiske forutsetninger for å utlede sin berømte formel. Hadde han hatt den grunnleggende forståelse for anvent fysikk, ville han også ha innsett at en formel for ”Knockout” eller drepeevne, ligger utenfor det praktisk mulige. Det er til det for mange parametre innblandet, slik som for eksempel skuddplassering, prosjektilkonstruksjon og viltartens ”skuddstyrke” – vesentlige

Hvor enkelt ville det ikke være, hvis det fantes et mål for de forskjellige riflekalibrenes evne til å drepe effektivt. En simpel formel, som kunne gi et klart svar …

La det være sagt med det samme: De enkle formlene finnes, men de gir ingen klare svar. Tvert imot etterlater de alle et inntrykk av pseudovitenskap blandet med et streif av svart magi.

Mest kjent av de mange forsøk på å sette tall på kalibrenes effekt er ”Taylors Knockout Formula” som resulterer i en ”TKO-verdi” for en gitt ladning.

Denne formelen er et uttrykk for den berømte storviltjeger og våpenskribent John ”Pondoro” Taylors livslange erfaringer med valg av ladninger til ele33

ET VANSKELIG VALG - MEN BØR DET VÆRE DET?

skal være i stand til å skyte gjennom brystkassen med et passende ekspanderende prosjektil i vinkler på +/- 45 grader fra et rent sideskudd. Er dette oppfylt, kan kaliberet klare de situasjoner, man som gjennomsnittlig jeger kan forvente å bli utsatt for – og litt til.

Man vinner ikke noe i forhold til en human avlivning ved å velge et kraftigere kaliber. Du lager bare et større hull, til ingen verdens nytte.

Alle de mest populære mellomklassekalibere, som 6,5x55, .308 Win og .30-06 er i stand til – med det rette prosjektilvalg – å løse den beskrevne En praktisk tilnærming oppgaven på alt europeisk vilt til og I mangel av en brukbar formel er det nødvendig som jeger å bruke alminne- med elg. Det samme gjør hundrevis av lig sunn fornuft, når man skal velge et andre kalibere av samme eller større styrke. passende riflekaliber. Det er heldigvis Dette er et synspunkt, som unlett å sette opp en kravspesifikasderstøttes av feltundersøkelser av jon, som med sikkerhet oppfyller vår intensjon om en effektivt og human av- forskjellige riflekaliberes effektivitet på praktisk jakt. Slike undersøkelser finnes livning. Det kunne for eksempel være, at kaliberet på en avstand av 200 meter det mange av og effektiviteten er typisk faktorer, som ikke inngår i den berømte formelen. Nøyaktig det samme gjelder for alle de andre forsøk på formler for et gitt prosjektils evne til å slå ihjel – som ”Optimal Game Weight Fomula” (OGW), ”Knock-Out Value Formula” (KOV) og alle mulige tilsvarende ”trylleformularer”. At slike formler av og til dukker opp til overflaten er kanskje ikke så overraskende – at allverdens våpenskribenter gjentar dem som sementerte sannheter er mer bekymringsfullt.

34

ET VANSKELIG VALG - MEN BØR DET

målt på den gjennomsnittlige fluktdistanse for det enkelte kaliber. Det mest åpenbare resultat av disse studier er, at det ikke er videnskapelig grunnlag for å peke på en praktisk forskjell på de undersøkte kalibere (som naturligvis alle levde opp til lovens tekniske minimumskrav). Der er altså intet i disse undersøkelser, som entydig peker på at for eksempel en .458 Winchester Magnum er bedre til å nedlegge en elg med enn en .308 Winchester, hvilket jo harmonerer fint med den enkle teori, at et tilstrekkelig stort sår på det riktige sted er det som skal til.

Magnumfeber

Oppnår man ingenting ved å velge et kraftigere magnumkaliber? Jo – man oppnår en typisk større hastighet og dermed en større teoretisk rekkevidde.

Når jeg legger vekt på, at det dreier seg om en større ”teoretisk rekkevidde”, så gjør jeg det for å understreke, at det ikke nødvendigvis er snakk om noen praktisk fordel. Hvis vi igjen tar for eksempel kaliber .30-06 som utgangspunkt, så vil dette kaliberet være i stand til effektivt å ta livet av en stor østeuropeisk kronhjort på mer enn 300 meters avstand - alt etter valg av prosjektil. Fordelen i å øke denne rekkevidden med for eksempel 100 meter eller mer kan de fleste se bort i fra, etter som vi under vanlig jakt ikke ønsker å skyte på så lange hold, med mindre vi jakter fjellgeit i vanskelig terreng.

På kort avstand er denne ekstra hastigheten i magnumkaliberene ofte en desidert ulempe, ettersom den alene vil føre til et mer omfattende sår og dermed til større kjøttødeleggelse.

At man i teorien også kan bruke den ekstra anslagsenergien til å nedlegge større dyr - er for så vidt korrekt, men igjen kan man spørre seg selv om den praktiske nødvendigheten av den

VÆRE DET?

teoretiske fordelen. Et godt eksempel fra den virkelige verden er sveitseren Gustav Guex som i 1920-årene nedla omkring 7.000 kafferbøfler med en repeterrifle i kaliber .318 WR. Det er et kaliber som ligger tett opp mot det mer kjente kaliberet 8x57 IS, som igjen er en av de hundrevis av kalibere, og som gjør nøyaktig det samme som f.eks. kaliber .30-06.

Guex var i kraft av sin rutine nok en langt bedre praktisk rifleskytter enn de fleste av oss andre og derfor var han i stand til å sette første skudd bak skulderen med stor sikkerhet hver gang. Vi andre vil øke våre sjanser betydelig, hvis vi rykker et hakk opp på skalaen og velger et kaliber, som slår bedre gjennem bøffelens massive skulderknokler – de fleste steder er lovgivningens minimumskrav til bøffeljakt av samme grunn kaliber .375 H&H.

Krumbane- og buskrydderkalibere

I gamle dager var kaliber 9,3x57 et av de mest populære riflekalibrene til elgjakt i de svenske skoger. Det ble med årene erstattet av mer flatskytende kalibre som 6,5x55 og den gamle 9,3’er fikk det lite flatterende kallenavn ”potetkasteren” for å illustrere at dens kulebane var krum som en håndkastet bakepotet’s bane gjennom luften.

35

ET VANSKELIG VALG - MEN BØR DET VÆRE DET?

Jeg hører ofte jegere uttrykke skepsis til ”krumbanekalibere”. Også her vil jeg tillate meg å diskret stille et spørsmålstegn ved den praktiske betydning på vanlig riflejakt. Norma lader fortsatt den gamle ” potetkasteren” som kan innskytes med et 15 grams Oryx projektil, så man kan sikte rett på målet med et maksimal avvik på +/- 5 cm ut til 175 m. I kaliber .30-06 er den tilsvarende avstand med et 11,7 g. Oryx prosjektil presis 200 meter. Altså kun 12,5% lengre rekkevidde til den ”flatskytende” av de to, som vel å merke begge har en rekkevidde, som omfatter minst 99 % av alle skudd avfyrt på praktisk jakt i Europa!

Ennå mindre forskjell er det på de utbredte riflekaliberes evner til å skyte igjennom greiner og kvister. Mange undersøkelser gjennom årene konkluderer samstemmig, at tunge langtsomtgående prosjektiler fra kalibere som .375 H&H eller 9,3x62 er nøyaktig like dårlige til å holde kursen etter utilsiktede treff på smågreiner og kvister på deres vei mot målet - som lettere og hurtigere 36

prosjektiler fra mindre standardkalibere. Det finnes med andre ord ikke noe ”buskrydderkaliber”, som klarer seg vesentlig bedre i skog enn noen andre.

Desverre.

Kjedelig konklusjon

Jeg har kommet frem til to ”kjedelige” konklusjoner med hensyn til valg av riflekalibre – kjedelige fordi de ikke selv fremmer salget av nye spennende kalibere som 7 mm – 08 Rem, 9,3x66 Sako og .338 Blaser Magnum.

For det første er det en klar tendens til at jegere anvender kalibre som er langt kraftigere enn nødvendig, som ikke ikke gavner noe, men som tvert i mot kan lede til en rekke ulemper – ikke minst rekylskrekk, fattigdom og unødvendig ødeleggelse av flott viltkjøtt.

For det andre finnes det et sant mylder av kalibre, som i praksis kan utrette nøyaktig det samme – utvalget er unødvendig stort. Det betyr, at det ikke ville ha noen praktisk effekt på jaktutøvelsen på denne planet, hvis

ET VANSKELIG VALG - MEN BØR DET

antall riflekalibere ble redusert til 8 -10 forskjellige. Selv har jeg for tiden en .17 HMR til småviltjakt, en .22 LR til billig trening, en .30-06 til det meste og en rifle med løp i .300 Winchester og .375 H&H til reisebruk. Skal jeg nedlegge en elefant ville jeg ha byttet ut .375’n med en .416 Rigby. At mitt valg er falt på presis disse kalibrene skyldes – utover at de i høy grad oppfyller mine behov – at du får tak i ammunisjon over det meste av verden og at jeg har et stort utvalg av patroner og prosjektiler å vel-

VÆRE DET?

ge mellom. Der finnes tusenvis av mer eller mindre tilgjengelige alternativer som teknisk sett er akkurat like gode – men neppe bedre … Å gjøre kalibervalget til rakettvidenskap er i mine øyne å skyte langt over målet. Så gled deg over ditt ”kjedelige” standardkaliber og bruk din tid og penger på skytebanen. Vi vil i en kommende artikkel se nærmere på valget av prosjektiler – et emne som i bunn og grunn er lang viktigere …

37

Et rimeligere kikkersikte, men med den samme kvaliteten du er vant til fra Nightforce

3-10x42 4-14x56 5-20x56 38

nightforceoptics.com

Klikk her: 39 www.tenoastro.no | post@tenoastro.no

40

BUKKELOKK Hvis en vil lykkes med å lokke på rådyrbukken ved å benytte en rådyrlokk, skal en kjenne til hvilke lyder en skal bruke – samt å ha oversikt over de forskjellige lydene som rådyrlokken kan lage.

TEKST OG FOTO: KIM LINDGREN

Før i tiden ble det i Danmark kalt å «blade» en bukk, når en frembrakte lyden via et gresstrå (eller et blad), som kunne lokke bukken til jegeren. En tok et gresstrå eller et blad og holdt dette mellom tommeltottene. Man presset tommeltottene mot hverandre og blåste inn mellom dem. Lyden dette frembrakte, minnet om et lams kalling på rågeita. Metoden er betydelig vanskeligere å beskrive enn å utføre.

Hvis du skal lykkes i å bruke en rådyrlokk, og lokke bukken til deg må du kjenne til hvilke lyder du skal bruke, samt holde styr på de forskjellige lydene som rådyrlokken skal lage.

Ut over dette krever det selvfølgelig at lokkingen brukes på riktig tid av året, selvfølgelig i råbukkens brunstperiode.

Bukkens brunstperiode omfatter en forbrunst, hvor geita ikke lar seg bedekke, samt den «riktige» brunsten – hvor geita i ett til to døgn lar seg bedekke av den bukk som har tilkjempet seg denne rettighet. En kan ikke på forhånd sette en dato for, når bukkebrunsten starter, da dette kan variere fra år til år og selv fra revir til revir. Det nærmeste en kan komme en dato, er i perioden fra slutten av juli til starten av august. Naturen er så sinnrikt innrettet, at rågeitene ikke kommer i brunst på

samme dato, hvilket sikrer at alle geitene blir bedekket. Det er svært vanskelig å lykkes med brunstjakt på bukk i Danmark, da bukkejakta avsluttes før forbrunsten og den «riktige» brunsten starter. Derimot er sjansene for brunstjakt på bukk betydelig større i Sverige og Norge, hvor bukkejakta henholdsvis starter den 16. og den 10. august – hvilket som regel er i slutten av brunsten.

De år, hvor brunsten starter litt senere enn normalt, kan man i Sverige/Norge, hvis man er erfaren nok til å bruke rådyrlokk, være heldig og lokke mange og eldre bukker til seg.

LYDENE EN BRUKER

Uansett hvilke lokkelyd en anvender for å lokke bukken til seg, benytter man som hovedregel tre forskjellige lyder: • Kontaktlyd fra lam • Kontaktlyd fra geita • Hetslyd fra geita

41

LOKKING PÅ RÅDYR

KONTAKTLYD FRA LAM

De fleste jegere har hørt når et lam går søkende rundt på reviret og kaller på gammelgeita. Dette lokkeropet er lett å lage, og er også den lyden, som bukkejegerne bruker mest, da mange har lykkes med denne lokkingen. Årsaken til at gammelgeita reagerer på dette ropet, er at de fleste gammelgeiter etterlater rådyrlammene i en form for barnehage, mens de selv er i brunst.

Mor – og beskyttelses-innstinktet er fremdeles inntakt hos gammelgeita, og derfor vil lammets rop, alltid virke meget sterkt på geita. Hvis man bruker lammets kontaktlyd ved bukken, og det er stor sannsynlighet for, at det er en gammelrå i nærheten, vil bukken ofte komme for å sjekke om gammelgeita er i brunst. Der kan også skje det, at gammelgeita søker tilbake til lammet, og under brunsten vil sannsynligheten for at hun har en bukk i helene være ganske stor, da bukken følger henne, så lenge hun er i brunst.

KONTAKTLYD FRA GEITA

Kontaktlyden fra rådyrgeita er litt mørkere i tonen enn lammets kontaktlyd, og tiltrekker selvfølgelig bukkene i brunsten. Bukken må bare frem og sjekke om geita som lokker, er i brunst eller ikke.

