Orkana
Claes Arvidsson
SÖTA
BROR
På spaning etter det svenske Oslo
Claes Arvidsson
Söta bror På spaning etter det svenske Oslo Oversatt av Per Qvale Utgivelsen er støttet av Aspelin Ramm og Eiendomsspar. Arbeidet med boken er støttet av Stiftelsen Fritt Ord og Det faglitterære fond. Forsidebilde: Tidligere graffiti i krysset Pilestredet og St. Olavs gate (foto: Mimsy Møller / Samfoto / Scanpix) Baksidebilde: Kong Karl XIV/III Johan av Sverige og Norge, oljemaleri av Louis-Félix Amiel, 1834. Foto: Joconde (Wikimedia Commons). Forfatterportrett: Kirsten Sjøwall Design: DesignBaltic Trykk: Merkur Grafisk Utgitt første gang på svensk av Orkana forlag i 2018. Originaltittel: Söte bror. På spaning efter det svenska Oslo ISBN 978-82-8104-439-5 © Orkana forlag 2020 Orkana forlag as, N-8340 Stamsund www.orkana.no post@orkana.no
INNHOLD
FORORD..................................................................................................................... 7 INNLEDNING............................................................................................................ 9 DET VAR EN GANG.............................................................................. 17 1. GAME OF THRONES...................................................................................... 19 2. NORGE I RØDT, HVITT OG BLÅTT.............................................................. 39 OKKUPERT BY...................................................................................... 61 3. STOL ALDRI PÅ EN SVENSKE....................................................................... 63 4. HAR DU GJORT DITT FÖR NORGE?.........................................................101 BLÅ-GULT........................................................................................... 133 5. PÅ JOBBEN....................................................................................................135 6. HJEMMEFØLELSE........................................................................................ 157 7. HISTORIESKRIVERE...................................................................................... 187 MADE IN SWEDEN ........................................................................... 217 8. DET MANGLENDE MELLOMLEDD........................................................... 219 NOTER ................................................................................................................... 241 LITTERATUR .......................................................................................................... 247
FORORD
Dette er en bok om «svenskhet» i Oslo og i Norge – historisk sett og i vår tid. Söta bror er også en bok om to naboland. Sverige og Norge er som siamesiske tvillinger, sammenvokst med ryggen mot hverandre. Få land står hverandre så nær. Så like, men samtidig med ulike personligheter. Flyt av mennesker over nasjonsgrensen. Enkelhet i samværet. Iblant godmodig og spøkefullt. Iblant søskenkrangel. Og med en historie som ikke er helt enkel. Jeg vil takke de oslosvenskene som har fortalt om sitt liv og dermed gjort denne boken mulig. En særskilt takk til Evy og Anne Weebe. Takk også til Statistisk sentralbyrå som har bidratt med harde fakta. Jeg vil også takke dem som har gransket manuskriptet med kritisk blikk og bidratt med verdifulle forbedringer. Marcus Bøhn, Björn Lindahl, Magnus Petersson, Janne Wilberg og Ellen (så klart) har lest alt, andre har lest deler. Men ansvaret for sluttresultatet er mitt. Jeg vil til slutt takke Per Qvale for en nærlest oversettelse der min egen stemme høres, om enn i norsk språkdrakt. Prosjektet er gjennomført med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Det faglitterære fond. Utgivelse på norsk er muliggjort med generøse bidrag fra Eiendomsspar og Aspelin Ramm. Oslo, august 2020 Claes Arvidsson
7
INNLEDNING
