Tiden er der, det er hvordan du utnytter den som teller

I 2017 bestemte jeg meg for at jeg skulle ta tak I formen min, som var blitt litt rund og andpusten. Etter noen runder på sykkel der rumpa ble vond og sår var jeg ganske så lykkelig da vinteren kom og isen la seg. Jeg kunne jo ikke bare la den kondisjonen jeg hadde bygd opp forsvinne, så jeg bestemte meg en dag for å snøre på meg de litt for små trailskoene mine og løpe en runde rundt den mest brukte turløypen på Stord.

Sju kilometer senere var jeg i mål, full av endorfi ner og nyfødt som løper!

Det gikk ikke lang tid før jeg meldte meg på mitt første løp. Helmaraton under Sunnhorldand Maraton. Go big or go home, tenkte jeg, kombinert med en «dette har jeg ikke gjort før så det klarer jeg sikkert!»-mentalitet. Mye hardtrening og mange langturer senere fullførte jeg det målet. Ikke var jeg best, faktisk kom jeg inn på nesten sisteplass, men det satte ingen stopper for meg.

Underveis på treningsferden min fant jeg ut at de gode langturene med lavt tempo gjorde underverker for psyken som jeg hadde slitt med i mange år. De bygde opp både kropp og sinn, og på den måten forelsket jeg meg i langdistanseløping. Jeg fortsatte å løpe, med den gode langturen som gulroten min – muligheten til å kunne løpe lengre og lengre uten å bli unødvendig sliten. Som Mandolin Orange synger så fi nt: Just like an old friend, kinder than expected.

Foto og sosiale medier

Etter en stund begynte jeg å se mulighetene for å fotografere samtidig som jeg løp. Jeg hadde fotografert en del før, og nå ville jeg ta opp den hobbyen igjen, kombinere den med den nye livsstilen min. For en fi rebarnspappa med små tvillinger er tidsklemma en stor realitet, men jeg hadde fritt løyve til å drive med selvmedisineringen min, så jeg investerte i et lite snedent GoPro-kamera og begynte å ta bilder underveis. Den kunnskapen jeg hadde om foto kom godt med og jeg klarte å produsere noen bra bilder.

Nå hadde jeg enda en grunn til å komme meg ut i løypa, men jeg manglet et forum der jeg slapp å spamme ned alle ven- nene mine med løpebilder. Så instagramkontoen tall.guy.runs ble opprettet og jeg begynte å få litt positiv respons derfra. Nå hadde løpingen gitt meg såpass god selvtillit og psyke at jeg kunne reklamere litt for løping som terapi. Jeg tenkte at om jeg kan ha så god effekt av dette, hvorfor kan ikke andre som sliter psykisk få litt inspirasjon. Kanskje jeg kunne hjelpe en og annen til å ta det steget jeg hadde tatt?

Jeg har skrevet en del tekster om det å komme seg opp fra kjelleren på instagram, og har nå startet en egen liten blogg der jeg kan skrive om løping. Om jeg kan endre ett menneskes syn på fysisk aktivitet, er det verdt tiden det tar!

Fjellet, den ultimate lykkepillen

Jeg hadde hatt en forkjærlighet for fjellet en stund før løpingen begynte, men det var den tidsklemma, da. En fjelltur i lett gange tar fort en hel dag, og kanskje to om man skal ha med telt. Men nå hadde jeg funnet en ny form for løping, terrengløp.

De stundene jeg tilbringer med løpesko på beina i fjellet gir meg en så høy boost av frihet og ren lykke at jeg nesten faller pladask ned fra fjellet. Og det er ganske så praktisk at det bare er en liten time lett jogg fra døren til nærmeste fjelltopp. Omgivelsene er vakre og utsikten er enda vakrere når hodet er fullt av endorfi ner. Jeg bruker kamera fl ittig når jeg er der oppe, så tiden flyr fortere enn den burde. Og den tiden jeg sa jeg skulle bruke blir ofte en time lengre. Tempus fugit.

En dag bestemte jeg meg for å ta Stord på langs som en personlig utfordring.