HETSLYD FRA GEITA

Denne lyd kan i mange tilfeller få revirbukken frem, da lyden indikerer, at geita blir jaktet (og stresset) av en bukk. Da det er revirbukken som har førsteretten til geitene i hans område, ser han ikke den andre veien, hvis han oppdager at en mindre bukk i hans område forgriper seg på rådyrgeitene hans. Hvis det er i slutten av brunsten, og revirbukken har bedekket noen av geitene, og ikke er i helene på en geit, så vil revirbukken i mange tilfeller 42

undersøke, hvem det er som jakter på geitene ”hans”. De unge, uforsiktige og uerfarne bukkene lar seg lett lokke, og selv om de eldre bukkene kaster all forsiktighet over styr, når det gjelder å sikre artens overlevelse, så kreves det allikevel en dyktighet til å lokke en eldre bukk på skuddhold. Det er nemlig ikke tilfeldig at disse eldre og erfarne bukkene, som til daglig lever helt i det skjulte, er blitt så gamle som de er. Det finnes flere forskjellige bukkelokker på markedet, og det er opp til den enkelte jeger å vurdere, hvilken lokkeredskap som er best å bruke for ham eller henne. Noen foretrekker å ha begge hendene fri når bukkelokken brukes, som igjen betyr at man må velge en lokkefløyte som man kan ha i munnen, i motsetning til den kjente Buttolo’en, som krever minst én hånd fri når den skal brukes. Andre velger en kombinasjon av flere forskjellige lokkeredskaper, slik at man har et større utvalg å benytte seg av. Det finnes mange gode videoer på YouTube, som beskriver de forskjellige bukkelokkene, og de lydene de fremskaper. Ta en titt på disse videoene og husk - at øvelse gjør mester.

På neste side ser du 10 ting du må ha fokus på, når du bruker rådyrlokken/ vil lokke bukken til deg. Som tidligere nevnt kan alle jegere, uten noen nevneverdig trening, lokke de unge bukkene til seg i brunsten. Å lokke de eldre bukkene til seg krever litt mer trening, og etter som brunsten avtar, blir det langt vanskeligere å lokke på bukkene. De jegere som behersker en rådyrlokk og kjenner råbukkens lyder, får uten tvil sett langt flere bukker under brunsten, enn de jegere som ikke har satt seg inn i denne fasinerende jaktformen.

Sjekk YouTube her:

LOKKING PÅ RÅDYR

DETTE MÅ DU TENKE PÅ VED LOKKING AV RÅDYRBUKK: 1. Sørg for å komme på plass uten å bli oppdaget av rådyrene.

på kroken, er det langt ifra sikkert at man også får den med seg hjem.

2. Prøv å sitte høyt – hvis mulig i en jaktstige/jakttårn, da man jo ikke vet hvilken retning bukken kommer fra, samtidig som bukken ikke må få lukten av jegeren.

7. Det er en grunn til at eldre bukker har blitt så gamle, de er nemlig meget forsiktige og tar ingen sjanser. Derfor er det helt normalt at den forsiktige bukken – det siste stykket fram til lyden hvor lokken kommer fra, beveger seg i en halvsirkel ut til en av sidene – avhengig av hvor vinden kommer fra. Dette gjør en forsiktig bukk for å komme opp mot vinden for å fange opp lukten av en eventuell fare.

3. Når du har kommet på plass, bør du sitte helt stille de første 15 minuttene, før du begynner å bruke rådyrlokken.

4. Start forsiktig, hvilket vil si - ikke for høye lyder til å begynne med, da bukken jo kan stå ganske nære.

Ta en pause på noen minutter, før du forsiktig fortsetter med å lokke igjen. Denne gangen med litt mer lyd. Overdriv ikke bruken av rådyrlokken og ta heller for lange enn for korte pauser mellom lokkelydene.

8. Når du bestemmer deg for å gå fra lokkeplassen, bør du ha sittet helt stille i minst 15 minutter, etter at du brukte rådyrlokken for siste gang.

9. Hvis dere har en mulighet for å være to personer sammen, er dette 5. Når du bruker rådyrlokken, er mange ganger en fordel, da man det viktig, at du sørger for å sende bedre kan holde oversikten over lyden av lokken i forskjellige retområdet. En kan jo heller ikke alltid ninger. På denne måten virker det forutsi, fra hvilket side bukken vil mer naturtro, som et dyr som lokker komme. mens det er i bevegelse. Snu deg og lokk i den retningen du vil lyden 10. En vet ikke hvorfor, men noen skal komme fra. bukker reagerer best på en spesiell lokkelyd fremfor et annen. Noen 6. Når du får øye på bukken, skal bukker er ikke interessert i lyden du ikke bruke rådyrlokken mens fra lokk nr. 1, men lar seg lokke av bukken er i bevegelse mot deg. Det en identisk lokkelyd som nr. 1, som er nå dine evner med rådyrlokken, bare ligger en nyanse høyere eller i i samsvar med brunstperioden, en lavere tone. Hvis man virkelige er virkelig skal få stå sin prøve. Det er en bukkelokk-nerd, så har en gjerne faktisk akkurat som å fiske, bukflere rådyrlokker med seg på jakta. ken er på ”kroken”, og nå skal den forsiktig hales i land. Alle som fisker Lykke til! vet, at selv om man har fått en fisk 43

Storokser i

44

Ă…r 1

i Trøndelag Et lite jaktlag fra Møre har i flere år jaktet elg i Namdalseid i Nord-Trøndelag, men aldri fått en skikkelig storokse. De inviterer en jaktfotograf til å komme og filme jakta deres. Første jaktdag feller de en storokse på post. Ikke bare det første året, men også det andre året filmfotografen kommer …

TEKST OG FOTO: MORTEN BREKKE

År 2

45 38•39

STOROKSER I TRØNDELAG

D

e syv hjortejegerne fra Møre og Romsdal jakter elg på et jaktfelt tilhørende gården «Nedre Berre» - rett nord for det lille stedet Namdalseid. Jaktområdet er 7000 dekar stort, relativt smalt og jaktmetoden deres er i hovedsak «et stille jag» - uten hund.

De har imidlertid tilgang på en svart elghund – når det trengs. De vekselvis benytter seg av smyg, drivjakt og posteringsjakt, samt en kombinasjon av disse. De jakter effektivt og resultatet er full kvote hver gang – år etter år.

Det har vært bra med elg i flere år og utsiktene fremover ser svært lovende ut – som i Nord-Trøndelag generelt. I år har de invitert en jaktfilmfotograf til å 46

følge jakta og lage film om resultatet.

Blir det en storokse i år? Det skal være flere store okser i området. Som dere allerede har lest – det blir en stor okse!

STOROKSE FØRSTE JAKTDAG

Det blir tidlig samling på gården midt i jaktterreng. Jaktleder Tor Inge tar frem kartet og administrerer fordeling av postene. Første jaktmorgen skal det jaktes på Tullmoflaten og Ranken (jegerne har gitt egne navn til alle sine jaktområder/poster) - hvor det er sett elg og mye spor de siste to dagene. To jegere skal drive, resten skal postere.

Men forholdene idag er vanskelige, siden væromslag og barfrost i løpet av

STOROKSER I

natten har gjort dyrene mer vàre og forsiktige. Det viser seg å holde stikk - ingen skuddsjanser dukker opp i et ellers bra område. Jegerne tar et lite drev til, før de tar lunch på hytta i skogen. På ettermiddagen, når solen har tint den frostne marka, er det tid for et nytt drev ...

Vidar og jaktfotografen Morten skal sitte i ei jaktbu i Sørlia - der det tidligere er observert en større okse. Jaktbua står i skogkanten mot et stort jorde, hvor elgen ofte kommer ut for å beite om høsten. Vidar er forventningsfull, men det skjer lite de første par timene – før nabopostene melder om bevegelse i terrenget. Det spraker over radioen:

TRØNDELAG

- Ku og kalv passerte langt nede på myra. Det må være Tor Inge som melder. Han sitter på den nærmeste posten. Vidar ser på fotografen og holder tommelfingeren opp i luften. Klokken drar seg sakte forbi 19.00.

På slaget 19.30 kommer en mørk skygge forsiktig ut mot skogkanten og jordet hvor jaktbua står. Det er vanskelig å se hele dyret – hodet er skjult bak noen greiner på grantrærne. Fire sekunder går før elgen tar et par skritt …

- Det er storoksen! Fotografen hvisker ivrig til Vidar, som umiddelbart tar anlegg i vinduskarmen og sikter på bogen til oksen.

- Det er ikke den største av oksene, 47

STOROKSER I TRØNDELAG

48

STOROKSER I

TRØNDELAG

men stor nok! Vidar tar et par dype drag og holder igjen pusten. Skuddet smeller. Lyden høres øredøvende ut i den trange jaktbua – til tross for ørepropper. Oksen fortsetter nedover jordet, men ser ut til å ha store problemer med å holde seg på beina. Etter 60 – 70 meter stopper den opp – står stille et par sekunder før den deiser i bakken og blir liggende.

- Det må være et godt bogskudd.

Vidar skjelver i stemmen og åpner døra og fortsetter å holde øye med oksen gjennom kikkertsiktet på Tikka T3-riflen.

Den 68 grain tunge Swift A-frame kula i .338-kaliber har gjort jobben denne gangen også. Det er ikke første gangen Vidar skyter elg for jaktlaget.

Vidar kaller opp på radioen og melder: - Nummer en ligger på marka. Det er små forhold i bygda – så laget har laget kodenavn for alle kvotedyra de har. Etter hvert som mørket kommer, blir det samling rundt det store slaktet til Vidar.

- Jeg så oksen på andre siden av Skardberget – på langt hold, men torde ikke skyte. PK er litt skjelven i stemmen han også. Oksen er skikkelig grov i nakken og bikker akkurat 300 kilo på vekta. Kula hadde passert gjennom dyret og stod i skinnet uten å penetrere på andre siden. En flott okse med 13 takker.

KALV SOM ANTIKLIMAKS

Neste dag posterer laget med Frode, Knut, Egil Arne, Kjetil, Vidar, PK og Tor Inge i et nytt område av terrenget.

Først på ettermiddag mot kveld blir det uttelling for jaktfotografen og Tor Inge.

Morten får en ny felling på video. Tor Inge skyter en av to tvillingkalver på et jorde i skogkanten. Det blir nok et lite antiklimaks etter oksefellingen kvelden før. Men jegerne må jobbe seg systematisk gjennom elgkvoten de har til rådighet. De jakter jo for kjøttets skyld, en 49

STOROKSER I TRØNDELAG

50

STOROKSER I

TRØNDELAG

stor okse er bare en ekstra bonus. I år har de seks dyr på kvoten: en storokse (som nå er felt), en elgku, en kvige, en piggokse og to kalver (hvor den ene nettopp er felt). Vekta på kalven er 55 kilo og dyret datt som sagt for kula til Tor Inge, på 210 meters hold.

KALVEMYRA

Tredje jaktdag ser det nesten ut til at de skal få lagt en piggokse i bakken også. Men jaktgudinnens Dianas gunst ville det annerledes. Oksen lurer seg mellom postene og forsvinner – som bare en okse kan gjøre. Først på ettermiddagen er det stor-jegeren Vidar som feller dyr nummer tre, på sin post ute på Kalvemyra. En kalv på 44 kilo. Drevet gikk i skogen og på myra langsetter riksveien mot Osenkrysset.

Det er tredje jaktdag og de har felt tre dyr av seks. Jegerne synes det går treigt for laget i år. Vanligvis har de et bedre snitt enn ett dyr per dag. Men i år har de jo også skutt storoksen …

Fotografen må nå videre til en ny jaktfilming, men laget feller resten av kvoten i løpet av de neste tre dagene.

NY STOROKSE – HISTORIEN GJENTAR SEG Ett år er gått og jaktfotograf Morten er invitert tilbake til det samme jaktlaget. Mot slutten av formiddagen sitter fotografen på post sammen med PK, i en kraftgate i skogen. På denne posten er det skutt elg før, langs en av trekkrutene til elgen. Men i dag er det stille her.

På vei opp mot hytta er det en av jegerne som melder om okse og ku ute på Hjortemarka.

- Den kan være stor! Jegeren er ivrig, men det blir bestemt at Kjetil og Tor Inge, siden disse er nærmest – skal gå på oksen. Fotografen slår følge i håp om å få nok en skuddscene på stor okse.

51

STOROKSER I TRØNDELAG

Det viser seg å være tre dyr ute på Hjortemarka. En stor okse – samt to elgkuer. Navnet har området fått da de ofte skyter hjort her, rett før elgjakta starter. Nå sniker Kjetil seg først gjennom skogen, fotografen henger seg på og Tor Inge danner baktroppen. Han skal dekke opp som «bakpost». Kjetil snur seg og holder pekefingeren opp mot leppene og hvisker lavt: -Vi lager for mye støy. Det er normalt.

Tre personer lager tre ganger så mye støy som en jeger. Jeg blir hengende litt etter Kjetil, som når frem til et lite jakttårn i skogkanten. Foran ligger en stor gresslette med spredte grantrær.

En stor okse og en av elgkuene er synlig ute blant de spredte trærne.

Kjetil må være rask – hvis han skal ha en mulighet til å forsøke seg på oksen.

52

STOROKSER I

TRØNDELAG

Elgkua er allerede i bevegelse mellom de glisne trærne.

