K U LT U R S T O F F
TORGALLMENNINGENS RØST Han stod der da du begynte å studere, han står der når du en gang er ferdig. De siste åtte årene har stemmen og gitaren til Rich Alexander vært lyden av Torgallmenningen. Tekst Yngvar Gotaas Bonde Foto Nora Marie Mjølhus
– Under pandemien gikk det opp for meg at det jeg driver med, faktisk betyr noe for folk. Musikken ga farge til en ellers blek hverdag. Etter en helg med godvær og mye spilling, passer det godt for Rich Alexander å hvile stemmen over en halvliter på Folk og Røvere. Skjønt, hvile og hvile. Australieren, som de siste åtte årene har gjort bergenser av seg, byr på en imponerende taleflom. Språket er fortsatt engelsk, men innimellom tyr han til de norske ordene som vanskelig lar seg oversette: «Koselig», «god stemning» og «permittert». Da pandemien kom, var det aldri noe alternativ å gi seg. Men tilværelsen ble tøff, med færre folk i gatene og nesten ingen ordinære spillejobber. – Det var en kamp for å overleve. Jeg ble tvunget til å spille lange og mange skift, og klarte så vidt å få endene til å møtes. I fjor sommer måtte jeg ta en ordinær jobb, som maler, for første gang på 20 år. En gatemusikants to dyder Ustabiliteten og usikkerheten er nedsidene ved å livnære seg som gatemusikant. Oppsidene er likevel uendelig mange flere. Rich har sett store deler av verden. Han har spilt i Storbritannia, Irland og Danmark. Om sommeren, når det ikke er pandemi, pleier han å reise nedover Europa i et par måneder. I hver by er rutinen den samme: Finne seg et torg eller en gågate, rigge opp utstyret, og spille musikken han sverger til. – Det er to ting som betyr alt i det jeg driver med. For det første en ekthet, at jeg spiller musikk som jeg føler, som jeg virkelig tror på. Det musikalske troskapet er til
MARS 2022
STOFF 15
