REFLEKSJONER
Stortingsvalg og abort For oss katolikker er det en underlig øvelse å delta i debatter om abortlovgivningen i et sekulært samfunn. Vårt grunnleggende standpunkt ligger fast: Provosert abort er etisk uakseptabelt under alle omstendigheter. TEKST: GEORG FREDRIK RIEBER-MOHN
et gjelder hva enten graviditeten er en følge av voldtekt eller incest, og uansett hvilket motiv moren har for å ta livet av fosteret. Fosteret er et uskyldig lite menneske, selv om det er skapt ved et grufullt overgrep. Bevisst skriver jeg «lite menneske». Det er nemlig realiteten. Allerede zygoten – den befruktede – eggcellen – er starten på et menneskeliv. Vi begynte alle der. Skal vern av menneskelivet være konsekvent, skal honnørord som menneskeverd og menneskerettigheter bli helt ut meningsfulle, må beskyttelsen av menneskelivet starte ved opprinnelsen – ved zygoten. Dette er vår kirkes konsekvente og logiske standpunkt.
D
UFULLKOMNE LOVER
Derfor blir enhver lov som avviker fra dette standpunktet, ufullkommen i våre øyne. Og i moderne verdslige samfunn vil ingen lover følge det absolutte standpunktet og forby abort under alle omstendigheter. Såkalte «katolske land» som har prøvd seg på det, har stort sett måttet gi etter. De som ikke gjør det, handler etter mitt syn uklokt. Et stort mindretall i befolkningen, eller kanskje et flertall av kvinnene, bør ikke påtvinges en abortlov som strider mot deres overbevisning og samvittighet. Historiske erfaringer har vist at dette har hatt ulykkelige konsekvenser i form av illegale aborter under uforsvarlige medisinske forhold, endog med tap av kvinneliv eller store skader. Videre fører det til at de mest velstående drar utenlands og får abort utført under betryggende forhold. Det minste ondet er da at samfunnet åpner for legal abort på nærmere angitte vilkår. I debatten om disse vilkår kan selvfølgelig vi katolikker delta som andre borgere. Men for oss blir det en «subsidiær» øvelse, vårt primære etiske standpunkt er et umulig lovalternativ i det samfunnet vi er en del av. Vi må søke det minste ondet. Før vi fikk gjeldende lov om selvbestemt abort i 1978, ble abort tillatt bare på
62
ST. OLAV | 2–2021
bestemte indikasjoner, f.eks. fare for arvelig defekt på fosteret, eller fordi fullbyrdelse av svangerskapet kunne innebære en særlig risiko for morens liv eller helse. Og avgjørelsen av om vilkårene for abort var oppfylt, ble truffet av en nemnd av sakkyndige personer. En rekke konservative kristne har ønsket å beholde denne gamle loven og har kjempet for det i årevis. Jeg har ikke vært tilhenger av den gamle loven. Den ga ved sine indikasjoner uttrykk for at noen menneskeliv er mer verdt enn andre. Et foster som kanskje hadde Downs syndrom kunne avlives med lovens hjelp. Loven ble en statlig nedvurdering av fosterets menneskeverd, og avlivningen fant sted i statlig regi. En offisiell statlig gradering av menneskeverdet var uheldig. Det var jo ikke bare fosterets verdi som ble nedgradert, men også de fødte, levende mennesker som kunne lese i loven at deres egenskaper ga grunnlag for fosterdrap. LOVEN AV 1978 ET FREMSKRITT
Da vi fikk loven om selvbestemt abort i 1978, deltok jeg derfor ikke i hylekoret mot denne. Etter mitt skjønn var loven på et viktig punkt et fremskritt, et mindre onde enn den gamle loven med sine indikasjoner og abortnemnder. Staten ble koplet ut fra avgjørelsen av enkeltsaker og loven inneholdt ikke lenger en gradering av menneskeverdet. Kvinnen selv, som utvilsomt er hovedpersonen i dette dramaet, fikk full råderett i spørsmålet om abort inntil utgangen av 12. uke av svangerskapet. Det var heller ingen selvfølge at det ville bli langt flere aborter med den nye loven. Tallet på illegale aborter under den gamle var ikke lett å beregne, dertil kom alle skadevirkningene av disse. Dette problemet ville forsvinne med kvinnens ubegrensede rett til å velge abort i begynnelsen av svangerskapet. Med noen senere endringer er det denne loven vi har i dag. Etter utgangen av 12. svangerskapsuke kan abort bare tillates når svangerskapet vil føre til en urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske
