Tom Phillips: Mennesket. En kort historie om hvordan vi har føkka det til

Mennesket

MENNESKET En kort historie om hvordan vi har føkka det til Oversatt av Aleksander Melli

Mennesket. En kort historie om hvordan vi har føkka det til Originalens tittel: Humans. A brief history of how we f*cked it all up © Tom Phillips, 2018 Utgitt etter avtale med: Headline Publishing Group Limited Norsk utgave: © Spartacus Forlag AS, 2020 Omslagsdesign: Kjetil Waren Johnsen Omslagsfoto/illustrasjon: © Shutterstock Sats: Punktum forlagstjenester Satt med Garamond Premier Pro 11pt/14pt Papir: Munken Premium Cream 100 g Trykkeri: Scandbook Printed in EU ISBN 978-82-430-1238-7

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

Spartacus Forlag AS Postboks 6673 St. Olavs plass 0129 Oslo www.spartacus.no

Gitt bokens innhold, kunne en dedikasjon til familien min fort ha blitt oppfattet helt feil. Derfor dediserer jeg den i stedet til alle som noen gang har føkka det skikkelig til. Dere er ikke alene.

Innholdsfortegnelse

Forord: Om idiotiens opprinnelse

9

Hvorfor hjernen din er en idiot Hyggelig miljø dere har her, altså Livet, eh, finner ut av det ...

Følg lederen All makt til folket Krig. Hm. Hva skal det være godt for?

Gladkolonialisme!

Diplomatiguide for idioter og/eller sittende presidenter Teknologien driter på draget En kort historie om å bli tatt på senga

19 39 59 77 101 117 139 175 197 227

Etterord: Om å føkke til hele framtiden vår

237

Takk Lesetips

247 251

Forord: Om idiotiens opprinnelse

En gang for lenge, lenge siden, mens solen steg opp over Etiopias store elvedaler og sletter, satt en ape i et tre.

Vi kan naturligvis ikke vite hva hun tenkte eller gjorde akkurat den dagen. Antakelig funderte hun på å finne seg noe å spise, eventuelt finne en partner, eller muligens sjekke ut neste tre og se om det kanskje kunne være et bedre tre. Hun hadde definitivt ingen anelse om at det som skulle skje den dagen, ville gjøre henne til sin arts mest berømte individ noensinne – og selv om du på et eller annet vis hadde kunnet fortelle henne det, ville ikke begrepet berømmelse ha gitt mening for henne. Hun visste heller ikke at hun befant seg i Etiopia, siden dette skjedde millioner av år før noen fikk den lysende idé å tegne streker på et kart og gi de ulike formene navn vi siden kunne krige om.

Hun og slekten hennes skilte seg en anelse fra de andre apene som levde på denne tiden – hoftene og beina deres hadde noe litt annerledes ved seg som gjorde at de kunne bevege seg på en hittil ukjent måte. Disse apene hadde begynt å ta spranget ned

9

mennesket

fra trærne og gå oppreist over savannen – den første forandringen som med tiden ville føre til folk som meg og deg og alle de andre menneskene på denne planeten. Denne apen hadde ingen anelse om det, men hun levde helt i begynnelsen av en av de mest bemerkelsesverdige fortellingene noensinne – begynnelsen på menneskehetens storslagne reise.

Så ramlet hun ned fra treet og døde.

Omtrent 3,2 millioner år senere skulle en annen gruppe aper – noen av dem med doktorgrad – grave opp de fossiliserte knoklene hennes. Ettersom dette skjedde i 1960-årene, og de hørte på en populær låt av en gruppe Liverpool-gutter som var ekstremt høye på psykedeliske stoffer på den tiden, bestemte de seg for å gi henne navnet Lucy. Hun tilhørte en helt ny art – en art vi i dag kaller Australopithecus afarensis – og ble hyllet som «det manglende leddet» mellom aper og mennesker. Oppdagelsen av Lucy skulle komme til å fengsle verden – hun ble megakjendis, skjelettet hennes ble tatt med ut på en mangeårig turné i USA, og hun er nå hovedattraksjonen på nasjonalmuseet i Addis Abeba.

Men den eneste grunnen til at vi vet om henne i dag, er at hun, for å si det rett ut, dreit seg ordentlig ut. I ettertid kan vi konstatere at dette satte en ganske tydelig presedens for hvordan saker og ting skulle utvikle seg fra den dagen av.

Dette er en bok om mennesker, og om vår forbløffende evne til å føkke det til. Om hvorfor det er slik at for hver prestasjon som gjør deg stolt av å være menneske (kunst, vitenskap, puber), så vil det alltid finnes noe annet som får deg til å riste på hodet og skjemmes (krig, forurensning, flyplasspuber).

Uansett politisk tilhørighet og personlige meninger så har du sannsynligvis på et eller annet tidspunkt i den senere tid betraktet verdens tilstand og sagt til deg selv: «Å faen, hva er det vi har stelt i stand?»

10

Foror d: Om idiotiens opprinnelse

Denne boken søker å tilby en mager trøst: Slapp av, vi har alltid vært sånn. Og jammen er vi her fremdeles!

Det finnes en hel masse bøker om menneskehetens største bedrifter – om store ledere, geniale oppfinnere og menneskeåndens ukuelighet. Det finnes også en hel masse bøker om feilene vi har begått – både individuelle tabber og feilgrep som favner hele samfunnet. Men det finnes ikke fullt så mange bøker om hvordan vi gang på gang klarer å drite oss så grundig og katastrofalt ut.

Ironisk nok – ett av mange eksempler på universets utsøkte sans for ironi – er grunnene til at vi driter oss så massivt ut, ofte direkte forbundet med det som skiller oss fra de andre dyrene, og som gjør det mulig for oss å utrette store ting. Vi mennesker oppfatter mønstre i verden rundt oss, er i stand til å formidle dem til andre mennesker og har evnen til å forestille oss framtidige scenarioer som ennå ikke er en realitet. Hadde vi bare kunnet endre på dette, tenker vi, så ville dette ha skjedd, og verden ville blitt et litt bedre sted.

Det eneste problemet er at vi ... vel, ikke er spesielt gode på noe av det. Enhver ærlig evaluering av menneskehetens tidligere prestasjoner på disse områdene vil dessverre lyde som en brutal medarbeidersamtale med en sjef som hater deg. Vi forestiller oss mønstre som ikke eksisterer. Våre kommunikasjonsferdigheter er ... iblant en smule mangelfulle, for å si det pent. Dessuten har vi rent historisk vist oss å være usedvanlig ræva på å innse at dersom vi endrer på dette, så kommer det også til å føre til dette, og noe annet som er enda verre, og å herregud nå skjer dette, og hvordan i helvete skal vi stoppe det nå?

Uansett hvilke høyder menneskeheten når, uansett hvor mange utfordringer vi overvinner på veien, vil katastrofen alltid lure rett rundt hjørnet. For å ta et historisk eksempel: I det ene øyeblikket er du Sigurd Øysteinsson (norsk jarl på Orknøyene

11

mennesket

på 800-tallet, også kjent som Sigurd den mektige), som rir hjem i triumf etter seieren på slagmarken med hodet til din drepte fiende, Máel Brigte (Melbrikta jarl), dinglende fra sadelen.