Norges største verdensberømthet er svensk. Hvert år siden 1901 setter svensken Alfred Nobel Norge på verdenskartet. Når det nærmer seg, venter verden ivrig på Den norske Nobelkomiteens kunngjøring av hvem eller hvilke som tildeles årets fredspris – og når den deles ut den 10. desember i Oslo rådhus, sendes seremonien verden rundt. Det bidrar til oppmerksomheten at dette som regel gir støtet til samme spørsmål som etter Eurovision Song Contest: Var det riktig «melodi» som vant? En rundtur i butikker og kafeer på Karl Johan kan fortsatt iblant gi en lett uvirkelig følelse av å være med i en Disney-film – «alle snakker jo svensk». Det er en film som ofte får tittelen «Partysvensker». I virkeligheten er de unge svenskene i Oslo akkurat som unge svensker i Sverige. Det vil si forskjellige. Men oslosvenskene er dessuten både middelaldrende og eldre. Og møtene med dem er for det meste hverdagslige. I butikken. I byggebransjen. På sykehuset. På universitetet. På jobben. Før bølgen av arbeidsinnvandring fra Sverige i 1990-årene så bildet annerledes ut. Å treffe en svenske på perrongen til toget fra Oslo kunne i 1980-årene gi samme eksotiske følelse som et møte mellom landsmenn i fjerntliggende fremmede land. Klart at man vekslet noen ord svensker imellom. Kjører man båndet enda noen tiår bakover, blir det enda mer glissent mellom svenskene. «Har menigheten noen fremtid?», spurte kyrkoherde Axel Weebe da han i 1958 gjorde opp status over sin tid som sogneprest i den svenske Margareta-menigheten i Oslo. Det kom andre tider. Svenskene er den tredje største innvandrergruppen i Norge etter den polske og litauiske: 36 000 innvandrede og 3 000 barn født i Norge av svenskfødte foreldre. Knapt 3 700 svensker har skiftet til norsk statsborgerskap. De siste årene er imidlertid nettoinnvandringen erstattet av nettoutvandring. I 2018 skrev 2 103 seg inn og 2 161 ut. Og aldersprofilen har forandret seg. Sammenlignet med for noen år siden er det snarere svensker i alderen 26–35 som flytter inn, mot yngre svensker tidligere, i aldersgruppen 18–25.
Byste av Alfred Nobel, utenfor Nobelinstituttet. Foto: Max Arvidsson
9
Man finner innvandrede svensker i de aller fleste norske kommuner, men ikke i Larvik eller Holmestrand med sine luksuriøse sommerhytter. Heller ikke i noen av øykommunene på Vestlandet, men der bor det strengt tatt ikke så mange i det hele tatt. I syv kommuner var det 500–999 innflyttede svensker, og i fem kommuner 1 000–1 999 (Bærum, Bergen, Tromsø, Trondheim og Stavanger). Så kommer Oslo. «Hovedstad» for svenskene også, kan man si. I Oslo er svenskene den fjerde største innvandrergruppen etter pakistanere, polakker og somaliere. I januar 2019 var antallet svensker 12 213 – mer enn en tredobling siden begynnelsen av 1990-årene. I rekordåret 2015 var det 13 911 svensker manntallsført i Oslo. Antall personer med svensk såkalt landbakgrunn i Oslo 2019 utgjorde ca. 27 000, og på landsbasis 125 466.1 Den svenske statistikken over antall arbeidspendlere viser at drøyt 29 000 hadde sin hovedinntekt i Norge i 2014. Nesten like mange (av typen helge- og sesongarbeidere) hadde inntekt fra den andre siden av Kjølen. Västra Götaland og Värmland dominerer. Profilen på arbeidspendlerne? Nesten tre fjerdedeler er menn, to femdeler er under 30 år, og knapt en tredel jobber i Oslo. I likhet med andre innvandrergrupper er svenskene ikke videre synlige i den norske offentligheten. Hverken i nyhetene eller på debattplass. I litteraturen er de en sjeldenhet. På film og i TV møter man svenske skuespillere fra Sverige, men de spiller som regel ikke svensker. Tuva Novotny har vært å se i seriene Nobel, Dagny og Lilyhammer. Hun snakker norsk, men spiller iallfall på svensk i Kongens nei. Ikke nok med det. De to produsentene bak den langstrakte Hotel Cæsar i TV2 var svenske. Og mer erkenorsk enn lagerformann Marve Fleksnes kan det vel ikke bli? Enda fatalitetene i 1972–1982 i Norges første sitcom var en konvertering fra en britisk TV-serie, og mannen bak Rolv Wesenlunds rollefigur var den svenske regissøren og manusforfatteren Bo Hermansson. Og Fleksnes, rettere sagt Wesenlund, var faktisk mer svensk enn som så. Han hadde en slektshistorie med svenske aner. Hermansson var også med på å lage TV-serien Fredrikssons fabrikk, som gikk på NRK i 1990–1993. Serien kan best sammenfattes som godmodig mobbing av den dumme svensken. I Bent Hamers film Salmer fra kjøkkenet fra 2003 representerer den svenske hovedrolleinnehaveren et annet sverigebilde: den firkantede ingeniørkunsten på modernismens bakside. Filmen hadde en svenske som medprodusent og medforfatter.
10
Marve Fleksnes er et norsk ikon. Manusforfatter og regissør var svensken Bo Hermansson. Foto: Kamerareportage / Scanpix
Dette er eksempler på at mangel på synlighet altså ikke trenger å være det samme som mangel på tilstedeværelse. Svenskhet i Oslo og Norge er sånt som stammer fra eller forbindes med Sverige. Som direkte eller indirekte har en eller annen slags svensk bakgrunn. Og den finnes både via mennesker og fysiske gjenstander. Som hverdag. I dag. Og som rester – og fortellinger – fra i går. Typisk norsk – selv nasjonale markører – kan ha en svensk opprinnelse. Utenfor Slottet i Oslo står Hans Majestet Kongens Garde givakt i mørkeblå uniformer med utførelse og tilbehør etter mønster av den svenske gardens modell fra 1886. Hatten («En form for bowler i filt og sort bøffeltagl-dusk») var inspirert av de italienske alpejegerne Bergsaglieri og designet av unionskongen Karl XVs hustru dronning Louisa. Garden ble opprettet i 1856 og var med betegnelsen Hans Majestät Konungens Norska Garde stasjonert i Stockholm. Først i 1888 ble den forflyttet til Norge. Et senere eksempel på skjult svenskhet er T-banen i Oslo. Den ble først anlagt i 1920-årene, men ble ombygd i 1960-årene, og da med Stockholms tunnelbana som forbilde. Skiltene med stor T er hentet fra den svenske hovedstaden. Lenger tilbake i tiden var svenske rallare med da jernbanesporene ble lagt utover i landet fra hovedstaden. Det samme gjelder sporveisnettet i Oslo. I vår tid er det heller ikke vanskelig å finne eksempler på en svensk bakgrunn. Aroma er den mest populære eplesorten i Norge. Eplet er opprinnelig svensk. Smågodis er mindre nyttig, men også godt. Svenske Candy King er størst på det norske markedet.
11
Stukkaturen i Nobelinstituttets tak ble utført av den svenske stukkatøren Oscar Andersson. Høyesterett fikk snekkerarbeidet signert av snekker Engström. Bak innredningen i Nationaltheatret sto møbelsnekkerfamilien Carl P. Svensson, hvis bedrift siden ble til Svenssons i Lammhult. Sønnen Erik startet møbelfabrikk i Oslo, gikk konkurs og flyttet tilbake til Stockholm. Hotell Continentals Dagligstue heter nå passende nok Bar Boman. Theatercaféen med enkel overnatting fra 1900 ble i 1909 overtatt av oslosvenske Caroline Boman og hennes norske mann Hans Christian Hansen. Hun hadde innvandret i 1887 for å arbeide på Grand Hotel. De skapte siden Hotel Continental, som nå drives av familien i fjerde generasjon. Oslo er full av svenske spor. Mens andre ting er borte. I Henrik Ibsens gate, et steinkast fra Nobelinstituttet, ligger Eero Saarinens arkitektoniske mesterverk fra 1957, det som tidligere var den amerikanske ambassaden. Før den tid lå det som på folkemunne het Frøkenklosteret der. Det offisielle navnet var Stiftelsen Kong Oscars Minde; det ble oppført i 1861–62 for å gi husly til eldre jomfruer. Selskabet til Omsorg for ældre ugifte Damer ble stiftet i 1854 med det formål å samle inn penger til et aldershjem. Og det gjorde man. Man hadde også samlet inn penger for å feire at kong Oscar I hadde frisknet til etter en sykdom. Kongen overlot gledespengene til byens disposisjon, og de ble sluset videre – med det kongelige vilkår at navnet skulle bli Kong Oscars Minde. Stiftelsen eksisterer fortsatt, med den passende adressen Oscars gate 90, og rommer også en kongeleilighet med minnen från fornstora unionsdar. Stukkatørmester Andersson, møbelfabrikant Svensson og snekker Engström var alle med i