K O M M E N TA R S T O F F
GUILTY KANON Den kulturelle kanonen har alltid vært mannsdominert. Det vil den forbli, så lenge vi fortsetter å avskrive verk rettet mot et kvinnelig publikum. Tekst Borghild Rangnes Homlong Illustrasjon Ingvild Hauglid
Den kulturelle kanonen er en betegnelse på hvilke bøker, filmer, serier, i det hele tatt kulturelle innslag, som ansees som viktige og relevante. Tradisjonelt har denne kanonen vært dominert av mannlige opphavs-personer. Dette er kanskje ikke så rart, med tanke på at det i lang tid var nærmest umulig å livnære seg som kvinnelig kunstner. Samtidig har målgruppen veldig sjeldent vært et kvinnelig publikum. Vi sitter dermed igjen med en kanon som nesten utelukkende er utformet av hvite menn, for hvite menn. At disse verkene har vært definerende for vår felles forståelse av kulturen vi lever i, er helt naturlig. Problemet oppstår når vi ikke evner å utvikle kanonen til å også inkludere verk utviklet av kvinnelige kunstnere, og for et kvinnelig publikum. Spør deg selv hvor mange kvinnelige forfattere du lærte om på videregående. Jeg våger meg på å gjette at det for de fleste av oss har vært en overvekt av Kielland, Ibsen og Hamsun, og heller lite Skram og Collett. Dersom vi fortsetter å forholde oss til dette, vil vi ikke kunne tilføre nye stemmer til den kulturelle debatten og tradisjonen. Guilty pleasure-begrepet Det motsatte av denne anerkjente, allmenne kanonen, må vel kanskje kunne sies å være såkalt guilty pleasure-kultur. Dette er de filmene, seriene og bøkene som du kun innrømmer å like med en viss grad av skam, gjerne også etterfulgt av latter og selvironi. Under denne kategorien finner vi typisk filmer som Dirty
32 STOFF
Dancing, Lovlig Blond, Bridget Jones’ dagbok, Mean Girls. Med andre ord: filmene en HF-student aldri ville tatt med seg på en øde øy. Fellesnevneren for alle disse er at de er laget med et kvinnelig publikum i tankene. Manglende anerkjennelse Det som går under guilty pleasurekategorien, er altså nesten uten unntak laget for damer. Kanskje gir dette mening i møte med den tradisjonelle kanonen: Verk av Tolstoj, Hemingway og Ibsen står i åpenbar kontrast til Gossip Girl og Pretty Little Liars. Det som likevel er fascinerende, er at den samme kjønnsbestemte ubalansen i stor grad også gjelder nyere, mer lettbeinte verk. Dersom jeg forteller folk jeg møter, og kanskje særlig menn, at jeg er James Bond-fan, får jeg som regel et anerkjennende nikk. Dersom en kompis av meg forteller folk at han elsker Dirty Dancing, blir det ikke nødvendigvis mottatt på samme måte. Hvorfor det? Bond er ikke nødvendigvis peaken av cinematisk kvalitet, og har tross alt en del sexistiske fremstillinger og rasistiske undertoner. Dirty Dancing er også på mange måter en publikumspleaser, men er dagsaktuell på en helt annen måte. Den tar opp abortspørsmålet på en tilnærmelig og menneskelig måte, i en tid da det fremdeles var enormt tabu-belagt å diskutere. Likevel regnes den, nettopp fordi den tilhører romcomsjangeren, ikke som en banebrytende klassiker, men snarere en «jentefilm» en ser på overnatting med venninner i 10. klasse.
Foto Kaspara Stoltze MARS 2022