I neste øyeblikk er du … vel, Sigurd den mektige noen dager senere, som dør av en infeksjon forårsaket av den utstående fortannen til Melbrikta jarls avhugde hode, som rispet beinet ditt mens du red hjem i triumf.

Ja, det stemmer: Sigurd den mektige utmerker seg i militærhistorien ved å ha blitt drept av en fiende han allerede hadde hugget hodet av flere timer tidligere. Av dette kan vi trekke viktige konklusjoner om a) hybris og b) viktigheten av å velge sine fiender med omhu, aller helst folk med tilgang på førsteklasses tannpleie. Det er imidlertid hybris og påfølgende mageplask denne boken hovedsakelig vil konsentrere seg om. De som har en brennende interesse for tannpleiens historie, vil derimot sannsynligvis bli skuffet.

(Det er også verdt å merke seg at Sigurd den mektige og Melbrikta jarl egentlig bare sloss fordi Sigurd hadde utfordret Melbrikta til kamp, med førti soldater på hver side. Melbrikta gikk med på det, hvorpå Sigurd dukket opp med åtti soldater.

Dermed kan vi kanskje også trekke en lærdom fra beretningen om Sigurd om viktigheten av ikke å oppføre seg som en komplett kødd, noe som pussig nok også er et gjennomgangsmotiv i denne boken.)

Sigurd er bare én av mange uheldige skikkelser i historien som vil bli husket mer for sine fadeser enn for sine suksesser. På de 250 sidene som følger, kommer vi til å ta en sveip gjennom hele menneskehetens historie og dens katalog av selvpåførte katastrofer. Men først en liten advarsel: Har du ikke sans for skadefryd, er det like greit ikke å lese videre.

Historien om menneskets utvikling begynner med vår tenkende og skapende evne. Det er det som skiller mennesket fra

12

Foror d: Om idiotiens opprinnelse

de andre dyrene – men også det som får oss til å drite oss så grundig ut med jevne mellomrom.

I bokens første kapittel, Hvorfor hjernen din er en idiot, skal vi se på hvorfor forfedrene våre tenkte annerledes enn oss, og på hvordan våre forsøk på å forstå verden endte med at hjernen lurte oss, sviktet oss og fikk oss til å ta så mange virkelig ræva beslutninger.

I det andre kapittelet, Hyggelig miljø dere har her, altså, skal vi følge menneskehetens vei inn i jordbruksalderen, da vi begynte å sette vårt preg på verden rundt oss, og se nærmere på hvordan vi stadig vekk klarer å herpe våre egne nærmiljøer, takket være vår usvikelige evne til aldri å tenke ordentlig over spørsmålet: «Tja, hva er det verste som kan skje hvis vi avleder denne elven?»

Deretter skal vi ta en titt på våre konsekvent klønete forsøk på å kontrollere naturen, i kapittelet Livet, eh, finner ut av det, der vi blant annet får se hvordan formann Mao og en eksentrisk Shakespeare-entusiast klarte å forårsake to svært like naturkatastrofer ved radikalt å undervurdere fugler.

Etter hvert som menneskehetens første samfunn utviklet seg og ble mer komplekse, ble det tydelig at vi ville trenge noen som kunne ta ansvar for å treffe beslutninger. I det fjerde kapittelet, Følg lederen, skal vi se på et utvalg av de absolutt verste ikke-folkevalgte menneskene som noen gang påtok seg dette ansvaret, før vi så, i kapittel fem, All makt til folket, tar en titt på demokratiet og undersøker om det lykkes stort bedre.

Selv om vi har formet verden rundt oss siden vår histories spede begynnelse, realiserte ikke menneskeheten sitt fulle potensial for å framstå som komplette idioter før vi ga oss til å reise rundt i verden og ulike sivilisasjoner begynte å møte hverandre.

Det var først da vi kunne slippe oss ordentlig løs og få så mye til å gå så grundig og katastrofalt i dass.

13

mennesket

I kapittel 6, Krig … Hm. – Hva skal det være godt for?, vil vi se at mennesket har en lang tradisjon for å havne i meningsløse konflikter, samt undersøke noen av de mest idiotiske resultatene av denne tendensen – blant annet hæren som klarte å tape et slag selv om motstanderhæren ikke engang møtte opp, samt hvordan det lar seg gjøre å ødelegge en perfekt koordinert angrepsplan ved å glemme at tidssoner eksisterer.

I kapittel 7, Gladkolonialisme!, kaster vi oss ut i det ukjente sammen med heltene fra oppdagelsesreisenes epoke, og oppdager at (spoileradvarsel) kolonialismen var forferdelig.

Kapittel 8, Diplomatiguide for nybegynnere og/eller sittende presidenter, gir en rekke viktige leksjoner i hvordan kontakten mellom ulike kulturer kan håndteres smidig og elegant, men også hvordan sjahen i Khoresm-riket tok det som muligens kan ha vært den verste politiske enkeltbeslutningen i verdenshistorien. (Den gikk blant annet ut på å sette fyr på skjegg.)

De siste århundrenes vitenskapelige og teknologiske framskritt har ført oss inn i en innovasjonens og endringens tidsalder som mangler sidestykke i historien, noe som gir menneskeheten spennende nye muligheter for å drite seg ut. Alt dette står i fokus i kapittel 9, Teknologien driter på draget, der vi vil se at vitenskapen iblant kan bomme ganske kraftig – blant annet med den mystiske strålingen som kun franskmennene kunne se, samt mannen som klarte å prestere ikke bare én, men to av det 20. århundres mest katastrofale feil.

I våre dager foregår endringene så raskt at den moderne verden kan være et forvirrende sted: I kapittel 10, En kort historie om å bli tatt på senga, ser vi tilbake på nøyaktig hvor ofte vi har mislykkes i å forutse de nye, fæle tingene som venter rett rundt neste sving.

Til slutt, i kapittelet Om å kødde til hele framtiden vår, vil vi bedrive litt kvalifisert gjetning om hvordan den menneske-

14

Foror d: Om idiotiens opprinnelse

lige dårskapen vil arte seg i de kommende århundrene, og konkludere med at det trolig vil innebære å sitte fanget i romfengselet vi har bygget til oss selv med vårt eget søppel.

Dette er en bok om historie, og om å kødde ting til, så det er naturligvis også verdt å poengtere at vi ofte begår store og fundamentale feil i vår tolkning av historien.

Problemet er at historien ikke alltid er så lett å få tak på: Ingen har tatt seg bryet med å skrive ned stort av det som har skjedd i den, og mange av dem som faktisk har skrevet ting, kan ha tatt feil, løyet, vært gale eller ekstremt rasistiske. (Ofte en kombinasjon av alt dette.) Vi har kjennskap til historien om Sigurd den mektige fordi den opptrer i to ulike dokumenter, Snorre Sturlasons Heimskringla samt Orknøyingenes saga av ukjent opphavsmann. Men hvordan vet vi at det som står i dem, stemmer? Kan vi være helt sikre på at de ikke bare er eksempler på en slags veldig morsom intern norrøn spøk som vi ikke forstår?

