Forord

under mitt mangeårige arbeid med dikterpresten Petter Dass’ katekismesanger – en veritabel bestselger i både Danmark og Norge på 1700-tallet – fikk jeg for alvor øynene opp for Luthers lille katekisme: barnelærdommen, boken som var tiltenkt oppgaven å forvandle allmuens «vettløse griser» til overbeviste evangelisk kristne. Den lille katekismen (1529) utgjorde fundamentet for det storstilte, lutherske dogmatiseringsprosjektet, ikke bare i reformasjonshundreåret, men faktisk helt frem til 1960-tallet, over 400 år senere. Konsekvensene av dette kateketiske skoleringsprogrammet skulle vise seg å bli epokegjørende. Skolegang for allmuens barn ble ett merkbart resultat. Med på lasset fulgte dessuten sekulære nyvinninger som leseferdighet og trykkekultur. Det slo meg at ingen annen bok kan ha hatt en virkningshistorie av tilsvarende betydning for oss som bor her i dette landet. Til tross for dette kunne jeg slett ikke finne noen tidsmessig fremstilling av den lutherske elementærbokens bemerkelsesverdige historie.

Da anledningen bød seg, grep jeg sjansen og skrev selv. Et tverrfaglig forskningsprosjekt i regi av Nasjonalbiblioteket satte seg fore å utforske trafikken av boktitler ut og inn av Norge før 1850. På hvilken måte kunne den utstrakte litterære importen sies å ha satt sitt preg på den nasjonale kulturen? Et nærmere studium av Luthers katekismer lot seg uten videre innpasse i denne forskningen. De fleste av de bøkene som tiltrakk seg prosjektmakernes interesse, fylte nok mange flere sider, men ingen

8 forord

av de importerte titlene fra tidlig nytid kan sies å ha hatt en betydning som kan måle seg med Luthers tyske barnelærdom. Historien om Norges viktigste bok har jeg skrevet for å utdype og begrunne denne påstanden.

Minervas ugle flyr helst i skumringen. Et kulturfenomen står klarere for oss når det er i ferd med å ta kvelden, når det har mistet sin kraft og sin «selvsagte» posisjon. For noen år siden skrev jeg en bok om den norske nasjonallitteraturen, den som betydde «alt» i perioden 1850–1950, men som virkelig mistet piffen ved årtusenskiftet. Litteraturen hadde da tapt sin betydning som nasjonalt kulturuttrykk. Den historien fortalte jeg i Nei, vi elsker ikke lenger (2017). Boken om katekismen tar for seg en liknende forfallshistorie. Slik kan de to bøkene – ikke så underlig, kanskje – synes å være i slekt. De handler om grunnleggende endringer i vår nasjonale kulturhistorie.

Når manuskriptet til den nye boken nå ligger klart til trykking, vil jeg benytte anledningen til å takke mine fagfeller i forskningsprosjektet Literary Citizens of the World for samarbeidet, i særdeleshet de to prosjektlederne, Aina Nøding og Ruth Hemstad. Prosjektassistent Marit Sjelmos svare strev med å registrere katekismeutgaver har vært til uvurderlig hjelp. Det har også Universitetsbibliotekets alltid beredvillige problemløsere. Spesielt fortjener Signe Brandsæter, Karen Danbolt og Henrik Keyser Pedersen hederlig omtale og stor takk. Den største takken går likevel til min gode kollega Marianne Egeland, som aldri er vond å be om noe som helst, og som alltid taler kontradiksjonens sak.

Blindern i april 2022

JH