Kjetil tar anlegg mot tårnet og lar skuddet gå – mot oksebogen. Dyret forsvinner i søkeren hos fotografen, men kommer frem igjen da skudd nummer to kommer fra .308 Tikka T3-riflen til Kjetil. Oksen detter nå overende og beina peker i et par tre sekunder rett mot den gråblek himmelen.

Det kommer et gledeshyl fra Kjetil og Tor Inge er raskt fremme for å gratulere.

Kjetil har skutt sin første elgokse noensinne. Oksen viser seg å være litt mindre i kroppen enn Vidars okse fra året før, men fjølene er flottere på dette dyret.

Det blir en produktiv dag for jegerne første jaktdag dette året. Egil Arne skyter dessuten en pigg-okse på Fallmyra litt senere på ettermiddagen.

53

STOROKSER I TRØNDELAG

54

STOROKSER I

TRØNDELAG

55

STOROKSER I TRØNDELAG

Den viser seg å veie 129 kilo.

MYE ELG – ØKT FELLINGSKVOTE

I løpet av den første jaktdagen så de syv jegerne på laget hele 23 dyr i terrenget. Elgbestanden i Nord-Trøndelag er gjennomgående god og det tillates felt flere dyr i år enn i fjor. Derfor har laget i år fått en kvote på hele åtte dyr: to storokser, en piggokse, to kviger, en elgku og to kalver. I Nord-Trøndelag fylke ble det året 2012 felt 5040 elg og kvoten i 2013 var på 5300 elg. I inneværende jaktår vil det bli felt hele 300 elg i Namdalseid kommune.

Tidligere har man i Nord-Trøndelag benyttet seg av et prognoseverktøy som hjelpemiddel for å avgjøre uttaket av elg i fylket. Etter anbefaling fra forskningen og Direktoratet for Naturforvaltning i Trondheim – har en fra 2013 gått over til å gjøre en kvalifisert vurdering ut i fra «sett elg»-skjemae-

56

ne, som jegerne leverer inn etter sin jaktutøvelse. Mange kommuner har tidligere hatt en for lav fellingskvote for elg – og elgstammen har derfor økt i antall. Nå vil det kompenseres for dette ved å benytte de nye vurderingene.

På landsbasis har tallet på felte elg i samme periode gått noe ned – fra tidligere år. Nå felles det faktisk flere hjort i Norge enn elg, selv om det er langt flere jegere som jakter elg enn hjort. Året 2013 ble det felt 34 950 elg i Norge og som sagt litt flere hjort i samme tidsrom.

ELG SKUTT PÅ HOTELLET

Neste dag er det «stang ut» for gutta.

En høststorm har bygget seg opp utenfor norskekysten og kaster seg inn over landet og treffer Vestlandet med full tyngde. Det resulterer i mye vind også i innlandet med kraftige regnbyger. Ingen elg i løpet av dagen.

STOROKSER I

Dagen etter skyter Frode en kvige på Hotellet - etter en lang vurdering, om det er en kvige eller en elgku. Frode lander på kvige og skuddet går over et jorde med trygg bakgrunn. Han skyter elgen fra en post i en løe de har gitt kallenavnet Hotellet.

Dagen blir meget produktiv, for Tor Inge skyter en kalv og Vidar får kalv nummer to rett etterpå. Senere på kvelden får Vidar nok et dyr. Denne gangen en kvige – som viser seg å være en elgku. Da har jaktlaget kun en storokse og en kvige igjen på årets kvote – etter bare fire dagers jakt.

ELGKU ELLER KVIGE?

Mange elgjegere har problemer med å gi en riktig vurdering om et dyr er en elgku eller en kvige! Ofte må dette avgjøres i løpet av kort tid i kikkerten på posten – og uten referanse til en elgku eller en kalv som f. eks. står ved siden av.

Dagen før hadde både Frode og Vidar gjort vurderinger før skuddsituasjonene – om dyret de hadde foran seg var en ku eller en kvige – og resultatet deres ble 50/50 – 50 % riktig og 50 % galt. Heldigvis hadde de både ku og kvige igjen på kvoten, men et problem kunne ha oppstått hvis de kun hadde en kvige eller en ku igjen på kvoten.

I så fall måtte avgjørelsen ha falt på en riktig konklusjon i utgangspunktet.

Når dyret først er felt, er det kjeven og tennene som bestemmer hva resultatet blir.

Neste kveld er situasjonen som følger: Frode og fotografen sniker seg i skogkanten, langs en beitemark mot en gressende «kvige». Avstanden minker proporsjonalt med det svinnende dagslyset. De har en kvige og en storokse igjen på kvoten. Avgjørelsen til Frode må derfor være riktig når han til slutt klemmer inn avtrekkeren når

TRØNDELAG

han er nærme nok. Det er flere vanskelige forhold i denne situasjonen nå; De må nærmere, han må gjøre de riktige vurderingene i kikkerten, «kvigen» står med rompa til og lyset blir stadig dårligere.

Til slutt er Frode innpå 60 meter av dyret, har kun noen få busker foran seg og gjør de siste vurderingene i kikkerten. Han konkluderer med følgende påstander om at det er en kvige - fordi: 1. Dyret er butt i ansiktet, ikke så lang og buet som en voksen ku.

2. Den er hvit i bakspeilet med hvite bein.

3. Kvigen er mer firkantet i kroppen – enn en ku.

4. Og selvfølgelig litt mindre enn en elgku- selv om dette er vanskelig å se nå uten andre referanser.

Frode setter seg ned og tar anlegg i det svinnende dagslyset. Han bruker lang tid, synes fotografen - men omsider faller skuddet og treffer kvigen bak i bogen – et hjerteskudd. Vekta viser seg å bli 98,5 kilo – vurderingene hans holder stikk og dyret «forblir» en kvige.

KVOTEN FYLT OPP FOR I ÅR

Fotografen må videre i år som i fjor, når de har ett spennende dyr igjen på kvoten – stor okse nummer to. De kommer i mål et par dager etter at Morten har dratt og det er Vidar som er heldig og skyter oksen. Men noen storokse er det ikke. Jegerne er i mål med årets kvote og har all grunn til å være fornøyd med årets jakt og storokser to år på rad – begge to på film. Nå kan de mimre litt gjennom vintermånedene – før de er tilbake i terrenget et nytt jaktår, med nye muligheter.

SISTE: Ny storokse skutt i år. Se side 112!

57

58

MAUSERTEST

M98 MAGNUM .375 H&H En Mauser med sylinderlås er karakteristisk for hvordan de fleste jaktriflene er utformet. Slik har det vært i mer enn 100 år, og sylinderlåsesystemet er første valg hos de fleste våpenprodusenter, når de designer rifler til jaktbruk.

TEKST OG FOTO: RICKARD FAIVRE

59

M98 MAGNUM

J

eg har mottatt en M98 MAGNUM i kaliber .375 Holland & Holland til test.

(9,5x72 mm). Hvis man vil ha ennå mer kraft og litt mere rekyl, så produseres M98 Magnum også i kaliber .416 Rigby (10,6 x 74 mm). Magasinet kan ta fire patroner mot ellers fem - hvilket i denne sammenheng er en temmelig stor magasinkapasitet. Det som man straks legger merke til, når man holder den i hendene, er at M98 er ganske tung.

Tross en grunnvekt på 4.6 kilo er den allikevel overraskende velbalansert.

Mitt testeksemplar er en standardmodel, som kommer med valnøttskjefte med detaljarbeider. Jeg tror derimot at denne standardversjonen, ville ha blitt betegnet som luksus hos mange andre produsenter. Hvis man tar en nærmere titt på beslaget på undersiden og pistolgrepets rosett, vil man se, at hakket på alle skruehodene går i flukt med riflens senterlinje. Selv gjennomgående bolter ligger nydelig på linje.

Sikringen på Mauser er for de fleste ensbetydende med deres virkelig pålitelige flaggsikring, men deres suksess med det nye SRS systemet (Smoth Roll Safety) har medført, at den nye M98 Magnum også er utstyrt med dette. Hvis Mauser går vekk fra deres flaggsikring og fremadrettede bryter til SRS, må det bety, at de har tillitt til dette nye sikringssystemet. SRS er enkel å betjene. Sikringen er tydelig i sine posisjoner, hvilket er behagelig, da man aldri er i tvil, om riflen er sikret eller ikke. Sikringen betjenes helt uten støy, så hvis bukken springer allikevel, så er det ikke sikringens skyld. En god egenskap ved SRS er, at med sikringen i midtre posisjon, kan bunnstykket åpnes. Selve bunnstykket veier 510 gram, men glir frem og tilbake under betjeningen, som en hockeypuck på polert is.

Fremføring av patroner er kontrol60

lert - en egenskap alle storviltsrifler bør ha. Dette er noe, som har vært de klassiske Mauserriflenes kjennetegn siden midten av 1890-årene. Den kontrollerte fremføringen av patronen minsker muligheten for ubehageligheter under lading. Bunnstykket har hele tiden kontroll med patronen under dens vei inn i – og ut av - kammeret.

Hvilken erfaren jeger har ikke stått i en situasjon, med en rifle uten kontrollert fremføring, hvor repeteringen kiler fast to patroner? Avfyring er utelukket.

En ytterst uheldig situasjon i nærkontakt med eksempelvis en elefant eller kanskje en bjørn.

Bunnstykket har to store låseknaster og sammen med det skarptvinklede ladegrepshåndtaket er åpningensvinkelen så liten at systemet muliggjør et ekstemt raskt ladegrep. Hvis man er stresset under betjening og omlading, sikrer styrelisten at man ikke feilbetjener ved et uhell.

Ved prøveskyting av den nye M98 på skytebanen brukte vi Hornadys Super Performance SST, som er en jaktpatron. Opplevelsen av rekylen blir på den måten sammenlignbart med reell jakt.

M98 er en lang rifle! Hele 1185 mm. Det lange skjeftet og det 620 mm lange og tunge løpet er nødvendig for å begrense rekylen og gi mulighet for så stor munningshastighet som mulig.

Det skal et innløp til for å få hastigheten opp på 270 grains kuler. Stående skyting på 50 meter med åpne sikter er dagens prosjekt. Å betjene og skyte med M98, gir en et passende innblikk i, hvordan flotte rifler føles mellom hendene. Det kan sies ganske kort: Alt føles godt. Siktet er satt til 50 meter ved at siktebladene for 100 og 150 meter er lagt ned. Magasinet er fast og åpnes via en magasinlås ved avtrekkerbøylen. Rekylen er merkbar, men ikke

M98 MAGNUM

61

M98 MAGNUM

ubehagelig. Løpets oppslag er for meg uunngåelig. Der er stor kraft i den, men faktisk opplever jeg den mer medgjørlig enn en Husqvarna 1900 i .30-06 med treskjefte. Sett i lys av rekyl, åpne siktemidler og løpets oppslag, er jeg tilfreds med treskuddsgrupperingen.

Den ville til enhver tid ha felt et hvilket som helst storvilt. M98 er superlekker, og man må nok oppleve den, før man virkelig forstår det.

Treverket i skjeftet er kvalitet i klasse fem. Kontrastfylt mørkt tre med tettliggende årer. Selv de, som ikke bryr seg om treskjefter, bør kunne se kvaliteten, som lyser ut av det grundig oljede valnøtttreet, med en glans du nesten kan speile deg i. Avstanden fra bakkappen til avtrekkeren er 375 mm.

Jeg føler, at det er en anelse for langt for meg. Men det er ikke avstanden, men snarere utformningen av kolbehals og pistolgrepet,som gir min høyre hånd en slik vinkel, at avtrekkeren godt kunne ha vært 5 mm lengre. Mauseren er således ikke helt komfortabel i skytestilling, men det er primært meg, som er litt for kort i ryggen til en så lang rifle. Hvis det hadde vært min rifle, hadde jeg naturligvis fått

62

den tilpasset meg. Skjeftet av Rigbytypen gir en behagelig støtte. Pistolgrepet og forskjeftet har den obligatoriske nettskjæring, som sikrer et bedre grep.

Forskjeftet avsluttes av et perfekt montert stykke ibenholt. Passende for en sann safaririfle.

Den nye M98 Magnums fine detaljer, mekaniske pålitelighet - samt høykvalitets materialer og sammensetningen av disse, gjør den i høy grad til en av de fineste riflene til salgs i dag.

Ja, det finnes betydelig dyrere våpen, men det skyldes detaljer som håndlagede graveringer, innlagt gull og andre edelmetaller, hvilket neppe har innflytelse på våpenets funksjon.

Mauser M98 Magnum oppfyller nesten alle jegeres oppfattelse av, hvordan en jaktrifle bør være. Alle som har sett og prøvd den under testen sa enten: ”Kjøp!” ”Ikke vent” ” Vil ha!” Jeg kan være enig med dem, men vi er alle begrenset av plassen i våre våpenskap og må også ta hensyn til våre respektive ”jaktbudsjetter”. Den dag ungene har fløyet fra rede … Det er ingen safari under oppseiling, men den passer også glimrende til en del av de skandinaviske viltarter som elg, kronhjort og villsvin.

M98 MAGNUM

Mauser M98 Magnum

Løpslengde: 620 mm Avstand fra bakkappe til avtrekker: 375 mm Lengde: 1185 mm Vekt: 4,6 kg Kaliber .375 H & H og .416 Rigby Magasinkapasitet 5 + 1 (.375H & H), 4 + 1 (.416 Rigby) Pris: Omkring 89.000 kr + i standardudgave

63

Vår råeste jaktradio noensinne..