Vi kan ikke det. Ikke egentlig, til tross for det enestående arbeidet som er blitt gjort av historikere, arkeologer og eksperter på titalls andre felt. Tingene vi kan si med sikkerhet, er forsvinnende få sammenliknet med alt det vi ikke vet. Tingene vi ikke engang vet at vi ikke vet, er sannsynligvis langt flere, men det kan vi dessverre ikke vite helt sikkert.

Det jeg forsøker å si, er: Sannsynligheten for at denne boken om feil ikke inneholder noen feil, er, ærlig talt, minimal. Jeg skal prøve å si tydelig fra når noe er usikkert: hvor vi kan være ganske sikre i vår sak, og hvor vi må nøye oss med kvalifiserte gjetninger. Jeg har forsøkt å unngå fortellinger som er «for gode til å være sanne», apokryfe fortellinger og slike fyndige historiske anekdoter som synes å endre seg for hver gang de gjenfortelles. Jeg håper at jeg ikke føkker det til.

15

mennesket

Hvilket bringer oss tilbake til Lucy, som falt ned fra treet sitt for 3,2 millioner år siden. Hvordan vet vi at hun falt ned fra et tre? Vel, i 2016 publiserte en gruppe forskere fra USA og Etiopia en forskningsartikkel i det verdensledende vitenskapelige tidsskriftet Nature. De kjørte Lucys fossiliserte knokler gjennom en CT-skanner for å kunne rekonstruere skjelettet hennes fra tredimensjonale datakart. De konstaterte at bruddene i knoklene var av typen man finner i levende bein, og at bruddene aldri hadde grodd, som tydet på at hun levde da beina ble brukket, men døde like etter. De konsulterte en rekke ortopediske kirurger som alle sa det samme: Dette er det samme beinbruddmønsteret man ser hos pasienter som har falt fra en viss høyde. Bruddene i armene hennes tyder på at hun har forsøkt å dempe støtet ved å ta seg for. Geologiske undersøkelser ved funnstedet viste også at hun levde i et flatt skogsområde, i nærheten av en bekk – uten klipper eller avsatser hun kunne ha falt fra. Konklusjonen? At Lucy falt ned fra et tre.

Funnene er et bemerkelsesverdig stykke arbeid, som ble tatt vel imot av mange andre eksperter på samme felt. Problemet var bare det at enkelte andre eksperter – blant andre Donald Johanson, mannen som faktisk fant Lucy – ikke var like overbevist. Det de i praksis sa, var: «Nja ... årsaken til beinbruddene er at det er det som skjer med bein som har ligget begravd under jorden i 3,2 millioner år.» (Ikke ordrett, altså – jeg parafraserer en smule.)

Så hva var det egentlig som skjedde … falt Lucy ned fra et tre? Kanskje. Det er til og med trolig at hun gjorde det. Det er på sett og vis det som er poenget med denne boken: Vi har en enorm tiltro til vitenskapelige konklusjoner, men de kan fremdeles være feil. Du kan være verdensledende på ditt fagfelt og utføre ditt beste arbeid noensinne, en banebrytende studie publisert i verdens mest prestisjefylte tidsskrift, som kombine-

16

Foror d: Om idiotiens opprinnelse

rer forbløffende framskritt på områdene paleontologi og fysikk, databearbeiding og medisin, rettsmedisin og geologi og gir oss et uovertruffent innblikk i det som skjedde for millioner av år siden … og likevel vil det alltid være fare for at noen kommer og sier: «Hahahaha! Å nei, du.»

Akkurat når du tror at du har alt på stell – det er da katastrofen slår til som har ligget på lur hele tiden.

Husk hvordan det gikk med Sigurd den mektige.

17

Hvorfor hjernen din er en idiot

Det er omtrent 70 000 år siden mennesket virkelig begynte å skape problemer for alle på planeten.

Det var da forfedrene våre begynte å migrere fra Afrika og spre seg over kloden – først til Asia og litt senere også til Europa. Dette kom som en kjedelig overraskelse på mange, ettersom arten vår, Homo sapiens, ikke var de eneste menneskene på jorda på den tiden – langt derifra. Akkurat hvor mange ulike menneskearter som tuslet rundt på det tidspunktet, er gjenstand for en viss debatt. Det er ingen enkel sak å prøve å finne ut nøyaktig hva som skal regnes for en egen art, underart, eller bare en litt merkelig versjon av samme art, kun ved å se på skjelettfragmenter og fragmenter av DNA. (Det er også den perfekte måten å innlede en krangel på, skulle du noen gang støte på en gruppe paleoantropologer med litt tid å slå ihjel.)

Men uansett hvordan man klassifiserer dem, fantes det minst

19

mennesket

et par andre mennesketyper på planeten på den tiden, hvorav den mest berømte var Homo neanderthalensis, eller, som de oftere blir kalt, neandertalerne. Som et resultat av tidligere folkevandringer fra Afrika hadde de levd i store deler av Europa og Asia i over 100 000 år. Alt i alt hadde de det slett ikke så verst.

Men lykken varer sjelden evig, og bare noen få titusener av år etter at forfedrene våre dukket opp på scenen – et lite øyeblikk i evolusjonær sammenheng – hadde både neandertalerne og våre øvrige slektninger forsvunnet fra jordens overflate. Det ble i grunnen mønsteret som raskt etablerte seg gjennom hele menneskehetens historie: Så snart vi dukker opp, er det over og ut for naboene. Noen få tusen år etter at det moderne mennesket flytter inn i et område, begynner neandertalerne å forsvinne fra fossilregisteret og etterlater seg bare noen få spøkelsesaktige gener som fremdeles hjemsøker vårt DNA. (Det foregikk åpenbart en del kryssbefruktning mellom neandertalerne og inntrengerne som erstattet dem. Hvis du for eksempel er av europeisk eller asiatisk opprinnelse, vil sannsynligvis et sted mellom en og fire prosent av ditt DNA stamme fra neandertalerne.)

Nøyaktig hvorfor og hvordan vi overlevde, mens våre nære slektninger så raskt fikk bli med i klubben for utdødde arter, er et annet omdiskutert spørsmål. Faktisk er mange av de mest sannsynlige forklaringene temaer vi stadig kommer tilbake til i denne boken. Vi kan ha utryddet neandertalerne ved et uhell, ved å ta med oss sykdommer da vi migrerte som de ikke var motstandsdyktige mot. (En stor del av menneskehetens historie er egentlig bare historien om sykdommene vi klarte å pådra oss på våre reiser og deretter smitte hverandre med.) Vi kan simpelthen ha hatt flaks, ved at vi hadde lettere for å tilpasse oss et skiftende klima: Det er mye som tyder på at forfedrene våre levde i større sosiale grupper og kommuniserte og handlet over langt større områder enn de mer isolerte, bofaste neandertalere,

20

Hvorfor hjernen din er en idiot

som innebar at vi hadde flere ressurser å støtte oss på når vi ble rammet av kuldeperioder.

