«De første messene var så rene og nedstrippet. Back to scratch, liksom.» INGRID
– Jeg slutter med junkfood. Bare Michelin-mat på meg nå. Neida, men jeg har iallfall fått med meg at skikkelig mat er viktig for meg, proklamerer 10. klassingen til sine foreldres store glede og bange anelse: Hvem skal tilberede maten? – Jeg hadde ofte halvdagsmøter i Europa, og brukte mye tid på å forflytte meg. Det er det slutt på. Vi har funnet andre løsninger, forteller pappa Jorge og overlater ordet til Ingrid: – Jeg har så utrolig mange tilgodelapper på opera, teater, kino og middager, men jeg spør meg selv om hvor raskt vi kommer tilbake til normalen? Blir det slik at det nå holder med én ting i uken, så orker vi ikke mer? Jeg er ikke sikkert på svaret, men jeg er sikker på at vi har hatt godt av å ta en sånn tvangspause. Jeg kommer iallfall til å prioritere tydeligere enn før, mener Ingrid. RO PÅ OPPRØRT HAV
I underkant av 800 personer har dødd av korona i Norge, og over 120 000 har vært smittet. Koronatiden har dermed ført til både sykdom, engstelse og ensomhet. – Hvordan har troen hjulpet dere gjennom en utfordrende tid? – Jeg synes ikke det har vært så utfordrende, og det gjør meg takknemlig, for jeg vet at vi har vært heldige. Vi har holdt oss friske og i arbeid, sier Ingrid. Hun legger til at de var bekymret for Jorges foreldre, som befant seg på en avsidesliggende øy i Filippinene idet pandemien brøt ut. Da var familien hjemme i Norge engstelig. Det gikk bra. – Jeg var litt redd. Hvordan var det å være gravid og evt. smittet? Jeg har begynt å be igjen om kvelden. Det kan skyldes at jeg var bekymret og søkte trygghet, forteller Frieda. – Vil du dele et konkret sitat, en bønn eller salme som har betydd mye for dere under koronapandemien, med St. Olav kirkeblads lesere? – Ja, det må være salmen «Herre, gjør meg stille»: Den handler om å finne ro og stillhet, og det har vi vel hatt behov for, sier hun. •
HERRE, GJØR MEG STILLE (A 152)
Herre, gjør meg stille for deg. Saml du mine tanker, du som kjenner meg. Herre, all min uro betror jeg til deg. La din Ånd fylle tomheten i meg. Mats Johansson
Apostlenes gjerninger og PrayStation – troshverdagen under korona Vi møter Isabel Maria og Jakub Guner-Velasco til en formiddagsvideo-kaffe. Under frokost tidligere på dagen reflekterte de over det siste året og alt som koronaen har brakt med seg. TEKST OG FOTO: MARTA KRAKUS
N
ettopp felles frokost og felles morgen er noe de gleder seg over i hverdagen, siden deres arbeidsrutiner ble endret av nasjonale smittevernsrestriksjoner. Familien bor i Oslo. Hun kommer fra Spania, han kommer fra Polen – og de møttes i Norge gjennom Kirken. To studentgrupper bragte dem sammen, og nå har de vært gift i nesten to år. Da koronapandemien rammet Norge i februar 2020 innførte kirkene strenge smittevernsregler. I perioder har sågar kirkene vært stengt, iallfall har det ikke blitt feiret offentlig messe. – Hvordan har det virket inn på deres trosliv? – Liturgien ble plutselig noe vi gjør hjemme, sier Isabel. – Stuen vår og tv-en har blitt en «kirke», og heldigvis har alt vært strømmet på YouTube, så vi har kunnet delta i messene og selv velge kirke, land eller språk! Og siden vi strømmer messene på PlayStation, kalte vi den for PrayStation, forteller Jakub. – Hva har dere gjort sammen i denne tiden? – Vi bragte et nytt medlem til Kirken – Dominik, utbryter Jakub. – Særlig i de vanskelige stundene har vi vært en støtte for hverandre, sier Isabel og beskriver deres forhold som et hus bygget på fjell, og fortsetter: – Vi har tatt være på det vi allerede praktiserte før, som kveldsbønn og tid for oss selv. – Vi har feiret to messer hjemme hos oss, inne og ute i hagen. Det ville neppe skjedd uten pandemien, for til vanlig ville vi jo gått til fysisk messe i kirken, sier Jakub og forteller at han nå har en hellig stol, fordi presten satt der under skriftemålet. SAVNET ETTER FAMILIEN OG KIRKEN
27. mars 2020 sa pave Frans under sin bønn på Petersplassen
14
ST. OLAV | 2–2021
