IKKE SELVSAGT: For Krystyna og Ryszard Lenkiewicz har pandemien vært en påminnelse om at vi ikke kan ta noe for gitt, selv ikke messen. Det har fylt dem med takknemlighet. Foto: privat
Tok kirken med seg hjem Krystyna og Ryszard Lenkiewicz bor i Åros og tilhører Drammen menighet. For noen år siden kom de til Norge og her fant de jobber og et katolsk samfunn de er aktive i. Krystyna er kateket i sin menighet. De har tre voksne barn og tre barnebarn. TEKST: MARTA TOMCZYK-MARYON
D
a koronapandemien rammet Norge i februar 2020 innførte kirkene strenge smittevernsregler. I perioder har sågar kirkene vært stengt, iallfall har det ikke blitt feiret offentlig messe. – Hvordan har det virket inn på deres trosliv? – Stengte kirker var en tung og trist opplevelse for oss, men situasjonen har også avstedkommet refleksjon: Det viste seg nemlig at det som virket selvsagt,
16
ST. OLAV | 2–2021
ikke var selvsagt. Messer som alltid var tilgjengelige, var plutselig ikke lenger tilgjengelig. Selvfølgelig har vi sett på strømmede messer fra katolske menigheter i Norge, forteller Krystyna. – Har smittevernstiltakene ført til at dere mer enn før lever troen sammen, i familien? – Hjemme har vi dannet et eget bønnested, som består av et alter med et stearinlys, et bilde av Den oppstandne Kristus, en statue av Jomfru Maria og noen blomster; det er alltid en hvit duk på alteret, sier Krystyna, før Ryszard legger til: – Vi prøver å tilpasse alterets utseende etter den liturgiske kalenderen. Her ber vi sammen, og det er blitt vår «hjemmekirke», sier han og forteller om hvordan det har gitt dem mulighet til å be sammen også hjemme. – Det hjelper oss til å oppleve bønn og messe på en annen måte – det er nesten blitt som å gå til messe i kirken, sier Ryszard. «Vi savner ikke det som er trivielt for oss, men det