Eller kanskje drepte vi dem bare, siden hallo, det er jo det vi vanligvis gjør.

Etter all sannsynlighet finnes det heller ikke én enkel og grei forklaring, for det er ikke sånn det pleier å fungere. Flere av de mest troverdige forklaringene har imidlertid én ting felles – hjernen vår og hvordan vi bruker den. Det er ikke fullt så enkelt som forestillingen om at «vi var smarte og de var dumme» – neandertalerne var ikke de treige, klossete pappskallene som den populære stereotypen vil ha det til. De hadde like stor hjerne som oss, laget verktøy, temmet ilden og skapte abstrakt kunst og smykker i Europa i titusenvis av år før Homo sapiens dukket opp og begynte å gentrifisere alt. Men flesteparten av de sannsynlige fortrinnene vi hadde framfor artssøskenbarna våre, handler om vår måte å tenke på – det kan ha dreid seg om vår tilpasningsevne, våre mer avanserte verktøy, våre mer komplekse sosiale strukturer eller metodene vi brukte for å kommunisere innenfor og på tvers av ulike grupper.

Det er noe ved måten vi mennesker tenker på, som peker oss ut som spesielle. Jeg mener, det er jo ganske opplagt. Vi finner det til og med i navnet på arten vår: Homo sapiens er latin for «vis mann». (Beskjedenhet har aldri vært et av vår arts definerende trekk.)

Og bare for å yte egoene våre rettferdighet: Menneskehjernen er faktisk en forbløffende maskin. Vi klarer å identifisere mønstre i omgivelsene våre, og ut fra disse lager vi kvalifiserte gjetninger om hvordan ting henger sammen, og bygger opp komplekse tankemodeller av verden som favner mer enn det vi kan se med det blotte øye. Så bygger vi på disse tankemodellene og gjør store sprang i fantasien, visualiserer endringer i verden som kan forbedre situasjonen for oss. Disse ideene kan vi deret-

21

mennesket

ter kommunisere videre til våre medmennesker, slik at andre kan bidra med forbedringer vi ikke hadde tenkt på, som gjør kunnskap og innovasjonsevne til en kollektiv prosess som går i arv fra generasjon til generasjon. Etter det kan vi overtale andre til å arbeide i fellesskap for å realisere planer som tidligere bare eksisterte i vår egen fantasi, og følgelig oppnå gjennombrudd som ingen av oss hadde klart å oppnå alene. Så gjentar vi dette mange ganger på hundre tusen ulike måter, om og om igjen, helt til det som en gang var vanvittige innovasjoner, blir til tradisjoner, som igjen avføder nye innovasjoner, helt til vi en dag ender opp med det vi kaller for «kultur» eller «samfunn».

Se det på denne måten: Første skritt er å legge merke til at runde ting har lettere for å rulle i nedoverbakke enn taggete og klumpete ting. Neste skritt er å finne ut at dersom man bruker verktøy for å hakke løs på noe og gjøre det rundere, kommer det til å rulle bedre. Tredje skritt er å vise dine nye rullende oppfinnelser til vennene dine, slik at de kan få en lysende idé og sette dem sammen til en vogn. Fjerde skritt er å bygge en hel vognpark med triumfvogner, slik at folket får enda mer ærefrykt for ditt velvillige, men nådeløse styre. Og femte skritt å suse nedover E18 i en Tesla med en spilleliste av klassiske powerballader på full guffe mens du viser fingeren til stakkarene som ikke kan kjøre i kollektivfeltet.

(Viktig merknad, i pedanteriets navn: Dette var en vilt unøyaktig og karikert beskrivelse av hvordan hjulet ble oppfunnet. Faktisk ble hjulet oppfunnet overraskende sent i den store sammenhengen, etter at sivilisasjonen vår hadde holdt det gående på et vis i tusenvis av år og klart seg helt greit uten. Det tidligste arkeologiske funnet av en hjulliknende gjenstand, som dukker opp for omtrent 5500 år siden i Mesopotamia, ble ikke engang brukt til transport – det var et pottemakerhjul. Det ser ut til å ha gått flere hundre nye år før noen fikk den lysende

22

Hvorfor hjernen din er en idiot

ideen å legge dreieskiver på høykant og bruke dem til å rulle ting på, og dermed også legge kimen til prosessen som med tiden ville gi oss Jeremy Clarkson. Jeg ber om unnskyldning til eventuelle hjulforskere som tok seg nær av det forrige avsnittet, som bare var ment som en illustrasjon.)

Men selv om menneskehjernen virkelig er bemerkelsesverdig skrudd sammen, er den også ekstremt rar, med en lei tendens til å kortslutte på verst tenkelig tidspunkt. På nærmest rutinemessig basis tar vi elendige beslutninger, tror på absurde ting, ignorerer bevismateriale som ligger rett foran nesen på oss, og klekker ut planer som ikke henger på greip. Intellektet vårt er i stand til å forestille seg konserter og byer og relativitetsteorien, likevel klarer vi ikke å bestemme oss for hva slags chips vi skal ha på butikken uten å vingle angstfylt i fem minutter.

Hvordan kan det ha seg at våre unike tankegaver på den ene siden har gjort det mulig for oss å forme verden etter egne ønsker på forbløffende vis, samtidig som vi også hele tiden tar de absolutt verst tenkelige valg, selv om de helt åpenbart er basert på elendige ideer? Kort sagt: Hvordan klarer vi å sende mennesker til månen, men likevel sende DEN tekstmeldingen til eksen? I siste instans koker det ned til måten hjernen vår utviklet seg på gjennom evolusjonen.

Saken er den at evolusjonen som prosess ikke er spesielt smart – men den er i det minste dum på den veldig konsekvent måte. Det eneste som betyr noe for evolusjonen, er at du overlever de mange tusen potensielt sørgelige endelikt som ligger på lur bak hvert hjørne, akkurat lenge nok til å sikre at genene dine blir videreført til neste generasjon. Klarer du det, så er oppdraget utført. Bra jobba. Hvis ikke – synd for deg. Dette innebærer at evolusjonen strengt tatt ikke er spesielt framsynt av seg. Dersom en viss egenskap gir deg en fordel her og nå, vil naturlig utvalg favorisere den, uansett om den ender opp med å

23

mennesket

belemre dine tipp-tipp-tipp-tippoldebarn med noe som er sørgelig utdatert. På samme måte deler evolusjonen heller ikke ut ekstrapoeng for evnen til å spå framtiden, og argumenter som: «Jo, denne egenskapen er nok litt av en ulempe akkurat nå, men tro meg, etterkommerne mine vil få bruk for den om en million år», kommer man ingen vei med. Evolusjonen får ikke resultater ved å tenke framover, men snarere ved å slenge ut et latterlig stort antall sultne og kåte organismer i en farlig og nådeløs verden og se hvem som klarer seg minst dårlig.

Dette innebærer at hjernen vår ikke er resultatet av en omhyggelig byggeprosess myntet på å skape de best tenkelige tenkemaskinene, men snarere er et lappeteppe av slumpetreff, oppgraderinger og snarveier som gjorde våre fjerne forfedre to prosent bedre til å finne føde eller tre prosent bedre til å kommunisere «å faen, pass dere, en løve».

Disse mentale snarveiene (såkalt heuristikk, hvis vi skal være nøye på det) er absolutt nødvendige for vår overlevelse, for vårt samspill med andre og for å lære av våre erfaringer – man kan ikke bare sette seg ned og finne ut av ting fra bunnen av. Hadde vi for å unngå sjokk måttet utføre hjernens svar på en storstilt randomisert kontrollert studie hver gang vi så solen stå opp om morgenen, ville vi ikke ha kommet spesielt langt som art. Det er mye mer fornuftig for hjernen å tenke at «Sånn var det, ja, solen står opp!» etter at du har sett det skje et par ganger. På samme måte, hvis Jeff forteller deg at han ble innmari dårlig av å spise de små røde bærene på busken nede ved vannet, er det nok best bare å ta ham på ordet i stedet for å smake selv.

Men det er også her problemene begynner. Uansett hvor nyttige de er, er det ikke til å unngå at våre mentale snarveier (som alle snarveier) iblant fører oss på villspor. Og i en verden der problemene vi må forholde oss til, kan være langt mer komplekse enn «skal jeg spise de røde bærene?», ender vi veldig ofte

24

Hvorfor hjernen din er en idiot

opp på vidvanke. For å si det rett ut så er hjernen din (og min hjerne, og i prinsippet alle andres) en kjempestor idiot mesteparten av tiden.

For det første har den evnen til å få øye på mønstre. Problemet med det er at hjernen vår er så god til å få øye på mønstre at den begynner å se dem overalt – også der de ikke finnes. Det er ikke et stort problem når det bare dreier seg om ting som å peke på stjernehimmelen og si: «Å, se, en rev som jager en lama!»

Men så snart mønsteret du ser, eller tror du ser, dreier seg om ting som at «de fleste forbrytelser begås av én bestemt etnisk gruppe», vel, da er det virkelig et kjempeproblem.

Det finnes en rekke begreper for denne tendensen til å identifisere feilaktige mønstre – for eksempel «illusorisk korrelasjon» og «klyngeillusjon». Under andre verdenskrig var mange av Londons innbyggere overbevist om at de tyske V-1- og V-2-rakettene (i seg selv en ganske skremmende ny teknologi) traff byen i målrettede mønstre. Dette fikk dem til å søke tilflukt i de delene av byen de opplevde som sikrere, eller mistenke at enkelte tilsynelatende uberørte nabolag var tilholdssted for tyske spioner. Mistanken var såpass urovekkende at den britiske regjeringen fikk en statistiker ved navn R.D. Clarke til å sjekke om den faktisk stemte.

Konklusjonen hans? «Klyngene» var ikke annet enn hjernen vår som lurte oss – fantasifostre framkalt av vår tendens til å se mønstre overalt. Tyskerne hadde tross alt ikke fått et dramatisk gjennombrudd innenfor målsøkende raketteknologi, og Clerkenwell var ikke et arnested for hemmelige Wehrmacht-agenter – bombene ble bare sluppet ned over London, helt tilfeldig og ikke spesielt presist. Folk så bare mønstre fordi det er slik hjernen vår fungerer.

Selv høyt kvalifiserte fagpersoner kan være offer for denne typen illusjoner. Mange som jobber i helsevesenet, kan for

25

mennesket

eksempel fortelle deg med stor overbevisning at det alltid er fullt på akuttmottaket ved fullmåne – en stri strøm av pasienter, besynderlige skader og psykotisk atferd. Problemet er bare det at studier har sett nærmere på fenomenet, og så vidt de kan bedømme, stemmer det overhodet ikke – det finnes ingen sammenheng mellom månefasene og hvor travelt det er på legevakten. Likevel vil en hel haug begavede og erfarne yrkesutøvere i helsesektoren sverge blindt på at fullmånen gir fulle venterom.

Vel, denne overbevisningen er ikke grepet ut av løse luften.

Forestillingen om at månen får folk til å klikke, har vært i omløp i hundrevis av år. Det engelske ordet for galskap – lunacy – kommer til og med fra latin: luna. Det er også derfor vi har myter om varulver. (Det kan også knyttes til den antatte sammenhengen mellom månefasene og kvinners menstruasjonssyklus.) Og faktum er at det faktisk en gang i tiden kan ha vært noe sant i det! Før oppfinnelsen av kunstig lys – særlig gatebelysning – hadde månelyset langt større innflytelse over menneskers liv. En teori er at hjemløse som sov utendørs, ble holdt våkne av lyset fra fullmånen, og at søvnmangelen kan ha forverret eventuelle psykiske helseproblemer de hadde. (Siden jeg liker teorier som omfatter øl, legger jeg også fram et alternativt forslag: Folk ble trolig mye fullere de kveldene det var lyst nok til at de kunne finne veien hjem, og var derfor mindre bekymret over å gå seg vill eller bli ranet, snuble, falle og dø i en grøft.)

Uansett hvor den skriver seg fra, er dette en forestilling som har hatt en fast plass i kulturen vår i lang tid. Og så snart du har fått med deg forestillingene om at fullmånen får oss til å gå amok, er det langt mer sannsynlig at du vil huske alle de gangene det faktisk skjedde – og glemme de gangene det ikke skjedde. Uten å ville det har hjernen din skapt mønstre med utgangspunkt i tilfeldigheter.

26

Hvorfor hjernen din er en idiot

Igjen skyldes dette de mentale snarveiene hjernen tar i bruk.

To av de vanligste snarveiene er «forankringsheuristikk» og «tilgjengelighetsheuristikk», som begge fører med seg utallige problemer for oss.

Forankring innebærer at når du bestemmer deg for noe, særlig hvis du ikke har så mye informasjon å gå etter, vil den første informasjonen du hører, få uforholdsmessig stor innflytelse. Tenk deg at noen ber deg anslå hvor mye noe koster, og det i en situasjon der du ikke har nok kunnskap til å foreta en velfundert vurdering – for eksempel et hus noen har vist deg et bilde av. (Merknad for den yngre generasjonen: Hus er sånne store byggverk av murstein som dere aldri vil få råd til å kjøpe.)

