I dette øyeblikk trodde jeg at ekspedisjonen vår var slutt og at vi aldri ville få se det eventyrlige dyret igjen. Jeg tok feil. Klokka ti på elleve om kvelden, kom det elektriske lyset tilbake, tre nautiske mil foran fregatten, like rent og intenst som natten før. Det virket som om narhvalen lå ubevegelig. Kanskje den sov, trett etter dagen, og lot seg vugge av bølgene? Dette var en sjanse som kaptein Farragut besluttet å benytte seg av. Han ga sine ordre. Abraham Lincoln gikk for liten fart, og beveget seg forsiktig for ikke å vekke sin motstander. Det er ikke så sjelden å møte hvaler i dyp søvn midt ute på havet; da kan man med hell angripe dem, og Ned Land hadde harpunert mer enn én mens den sov. Canadieren gikk for å gjenoppta sin post på vaterstaget. Fregatten nærmet seg lydløst, stanset to kabellengder fra dyret og lå stille på stedet. Ingen pustet lenger om bord. En dyp stillhet hersket på dekket. Vi var ikke engang hundre fot fra det lysende punktet, som ble stadig mer strålende, og blendet oss. I samme øyeblikk, bøyd over rekka på fordekket, så jeg Ned Land under meg, han klamret seg med én hånd til forhaleren, mens den andre svingte den fryktelige harpunen. Knapt tjue fot skilte ham fra det urørlige dyret. Plutselig strakte armen hans seg voldsomt ut, og harpunen ble kastet. Jeg hørte det høye støtet fra våpenet; det virket som om det hadde truffet en hard gjenstand. Det elektriske lyset sluknet plutselig, og to enorme vannsøyler slo ned over dekket på fregatten, de rant som en foss fra for til akter, veltet mennene og dro med seg surringer og rundholt. Det kom et forferdelig støt, jeg fikk ikke tid til å holde meg fast, og ble kastet over rekka og ut i havet.
53