Zodiac Team Pro Waterproof I Zodiac er vi opptatt av å lytte og av å lære. Med jegeren på laget, har vi utviklet det vi mener er markedets beste jaktradio. Med Zodiac Team Pro Waterproof har vi ikke overlatt noe til tilfeldighetene, prøv den så skjønner du hva vi mener!

Zodiac Team Pro+ Brukervennlig meny.

IP65.

Enkel tastelås

Vanntett IP67

Uttak for ekstrautstyr

Belyst grafisk display

Zodiac easyHUNT II Liten og enkel i bruk.

IP54.

Enkel meny Robust kabinett

Bestill her : Radioen leveres med antenne, batteri, hurtiglader, belteklips, håndleddsreim og brukermanual.

64

Kontakt Telehuset Stavanger Tlf. 51 82 83 84 stavanger@telehuset.no

VORN riflesekk

Bestill her :

VORN riflesekk f책s i to utgaver: VORN Hjort for storviltjegeren kr. 2799,-

VORN Gaupe for sm책viltjegeren kr. 2299,-

65

Mens vi 66

venter...

67

GRAVID I NIENDE MÅNED

At høygravide Sara Wikström, 24, hadde gått en dag over tiden hindret ikke henne å gå ut på jakt.

Når den etterlengtede elgen lå på bakken var hun jublende glad. ”Da sa jeg til Mattias at nå kan vi dra hjem og føde barn”, sier hun og ler.

TEKST OG FOTO JOAKIM NORDLUND

A

t elgjakt er stort i det nordlige Sverige, det innser man etter at en har snakket med 24-årige Sara Wikström fra Piteå. Hun jakter elg i Brännberg utenfor Boden og denne høsten ventet hun og samboeren Mattias Söderstens deres første barn. Til tross for at hun hadde gått en dag over tiden var det ikke snakk om noe annet enn å jakte.

Hun stilte vekkerklokken på fire for å nå frem til samlingen ved jakthytta.

Når en blir 25 kilo tyngre, så blir det en utfordring å løse klesspørsmålet.

– Mine egne jaktklær passet jo ikke, så jeg måtte låne noen klær. Jeg tok min pappas gamle jaktjakke og min samboers fleecebukser og det funket, sier hun.

JA, TILSYNELATENDE fungerte det alde-

les fortreffelig, for Sara Wikström skjøt faktisk en elg.

– Jeg gikk ut sammen med min samboer og han lokket på elgen. Deretter stod vi og speidet. Senere ble jeg litt trøtt etter som magen er litt stor. Jeg satte meg ned for å hvile. En stund senere så jeg noe som rørte seg i buskene, forteller hun.

Det viste seg å være en kvige, som hun fikk et glimt av inne blant trærne.

– Jeg pirket borti i Mattias og satte meg godt til rette. Jeg skjøt ett skudd.

68

Den tok noen skritt fremover, men jeg visste ikke hvor bra skuddet satt. Jeg ville ikke ta noen sjanser, så jeg skjøt et skudd til, sier hun.

NÅR DE KOM FRAM lå elgen der

og kameratene gratulerte. Jaktkamerat Patrik Lindfors var full av beundring for Sara Wikströms innsats.

– Hennes mage er ikke bare stor, den er veldig stor. Bara å orke stå opp om morgenen i denne tilstanden. Jeg er imponert, sier Patrik Lindfors, som selv er tobarnsfar.

Jeg pratet med henne et par dager etter den heldige jakta og fikk også muligheten til å stille Sara noen spørsmål: Hvordan våger du å gå på jakt i denne tilstanden?

– Jo, men der er da ingen ting. Jeg føler meg jo bra. Har man det bra og det kjennes greit ut - så er det vel ingen fare gå gå ut.

Men å skyte en elg?

– Ja, nå blir det jo ikke mer jakt i høst og da får jeg jo benytte anledningen nå. Senere blir det jo andre ting som blir viktigere. Bleieskift og så videre. Så derfor gikk jeg ut med samboeren min.

Jeg fikk ikke lov å jakte alene, hvis ikke han fikk følge meg - ettersom det

GRAVID I NIENDE MÅNED

69

GRAVID I NIENDE MÅNED

hadde gått over tiden.

BLIR DET JAKT på søndagen også?

– Jeg vet ikke helt ennå. Jeg pleier å ta det litt som det kommer. Jeg har stilt klokken, så får vi se hvordan jeg føler meg på morgenen.

Kanskje en elg til før du skal føde?

– Ja, det vet man aldri. Men så mye flaks har man kanskje ikke.

Kan man si at du er jaktgal?

– Nei, det er jeg vel ikke. Jeg synes ikke det her er så veldig spesielt.

Hvordan føler du deg nå?

– Nå har jeg det bra. Jeg har tatt en middagslur, så jeg føler meg bra nå.

Vommet du ut elgen selv?

– Nei, det gjorde faktisk Patrik. Jeg når faktisk ikke helt ned til bakken.

De andre på jaktlaget er ikke urolige for å måtte assistere i så fall fødselen skulle begynne?

– De fleste har vært med på en fødsel, så de har sagt at det skulle de løse om det skulle bli nødvendig.

Men noen assistanse skulle ikke bli nødvendig. Den 10. oktober klokken 18.20 så en 4130 gram tung og 54 centimeter lang, liten gutt dagens lys for første gang. Da hadde det gått 12 dager etter at Sara hadde skutt elgen og Magasinet Min Jakt dro hjem til paret, som bor i en fin nybygget villa et stykke utenfor Piteå. Og den lille, som ennå ikke hadde fått noe navn, var da ti dager gammel og han lå trygt i sin pappas store favn. Det var ingen tvil om hvor umåtelig stolte de to foreldrene var.

– Det her er utrolig. Det er en fantastisk opplevelse å bli foreldre, sier Sara og ser på den lille guttungen. Han var så liten at han ikke engang hadde fått noe navn.

– Vi hadde ikke sjekket det, men vi var helt overbevist om at det var en jente og da skulle hun få navnet Rut, det hadde vi bestemt, sier Mattias.

70

Men det blev ingen Rut, men …

Kanskje en Knut?

– Ja, kanskje Knut. Vi får se litt på det.

NÅR JEG SITTER og skriver dette tenker

jeg at Krut kanskje kunne ha passet med tanke på at hans jaktopplevelser startet allerede i magen.

Men jakthøsten for Sara tok ikke slutt i og med at hun felte kvigen. Mellom den og selve fødselen skjedde det mye på jaktområdet.

Tre dager etter den vellykkede jakten i Brännberg ringte telefonen.

Hennes far har en liten eiendom i nærheten av byen Brännberg i Norrbotten.

Han jakter blant annet der sammen med en av Saras kusiner. Da hun fikk høre at han hadde skutt en elg der og trengte litt hjelp, så nølte hun ikke med å dra dit.

– Jo, men jeg var jo hjemme, og min mor var der og hjalp til. Hun er ikke i det hele tatt interessert i jakt. Vi skulle ta elgen hjem med en firhjuling, men vi ble sittende fast litt før vi klarte å berge ham, sier hun.

ELGEN BLE SKUTT ved syvtiden om

morgenen og Sara ble ute i skogen til Mattias sluttet på jobben ved firetiden.

– Da kom han ut slik at han kunne hjelpe oss, sier hun.

Fire dager etter fødselstermin ble med andre ord ytterligere en dag i elgjaktens tjeneste. Men magen og babyen skulle få være med på flere eventyr etter de første fire dagene. Så når Sara hadde gått åtte dager over tiden, skulle hun og magen også få være med på en vellykket bjørnejakt.

De hadde observert en bjørn på eiendommen til Saras far i Brännberg.

De ringte da til hundeføreren Olle Boqvist fra Auktsjaur som har to veldig dyktige bjørnehunder - med den ikke altfor vanlige kombinasjonen finnspets/gråhund.

GRAVID I NIENDE MÅNED

71

GRAVID I NIENDE MÅNED

– Vi bestemte oss for at vi skulle prøve oss på den bjørnen, jeg, Sara, Saras pappa og Lars (Lindström, en kamerat av Sara og Mattias) og selvfølgelig Olle som hadde hundene, beretter Mattias.

Hundene hadde problem med å få kontakt med bjørnen og når de fikk det, så var de inne på naboterrenget - inne i en tett granskog. De snakket med jaktlaget på naboterrenget og fikk tillatelse til å gå inn og jakte på bjørnen i det området. Olle Boqvist lyktes med å komme innpå bjørnen, tross det vanskelige terrenget.

– Jeg, Sara og Stig, som er Saras pappa stod på post rundt. Det var veldig spennende, forteller Sara.

DEN ELDRE HUNDEN begynte å ringe

på et sted og sprang frem og tilbake.

Til slutt kom den tilbake til hundeføreren. Olle Boqvist gikk deretter inn, de mistenkte jo at det var bjørn der, men helt sikre kunne de jo ikke være.

– Når Olle gikk nærmere innpå, begynte hunden å løpe rundt på det samme stedet og til slutt skar hunden ut og da kom uttaket, forteller Mattias.

Bjørnen krysset en vei, men verken Sara eller Mattias så den fra posten sin.

– Vi var nære, men stod åpenbart på feil sted. Typisk, sier Mattias og ler.

Til sist fikk kameraten deres Lars Lindström en skuddsjanse og da ble bjørnen felt. Det var ikke noe lite dyr, den store bjørnehannen veide 195 kilo.

Det skulle også vise seg at lille ”Knut” også var en kraftig kar, , allerede i mammas mage hadde han passert firekilostreken og kort tid etter så han dagens lys.

– Ja, hvilken høst dette ble, sier Sara Wikström.

Så ser hun ned på lille og ler.

72

GRAVID I NIENDE MÅNED

73

Bergans Trollhetta – lavere versjon av Pasvik.

Bergans Trollhetta Lady – lavere versjon av Pasvik Lady.

NYHET

Pasvik Hunting Boot High Bergans Pasvik er en meget komfortabel og stabil jaktstøvel i fullnarvet lær. Støvelen er tilpasset nordiske føtter, har Dermizax® vanntett og pustende membran, og patentert såle med ekstremt god gripeevne.

Støvelens overdel er polstert med PORON® Memory Foam, et materiale som tilpasser seg til foten og gir perfekt passform. Den støtdempende og lette mellomsålen, Berglite®, bidrar til at støvelen har en totalvekt på bare 986 g (str. 43). Pasvik er testet og utviklet i samarbeid med svært aktive og erfarne friluftsfolk. Finnes også som damemodell – Med rød såle.

Selges kun hos

og bergans.no

EKSTREM TURGLEDE bergans.no

74

BERGANS.NO

Klikk her

HANS KRISTIAN KROGH-HANSSEN

Lav vekt. Høy komfort.

Ekstremt godt grep.

Bladet JEGER testet Pasvik i 50 dager. Karakter: 5,5 av 6.

75

ASPER PRESTIGE

HJEMME

FOR ”DUM

76

ASPER PRESTIGE

ELADING

MMIES” DEL 1 Kan du dra i spaken på en enarmet banditt, så kan du håndlage din egen ammunisjon. Det er litt forenklet sagt, men faktum er at det ikke er så mye vanskeligere enn det.

TEKST OG FOTO: RICKARD FAIVRE

77

HÅNDLADING FOR «DUMMIES»

D

et finnes mange grunner til å håndlade dine egne patroner. Det er riktignok en del fordeler med å kjøpe fabrikkladet ammunisjon, men det finnes betydelige flere fordeler med å lade selv. Hvis en har det minste interesse av å blant annet lære seg mer om ballistikk, å skyte tettere treffbilder, å skyte lengre, å kunne tilpasse kulen og ladingen etter viltet for minimal kjøttødeleggelse eller skyte mer i løpet av den lille kvalitetstiden man har, og samtidig få økonomi i ammunisjonsforbruket, så er håndlading noe for deg og dine venner.

Når en begynner å se på kostnadene ved håndlading, kan det være vanskelig for mange å se fordelene. Som vi alle vet kan man ikke regne på kostnadene ved jakta målt i kroner per kilo kjøtt. Det blir alltid billigere å handle i butikken. Men jakt er en livsstil, en interesse og en måte å ta ansvar for sitt kjøttkonsum på. Da får det koste det det koster.

Med håndlading kan en komme sammen, selv om en ikke skyter så mye. Ved siden av at man lærer seg noe nytt og får bekreftelse for interessen sin, kan det også være en sosial greie å håndlade. Hvis man går flere sammen og deler på kostnadene for basisutstyret, så behøver det ikke bli så dyrt. En eske med 20 stykk jaktammunisjon kan fort koste 700-900 kroner.

Når en trenger både øvingsskudd, å skyte inn og deretter kontrollskyte riflen, så kan du komme ned fra 3545 kroner per skudd til 10-15 kroner per skudd - når tomhylsene brukes om igjen. Selve ladeutstyret sliter du aldri ut, så det kommer du til å ha for livstid. Hvis man er fem personer og legger ut en tusenlapp hver, det samme som det koster å tanke opp bilen, så har man grunnutrustningen klar. En hylseholder koster cirka 70 kroner, som 78

er hva du betaler for en hamburgermeny. Selve ladeverktøyet for ditt kaliber havner på cirka 500 kroner, som er det du betaler for en herreklipp. Er man kvinne, kan et besøk hos frisøren koste like mye som alt det som er nevnt her.

Kanskje du da like gjerne kan hoppe over en klipp.

Disse sakene kjøper du derimot bare en gang og så har du dem. Er man flere som har det samme kaliberet, ja da blir det jo enda billigere. 500 gram krutt (i vårt eksempel nedenfor) rekker til cirka 180 skudd og koster fra 319 til 435 kroner, litt avhengig av hvor du kjøper. Et hundretalls kuler kan havne på alt fra 400 kroner til 900 kroner avhengig av kaliber, vekt, utførelse, merke og butikk.