Har du ikke mer å gå etter, er det ikke så mye annet å gjøre enn å kikke på bildet, vurdere mer eller mindre hvor luksuriøst huset ser ut, og komme med et skudd i blinde. Men summen du tipper, kan påvirkes dramatisk dersom du i utgangspunktet får en prisantydning å gå etter, for eksempel et spørsmål av typen: «Tror du at dette huset er verdt mer eller mindre enn fire millioner kroner?» Her er det viktig å innse at spørsmålet egentlig ikke har gitt deg noe nyttig informasjon overhodet (det hadde vært noe annet å få vite hva andre hus i nabolaget har gått for i det siste). Likevel vil den som får tallet seks millioner hvisket i øret, ende opp med å anslå en langt høyere prisantydning enn den som hører stikkordet «to mill». Selv om det ledende spørsmålet ikke tilfører noe som helst informasjon, påvirker det likevel dømmekraften vår, siden det gir oss et «anker»: Hjernen griper tak i dette ankeret, bruker det som utgangspunkt for å gjette og justerer svaret deretter.

Dette er noe vi driver med i en nærmest latterlig utstrekning – den informasjonen vi bruker som anker, kan være like verdiløs som et tilfeldig generert tall, men hjernen vår vil fremdeles henge seg opp i det og gi våre beslutninger en tydelig slagside.

27

mennesket

Dette kan fort bli ganske urovekkende – i sin bok Tenke, fort og langsomt kommer Daniel Kahneman med et eksempel fra 2006, om et eksperiment med en gruppe svært erfarne tyske dommere. De ble forelagt detaljer fra en rettssak der en kvinne ble funnet skyldig i butikktyveri. Så ble de bedt om å trille et par terninger som (uten at de visste det) var blitt tuklet med slik at resultatet aldri kunne bli noe annet enn tre eller ni. Deretter ble de spurt hvorvidt kvinnen skulle bli dømt til flere eller færre måneder i fengsel enn tallet terningene hadde landet på, før de til slutt ble bedt om å gi sin beste anbefaling om hvor lang straff hun skulle få.

Du kan vel gjette resultatet: Dommerne som trillet høyere tall med terningene, dømte kvinnen til mye lengre straffer enn de som trillet lave tall. I snitt ville tallene på terningene ha ført til at kvinnen ble sittende tre måneder ekstra i fengsel. Det er ikke så oppløftende.

Tilgjengelighetsheuristikk, derimot, dreier seg om at man baserer sine vurderinger på informasjonen som er lettest tilgjengelig, snarere enn å sette seg grundig inn i all tilgjengelig informasjon. Det innebærer også at verdensbildet vårt stort sett baserer seg på nylige hendelser, eller hendelser som har vært ekstra dramatiske og minneverdige, mens den gode, gamle hverdagen, som antakelig gir et riktigere bilde av virkeligheten, på sett og vis bare forsvinner for oss.

Det er derfor sensasjonelle nyheter om grusomme forbrytelser får oss til at tro at kriminaliteten er høyere enn den egentlig er, mens kjedelige nyheter om fallende statistikker over lovbrudd ikke gjør i nærheten av like stort inntrykk på oss den andre veien. Det er én av grunnene til at mange mennesker er mer redde for flyulykker (sjeldne og dramatiske) enn de er for bilulykker (vanligere og derfor også litt mindre spennende). Det er også derfor terrorisme kan skape en nærmest refleksmessig

28

Hvorfor hjernen din er en idiot

reaksjon hos både folk flest og politikere, samtidig som farligere, men også mer trivielle trusler blir ignorert. Flere mennesker ble drept av gressklippere enn av terrorisme i USA i løpet av tiåret mellom 2007 og 2017, men i skrivende stund har amerikanske myndigheter fremdeles til gode å starte en krig mot gressklippere. (Skjønt med tanke på den siste tidens hendelser er det ærlig talt ikke noe man kan utelukke helt.)

I kombinasjon med hverandre er forankringsheuristikk og tilgjengelighetsheuristikk veldig nyttige for oss, både når vi skal treffe raske beslutninger i en krisesituasjon, og når vi skal ta alle de små hverdagsvalgene våre, som ikke har spesielt store ringvirkninger. Hvis du derimot vil treffe en mer velfundert avgjørelse, som tar høyde for hele den moderne verdens kompleksitet, kan de samme tendensene fort bli litt av et mareritt.

Hjernen vil hele tiden prøve å smyge seg tilbake til komfortsonen sin, en virkelighetsoppfatning som preges av det du får høre først, eller det første som faller deg inn.

Forankrings- og tilgjengelighetsheuristikk er også noe av årsaken til at vi er så elendige til å vurdere risiko og forutse hvilke av de mange tilgjengelige valgmulighetene som vil gi minst sannsynlighet for en katastrofe. I hjernen har vi faktisk to separate systemer som hjelper oss med å vurdere hvor farlig noe er: det raske, instinktive systemet og det langsomme og ettertenksomme. Problemene oppstår når de to systemene er uenige med hverandre. En del av hjernen din sier mildt: «Jeg har analysert hele det tilgjengelige bevismaterialet, og det virker som om alternativ 1 er det mest risikable», samtidig som en annen del av hjernen skriker: «Jo, men alternativ 2 FØLES ubehagelig.»

OK, tenker du kanskje, men heldigvis er vi smartere enn som så. For vi kan vel bare tvinge hjernen vår til å forlate komfortsonen? Vi kan vel bare ignorere den instinktive stemmen,

29

mennesket

forsterke den ettertenksomme stemmen og dermed vurdere situasjonen fra et objektivt ståsted? Dessverre. For her må også såkalt bekreftelsesskjevhet eller forventningsskjevhet tas med i betraktningen.

Før jeg begynte å gjøre research til denne boken, trodde jeg at bekreftelsesskjevhet, menneskets tendens til å bekrefte oppfatningene vi allerede har, var et stort problem. Alt jeg har lest siden, bekrefter at jeg hadde rett. Og det er nettopp det som er problemet: Hjernen vår hater å oppdage at den tar feil. Bekreftelsesskjevhet er vår irriterende tendens til å sikte oss inn som laserstyrte raketter på hver minste smule av bevismateriale som bygger opp under det vi allerede tror, samtidig som vi gjerne glatt ignorerer de store fjellene av bevismateriale som antyder at vi kan ha vært fullstendig på villspor. I sin mildeste form er dette en del av forklaringen på hvorfor vi foretrekker å få nyhetene våre fra kilder som i store trekk passer med våre egne politiske oppfatninger. Som et mer ekstremt eksempel er det også derfor det ikke er mulig å få en konspirasjonsteoretiker til å endre mening ved hjelp av argumentasjon, ettersom vi selektivt plukker ut hendelsene som støtter vår egen virkelighetsoppfatning, og forkaster de hendelsene som ikke gjør det.

Igjen – i enkelte henseender kan dette være ganske nyttig: Verden er kompleks og uryddig, og den åpenbarer ikke sine regler for oss i enkle og greie powerpointpresentasjoner med lettleste punktlister. For å kunne bygge noen som helst form for mental modell av verden må man kunne se bort fra uviktig informasjon og fokusere på de rette ledetrådene. Det er bare det at å finne ut hva slags informasjon som er verdt å ta vare på, er litt av en kognitiv loddtrekning.

