K U LT U R S T O F F
VERDEN GJENNOM NORAS ØYNE Når Den Nationale Scene (DNS) velger å sette opp en moderne versjon av «Et dukkehjem», virker de nesten dømt til å trå i særoppgaveklisjéen «hvordan er Nora aktuell for vår tid?». Selv med utradisjonell tolkning og radikale endringer, er likevel essensen bevart og resultatet godt. Om dette er et stykke man vil huske, er imidlertid mer usikkert. Tekst Ida Otilde Haugland Foto Sebastian Dalseide
Med all radbrekking av Ibsen for å gjøre ham aktuell, kan man spørre seg om vi trenger enda en moderne tolkning av Et dukkehjem. I følge Stefan Larsson, teatersjef på DNS, gjør vi det. For, som han skriver i programmet: “Klassikere overlever fordi vi fortolker, om igjen og om igjen”. I denne versjonen skal vi møte Et dukkehjem som stiller de samme spørsmålene, og vekker de samme følelsene, men i vår tid. Er man fri? Er man autentisk med sine nærmeste? Stilrent og tegneserieaktig Det er lite som minner om originalen fra 1879 i Teaterkjelleren denne kvelden. Over en glassvegg flimrer bokstavene til tittelen som i en datakode. Messende, elektriske og dunkende lyder fyller salen, og skaper en intens tilstedeværelse og altomfattende fokus på stykket. Selve scenen er delt fra publikum med en lang kjøkkenbenk i hvitt.
18 STOFF
Bak kjøkkenet står glassveggen, og bak der igjen et hvitt treningsrom. Vi skimter noen dusjer. Det hele oppfattes klinisk rent og sterilt, nesten marerittaktig. Den hvite bakgrunnen, sammen med skuespillernes sorte linser, futuristiske klær og manga-inspirerte stil, minner om en virtuell virkelighet og spillverden. Surrealismen er ikke ulik den man kunne se i stykket Underlandet som gikk på DNS i 2016. Stemningen, lyset, musikken og fargene minner i tillegg sterkt om stykket De Urolige. Jenny André, som bidro til sistnevnte, er også ansvarlig for scenografi, lys, kostyme og sminke i Et dukkehjem, og scenen bærer tydelig preg av hennes karakteristiske stil. Moderne språk Vi er allerede advart mot at det skal være lite igjen av Ibsens opprinnelige tekst. Det er knapt noen originale replikker igjen, men i motsetning til
alle andre moderniseringer av Ibsenstykker jeg har sett, virker ikke denne endringen forstyrrende eller påtatt. Jeg tar det som et godt tegn at ingen av skoleungdommene som er på klassevisning denne kvelden ler. Noen ganger blir det kanskje litt for mye av det gode, som når noen roper «bæsj» som banneord eller på kav østlandsk skriker «asshole». Likevel er det stort sett naturlig dialog, som hele tiden følger utviklingen av stykkets stemning. Dialogen understreker essensen i stykket og tar bort forstyrrende elementer. Man slipper å forholde seg til små detaljer eller arkaisk språk, men går rett til kjernen av hva som sies og hva som føles. Reduserte karakterer Karakterene i stykket har også gjennomgått endringer. Utenom Nora, er alle karakterene holdt minimalistiske og i stor grad anonyme. Ingen av dem har noe navn, men
refereres til etter hvilken funksjon de har for Nora. Noras ektefelle, som i denne versjonen er en kvinne, refereres til som Partner. Noras venninne Kristine Linde heter bare Venninnen, dr. Rank er Venn og sakfører Krogstad er Uvenn. Dette er et snedig grep. Når karakterene er strippet ned til essensen til det de er for Nora, understreker det Noras fortvilte situasjon. Hun er helt «lost», som hun selv sier. Verden er blitt svart-hvitt, med Venn og Uvenn, og hun virker desperat etter å finne noe mer i livet enn dette. Siden stykket utelukkende kretser om Nora og hennes situasjon, er det uinteressant å gå inn på de andre karakterene. I stedet får vi plass og tid til å utforske Noras indre. Vi står i sentrum av hennes kvaler, konflikter og spørsmål. Alle karakterene, også Nora, har svarte linser og bærer mer eller mindre kjønnsnøytrale klær. Særlig de
MARS 2021
