OPP ELSE LIV

Lyden av føtter som leker over stien, og suset av vinden blant røde blader som er klare for å fly. Pusten går jevnt og steget er lett på vei oppover, oppover. Fremme på toppen av Barlindåsen drar Liv Richter frem to lakriskick og en snickers på deling.

Inkluderende

Det er et sånt type menneske Liv er – en livsnyter.

– Det betyr så utrolig mye for meg å komme meg ut, sier hun mens smilet strekker seg.

Hun viser vei fra Sandermosen stasjon oppover mot Barlindåsen i Maridalen denne vilt vakre høstdagen. Den blonde fletta beveger seg i takt med det uanstrengte steget der ryggen forsvinner innover i skogen. Venninner har fått følge samme rygg når Liv har meldt seg på løp med dem og delt deres første opplevelse av en ny distanse. En raushet som faller henne naturlig, og det er kan- skje nettopp derfor hun i disse løpene kunne ha kjempet om topplasseringer. Hun er for all del god på å presse seg, men mest av alt er hun god på å være avslappet, vennlig og inkluderende.

– Det som er hyggelig på ultraløp er at man kan slå av en prat og bli litt kjent, sier hun, og oppsummerer godt innstillingen sin til løping, trening og konkurranser.

100

Det er utendørs at livet virkelig leker, og leker man nok blir man ganske rask på stien. Liv sitt første løp var en 10 kilometer under Midnight Sun Marathon i Tromsø. Over mange år har distansen strukket seg til hun nå i august testet 100 miles i Rondane og kom på andreplass.

– Jeg tror ikke jeg skjønte hvor langt det var før jeg var der, forteller hun med glimt i øyet.

Det er ikke det at hun tar lett på utfordringer, men kanskje heller at hun ikke bruker tid på å frykte det verste.

Prioritering og aktivitet Løping er frihet og fi ne opplevelser, og den tankegangen har gjort at hun har lyst til å prioritere bevegelse. Ned stien kommer noen vennepar oss i møte med en stor mage i front.

– Jeg blir så glad når andre gravide er i aktivitet, sier hun.

– I svangerskapet bestemte jeg meg for å være litt i aktivitet hver dag. Om det bare ble å gå opp og ned noen trapper, så var det i hvert fall noe.

Etter datteren ble født ble hun knallgod på å makse tiden til rådighet.

– Før jeg fi kk datteren min kunne jeg godt bruke 20 minutter på å komme meg til starten for løpeturen, men etter fødselen er all transport tid jeg heller kan bruke på å løpe. Og så vet jeg ikke om jeg får 10 minutter eller en time før hun våkner, så jeg er blitt god på å kjøre ganske hardt fra start.

Toppen

Nesten ett år etter datterens fødselsdag skulle Liv løpe 160 kilometer gjennom Rondane – en lang tur med mange oppog nedturer. Lang nok til at den indre motivasjonen og gleden fi kk drahjelp av konkurranseinstinktet:

– Det var en mil midt på natta der hvor jeg tenkte at jeg kommer til å angre om jeg ikke fortsetter nå, forteller hun mens skogen åpner seg.

Stien blir til fjell og utsikten byr på Oslo, Maridalsvannet og hele marka. Liv romsterer i løpesekken og trekker opp de to kickene og snickersen.

Uforglemmelig

Vi sitter lenge på toppen. Det er en av de siste varme ettermiddagene i år, og de oransje solstrålene lyser opp høstens farger rundt oss. Liv har en trygghet og nysgjerrighet på mennesker som gjør det lett å føle seg knyttet til henne. Det hele gjør denne ettermiddagen uforglemmelig, en opplevelse for livet – en opplivelse.

Liv lener seg tilbake og titter utover landskapet. Rolig forteller hun om hvordan en alvorlig kneskade og en krevende fødsel har preget henne.

– Jeg tror de to opplevelsene har endret synet mitt på gleden over hverdagsaktivitet, sier hun.

Fallet på ski i Japan på nyåret 2018 førte til flere avrevne leddbånd i tillegg til et bone bruise. Fra en sånn skade tilbake til ultraløper er det mange kjedelige repetisjoner med rehabøvelser. Motivasjon fant hun i hver uke som etterlot seg en liten endring. Plutselig kunne hun smertefritt gjøre ting hun like før ikke hadde klart. Kneskader tar lang tid, men med tålmodighet og vilje så kommer man seg tilbake – litt mer takknemlig for løpingens frihet.

LIV RICHTER

Kommer fra: Bodø

Alder: 32 år

Siste løp: Rondane 100 miles. Eventuelt Oslo Maraton 10 km som jeg tok som en familietur med barnevogna, mannen og et vennepar med en tre måneders baby i barnevogn.

Neste opplevelse: Jeg skal være med to venninner til Skåbu fjellmaraton der hun ene skal løpe maraton for første gang og hun andre skal løpe 60 km. Jeg skal løpe 60 km i mitt eget tempo. Ellers er det å forsøke å komme seg til fjellet og nyte høstfargene!

Favoritt: Jeg ELSKER Romsdalen sommer som vinter med fjell, fjord og spektakulær utsikt. Her har jeg klatret med mannen, teltet, gått på fjellturer, feiret påsken de siste seks årene og gått mange toppturer på ski. Det er fjell for både nybegynnere og erfarne klatrere, løpere og randonee-gåere! Blir aldri lei de fjellene og hadde gledet meg veldig til å løpe NM i terrengultra i Molde i september, men det ble dessverre avlyst. Her i Oslo liker jeg Solemskogen veldig godt, og finner fortsatt mange stier jeg aldri har løpt på.

Følg med: Du kan følge Liv og hennes naturopplevelser på @fjellliv

Det går bra

Datterens ankomst var ikke helt som noen nye foreldre ønsker eller forventer. Ektemannen Knut ble stående i sykehusgangen og lenge lure på om han hadde byttet ut kone med baby. Det gikk bra, men smerteterskelen vokste mye på den opplevelsen.

– Det endret synet mitt på smerte, for når jeg har det vondt under løp nå så tenker jeg at dette går bra, det er ingenting mot fødselen. Men da sier mannen min: «Jammen, Liv, under fødselen holdt du på å dø. Du kan ikke sammenligne med det.»

Liv ler og ser lur ut. Det hører med til historien at hun ble lagt inn på sykehus for rabdomyolyse etter Rondane, så mannens bekymring for hennes gode evne til å presse seg er ikke ubegrunnet.

– Det er nesten som et spill, sier hun for å forklare hennes opplevelse av føttene som flyr.

Stiløping er en øvelse i intens tilstedeværelse, og steget hennes er like uanstrengt som vennligheten. Nesten nede igjen passerer vi et eldre ektepar på sopptur som blir trukket inn i en samtale og får oppleve Liv.

Det handler om å dele opplevelsene.