Kirken i Frankrike bør kritiseres, men kritikken må treffe bedre Når det ikke er vanskelig å kritisere kirken i Frankrike på 1700-tallet, er det underlig at læremidler i stedet finner på ting. TEKST: BJØRN ARE DAVIDSEN
S
om når samfunnsfagboken Relevans 8 forteller at «Prester og andre kirkefolk hadde rett til å kreve at folk flest betalte inn skatter og avgifter for alle typer tjenester i kirken, som dåp, vielse og gravferd. Vanlige folk måtte også betale for utsmykking av kirkene og lønn til de som jobbet der. Penger som ble til overs, tok prestene selv. Mange av dem ble rike». Elever flest kan vanskelig forstå dette som noe annet enn at kirken levde på folkets bekostning uten å gi mer tilbake enn rene symbolhandlinger. DET SOM IKKE SIES
Det er viktig å kritisere maktmisbruk og grådighet. Vi trenger ikke være naive om alliansen i Frankrike mellom kirken, adelen og kongen. Samtidig er det heller ingen grunn til å presentere dette på måter som kan skape eller forsterke fordommer. For her forblir viktige forhold usagte. Sammenhengen forsvinner. Hvor mange elever vet at «alle typer tjenester i kirken» omfatter langt mer enn det mange i dag forstår som rene symbolhandlinger? Når det eneste som nevnes er «dåp,
46
ST. OLAV | 2–2021
vielse og gravferd», hopper man over at kirken i Frankrike som i andre land stod også stod for driften av hospitaler, skoler og andre institusjoner, inkludert støtte til fattige. Dette ble finansiert av gårdsdrift, gaver fra rike og tienden – 10 % av bøndenes produksjon – altså ikke «skatter og avgifter» på vilkårlige nivåer. Siden antikken hadde kirken bygget institusjoner, fra hospitaler til skoler, og hatt en praksis som på flere måter kan minne om det vi i dag ville kalt en fordelings- og velferdspolitikk. På konsilet i Nikea i 325 ble det bestemt at det skulle bygges hospitaler ved alle katedraler, men de ble også bygget andre steder – i Norge var det 14. TIENDE OGSÅ TIL DE FATTIGE
For å etablere og drifte hospitaler, kirker, klostre og så videre, samlet man inn tiende, og fordelte en fast andel til de fattigste. I Norge utgjorde dette i
middelalderen 25 % av kirkens inntekter. I Frankrike på 1700-tallet var nok andelen lavere, ikke minst fordi det var mange store, gamle og praktfulle kirker å drifte og vedlikeholde. Men ved siden av hva kirken selv gjorde, støttet også klosterbevegelser fattige. Bare en enkelt av mange i Frankrike, «veldedighetsdøtrene», hadde da revolusjonen kom 6000 medlemmer og over 400 klostre. I Paris huset de mellom 800 og 900 kvinner, og delte daglig ut suppe til 1300 av de aller verst stilte. I St. Paul-menigheten støttet de flere tusen fattige regelmessig. Dette var imidlertid ganske usynlig for andre enn de aller fattigste. Mange i spissen for den franske revolusjonen oppfattet kirken som bakstreversk og en unødvendig økonomisk byrde. Man ble ikke blidere av at statskassen var slunken, men så et håp i kirken. Man legitimerte seg ved å snakke høyt om hvor
«For å etablere og drifte hospitaler, kirker, klostre og så videre, samlet man inn tiende, og fordelte en fast andel til de fattigste.»