Utenom jaktsesongen er det jo hyggelig å treffe kameratene over en kopp kaffe og prate litt om jakta som har vært og den som kommer. Dette kan dere jo gjøre samtidig som dere lader - både til jaktskytebanen og til jakta senere på høsten. Det finnes flere grunner enn det sosiale, men det tar vi opp i en senere artikkel under vår håndladingsreise.

Som med de fleste interesser er det alltid en god grunn til å komme i gang og senere kan man utvide så mye som lommeboken tillater. En patron består av kule, hylse, krutt og tennhette.

Man tar en tom hylse og presser inn en tennhette i bunnen av hylsen. Så veies det opp riktig mengde med krutt og heller dette i hylsen. Til slutt setter en inn kulen og presser den sammen med hylsen. Du har nå en ladet patron som er klar til å avfyres. Det er prinsippet.

En utmerket måte å komme i gang på er å begynne med en startpakke, som er satt sammen av produsenten.

Da kan du stole på at alle delene passer sammen. Håndlading er ekstremt

HÅNDLADING FOR «DUMMIES»

79

P Å NBDULKAKDEI JNAGK TF OI RE N« G H D LUAMNMD I E S »

80 80

HÅNDLADING FOR «DUMMIES»

stort i USA og utstyret som benyttes, selv i Sverige - kommer derfra. Mitt valg, når jeg sammenlignet de ulike produsentene, falt på Hornady. Ut i fra deres hjemmeside kunne jeg konstatere et bredt utvalg av ulike typer ladeutstyr med tilbehør - med alt i fra det mest grunnleggende til det mer avanserte.

Noe som fikk mine ”utstyrs-gener” til å løpe amok. Dessuten er Hornady veldig store på kuler og ferdigladet ammunisjon. De har også et veldig godt rykte blant alle typer jegere. Når det gjelder ammunisjon er Hornady litt ukjent her hjemme, hvor man oftest støter på Sako, Norma, RWS og Lapua - samt Winchester, Remington og Federal. At flere av disse merkene til og med anvender kuler fra akkurat Hornady i sine patroner, sier en del om hvor store Hornady egentlig er.

Det som fantes hjemme hos leverandøren i Sverige var Hornadys ”Lock N´Load Classic Kit”, der markedsføringen reklamerte med alt en behøvde for å komme igang - alt i en pakke. At det ikke fulgte med hylser, patroner, kuler og krutt forstod jeg uten at det behøvde å nevnes. Hva jeg derimot ble klar over når jeg mottok utstyret, var at det ikke fulgte med det ladeverktøyet som er spesifikt for det kaliberet som jeg ville lade. Lærdom nummer en!

For øvrig inneholdt pakken en real ladepresse i solid støpejern og tung som bare det. En elektronisk vekt med kalibreringsmål, en sprayflaske for hylsesmøring, Hornadys store bok med håndladingsdata (finnes også i salg som PDF via appstore/iBook/Android), kruttholder med innebygget målekopp, kruttrakt, utstyr for å reparere hylsene, håndverktøy for å presse tennhettene (store og små tennhetter) i hylsene og en hylsebrikke (ladebrett) som passer de aller fleste vanlige kalibrene som forekommer. Dette er det man setter

hylsene i for at de ikke skal velte når en arbeider. Det man behøver å supplere med, foruten selvfølgelig krutt og så videre, er ladeverktøy og hylseholdere som er spesifikt for ditt kaliber. Jeg kommer sammen med noen venner, til å håndlade et flertall ulike kalibre som 6,5x55, 8x57IS, 9,3x63, 300WM og 308W. Ladeverktøy til disse må bestilles separat. Når man tenker etter er det ganske logisk, men er man nybegynner - så er man det. Før du begynner må du avsette et sted i hjemmet der du kan holde på med håndladingen. Du behøver dessuten et skikkelig stødig bord for å montere fast selve ladepressen.

Jeg måtte som forventet søke tilflukt i garasjen. Huset er nemlig som vanlig okkupert av familien. En av de tingene som er viktig å tenke på når man skal håndlade, er at du holder orden på utstyr og tilbehør. Det er tross alt eksplosive varer en skal håndtere.

En riktig arbeidshøyde på arbeidsbenken er nødvendig og god belysning.

For å holde kostnadene nede snekret seg litt selv. Bordet består av en benkeplate til kjøkken som ble kjøpt på IKEA for 450 kroner (ord 699kr). Benkeplaten ble delt i to og begge tilpasset med en arbeidshøyde på cirka 90 centimeter. Bein til bordet ble laget og tilpasset. Bordet ble skrudd fast i veggen for å gi maksimal støtte. Kostnad bein 50 kroner.

For å feste ladepressen boret jeg to 12 mm hull gjennom begge benkeplatene. Med 12x140 mm skruer, skiver og selvlåsende muttere ble ladepressen festet. Alt ble skikkelig stabilt og det var ikke den minste antydning til bevegelse når ladepressen ble brukt. For å holde litt ekstra orden, monterte jeg en hylle til utstyr oppe på veggen. Hvis du vil sitte og jobbe ved bordet funker det bra med en barstol eller lignende. Å montere de få gjenstandene som 81

HÅNDLADING FOR «DUMMIES»

ikke var ferdigmontert i esken, var ikke noe problem. Derimot er eskens størrelse litt misvisende for hvor mye den inneholder. Det er mest luft. Jeg antar at mellomrommene trengs for å beskytte tilbehøret mot den tunge ladepressen.

Hevearmen til ladepressen ble skrudd fast, det samme med sveiven til kruttmålet. Tennhettesverktøyet ble satt sammen ut fra en fargekoding - små eller store tennhetter. Ladeverktøyet som ble kjøpt for de ulike kalibrene brukes både for å forme hylsene til korrekt mål, presse i kulene og for å presse ut tennhettene på brukte tomhylser. I Classic Kit fulgte det med tre stykker ladeverktøyshylser. Disse monterer man selve ladeverktøyet i og det gjør at du raskt og enkelt kan skifte mellom ulike ladeverktøy. Du setter helt enkelt en slik hylse på hvert verktøy og så blir den sittende der. Med hylsene på slipper du å kalibrere hver gang du skal lade. Vil du ha flere slike, så er de å få kjøpt i en 10-pakning og da blir prisen cirka 80-90 kroner per stykk. Ingen store summer.

Det første mange tenker på når en snakker om håndlading, er at brukte patroner benyttes om igjen. Det er helt korrekt og det er det som bidrar til en markant bedre skyteøkonomi og en viss miljøtenkning (rasjonalisering om du vil). Men en kan selvfølgelig også kjøpe helt nye og ubrukte hylser. For å virkelig starte fra begynnelsen og samtidig gjøre det hele så enkelt som mulig, begynner jeg med bare nye hylser. Senere kommer vi til å se på det som gjelder for håndlading av brukte hylser.

En 100-pakk med kuler av Hornadys SST i kaliber 6.5x55 kjøpes inn, samt 100 stykk hylser. Tennhettene kommer fra CCI og kruttet av merket Rhino.

Hylseholderen som passer 6,5x55 settes inn i tennhetteverktøyet som fylles på 82 82

med 100 stykker (1 pakke) tennhetter.

Det tok cirka 10 minutter å gjøre 50 hylser. Det er ikke noe tungt arbeide, men litt mosjon for armen blir det. Hvis man vil, kan man istedet benytte ladepressen til å sette i tennhettene. Det er både enklere og raskere. Mer om det lengre ned. At det ble 50 stykker i denne omgangen beror på at matten for å holde hylsene har den kapasiteten.

Og så er det spørsmål om hvor mye krutt som skal i hver patron. Her er det ladedata-tabellene til Rhino som må konsulteres. Mengden av krutt og type krutt påvirker kulens hastighet og dermed også dens ballistiske egenskaper (kulebane og anslagsenergi).

Kulene har en vekt på 95 grain - som er 6,16 gram, så de er ganske lette.

En avlesning sier at ladevekten i gram skal være maksimalt 43,5 grain og mimimum 41,0 grain (her må du ikke forveksle grain med gram) som igjen gir en angitt utgangshastighet på 960 meter/sek - alternativt 885 m/s. Noen få grain gjør altså en stor forandring på hastigheten. Kruttdoseringsmålet kan nå stilles inn på ønsket vekt. Monter kruttdoseringen i en hylse og i ladepressen. Skruen på fremsiden justerer mengden av krutt, som doseres ut hver gang du drar i armen. Sett i en patron i hylseholderen og monter holderen for tennhetten. Når du nå presser inn tennhetten, så går hylsen samtidig opp under kruttholderen. Dra i armen en gang frem og tilbake, da fylles hylsen med krutt. Hell ut kruttet i veieskålen og vei det med digitalvekten. Har du for lite krutt, så justerer du litt på skruen. I motsatt fall stenger du litt, hvis du har for mye. Hell kruttet tilbake i kruttholderen og med samme patron, minus tennhette, fyll igjen på med krutt. Vei og gjenta til du får rett mengde. Siden er det bare å fortsette å fylle på resten av hylsene - når du har

HÅNDLADING FOR «DUMMIES»

83

HÅNDLADING FOR «DUMMIES»

oppnådd rett innstilling. Det er en god ide å kontrollveie hver tiende lading, slik at ingenting har forandret seg. En annen variant er å mate kruttet direkte i vekten med hjelp av den lille kruttdosereren. Deretter heller du kruttet i patronen med hjelp av kruttrakten, slik at ikke noe krutt går til spille. Det er litt mer tidkrevende enn den førstnevnte varianten, men skal en bare lade noen få skudd - så slipper man jo en del av det andre arbeidet.

Når hylsene er fyllt sprayes de litt forsiktig ved halsen med hylsefettet.

Dette for å gjøre det enklere å sette inn og krympe rundt kulen i patronen - med ladepressen. Ladeverktøyet monteres i hylseholderen. Litt avhengig av hvor langt inn i hylsen kulen skal sitte, før den presses sammen, så må ladeverktøyet justeres tilsvarende. Her er det godt å ha noen målepunkter, slik at du kan måle lengden på patronen etter pressing.

Begynn med å ha en lang instilling og jobb deg sakte nedover til du får

84

rett lengde på patronen. Deretter er det bare å låse verktøyet med to små skruer, slik at du får samme patronlengde hver gang - uten å behøve å justere verktøyet igjen. Et annet tillbehør som varmt kan anbefales her, er en kuleutdrager. Trykker en kulen for langt inn, så vil man jo ha mulighet for å dra den ut igjen.

Arbeidet, når instillningene er klare, med å sette i kulen tar cirka 10 sekunder per patron, så 50 skudd står klare på mindre enn ti minutter. I neste omgang vil vi prøveskyte de skuddene vi akkurat har ladet og deretter ta vare på tomhylsene for å vise hvordan vi bruker dem på nytt til neste skyteomgang.

Tenk på at alt som er skrevet her som en beskrivelse på hvordan jeg gjorde det første gang. Den skal ikke nødvendigvis ses som noen fullstendig instruksjon som du skal følge. All håndlading skjer på eget ansvar og du må aldri overlate din egen håndladede ammunisjon til andre.

HÅNDLADING FOR «DUMMIES»

Dette trenger du for å komme igang: -

Lock N` Load Classic Start Kit Lock N` Load ladeverktøy for ditt kaliber Lock N`Load Hylseholder for ditt kaliber Kuler, tomhylser, tennhetter og krutt

I tillegg trenger du: - Hylsematte - Kuleutdrager (Kinetic hammer eller Lock N` Load Cam Lock bullet puller som monteres i ladeverktet)

85

HASTE YE BACK

86 86

Det finnes en plass her i verden, jeg aldri blir trett av – Skottland. Fantastisk natur, utrolige jaktmuligheter og hva er bedre enn å dele opplevelsen med gode venner, som aldri før har opplevd magien i høylandet?

TEKST OG FOTO MATS GYLLSAND

87 87

HJORTEJAKT I SKOTTLAND

D

et kunne ha startet bedre. Vi har nettopp hentet vår leiebil i Edinburgh og akkurat forlatt lufthavnen, da det skjer. Punktering på et forhjul. Sjåførens manglende kunnskaper i kjøring på venstre side av veien, medfører et litt bratt møte med en betongkant i en rundkjørsel og dekket overlever ikke uhellet. Det tar et par timer å få orden på bil og dekk igen, men snart fortsetter vi mot vårt mål - som er Auch Estate i Argyll - i det vestlige høylandet.

Normalt vil turen ta omkring to timer, men manglende kjennskap til venstrekjøring gjør, at det tar litt lengre tid. Da det gjenstår to mil til vår destinasjon, må vi stoppe igjen. En ulykke har medført, at politiet har sperret veien, mens det ryddes opp. Det er mulig, at veien 88

åpnes om et par timer, er den meldingen vi får.

Det er tydelig, at trafikken har stått stille lenge. Folk beveger seg rundt utenfor bilene, noen griller til og med pølser på et lite gassbluss. Den lokale puben blir løsningen, mens vi venter.

Det er mørkt, da politiet opphever veisperringen, og vi kan gjenoppta reisen. Snart ankommer vi Auch Estate.

Etter et par whiskyer, går vi i seng. Alle vil gjerne være klar til høylandet, og de utfordringer, som gjemmer seg der.