den første store bølgen av arbeidsinnvandring til Oslo, den som for alvor skjøt fart i 1870-årene. Men svensker hadde kommet tidligere enn som så. To steinkast fra Nobelinstituttet ligger Arbins gate, en tverrgate mellom Henrik Ibsens gate og Løkkeveien. Den er oppkalt etter Peter Arbin (1741– 1804), som var byråkrat i byen (utnevnt til by- og raadstueskriver). Slekten var svensk. Peter Eriksson Arbien (1674–1733) flyktet til Christiania etter en duell med dødelig utgang. Han gjorde seg siden bemerket ved å være ansvarlig for gjenoppbygningen av byens vannsystem, som Karl XIIs tropper hadde ødelagt i forbindelse med beleiringen av Akershus festning i 1716. Grev Caspar Herman Wedel Jarlsberg var en av hovedpersonene i det politiske spillet i årene rundt dannelsen av den svensk-norske union i 1814
12
I 1814 hadde Christiania vært en liten landlig småby i det danske riket, men i 1905 var byen Norges hovedstad. Og større, rikere og mer moderne. Oslo Museum
13
– og baron Fritz Wedel Jarlsberg i forbindelse med oppløsningen i 1905. Slekten hadde en svensk tilknytning gjennom løytnant Arvid Storm, som rømte til Norge etter at han i 1674 hadde trukket sabelen og drept dikteren Lasse Lucidor i et fylleslagsmål på en Stockholms-kro. Listen over innflytting eller inngifte kan gjøres svært lang. Otto Ruge (1882–1961) er Norges mest respekterte militært i moderne tid (lenger bakover i historien har man Peter Wessel Tordenskiold). Ruges far var kammerherre Christian Conrad Carl Ruge. Mor var svenske Hilda Ellen, født af Sillén på familiegodset Skoftesta. I vår tid er Oslos ordfører Marianne Borgen en representant for den politiske adelen som har svenske røtter, med en mormor fra Värmland. I en enquete i 2016 som ble besvart av 28 av 39 medlemmer av bystyret i Oslo, var hun en av seks med svensk bakgrunn. Det er også en morfar, svoger og svigerforeldre samt en tippoldefar med i bildet. Blant dem som sitter på oslobenken på Stortinget er én halvt svensk (på morssiden), og en annen har svensk tippoldemor og svenske søskenbarn. Venstres daværende partileder Trine Skei Grande svarte at hun ikke hadde noen nålevende, men at hun var litt usikker på slektsforholdene lenger bakover («mulig noen fra Sverige rundt år 1650»). Det er også svensk tilknytning i pengeadelen. Slekten Andresen er norsk industrihistorie, ikke minst ettersom man i flere generasjoner drev Tiedemanns Tobaksfabrik. Johan H. Andresen har en svensk mor, grevinne Marianne Ebba Therese Bielke. Inngiftet i slekten i 1960 under en seremoni på slottet Sturefors i Östergötland. Full galla og med en innleid mesterkokk for den høytidelige anledningen (Tore Wretman). Og så er det alle de andre «Kari og Ola Nordmann» i Oslo med minst en dråpe svensk blod i årene. Iblant virker som om minst annenhver osloboer har en eller annen slags slektstilknytning – i nåtiden eller fortiden – til Sverige. Som familien Hallén. Allerede i 1820-årene etablerte Jens Christian seg som hanskemaker i Christiania. Med seg hadde han svennebrev fra Landskrona og arbeidserfaring fra København. Det gikk bra med familieforetagendet. Rundt 1900 drev de fire hanskefabrikker og tre farverier. Varemerket het Nellah. De hadde butikk over flere etasjer på Egertorget (i dag motebutikk, men med bevart interiør). Etterkommere av gründeren driver butikken Hanske-Hallén på Karl Johan. Og Halléngården fra 1931 på Grünerløkka har naturligvis navn etter – ja, nettopp.
14
Det hører til livets gang at minner blir borte (eller aldri engang noensinne blir husket). Få husker nok historien bak Sophies Minde i Trondhjemsveien 235, bygg 79, men det var Oscar II som opprettet et fond i dronningens navn for å finansiere en skole for funksjonshemmede barn. Skolen ville ikke kutte unionsbåndet til Norge, Sophies Minde ble innviet av kon- Sverige men den store majoriteten av nordmenn viste gen selv i 1902. Det er mulig at under folkeavstemningen i 1905 at de ville bli en dronning Sophie likevel var den selvstendig stat på ordentlig. egentlige grunnleggeren. Hun var i tidens ånd engasjert i velgjørenhetsarbeid. I siste halvdel av 1800-tallet var byen i sterk vekst. Det ble flere gater. I 1878 kom Stockholmsgaten, Göteborggaten, Malmøgaten, Karlstadgaten og Marsstrandgaten. Koblingen til Sverige i unionstiden speiles i navnene. Men det skjuler seg også svenskhet bak mindre åpenbare gatenavn. For de fleste er Louises gate bare et navn, men for den som kan historien, er navnet knyttet til den svensk-norske unionen. Gaten er oppkalt etter Karl XVs hustru. Det er et eksempel på at saker, personer, plasser og hendelser fortsatt eksisterer som slumrende påminnelser. I vid forstand kan de kalles artefakter. I streng forstand er artefakter menneskeskapte «gjenstander» som bærer med seg kunnskap om det samfunnet de er skapt i. Det dreier seg om rester som gjør det mulig å forstå fortiden og kanskje også nåtiden bedre. En annen måte å uttrykke det på, er at artefakter er meningsbærende, men også at meningen kan ha ulikt innhold for forskjellige grupper eller forandre seg med tiden. Det er ikke forbausende at minner blekner i tidens løp. Det gjelder også minnesmerker. Etter hvert risikerer de å bare bli merker, uten å minne oss om noe som helst. Hver generasjons «nærminne» øker avstanden til fortiden. Slik har det alltid vært, men i vår tid er glemselen mer utbredt. Det er fremtiden som skimrer. Denne boken vil minske avstanden ved å minnes svensk-norsk historie. Oslosvensk historie. Et slags kollektivt hukommelsestap kan også oppstå som et resultat av at historiske spor mer eller mindre bevisst blir fortrengt som følge av tidsånden.
15
1814 (union), 1905 (unionsoppløsning) og 1940 (svik) er slike brytningsår i den norske historien. Alle med innflytelse på relasjonene mellom Sverige og Norge. Söta bror utvider perspektivet på en felles historie. Söta bror er også en bok om svensker i Oslo. Liv og levnet. Arbeid og kapital. Institusjoner og tradisjoner som holder svenskheten oppe. Svensker. Mennesker som har satt spor etter seg. Kort sagt: Boken er et søk etter det svenske Oslo – «post-it-lapper» som når de legges ved siden av hverandre, viser et nytt bilde av oslosvenskene, svenskheten i Oslo og relasjonene mellom Sverige og Norge.
DET VAR EN GANG
17
1.
GAME OF THRONES
Det var forventning i luften da de svenske troppene langsomt rykket frem. Først hørte man bare trommer, så dukket det opp speidere, og så stadig flere soldater i blått og gult. Det ble løsnet skudd. På den norske siden forberedte artilleriet seg. Spenningen steg. Så hørte man en munter guttestemme rope: «Heia Norge!» Til hans og andre tilskueres fornøyelse vant laget med rød uniform også slaget ved Bakås skanse 8. mai 2016 – slik det hadde gjort krigsvåren 1716. Det var bare lek, men på alvor. En gjenskapt krig. Til hverdags er skansen, som man kommer til ved å ta T-banen til endestasjonen Ellingsrudåsen på Furusetbanen, et fredet kulturminne. På Kulturminnesøk skriver riksantikvaren at: Skansen ligger ved Gamle Strømsvei, på nordsiden av veien. Den har en grunnform som kalles dobbelt tenalje med åpen rygg. Skansen dekker et areal på ca. 1607 kvadratmeter. Det bevarte murverket i vollen har sannsynligvis bare vært fundamentet for et tømret brystvern.2
Skansen er et såkalt retranchement, en halvprovisorisk befestning. En av seks som skulle stenge innfartsveiene til Christiania – og det var nettopp denne oppgaven forsvarerne klarte den 14. mars 1716, da Karl XIIs karolinere angrep skansene ved Bakås og på Gjelleråsen. I stedet for fortsatt rask fremrykning ble det blåst retrett. Dermed ble det vunnet viktig tid på den norske siden. Man rakk å forsterke forsvaret av Akershus festning. Svenskene måtte tenke på ny. Det meste gikk galt.
Selskapet for Oslo Byes Vel sitt kulturminneskilt ved Drammensveien. Foto: Max Arvidsson
19
Ved Gjelleråsen er det en minnestein med ordene: HER STANSET BØNDER OG SOLDATER CARL XII UNDER HANS MARSJ GENNEM SKEDSMO 1716.
Bakås og Gjelleråsen er eksempler på at historien iblant er mer spennende enn artefaktene som sådanne – eller snarere at det er først gjennom historien at gjenstandene virkelig blir synlige. Og kan bli til levende historie. Man pleier å si at det er større interesse for Sverige i Norge enn vice versa. Ser man på historien, er det feil. Ikke minst gjelder det interessen for Oslo – eller Harald Hardrådes by, som den en gang het (Hardråde var halvbror av Olav den Hellige). I realiteten byr historien langt bakover både på kongebryllup og svensk deltagelse i ikke fullt så festlige forsøk på å ta Oslo i besittelse. I den historien gjenfinner man tablåer som fører tankene til HBO-serien Game of Thrones. På Hardrådes tid og senere. I 1302 inngikk den svenske hertug Erik forlovelse med Ingeborg, den tre år gamle datteren til Norges kong Haakon. Ifølge annalene var dronning Eufemia henrykt over sin vordende svigersønn. Men «serien» gikk videre. Vennskapet mellom herrene tok slutt, og Erik gikk i stedet i forbund med Danmark. I 1309 inntok hertug Erik selve byen, men Akershus – Haakon og Eufemias festning – holdt stand. Svenskene måtte til slutt slå retrett. Samtidig intrigerte den svenske kong Birger for å gifte bort sin sønn med Ingeborg. Birger var bror av Erik. I stedet ble Erik forsonet med Haakon. I 1311 giftet Erik seg med den da 11-årige Ingeborg. Senere manøvrerte Erik for å overta Norges krone etter kong Haakon. Gjennom unionstraktaten i Oslo i 1319 ble Eriks sønn Magnus den første svensk-norske kongen. Game of Thrones fortsatte også etter at Sverige, Norge og Danmark i 1397 gikk i union, Kalmarunionen. Maktkamper og renkespill hørte med i bildet. På midten av 1400-tallet ble kong Karl Knutsson Bonde kalt til konge også av Norge. Enskjønt alle hadde ikke kalt på svensken, men ville heller ha en dansk konge. De som styrte i Oslo hørte til den gruppen i det interne norske maktspillet. Knutsson Bondes forsøk på å tvinge byen til lydighet mislyktes. Han ble i stedet tvunget til retrett. Kalmarunionen varte til 1523, da Sverige trådte ut. Gustav Vasa ville imidlertid overta Norge, og marsjerte mot hovedstaden. Oslos borgere brente byen. Akershus festning holdt stand. Også Gustav Vasa måtte gjøre retrett.
20
Sverige og Danmark-Norge ble erkefiender. Og for Norges del ble det enda mørkere i det som er blitt kalt 400-årignatten. Alternativt dobbeltmonarkiet. Gjennom oslohistorien er det flere eksempler på samme slags minner om svenskhet som ved Bakås, som lever samme temmelig anonyme tilværelse. Også disse er det verdt å huske – ikke minst fordi de inngår i prosessen med å bygge den norske nasjon. Men så ble det jo 1814. Og alle vet vel hvordan det var. Eller? Iallfall var ikke den norske holdningen like entydig negativ som man kunne ha trodd da unionen ble oppløst i 1905.
Skriket på Ekeberg I august 2013 hørtes en forferdelig skriking i Ekebergskogen. Men det lød verre enn det var. Det var aldeles fredelig. Det var den serbiske performancekunstneren Marina Abramovics hommage til Edvard Munch og hans maleri Skrik (som kanskje utspilte seg der). 270 personer – fra førskolealder til 97 – kom og skrek. Siden ble det til en film som ble vist da Christian Ringnes’ skulpturpark ble innviet samme høst. Ved Munch-punktet i Ekebergparken står det nå enhver fritt å lage sin egen performanceforestilling av Skriket. Men parken har også en annen historie. En mindre fredelig. Under okkupasjonen ble Ekebergsletta minelagt av tyskerne, som ganske riktig identifiserte området som et mulig sted til å landsette allierte tropper. Stedet var også viktig for det tyske luftforsvaret. En plakett minner om at det som ble kalt Svenskesletta i Ekebergskråningen fungerte som tysk krigskirkegård (etter krigen ble gravene flyttet til Alfaset). I dag kalles området for Hundesletta – og hvorfor trenger ingen direkte forklaring. Men sletta har altså også en svensk historie. Med langt flere skrik involvert enn i Abramovics performance. Hvor fremmed det enn kan virke i dagens perspektiv, var altså kongerikene Sverige, Norge og Danmark en gang i en og samme union. Det var aldri noen idyll, hvilket ikke minst blodbadet i Stockholm i 1520 er en bitter påminnelse om. Skilsmissen ble heller ikke lykkelig. Danskene næret en glødende misnøye med at svenskene hadde oppløst unionen. Da misnøyen hadde glødet lenge nok, brøt den nordiske syvårskrigen ut i 1563. Her sto Sverige mot Danmark-Norge, Lübeck og Polen. Kampene bølget frem og tilbake. I 1567 gikk svenskene inn i Norge igjen. Hamar ble inntatt, og de satte kursen mot Christiania. På veien kom det til kamp på
21
det som siden ble Svenskesletta. Den 18. mai vant svenskene i første omgang over de dansk-norske styrkene. Akershus festning ble beleiret, men holdt stand, og svenskene ble fordrevet fra Christiania fem dager senere. Det fløt mer blod på Svenskesletta. Svenskene måtte vende hjem med uforrettet sak. Og det skulle gjenta seg. Inntil det ikke gjentok seg – og Norge måtte spille annenfiolin i en påtvunget union med Sverige. Men tiden var ennå ikke inne.
Kanonkulen i Posthuset Ser man opp på hjørnet av Tollbodgaten og Dronningens gate, får man øye på en kanonkule et stykke oppe på fasaden til Posthuset. Det er en detalj sprengfull av historie. Kanonkulen, som ble funnet på loftet til Posthusets forgjenger, ble en gang skutt fra Akershus festning. Karl XII var kanskje en stor kriger, men det er sikkert og visst at han ikke var det hele tiden. I opptakten til det som kalles den store nordiske krigen førte den 18-årige kongen sin tallmessig underlegne hær til en strålende seier over russiske styrker ved Narva i året 1700. Så skiftet han fokus til et langtrukkent felttog i Polen, og først i 1708 var tiden igjen inne til å ta seg av erkefienden fremfor noen, tsarens Russland. Det gikk dårlig. Slaget ved Poltava ble en katastrofe. Kongen selv ble tvunget på flukt. Han ble værende i Tyrkia til 1714.