Det er en god tur på cirka 40 kilometer med mange topper og høydemeter. Den dagen var det 30 grader i sola og toppen av en hetebølge. Men sta som jeg er, forsøkte jeg. Uten større hell. Jeg kastet inn håndklet et lite stykke fra mål, men sverget å ta turen til neste år. For har jeg begynt på et løpeprosjekt, SKAL det gjennomføres.

Ambassadør

Nå når jeg hadde fått noen mil i beina og hadde et lite publikum, våget jeg meg på en ambassadørsøknad til Bergen City Maraton. Den gikk jammen meg gjennom og plutselig var jeg ambassadør for et løp! Jeg som ikke hadde løpt mer enn noen få år hadde fått en sånn mulighet, det var en kjempeboost med motivasjon for meg. Endelig kunne jeg nå ut til enda flere mennesker med det glade løpebudskap! Dessverre skjedde korona, og hele sulamitten ble avlyst. Men der ett nederlag slår til, så åpner det seg en mulighet til å gjøre noe nytt en annen plass. Treningen jeg hadde lagt ned mot BCM ble heller brukt i fjellet og på virtuelle løp. Jeg fi kk nylig en ny ambassadørtittel hos Sportsmanden.no som er et nettsted for alle mosjonister i alle former og aldre. Midt i blinken for meg med andre ord!

Helt til himmels og virtuelle løp

Runner’s World Challenge arrangerte løpet Til himmels på himmelfartsdagen i år, hvor det var om å gjøre å sanke flest mulig høydemeter i løpet av én dag. Da så jeg mitt snitt til å ta Stord på langs på nytt. Den ble en kraftanstrengelse med fi n flyt og mange fi ne timer i fjellet. Denne gangen kom jeg meg i mål, og kunne krysse fjellultraløp av på listen min. Turen endte på 43 kilometer med ren lykke. Med flere fjelltopper og stier enn strengt tatt nødvendig, klarte jeg 1825 høydemeter. Endelig hadde jeg lagt den mislykkede turen bak meg. Jeg hadde nå klart det ene målet jeg satte meg etter det andre. På Langfredagsmaraton, også i regi av Runner’s World Challenge, tok jeg og en kompis en runde rundt Stord som jeg logget til 63.38 kilometer. En hel og en halvmaraton etter hverandre. Det var dagen jeg ble ultraløper. Et mål jeg ikke trodde var mulig for meg for noen år siden!

Mål og motivasjon

Nå vet jeg ikke helt hvilke mål jeg tør sette meg videre. Jeg har siklet litt på Ultrabirken og Lysefjorden inn, og vet det er mulig å gjennomføre. Jeg har aldri satt meg høyere mål enn nettopp det. Å gjennomføre. Om jeg klarer det på en dugelig tid er det bare en liten bonus. Men det viktigste for meg er å ha et mål jeg kan sikte mot, en liten motivasjonspush. Alt kan oppnås bare du vil det nok! Tiden den er der, det kommer bare an på hvordan du utnytter den.

Jeg har nå løpt i tre år. Jeg håper beina mine tillater at jeg løper 30 år til og at jeg kan fortsette å dele det gode løpebudskapet. Jeg har blitt modigere og fått en bedre selvtillit av løpingen. Jeg kommer nok aldri til å bli best, men jeg er ikke så aller verst heller. Jeg løper med en tanke om at dette er ren terapi. Og så lenge den tanken er med meg, kan jeg nok overvinne de fleste utfordringer som livet sender min vei.

La freden senke seg over kroppen og kjenn på takten av føttene mot sti.

Den repetive dunkingen blir som et mantra der hver bevegelse er med på å skru av stress og hverdag.

Legg bekymringene fra deg langs stien, stikk dem under en varde eller stein.

Kjenn at du lever i nuet.

Deg og naturen, sammenfl ettet i en herlig springleik.

Finn sonen din, og son helt ut.

Kjenn hvor lett kroppen er når alt er koblet av.

Løp ...

Løp for livet .