Faktisk står det enda verre til enn som så. Hjernens motstand mot forestillingen om at den kan ha køddet det til, stikker faktisk enda dypere. Man skulle tro at så snart vi har tatt en

30

Hvorfor hjernen din er en idiot

beslutning, satt planen ut i livet og sett at den er i ferd med å gå ordentlig i dass, så ville det i det minste gjøre oss litt flinkere til å skifte mening og kurs. Hahaha, å nei, du. For det er nemlig noe som heter vurderingsgrunnlagsskjevhet, som innebærer at når vi allerede har forpliktet oss til en bestemt handlingsmåte, klamrer vi oss til forestillingen om at vi tok det rette valget, slik en druknende sjømann klamrer seg til en planke. Vi går til og med gjennom våre egne minner om hvordan og hvorfor vi valgte som vi gjorde, i forsøket på å forsvare et valg. I sin relativt harmløse form er dette grunnen til at du hinker rundt i store smerter etter å ha kjøpt et par nye sko, mens du insisterer på at «de får meg å se mektig og forførerisk ut». I sin mer alvorlige form er dette årsaken til at statsråder fortsetter å insistere på at forhandlingene er på rett spor og at man har gjort store framskritt, til tross for at det blir mer og mer tydelig at alt er i ferd med å gå rett i dass. Beslutningen er tatt, så da må den ha vært den rette, siden det var vi som tok den.

Det finnes til og med belegg for at bare det å si til folk at de tar feil, også når man tålmodig legger fram bevis som begrunner det, under visse omstendigheter faktisk kan styrke deres tro på den feilslåtte beslutningen. Når de får det de oppfatter som motstand, graver de seg ned i skyttergraven og forsvarer sine overbevisninger enda mer iherdig. Det er derfor det å krangle med din rasistiske onkel på Facebook, eller bestemme deg for å bli journalist, til sjuende og sist kan være dødsdømte prosjekter som bare vil gjøre deg ulykkelig og alle andre rasende på deg.

Ingenting av dette innebærer at mennesker aldri kan treffe fornuftige og velfunderte beslutninger – for det kan de helt åpenbart. Jeg mener, du har tross alt valgt å lese denne boken – et aldeles utmerket valg, bra jobba! Det er bare det at hjernen vår ofte kan legge forbløffende mange hindringer i veien for å ta gode valg, samtidig som den hele tiden tror at den hjelper

31

mennesket

oss. Og er vi dårlige til å ta beslutninger på egen hånd, kan det fort bli enda verre når vi skal treffe beslutninger sammen med andre. Menneskedyret er sosialt av natur, og vi liker viiiiiirkelig dårlig å skille oss ut i en gruppe. Det er derfor vi ofte kan handle mot bedre vitende – og mot våre beste instinkter – i forsøket på å «passe inn».

Det er derfor vi driver med såkalt gruppetenkning – når gruppepress fører til at den dominerende forestillingen i gruppen skyver ut alle andre slik at avvikende tankegods avfeies eller aldri blir luftet. Ingen vil være den som sier: «Ehm, er egentlig dette en god idé?» Det er også derfor vi har så lett for å gi oss hen til stemningsbølger og stemme i når hylekoret lyder: Bare det å se andre mennesker gjøre eller tro noe, øker vårt ønske om å bli som dem og være med i gjengen. Da du var liten og mammaen din spurte deg: «Hvis de andre barna hoppet fra broen, ville du også ha gjort det?», så ville det ærlige svaret ha vært: «Det er ganske stor fare for det, ja.»

Til slutt har vi også det faktum at vi, for å si det rett ut, har en tendens til å tro at vi er temmelig enestående, selv om vi egentlig ikke er noe tess. Kall det gjerne hybris, kall det arroganse, kall det å være litt tulling – forskning viser at vi overvurderer vår egen kompetanse på det groveste. Ber du en gruppe studenter forutsi hvor gode karakterer de vil få sammenliknet med andre i klassen, vil et overveldende flertall plassere seg selv blant de øverste 20 prosentene. Nesten ingen vil si: «Tja, jeg tipper at jeg havner omtrent midt på treet, kanskje litt under.»

(Det vanligste svaret ligger faktisk utenfor de øverste 10 prosentene, men innenfor de øverste 20 prosentene – som er litt som å skryte av å ha bestilt den nest billigste vinen.)

Det finnes et velkjent kognitivt problem som beskriver disse tendensene – Dunning-Kruger-effekten, som i tillegg til å lyde som et kult navn for et prog-rockband fra 1970-årene må kunne

32

Hvorfor hjernen din er en idiot

sies å være en slags skytshelgen for denne boken. Effekten ble først beskrevet av de to psykologene David Dunning og Justin Kruger i en forskningsartikkel med tittelen «Inkompetent uten å vite det – hvordan manglende evne til å erkjenne egen inkompetanse fører til oppblåst egenvurdering», som inneholder eksempler vi alle kan kjenne igjen fra eget liv. Mennesker som faktisk er flinke til noe, for eksempel dyktige på et bestemt fagområde, har en tendens til å tone ned sine egne evner, samtidig som mennesker uten kunnskap og talent på samme felt dramatisk overvurderer sine egne evner. Vi vet bokstavelig talt ikke nok om våre egne mangler for å erkjenne hvor dumme og inkompetente vi er. Og dermed famler vi videre med oppblåst selvtillit, lykkelig uvitende og optimistiske om alt det som er i ferd med å gå så godt og grundig til helvete. (Som resten av boken vil vise: Av alle feilene hjernen vår begår, kan det godt hende at «selvtillit» og «optimisme» er de farligste.)

Når alle disse kognitive bristene stables oppå hverandre i form av et samfunn, får de oss til å gjenta den samme typen feil igjen og igjen. Under skal dere få et lite utvalg – se det som en innledende oversikt over resten av boken.

For det første innebærer vårt ønske om å forstå verden og identifisere mønstrene rundt oss at vi bruker ganske mye tid på å overbevise oss selv om at verden fungerer på en bestemt måte, mens den faktisk overhodet ikke gjør det. Dette kan omfatte alt fra en liten personlig overtro til vilt unøyaktige vitenskapelige teorier og forklarer hvorfor vi har så lett for å ta propaganda og falske nyheter for god fisk. Den virkelige moroa begynner når noen klarer å overbevise et stort antall andre mennesker om at yndlingsteorien deres om verden er sann, som gir oss religioner, ideologier og alle de andre store ideene som har vist seg å være så underholdende opp gjennom menneskehetens historie.

33

mennesket

Mennesker er også veldige dårlige på risikovurdering og til å legge planer for framtiden. Det skyldes til dels at det er notorisk vanskelig å spå framtiden, særlig når man forsøker å forutsi noe om svært komplekse systemer som været, finansmarkedene eller våre menneskesamfunn. Men det skyldes også at vi, så snart vi har forestilt oss en potensiell framtid som faller i smak (ofte fordi den passer med våre etablerte forestillinger), glatt ignorerer samtlige bevis som peker i en annen retning, og nekter å lytte til enhver som antyder at vi kanskje tar feil.

En av de sterkeste drivkreftene bak denne typen ønsketenkning når vi legger planer for framtiden, er naturligvis grådighet. Utsikten til raske penger er noe som nærmest garanterer at folk mister hodet – det viser seg at når gevinsten og fristelsen er stor nok, er vi veldig dårlige på lønnsomhetskalkyler. Ikke bare er mennesker villige til å krysse verdenshav og erobre fjelltopper for et (ofte innbilt) løfte om rikdom – vi legger gjerne til side ethvert begrep om moral og anstendighet mens vi gjør det.

Grådighet og egoisme bidrar også til en annen vanlig feil – at vi kollektivt ødelegger for alle, siden hver og en av oss ønsker å skaffe fordeler for seg selv. I samfunnsvitenskapen kalles denne typen kjempetabbe for «sosiale feller» eller «allmenningens tragedie», som grunnleggende sett går ut på at en gruppe mennesker gjør ting som på kort sikt er helt uproblematiske hver for seg, men som skaper store problemer på lang sikt når en hel masse mennesker gjør dem sammen. Dette innebærer gjerne å ødelegge en felles ressurs gjennom overutnyttelse – for eksempel å fiske så intensivt i et havområde at fiskebestanden ikke rekker å hente seg inn igjen. Innenfor samfunnsøkonomien finnes det et beslektet begrep som kalles «negativ eksternalitet», eventuelt «negativ ekstern virkning», som i bunn og grunn er en transaksjon begge parter tjener på, men der det samtidig finnes en kostnad som betales av andre, som ikke engang deltok i

34

Hvorfor hjernen din er en idiot

transaksjonen. Forurensning er det klassiske eksempelet – hvis du kjøper noe fra en fabrikk, blir det en gevinst for både deg og produsenten, men det kan lett bli et tap for dem som bor lenger nede langs elven der fabrikken slipper ut sitt giftige avfall.

Denne typen ringvirkninger står bak en veldig stor andel av menneskehetens tabbekvote – i ulike samfunnssystemer, fra kapitalisme til kooperativer, og i alt fra enorme problemer som klimaendringer til småtteri som å dele regningen på restaurant.

Vi vet at det ikke er noen god idé at alle spytter i litt mindre enn de skylder, men når alle andre gjør det, vil vi ikke være godfjotten som betaler mer enn røkla. Dermed trekker vi på skuldrene og sier: «Det er ikke mitt problem, kompis.»

En annen av våre vanligste feil skyldes fordommer – vår tendens å dele verden i «oss» og «dem» og deretter være veldig kjappe til å tenke det verste om «dem», hvem de nå måtte være. Her samles alle våre tankefeil til fest, og trangsyntheten kjenner ingen grenser: Vi deler inn verden etter mønstre som kanskje ikke eksisterer, vi tar raske beslutninger basert på det første som faller oss inn, vi plukker selektivt ut bevismateriale som støtter det vi allerede tror fra før, vi prøver desperat å passe inn i grupper og har stor tro på vår egen overlegenhet, ofte på syltynt grunnlag.

(Dette avspeiles i boken på mer enn én måte: Selv om dette er en historisk gjennomgang av menneskehetens fadeser, er det egentlig, med få unntak, en fortelling om feil begått av menn, og dessuten som oftest av hvite menn. Det skyldes at de ofte var de eneste som overhodet fikk muligheten til å mislykkes.

Generelt er det ikke bra at historiebøker fokuserer nærmest utelukkende på gamle hvite menns gjerninger, men gitt temaet for denne boken synes jeg likevel det er på sin plass.)

Til slutt innebærer vårt ønske om å passe inn at vi har ekstremt lett for å falle for alle slags flyktige trender, moteblaff og manier –

35

mennesket

besettelser som jevnlig blusser opp i samfunnet og får oss til å ta avskjed med fornuften i kortere perioder. Slike manier kan anta mange ulike former. Noen kan være av rent fysisk karakter, som de uforklarlige dansemaniene som med jevne mellomrom grep Europa i middelalderen, over et tidsrom på rundt sju hundre år, og fikk hundretusener av mennesker til å rammes av en plutselig og uimotståelig trang til å danse, av og til helt inn i døden.

Andre manier er av finansiell karakter og kombinerer vårt pengebegjær med ønsket om å være en del av mengden og tro blindt på det siste av ville påfunn for å bli rik i en fei.

(I 1720-årene oppsto det i London en så febril interesse for å investere i Sørhavet at en gruppe lykkejegere klarte å selge aksjer i et selskap som skulle «utføre et foretakende med høy avkastning, men som ingen måtte få vite hva var».) Det er slik finansielle bobler oppstår – når den antatte verdien av noe langt overskrider den reelle verdien. Folk begynner ikke å investere i en ting fordi de nødvendigvis tror denne tingen har en iboende verdi, men ganske enkelt fordi så lenge tilstrekkelig mange andre mennesker tror at de er verdt noe, vil det fremdeles være mulig å tjene penger på dem. Naturligvis sprekker boblen til slutt, mange mennesker taper masse penger, og iblant går hele økonomien med i dragsuget.

Atter andre manier kan være massepanikk som oppstår, gjerne basert på rykter som spiller på ting vi er redd for. Det er derfor ulike former for heksejakt har funnet sted til ulike tider i så å si hver eneste kultur i verden (man anslår at rundt 50 000 mennesker mistet livet i Europa under hekseprosessene som varte fra 1500- til 1700-tallet).

Dette er bare noen av feilene som med trettende forutsigbarhet går igjen gjennom hele menneskehetens historie. Men før vi kunne begynne å dumme oss ut for alvor, måtte vi først oppfinne sivilisasjonen.

36

Hvorfor hjernen din er en idiot

fem AV HISTORIENS VILLESTE MANIER Dansemanier Utbrudd av uforklarlig og hemningsløs dansing var vanlig i store deler av Europa mellom 1300- og 1600-tallet og kunne iblant involvere tusenvis av mennesker. Ingen er helt sikker på hvorfor.

Forgiftede brønner Omtrent på samme tid var det også vanlig med massepanikk forårsaket av falske rykter om forgiftede brønner – noe vanligvis jødene fikk skylden for. Noen av panikkutbruddene førte til opptøyer og til at jødiske hjem ble brent ned.

Penistyverier Også utbrudd av panikk over at onde krefter stjeler eller krymper menns penis, er en gjenganger over hele verden – i middelalderens Europa skyldte man på heksene, i Asia på forgiftet mat og i Afrika på trollmenn.

Latterepidemier Siden 1960-årene har epidemier av ustoppelig latter oppstått ved mange afrikanske skoler – et berømt utbrudd inntraff i Tanzania i 1962, varte i halvannet år og tvang skolene til å stenge midlertidig.

Den røde fare Et klassisk tilfelle av «moralsk panikk» – en bølge av antikommunistisk hysteri som feide over USA i 1940- og 50-årene, da medier og populistiske politikere spredte overdreven frykt om at kommunistagenter hadde infiltrert store deler av det amerikanske samfunnet.

37