Kort efter klokken ni den følgende morgen, kommer guiden vår Chris Foley inn på gårdsplassen i en gammel Landrover Defender med tilhenger. På tilhengeren står en åttehjulet Argo. Et kjøretøy for all slags terreng. På tidlige-

HJORTEJAKT I SKOTTLAND

re turer, har den også vært brukt til å frakte jegere opp og ned fra høylandet.

Vi håper at det samme gjelder i dag.

- Velkommen til Auch, kom inn i bilen, så kjører vi ut og tester riflen, sier Chris.

Et par minutter senere, kjører vi av sted gjennom en fantastisk natur mot et område, hvor Chris har satt opp en målskive. Vi skal skyte med en Remington 700 kaliber 308 W. Vi har valgt å leie en rifle for å slippe byråkratiet man opplever, hvis du skal ta med ditt eget våpen til Storbritania. Snart føler vi oss hjemme med den lånte riflen, og atter er vi tilbake i Defenderen. Vi kjører på en grusvei langs sjøen Loch Lyon.

Nå og da stopper han og speider mot fjellene i kikkerten.

– På denne tiden av året er hjorten langt oppe, det er nok av mat og før utgangen av september, kommer de ikke ned i dalførene, forteller Chris.

Et par stopp senere, ser vi de første hjorten. Langt oppe på en høyderygg i Witch Valley er en flokk med hjort, noen av dem ligger nede, mens andre går rundt og gresser.

- Jeg kan ikke se, at det er noen bukker i gruppen, men der bør være det, sier Chris.

- Witch Valley er en sikker satsing, sier Chris, og tilføyer: - Den heter Witch Valley fordi her bodde det en gruppe mennesker i gamle dager, som havde en masse merkelige ting og tradisjoner for seg selv.

Vi er nødt for å komme nærmere.

89

P ÅJ O BR U H T EK JKAEKJ TA KI T S IK OE TNTGLLAANNDD

90

HJORTEJAKT I SKOTTLAND

Chris kjører litt til, før han parkerer Defenderen. Det er tid for å bevege seg litt. Våre forhåpninger, om at Argoen skulle bringe oss opp på fjellet, blir med det samme stedt til hvile.

- Den bruker vi kun kun for bringe viltet ned fra høylandet. Jeg går ned og henter den, hvis det er nødvendig, sier Chris, mens han pakker de tingene vi skal ha med oss.

Tidligere samme morgen, hadde vi trukket lodd, og det er Andreas Fredriksson, som vant. Han går rett bak Chris, siden han skal skyte først, da vi går opp i terrenget.

Planen er, at vi skal gå rundt hjorten, får å bruke vinden til vår fordel.

Fra veien ser det ikke spesielt tungt ut, men da vi starter turen, innser vi fort, hvor bratt det er.

Når vi ser fremover, ser vi kun gress, men hvis vi ser bakover - ned i dalen, har vi en utsikt som får deg til å spekulere på, om det finnes flottere natur enn dette.

Det er fremdeles tidlig i sesongen, fremdeles grønt, rislende og klukkende bekker renner ned fra fjellet, og snøen ligger fremdeles noen steder i fjellsiden. Utsikten er upåklagelig, uansett hvor mange ganger man stopper opp og ser seg omkring, så får man ikke nok. Heller ikke av luften.

- Jeg visste det ville bli tungt, men ikke så tungt som det her, sier Toni Ohlin, mens han går ned på kne for å drikke direkte av den lille bekken.

Etter et par harde timer, nærmer vi oss hjorten, som vi oppdaget nede fra grusveien.

Akkurat i det vi tror, at selve jakten skal begynne, bestemmer Chris seg for, at det er frokost. På grunn av vår sene ankomst dagen før, har vi ikke rukket å handle inn til matpakker, men Chris vil dele sin med oss. - Vi skal slappe av her en stund, komme litt til krefter 91

HJORTEJAKT I SKOTTLAND

igjen, er skottens tilbakemelding.

Han forteller, at det er et par hundre meter å gå, før vi er på skuddhold og det er bukker i flokken med hjort. Et par hundre meter betyr et par timer i dette terrenget, og klokkeslettet nærmer seg tre før Chris signalerer til oss, at tiden er inne.

- Bli her, kommanderer han. Jeg går opp og speider litt på egen hånd. Ingen av oss nedlegger protest, og vi setter oss i gresset og venter på at skotten skal returnere. Femten minutter senere er han tilbake.

- Der er et par bukker i gruppen, er du klar til jakt? spør han Andreas.

Tony, Kent-Göran Gustavsson og jeg blir stående, mens Chris og Andreas sniker seg nærmere hjorten. Det er helt stille, mens vi venter. Alle tre krysser fingrene for at vi snart vil høre ett skudd.

- Nå skjer det snart, hvisker Tony litt senere. Han har knapt nok tid til å avslutte setningen, før stillheten brytes av ett skudd. Det er en fantastisk følelse.

Spenningen og lykken som frigis, på en fjell med utsikt over Witch Valley er berusende for oss alle.

Senere samme dag feirer vi Andreas’ første kronhjort. Vi sitter og skåler sammen på Bridge of Orchy Hotel, og venter på middag. Andreas har vasket blodet av ansiktet, et sikkert tegn på at man har skutt sitt første kronhjort i Skottland.

- Det er en vidunderlig følelse, å nedlegge en kronhjort etter et hardt forarbeide.

- Det slår det meste av det, jeg har prøvd tidligere, sier den nykårede hjortejegeren.

Det er ikke vanskelig å falle i søvn den natten, utmattet av fysisk anstrengelse og spenning, og vi vet, at i morgen er det en ny dag, med de samme utfordringene i vente.

Chris parkerer Defenderen på 92

HJORTEJAKT I SKOTTLAND

93

HJORTEJAKT I SKOTTLAND

den andre siden av sjøen tidlig neste morgen. Fra veien, kan vi se en flokk med hjort med enkelte fine bukker inni blant.

Her er terrenget ennå vanskeligere.

Ekstremt bratte skråninger, dekket med vått, glatt gress. Det koster oss mange hvilepauser underveis. Den eneste, som ser helt uberørt ut er Chris, men dette er hans kontor, hvor han tilbringer 150 dager i året. Etter et par timer, har vi kommet opp på et lite platå, og det er tid for Tony til å gjøre seg klar.

Chris har akkurat kommet tilbake fra en rekognisering på egen hånd.

- Der er en flokk et stykke borte. Hvor

94

langt hold føler du deg trygg til å skyte på, spør Chris.

- 200 meter er ikke noe problem, svarer Tony, og han og Chris sniker seg bort. På grunn av vinden, må de gå i en bue for å få vinden riktig. Derfor tar det sin tid, før vi endelig hører ett skudd.

Vi venter litt i gresset, mens vi lytter etter flere skudd. Da intet skjer, går vi etter dem.

- Jeg tror at jeg bommet, sier Tony, da vi endelig når frem til dem.

- Jeg aner ikke hva som skjedde. Jeg kan ha beveget meg i skuddet, eller kanskje det var vinden, avstanden var 260 meter, fortsetter han.

HJORTEJAKT I SKOTTLAND

Å bomme gjør vi alle, men det er ekstremt irriterende, når det skjer. Vi leter lenge, men finner ingenting.

- Der er en bom, vi fortsetter med å lete etter en annen flokk, sier Chris etter en stund. Etter som tiden har gått, har tett tåke sneket seg inn på oss. En sikt på et par kilometer har nå blitt til et par hundre meter.

Etter fire timer, stopper vi på en høyderygg, og da jeg skrur på min GPS, er vi litt over en kilometer fra bilen, selv om det føles som om vi har gått 10 kilometer. De mange høydemeterene vi har tilbakelagt, har medvirket til at vi nå er slitne.

- Vi går litt opp og følger høyderyggen.

Det er lettere å gå der og forhåpentligvis letter tåken om et øyeblikk, sier Chris og går videre. Det ser ut til å være tungt for Tony, og jeg vet hvorfor.

At du har fått ødelagt en mulighet, det er tøft for psyken, og man går og tenker over situasjonen om igjen og om igjen, og det sliter på kreftene.

Da vi har gått ytterligere et par kilometer, i godt tempo, bryter solen plutselig igjennem. Tåken letter og straks ser vi en flokk med hjort i en forsenkning foran os.

Chris og Tony kryper nærmere. De legger seg ned 75 meter fra oss. I det

95

HJORTEJAKT I SKOTTLAND

96

HJORTEJAKT I SKOTTLAND

fjerne kan vi se, hvordan Tony gjør seg klar. Han skyter.

Begge to blir liggende og det føles som en evighet før Tony snur seg mot oss og gir oss ”Thumbs up”. Vi farer ned til dem for å gratulere og se på hjorten. På en avsats 150 meter under dem, ligger den. En bukk som ennå har basten på, akkurat som alle andre bukker på denne årstiden.

Den er ikke særlig stor, men det er ikke det, som veier tyngst i Skottland. Har du lyst til å skyte store trofèer, bør du dra et annet sted og betale betydelig mer penger for det.

Her handler det om fysisk anstrengelse og opplevelser, som du bærer med deg for livet.

Chris går tilbake til bilen for å hente Argoen, mens Tony trekker hjorten ned mot dalen. Da han kommer ned med den, tar han frem en øl frem fra ryggsekken og tar en velvoksen snus, legger seg ned i gresset og nyter livet.

Det er en utrolig følelse, og det beste er, at vi er mange som deler den samme opplevelsen. Allerede neste dag får vi sjansen til å dele flere opplevelser sammen.

Etter en like så hard oppstigning er det Kent-Göran, som berikes med en stor jaktopplevelse.

- Dette er det største, jeg har opplevd, sier han, da hjorten ligger foran føttene hans.

Den første hjorten er alltid meget spesiell, og når man samtidig kan gjøre det i en så fantastisk natur, er det en opplevelse, som vil bestå for altid. Ganske enkelt et minne for livet.

Da vi forlater Skottland, ser jeg et skilt i Edinburgh Airport: ”Haste ye back” - kom snart tilbake, og jeg kan love, at det gjør vi.

97

HJORTEJAKT I SKOTTLAND

98

HJORTEJAKT I SKOTTLAND

UTSTYR: -

Lett tøy - lagvis Gode vanntette støvler Liten dagstursekk En god håndkikkert Kamera Sjokolade som energitilskudd Vannflaske, du kan fylle i en bekk Myggspray

99

t Siste nyt

fra

Vinnerne av Mitt Jaktblad’s sommerkonkurranse ble følgende personer:

* Anita A. Jensen * Anne Lisa Forberg Riktig svar var 24 - 30 villsvin i bildet.

Vi gratulerer vinnerne og premier blir tilsendt de heldige.

Som leser av Mitt Jaktblad vil vi gjerne høre din mening om magasinet, om innholdet, hva du liker og hva du ikke synes så mye om.

Gi oss en tilbakemelding, det være seg god eller dårlig.

Send oss en mail om hva du synes. Slik kan du bidra til å gjøre magasinet enda bedre. Ditt bidrag teller!

Send meg som redaktør en mail på morten@brekke.to Hilsen Morten Brekke

Om du ikke tar deg tid til å sende oss en mail, men allikevel synes magasinet er verdt å lese - gå inn og lik oss på Facebook.

100

Dette kan du kjapt gjøre her:

101

Laks med mozzarella

Raskt & en ”Jeg har ikke tid til å lage mat”. En påstand du kanskje har hørt før? Hvor lang tid tar det ikke å dra til Peppes Pizza eller å vente på at en bestilt pizza skal komme? I dette nummeret fikser vi en herlig luksusrett – laks i en pakke det tar 30 minutter å lage!

102

30 mi

a

nkelt

inutter

103

EN GOD OG ENKEL LAKSERETT

Laks med mozzarella

Jaja, det er fisk, men iblant er det godt å spise noe annet enn viltkjøtt - laksen kan jo være fanget i vill tilstand ...

Dette er en rett som er ektremt enkel å tilberede, du kan umulig mislykkes med den og det tar bare 30 minutter å tilberede - og da er tiden i ovnen medberegnet.

Du trenger:

Fire stykker med laks To mozzarella Poteter Tomater Løk eller purre Dill Rapsolje Smør Salt Pepper Bakepapir Litt hyssing Serveres med et par ristede brødskiver.

Gjør som følger:

Sett ovnen på 175 grader. Riv av fire store stykker med bakepapir og ha på litt rapsolje i midten. Skjær potetene i skiver og legg dem på papiret i oljen, ha på salt. Skjær løken i tynne skiver, del opp tomatene, og ha alt på potetene. Skjær mozzarellan i skiver og fordel dem på de fire pakkene. Ha på litt salt og pepper innen du topper med laksbitene som også skal ha litt salt og pepper.

Avslutt med å strø på litt dill. Brett pakkene og knyt sammen hver av dem med hyssing. Sett pakkene på en stekeplate og sett dem i ovnen - i 20 minutter, da er de garantert ferdige. I mellomtiden smelter du litt smør i en stekepanne, ha i litt olje og krydre med salt, pepper og litt hvitløk, om du liker det.

104

EN GOD OG ENKEL LAKSERETT

105

EN GOD OG ENKEL LAKSERETT

Når smøret har sluttet å brase, legger du i brødskivene og steker dem et par minutter på hver side.

Ta ut laksen og sett pakkene i dype tallerkener og server med det varme brødet og litt dill - som dine matgjester kan strø over laksen når de selv åpner laksepakkene.

Saus behøves ikke, det er veske nok i pakken sammen med den smeltede mozzarellan.

Hvitvin, øl eller vann passer bra til maten.

Bon appetit!

