DEN FORTVILTE FYRVOKTERKONA på Struten fyr på Hvaler

Heis nødballongen hvis dere trenger hjelp, fikk familien høre da de flytta inn. Men da stormbølgende skylte over fyret og dødsfeberen steg, var det ingen som kom for å redde dem …

Ihavgapet utafor Hvaler ligger ei vulkansk øy med et fraflytta fyrtårn. Om natta lyser det utover havet så båtene ikke skal gå på grunn. Men det skjer også andre ting i kveldsmørket på øya. Mange som har besøkt Struten, forteller om uforklarlige hendelser. Noen har hørt lyden av fottrinn i den bratte trappa opp til fyret – uten å se noen mennesker! Andre har sett skyggen av en kvinne som vandrer rundt. