k u lt u r s t o f f
apokalypsens fire ryttere kommer rydende Et skjønnlitterært dypdykk inn i et helt vanlig øyeblikk. Tekst Astri Nyaas Illustrasjon Tora Kyllingstad «Hei! Hva faen!» De suser videre, godt over fartsgrensen. To tenåringsjenter på en forhatt elektrisk farkost. Iskaffen bruser utover fortauet. Samtlige forbipasserendes skotøy får smake en velkjent blanding av espresso, melk, og lett kvalmende smaks tilsetning. Takeawaybegerets eier står med en tom hånd perplekst strukket ut i luften. Det som for et par sekunder siden var en nyinnkjøpt Starbucks frappuccino, er nå historie. Vandalistene ler av full hals. Så kaklete og skamløst som bare tenåringsjenter kan le. «UUUnnskyyyyld!» hviner de skadefro små psykopatene. Hyenelatteren fortsetter mens de suser videre bort over Fisketorget. Det er ikke til å tro. Vi som utgjør den etterlatte forsamlingen stirrer målløse på hverandre. Nå har vi sett dem i levende live. El-sparkesykkelterroristene. Motbydelig oppførsel rett og slett. Forferdelig. Skammelig. Men også litt.. fett? Hva? Jeg blir overrasket over min egen reaksjon. Jeg som aldri har tatt i en Voi i hele mitt liv, jeg som er enig med de fleste pensjonister i at Ryde er djevelens verk, jeg synes plutselig at påkjørsler av fremmede menneskers takeaway kaffe er... fett? Jeg rister på hodet, men følelsen vil ikke slippe tak. Det er som om en liten anarkist har våknet til liv et sted langt inne i meg. Jeg unner meg selv et forsiktig smil, mens jeg kikker bort på påkjørselsofferet. Hun har bøyd seg ned for å plukke opp den klissete plastkoppen. Er det ikke litt deilig med en smule kaos, sånn egentlig? Det har vært noen interessante måneder. I hvert fall for alle som har våget seg ut på norske veier, fortau, torg og sykkelstier. Samtlige bybilder har vært kastet ut i lovløse tilstander. Fotgjengere har vært fritt vilt. Joggere, mødre, pensjonister og barn. De har blitt meid ned. Ingen har vært trygge. En æra nærmer seg slutten. Texas skal nok en gang bli til Torgallmenningen og Festplassen skal miste sin status som slagmark.
38 stoff
Reguleringer er på plass. Samtlige politikere har konkludert med at det kanskje ikke er så lurt at mennesker med underutviklet frontallapp og to i promille, skal få sparkesykle rundt i Tesla-hastighet. Det er likevel først nå, i retrospekt, med betydelige mengder søt kaffe surklende over Dr. Martensene mine, at jeg kjen-
art. Media er fullstappet av hjernerystelser og harme. Ødelagte liv og kneskåler. Folk som synes at sparkesykler er chill, og folk som synes at sparkesykler er et endetids tegn. Aldri har vårt samfunn vært mer splittet. Om det er å bruke en tung høyttaler som sparkesykkelsete i seksti kilometer i timen, for så å
«voi, rydes og birds har på få måneder rukket å forvandle
trafikksystem til kaos, brostein til vill vest, og fotgjengere til utrydningstruet art.» ner at denne underfundige perioden faktisk gjør meg litt... glad. Nå er det ikke sånn at jeg finner glede i el-sparkesyklenes tendens til å få samtlige ellers oppegående mennesker til å smøre både sine egne og andres tenner ut over fortauet. Men jeg finner faktisk litt glede i det denne tendensen sier om oss. Voi, Rydes og Birds har på få måneder rukket å forvandle trafikksystem til kaos, brostein til vill vest, og fotgjengere til utrydningstruet
smadre ned fotgjengere til sangen Rosa helikopter. Eller om det er å tenne fyr på et fullstendig fungerende fremkomstmiddel, kaste det i Puddefjorden, eller komme med drapstrusler til trettenåringer. De miljøvennlige syklene gjør noe med oss, uavhengig av hvilken side vi tilhører. De har kastet et ellers ganske greit fungerende samfunn, ut i anarkistisk kaos. Apokalypsens fire ryttere kommer Rydende. Hva sier det egentlig om oss som mennesker at det eneste som skal til for å
oppløse grunnmurene i vår fredelige sameksistens, er at noen finner opp en sparkesykkel som går på strøm? Vi er ikke så velutviklede som vi liker å tro at vi er. Påkjørselsofferet snur seg for å lete etter en søppelboks. Resten av den sjokkerte forsamlingen begynner å begi seg videre til sine respektive gjøremål. De vet ikke at jeg akkurat har hatt en åpenbaring. At jeg for første gang har innsett at vi egentlig alle sammen bare er en gjeng med huleboere med smarttelefoner og y2k-stil. Jeg lar det synke inn. Og det jeg først og fremst kjenner på er lettelse. En nesten euforisk følelse av lettelse. Livet regjeres først og fremst av tilfeldigheter, det finnes ingen plan med noen ting som helst, og enhver følelse av kontroll og orden, er bare en liten strømdrevet sparkesykkel unna å bli avslørt for det den egentlig er - en illusjon. Presterer du helt middels på studiet ditt? Greide du ikke lande drømmejobben likevel? Er du redd for at du kanskje aldri kommer til å bli noe stort eller ekstraordinært? Det er greit, du kan senke skuldrene. Det er ingen som egentlig vet hva de driver med uansett.
OKTOBER 2021