106

EN GOD OG ENKEL LAKSERETT

107

EN GOD OG ENKEL LAKSERETT

108

EN GOD OG ENKEL LAKSERETT

109

It’s all about taste!

J

eg har det siste året fått stadige forespørsler som gjelder såkalte flavour led whiskys, produkter som ikke har en aldersangivelse på etiketten.

Jeg er klar over at dette er belyst ved en anledning tidligere, men temaet tåler å bli forklart nærmere og ikke minst slå unna den uro som åpenbart mange whiskyelskere kjenner.

En avklaring!

Et flavour led whisky-produkt er en resept, en stil som destilleriet har bestemt seg for å skape og å satse på. Det kan til og med være at vi som konsumenter etterspør et nytt karakterprodukt fra et eksisterende destilleri, hvilket de ansvarlige lydhørt registrerer.

Når resepten/stilen er spikret og klar, så starter arbeidet med å kvalitetssikre det hele og da har destilleri-ansvarlige (Whiskymakers, manager, blenders og flere), et x antall sovende fat til rådighet.

Når det gjelder å blande en ny 10-åring for eksempel, så må yngste bestanddel være minst 10 år. Når det gjelder en flavour led, så vil det si 3 år på fat i Skottland, i henhold til loven. Dette muliggjør helt andre karakterer på whiskyen og bidrar til et nok et spennende arbeide med å finne fat som matcher den resept en 110

AFTER HUNT med Micke Lundén

som ligger til grunn. Noen undrer seg kanskje om alt i et nytt produkt er en ung/yngre whisky? Svaret er nei! Karakteren på det produktet man har skapt kan bety at det trengs en del yngre whisky, men også en stor del av eldre destillater, samt noen midt i mellom.

En whisky-maker har altså tilgang på en herrens masse fat som han/hun ikke tidigere har hatt, derav den store fornøyelse og glede hos våre eminente blandere. En whisky-maker innførte dette gjennomførte uttrykket ”Age is just a number, it’s all about taste”.

En annen sammenligning kan være kunstneren som maler sine malerier, men får bare benytte 3-4 ulike farger i motsetning til kollegaen som har tilgang til hele paletten! Hvem av disse skaper det største mesterverket mon tro? Det er samme sak med whisky-maker’n. Når han lager sin 10-åring, så må han/hun holde seg til de fat som er minst 10 år gamle. Dagen etter skal det blandes til en flavour led whisky og da har han/hun en mulighet til å velge fra alle fat som er minimum 3 år gamle. Nå begynner du å forstå, eller? ”Age is just a number” - Ikke noe kan være mer rett enn denne påstanden, eller ... ? Det er jo helt normalt at vi kjøper en whisky som vi liker, noe som faller i smak og ikke fordi at det står noen tall på etiketten eller at flaskeformen er tiltalende!

Du som var med på 60-tallet da Glenfiddich begynte sin markedsføring, husker du hvor gammel den var, eller hva som sto på etiketten? Riktig gjettet,

det var en flavour led whisky som ikke hadde fokus på en alder og vi likte, i en så høy utstrekning at den ble verdensledende i Single malt-segmentet. Deretter gikk det mange år før alder ble en bevisst faktor for oss whiskyfantaster, og hvorfor det? Jo, Six Classic Malts ble markedsført på en treplanke der de ulike regionene ble representert og distribuert til alle kroker som var verdt navnet.

En aldeles lysende idé og noe som fikk mange whisky-intresserte i Single maltwhiskyens kompleksitet og bredde.

Disse hadde 111 111

FLAVOUR LED WHISKY

alle en viss alder og plutselig ... så gikk vi i fellen!

Idag, ytterligere noen år senere, er mange tillbake til det som er beskrevet ovenfor. De største og mest kjente destilleriene slipper fantastiske produkter med fantasifulle navn og diverse historiske forbindelser/forklaringer, og vi konsumenter nøler og undrer, hva skjedde med 12-åringen som jeg alltid har likt ... hva skjedde med 18-åringen som er favoritten osv.

I de fleste tilfeller produseres disse fremdeles, men i mindre opplag og de kommer kanskje ikke lenger inn på markedet her hjemme! Mange land rundt om i verden betaler trolig mer for å få muligheten å selge en 18-åring til sine kunder og da henger ikke vi med lenger!

112

Hva heter da disse flavour led’s og hvilke destillerier produserer dem?

Ok, her kommer noen; Talisker Storm, Talisker Dark Storm, Highland Park med sin gammel-nordiske serie, The Macallan med farge-serien, Glenlivet Reserve, Mortlach Rare Old, Singleton Spey Cascade, Cardhu Gold Reserve, Ardbeg Uighedal med flere, og mange, mange fler. Jeg våger å påstå at de aller fleste markedsfører og selger flavour led whisky i en eller annen form.

Liker vi disse dråpene? Ja, det gjør vi.

De får høye karakterer fra anmeldere og spaltister i mange whisky-magasiner.

En personlig favoritt, hvis du spør om det? Ja, selvfølgelig har jeg det. Jeg liker virkelig Talisker og begge ”Stormene” som bygger på den klassiske 10-åringen, men som får en noe yppigere, mer

FLAVOUR LED WHISKY

fruktig, litt krydrig med en anelse av vanilje-sødme, spesielt Dark Storm.

Andre produsenter som er spennende er Highland Park med tydelig sødme av lynghonning og en anelse av røk, Singleton som mer spiller på den myke og fruktige banehalvdelen. Her kommer vanilje og tonene fra bær og nøtter frem.

Venner, jeg håper at denne forklaringen er forståelig og at dere ikke nøler med å kjøpe inn en flavour led whisky neste gang dere får anledning.

Det er jo smaken som bestemmer hva vi liker, er det ikke det?

På gjensyn i neste nummer, slaìnte!

113 113

SPØKELSESBUK At buejakt er mye vanskeligere enn riflejakt, det er en del av det som gjør det så spennende.

Hans Jørgen Rafn

114

KKEN

115 115

SPØKELSESBUKKEN

Å

jakte på en bukk, som du aldri har sett i voksen alder, er en prøvelse.

Men når du lykkes, så er gleden ennå større.

Først vil jeg fortelle litt om meg selv og reviret, som jeg jakter på. Jeg er i gang med min femte sesong som buejeger i andre omgang. Jeg jaktet også med i bue i fem år på midten av 90-tallet, da vi i Danmark hadde en dispensasjon som vi jaktet på. Jeg har skutt mye med rifle i både Danmark og i utlandet, men startet opp med buejakt igjen for å finne nye utfordringer.

Området jeg jakter på, er delvis eiet av meg selv og min far. Vi har til sammen cirka 50 hektar, som ligger sammenhengende, med noen strimler av jord som stikker inn i reviret – som eies av

naboer. Det kan være litt av en prøvelse å gjemme flotte bukker til neste jaktsesong – for så å prøve seg på dem da. Ikke desto mindre er det nå, etter at vi overhodet ikke har skutt årsgamle bukker – at flere og flere bukker blir over et par år gamle. Min bror jakter på det samme reviret (dog med et av de våpen som gir mye lyd fra seg) og vi skyter for det meste bare en bukk hvert år.

Men tilbake til spøkelsesbukken, som jeg har kalt ham. Han var en virkelig god sekstakker i 2014 og jeg prøvde krefter med ham de første 14 dagene av bukkejakta, men ga til slutt opp.

På mine viltkameraer kunne jeg se at han var en hyppig gjest, men også meget slu og ustabil. Han kunne gå i en lysning i skogen en time midt på dagen

Fra viltkamera: Hans Jørngen så aldri spøkelsesbukken med egne øyne, før han til slutt fikk en skuddsjanse på bukken.

116

SPØKELSESBUKKEN

og deretter kun passere raskt igjennom de neste par nettene. En gang i mellom kunne han utebli i uker og historien endte til slutt at jeg aldri fikk skutt noen bukk for buen min her på hjemmereviret.

Ut på høsten hadde jeg en buejaktweekend på hunndyr for et par venner av meg. Vi møtte hverandre på en testtur til Namibia og har senere holdt kontakten vedlike gjennom denne årlige jakten hos meg. Vi var tre uker inn i høstjakta, og jeg hadde ikke jaktet her før nå. Da det ikke var skutt bukk her i sommer, var beskjeden at hvis en riktig bra sekstakker skulle dukke opp, så kunne den skytes.

Den første morgenen skjøt Mikael et ungdyr, hvor deretter spøkelsesbukken kom og stilte seg under tårnet! Mikael valgte å ikke skyte ham da han ikke kunne se om ungdyret var dødt. Det var en korrekt og nobel beslutning, som jeg satte stor pris på.

jegers vegg. Like plutselig – en uke inn i mai, stod han ikke desto mindre flott og ferdig-feiet og kikket inn i linsen på kameraet, akkurat som om den ville si at: ”Nå er jeg klar til neste omgang”.

Jeg satte opp tre viltkameraer og snart stod det klart, at han var blitt enda mer forsiktig i år.

Spenningen var høy den 16. mai om morgenen, da jeg satte meg i tårnet, hvor Mikael så bukken året før. Jeg tror at Mikael er den eneste som har sett bukken i levende live, siden den var årsbukk. Morgenen gikk og den eneste underholdningen var en gaffelbukk, som passerte tre meter fra tårnet, samt et par elskovsyke katter – som mente at det veltede treet ved siden av tårnet var verdens deiligste sted.

Jeg var mange ettermiddager og kvelder i skogen, men så aldri bukken og kunne bare konstatere at han ble mer og mer sky. En morgen må jeg støkket ham, for min bror satt i et tårn på en stor åpen plass og der kom bukken Ungdyret fant vi dødt 50 meter unna som en rakett forbi ham. Og du kan tårnet, så jeg bestemte meg for at være sikker på at jeg satt i det tårnet Mikael skulle få samme post i tårnet hele den neste uken, nå da hans eksisneste morgen. Tro det eller ei, bukken tens ikke var lenger var noen hemmetok samme rute og stilte seg i posisjon. lighet ... Jeg hadde jo gått litt stille i Mikael trakk buen og slapp pilen, men dørene – det var jo ikke noen grunn til den streifen kanten av tårnet og gikk i å proklamere at det gikk en medaljebakken tre meter fra bukken. Det var bukk på reviret! med et brøl bukken forsvant i skogen.

Nå har jeg saget 10 centimeter av kan- Da denne skogen er viet til buejakt, ga ten av tårnet, så dette problemet ikke jeg ham fred derinne og brukte min tid skal dukke opp igjen. Bukken viste seg på andre revirer for ikke å komme til derimot ikke resten av vinteren. å støte ham ut. En søndag formiddag, da jeg tømte kameraet hadde han vært Det var med stor spenning at jeg beinnom flere ganger det siste døgnet, så gynte å følge opp bukkene tidlig neste med god vind og med store forhåpningvår. Derimot var det en viss bukk, som er listet jeg meg opp i tårnet kl 20.00. glimret med sitt fravær. Jeg kom frem Jeg så absolutt ingen ting og hadde til følgende konklusjon, at han nok faktisk tenkt å avslutte i tårnet og var hadde blitt et flott trofè på en annen så vidt begynt å pakke sammen for å 117

SPØKELSESBUKKEN

smyge litt i utganten av skogen. I det jeg reiste meg opp, så jeg det nederste av beina på et rådyr på en sti bak et tett kratt. Jeg trakk buen og gjorde meg klar uten å ha noen anelse om hva for et dyr dette var.

Det var et lykkens under at jeg hadde trukket opp buen, for dette var spøkelsesbukken – som kom foran meg. Den kom i bestemt gange og da den stoppet opp et sekund for å nippe til seg et blad – slapp jeg pilen. Jeg skal love deg at jeg nå hadde fått feber.

Det var fullstendig surrealistisk å se ham for første gang i levende live og samtidig slippe pilen mot bukken på det tre meter brede skogstråkket. Om det var feberen eller overraskelsen over å se ham, som gjorde at jeg skjøt litt for lavt med pilen, det kan jeg ikke si. Jeg kunne tydelig høre innslaget, men samtidig var jeg fullstendig klar over, at den ikke lå død innenfor 15 – 20 meter fra skuddstedet. Jeg lot dyret få roe seg og siden det var kort tid til solnedgang ringte jeg til etterøkslederen med hund. Han skulle komme tidlig neste morgen ved soloppgang.

Sett i ettertid hadde jeg nok ikke hatt behov for å bekymre meg så mye som det jeg gjorde, da vi neste morgen satte hunden på sporet. Det gikk raskt fremover og etter kun 30 meter fant vi de første bloddråpene. To hundre meter unna skuddstedet lå bukken død, hvor grensen til naboterrenget går langs en grøft. Der hadde spøkelsesbukken lagt seg i fred, da solen gikk ned over hans kongerike.

118

t Siste nyt

fra

I skrivende stund - rett før utgivelse av Mitt Jaktblad, får jeg som redaktør en bildemelding fra elgjaktlaget jeg har fulgt i to år for å lage film om jakta. Se artikkel side 42 i dette nummer.

Melding fra jaktlaget nå er at de har skutt en ny storokse for to timer siden! Se bildet til høyre.

Status er at det er Egil Arne som skjøt oksen på 104 meter mandag den 28. oktober. Geviret hadde 16 takker, et utlegg på 120 centimeter og oksen veide 280 kilo.

Det er tredje året på rad de skyter en stor okse. Om ikke jaktfeltet deres snart er tømt for store okser? Nei, det ser ikke slik ut. De siger inn fra alle kanter.

Mitt Jaktblad gratulerer Egil Arne med oksen og ønsker lykke til videre - alle sammen.