Et stykke opp på veggen ser vi kanonkulen. Foto: Max Arvidsson
22
Krigerkongen hadde feiret triumfer på slagmarken, men krigslykken hadde for lengst snudd da han i 1716 vendte blikket mot Norge. Planen var å gjøre comeback med et angrep på Danmark, i håp om å fremtvinge en separat fred med danskene og dermed få ryggen fri overfor Russland. Værgudene satte imidlertid en stopper for å krysse Øresund. Løsningen ble å ta Norge i stedet. Med en begrenset styrke på 7 000 mann ble felttoget innledet den 8. mars 1716. Planen var å innta Christiania og Akershus festning i en knipetangsmanøver. De svenske styrkene inntok Christiania 21. mars, men selve festningen holdt stand. Kongen hadde uflaks med været igjen. Samband og ledelse fungerte dårlig. Det var mangel på musketter, og det er ikke den største krigskunst å starte en beleiring uten beleiringsartilleri. Dessuten hadde de problemer med forsyning av vann og mat. Det kunne muligens ha gått bedre for angrepshæren om det ikke hadde vært for den store brannen i Christiania i 1686. I stedet for å bygge nytt nærmest festningen, hadde man valgt å prioritere et større skytefelt og forsterkning av vernevollene. Svenskene var forlagt i Vaterland. Derfor kanonkulen på posthusveggen. Situasjonen ble akutt for det svenske erobringsfremstøtet da det kom en forsterkning på 4 000 mann fra Danmark. Natten mellom den 29. og 30. april lød signalet for svensk retrett. Under tilbaketoget forsøkte kongen å innta Fredriksten festning i Halden. Det gikk heller ikke. Borgerne satte byen i brann. Sett fra norsk synsvinkel hadde man ikke bare drevet Karl XII tilbake over Kjølen, men dessuten vunnet en liten (26. mars 1716) og en historisk (23. april 1716) seier i Moss. Norge fikk også sin første store krigshelt i «moderne tid» da danske flåtestyrker under ledelse av Peter Wessel Tordenskiold gjorde rent bord mot en svensk unnsetningsflåte i slaget ved Dynekilen. En stolt og fornøyd Tordenskiold har siden 1901 stått som statue på hedersplass i Oslo. Men også Bakås kan sees i et større perspektiv – det nasjonsbyggende. Geir Nordhus i Groruddalen Historielag, som var prosjektleder for feiringen på Bakås skanse, mener at: Den vellykkede motstanden [...] førte på sikt til en gryende bevissthet om hva Norge, og det å være norsk, innebar. Det var noe som bandt landet sammen, både i solidaritet og i et ønske om å styre sin egen fremtid.3
23
Få land står hverandre så nærme som Sverige og Norge. Like, men samtidig med ulike «personligheter». Iblant godmodige vitser, iblant søskenkrangel. I Oslo vrimler det av svensker. Hvem er de? Hvilket avtrykk setter de og har satt gjennom historien? Er Oslo og Norge mer svensk enn vi trodde? Claes Arvidsson forteller både om Karl XIV Johan og partysvenskene på Karl Johans gate. Boken utvider også perspektivet på den svensk-norske unionen og på det svenske sviket under andre verdenskrig.
Kong Karl Johan (1763–1844) av Sverige og Norge
Söta bror tegner et nytt bilde av svenskheten i Oslo og Norge – og av relasjonene mellom Sverige og Norge.
Claes Arvidsson er forfatter og journalist.
ISBN 978-82-8104-439-5
Orkana
www.orkana.no