Red. anmerk.

Foto: Frode Misund 119 119

DEATH VALLEY På zebrajakt i Namib-ørkenen Mange forbinder jakt i Afrika med hegn. Det kan ikke være lengre fra virkeligheten på denne jaktreisen til villmarken i Namib-ørkenens fjellområder.

TEKST OG FOTO: MATS GYLLSAND

120

121

ZEBRAJAKT I NAMIBIA

J

eg våkner, fordi jeg fryser. Jeg skyver soveposen bort fra ansiktet. Den er helt stiv og jeg våkner for alvor, da en masse is drysser ned i ansiktet på meg.

Kondens er i løpet av de kalde nattetimene frosset til is – på innsiden av sekken.

Da jeg kikker opp, ser jeg himlen gløde av milliarder av stjerner i selskab med månen. Jeg befinner meg for andre dag i de bratte fjellene i Namibørkenen i det sydvestlige Namibia sammen med et par venner fra USA og en fra Canada.

Jeg har reist hit, fordi jeg har fått muligheten til å jakte et av de villeste dyr på kontinentet – Hartmanns Zebra også kjent som fjellzebra.

Bøffel, elefant og de store kattene

122

har alltid lokket jegere til Afrika. Jeg forstår utmerket godt denne tiltrekningen, men for meg er det én vilttart som slår dem alle og det er nettopp zebra.

Jakten er alltid utfordrende. Det minste feiltrinn under smygjakten og zebraen er borte. Når det skjer, må man bare fortsette med å spore dem. En gang imellom innhenter man dem og så er det ikke sjeldent, at historien gjentar seg!

Dagen før hadde vi pakket bilene i campen utenfor Rehoboth 100 km syd for Windhoek, Namibias hovedstad. Vi var nødt til å ta alt nødvendig med oss opp i fjellene, for på selve jaktreviret finnes ikke noe annet enn villmark.

Reisen sydpå tok omtrent tre timer og innkluderte et ufrivillig stopp, da et dekk på en av bilene eksploderte på veien. Da vi svingte fra landeveien og

ZEBRAJAKT I NAMIBIA

kjørte opp i fjellene, var det nesten helt mørkt. Jeg fikk derfor ingen følelse av hvordan terrenget så ut. Verten vår fikk hurtig stablet den lille teltcampen på beina og det tok ikke mange minuttene før middagen var under tilberedning over leirbålet. Slik ville alle våre måltider bli tilberedt under vårt opphold i fjellene.

Vi gjester satt i campingstoler nær ilden og koblet av etter reisen. Vi hadde alle fått en gin og tonic, så mindre sivilisert enn som så, var det ikke i fjellene.

Mine tre venner var kommet for å jakte kudu og oryx i denne gigantiske villmarkwn 2.000 meter over havet. Det var kun meg, som var på zebrajakt.

Første morgen

Det har så smått begynt å lysne denne første morgenen, men nattens kulde var fremdeles tilstede. Det virker ikke spesielt forlokkene å ta med seg den spesielle toalettstolen, papir, en spade og gå avsted for å gjøre sin fornødne.

- Grav et skikkelig hull, ellers graver bavianene dritten opp etter deg, roper Jamy Trout etter meg. Det er Jamy som eier firmaet, som arrangerer jakta. Han driver fire camper rundt om i Namibia og han eier selv mer enn 340.000

hektar med land. Jamy har hittil valgt å fokusere på amerikanske kunder, men han ser gjerne flere europeiske gjester i fremtiden.

200 meter fra campen graver jeg mitt hull bak en klippe. Der sitter jeg og ser meg omkring i villmarken. Jeg tenker at det er nok ikke mange som får denne opplevelsen og jeg fylles av en viss lykkefølelse. Ikke fordi jeg ikke unner andre denne oppevelsen, men fordi jeg er så priviligiert å selv å ta del i den. Da jeg litt senere er tilbake i campen, er frokosten ferdig. Kokken vår Dreis har disket opp med eggerøre og pølser over åpen flamme. Han serverer meg og skjenker meg noe han påstår er kaffe. Når jeg ser ned i koppen, kan jeg se bunnen.

Ikke desto mindre smaker maten godt – faktisk så godt, som den kun kan smake, når den serveres midt ute i ingenting.

- Jamy og Kabous gikk ut i mørket før dere våknet for å speide”, sier Dreis, mens han legger nok et par pølser på grillen. Kabous Grünschloss er en 28-år gammel PH (Proffessional Hunter), som jeg skal jakte med den første

123 123

ZEBRAJAKT I NAMIBIA

124

ZEBRAJAKT I NAMIBIA

dagen. Tross hans unge alder er han en erfaren guide og har tidligere arbeidet for Blaser Safaris i Namibia. Dessuten er det slik, at det kreves seks år med praktisk utdannelse for å kalle seg PH i Namibia – i Sydafrika klarer man det på 14 dager.

Da Jamy og Kabous kommer tilbake til campen en time senere, får vi det travelt.

- Jeg har sett en flokk med zebraer et stykke unna”, sier Kabous samtidig som han kaster i seg en pølse.

- Vi må gå etter dem nå, før de går ned fra fjellet.

Zebraene tilbringer som regel nettene høyt oppe i fjellet og søker ned til lavere terreng om dagen, fordi det er mer mat der.

Jegeren Chris Mudgeet, som jeg skal dele PH’en med, og jeg selv gjør oss raskt klare. Jeg tar på meg alt tøyet, jeg har slept med meg til Afrika. Undertøy, bukser, t-shirt, skjorte, varm trøye, jakke og halstørkle. Så kaldt er det, selv om solen har kommet et stykke opp på himmelen.

På zebrajakt

Litt senere er vi på vei igjennom fjellene mot stedet, hvor Kabous har sett zebraene tidligere på morgenen. Da vi når frem er de selvfølgelig forsvunnet, men der er spor overalt i den tørre sanden.

- De har muligens gått ned i dalen, siger Kabous, som har vanskelig med å tyde virvaret av spor. Vi hører zebraene langt der ute.

- Det er en hingst som kaller, sier Kabous. Lyden kommer fra en skråning cirka en kilometer borte. Vi forflytter oss hurtig gjennom bushen i retning av lyden. Selv om det er fysisk anstrengende, blir jeg ikke ordentlig varm. Jeg er fremdeles frossen etter en lang natt i kulden. Dessuten blåser det kraftig inn fra ørkenen, som ligger et godt stykke 125 125

ZEBRAJAKT I NAMIBIA

unna. En kald vind fra syd.

Det er iskaldt, selv om solen har kommet langt opp på himmelen. Det tar oss nesten en time å nå frem til skråningen, hvor vi med stor forsiktighet beveger oss opp for å få et bedre overblikk.

Foran oss er det en liten dal. Vi ligger på magen og søker ut området gjennom kikkertene våre. Det er helt tomt.

- Vi fortsetter! De er her et eller annet sted. Jeg kan fornemme at de er her, sier Kabous. En time senere ligger vi og speider i en annen dal.

- Der!, sier Kabous og peker. Cirka 500 meter foran oss går det en flokk med zebraer. Der er cirka 30 dyr som går og gresser i det tørre gresset. Vi kan se, at det er et par store hingster i gruppen, så jeg gjør meg klar.

Meningen er, at Kabous og jeg skal snike oss nærmere. En halv time senere er vi på skuddhold. Jeg måler avstanden til 230 meter. Hingsten jeg skal skyte, går på en sti på den andre siden av et lite dalsøkk.

- Når den står stille, skyter du den i skulderen, sier Kabous uten å ta blikket fra zebraen gjennom kikkerten. Jeg legger meg til rette, finner et godt anlegg og venter.

Riflen min er innskutt på 200 meter så jeg behøver ikke å kompensere for avstanden. Der går et par minutter, før jeg får sjansen. Hingsten stanser opp, vrir seg litt og ser på de andre dyrene i flokken.

Skuddsjanse!

Jeg sikter og skyter. Smellet fra .30-06 riflen sprenger idyllen i dalen. Skuddet går i bakken en meter foran zebraen.

En bom! Før jeg får tatt nytt ladegrep er det for sent og zebraene er borte.

- Hva skjedde der?

Jeg har ikke noe svar på Kabous spørsmål. Alt føltes riktig, jeg hadde god støtte og pusten min var normal.

126

Allikevel bommet jeg.

Jeg reiser meg og går litt fremover.

Vi har ligget bak en klippe og da jeg går ut foran klippen, er det som å bli rammet av toget.

Dalen fungerer som en trakt for vinden og jeg mistenker straks, at det kan være forklaringen. Det er på tide å gå tilbake til campen og spise frokost.

Hele veien går jeg og grubler over det som skjedde. Det må ganske enkelt være vinden. Eller har kikkerten fått et støt mot klippene?

Efter maten vil jeg teste riflen.

Jamy setter opp en pappskive et stykke unna, jeg legger an på panseret på en av bilene. Jeg sikter og klemmer forsiktig av skuddet. Kulen sitter nøyaktig, hvor jeg siktet, så bomskuddet må skyldes den kraftige vinden.

Det kan også være min egen feil. En gang imellom oppstår det feil, som man

ZEBRAJAKT I NAMIBIA

ikke kan forklare.

Litt etter er det på tide å gå ut igjen.

Nå skal jeg gå med Jamy og kanadieren Brad Fenson. Brad er på jakt etter en kudu, så så skal vi fokusere på den.

Både Jamy og Kabous sier, at zebraene må vente til senere, når de vender tilbake til fjellene for natten.

Da vi har gått omkring en kilometer får Brad øye på noe og stopper oss i samme øyeblikk som vi runder en klippe.

- Der går det en hel flokk med zebraer!

Vi trekker oss litt tilbake, så de ikke skal få øye på oss. Jamy lister seg frem for at se nærmere på flokken, men det går høyst et minutt før han er tilbake.

- Det er 60-70 zebraer og de nærmeste er kun 200 meter borte, sier han.

- Er du klar til et nytt forsøk?

Min selvtillit er tilbake etter at jeg hadde testet riflen, så jeg nikker til svar.

127 127

ZEBRAJAKT I NAMIBIA

fotografering.

- Det er så typisk vikinger, at de Vi sniker oss rundt klippen. I ly av et kommer til Namibia og skyter ikke bare par store steiner, gjør jeg meg klar. Jeg en, men to av landets største zebraer kryper frem over en flat steinblokk og samtidig, sier han med et smil. ser forsiktig over kanten. Zebraene står Jeg kaster et blikk på zebraene i den der fremdeles. tørre sanden og innser, at han har rett.

- Ser du den store hingsten til høyre?

Jeg har i hvert fall aldri sett dem større.

- Skyt, når du er klar!

Etter morgenens bomskudd er livet atDyrene har ingen anelse at vi ligger kun ter godt. Nå kan jeg ta det litt roligere, 200 meter borte og betrakter dem. nyte omgivelsene og hjelpe Brad frem Jeg ligger stabilt, jeg sikter og til en god kudu. trykker inn avtrekkeren. En kan tydelig Litt senere samme dag skjer det høre kulen treffe den store kroppen. noe, jeg aldri glemmer. Brad har fått sin Zebraen steiler og snurrer en halv omkudu og vi er på vei tilbake til campen, dreining før den går i bakken. Resten da Jamy stanser bilen og peker mot et av flokken reagerer ikke. fjell.

- Skyt en til! hvisker Jamy.

På avstand ser det ut som et fos- Ta den til venstre for den du skjøt! sefall, men da jeg løfter kikkerten og Jeg vrir meg litt, finner zebraen i siktet tar fenomenet i nærmere øyesyn, ser og trykker av igjen. jeg plutselig hva det er. Det som likner Skuddet rammer rett i skulderen. rennende vann, er zebraer.

Zebraen går opp på bakbeina og danser En gruppe på 400-500 dyr løper ned rundt samtidig med at den biter etter fra fjellet mot dalen under dem. Den kulehullet. opplevelsen i kombinasjon med kulden, Etter et par sekunder er det hele jakten og mye annet, gjør at jeg virkelig over og roen vender tilbake til dødens kan anbefale en jaktreise til Namibia og dal. den riktige afrikanske villmarken.

- Et fantastisk skudd!, roper Jamy og Brad, som har kommet frem til oss.

- Det var helt vilt – en fantastisk doublé. Brad rekker frem hånden for å Utstyret mitt: gratulere. Hele kroppen min rister av adrenalin og for første gang siden jeg Rifle: Savage 11/111 i kaliber .30-06 kom, fryser jeg ikke. med AccuTrigger – en smart løsning, Jeg setter meg ned på klippen og når man venner seg til den. Kikkertforsøker å fordøye, det som nettopp sikte: Bushnell 2,5-10x40 Elite 4500, har skjedd. En fantastisk følelse komen perfekt all-round kikkert til Afrika mer sigende. med skudd på litt lengre hold.

Ammunisjon: Federal Vital-Shock 180 En fantastisk opplevelse grains, en god kule som overrasJamy drar avsted for at hente bilen og ket meg med en meget fin skuddhjelp til å laste opp zebraene. Skinnene virkning. Skytestokk: Primos Trigger er mine, men kjøttet vil bli delt ut til loStick Gen II, en fantastisk stabil kalbefolkningen. Ikke noe går til spille. tre-beinet stokk.

Det tar nesten en time før Jamy er tilbake og vi rigger opp zebraene til

En ny sjanse

128

ZEBRAJAKT I NAMIBIA

129 129

Neste nummer av Mitt Jaktblad kommer ut i uke 44!

FØLG OSS PÅ NETTSTEDET:

mittjaktblad.no

130

131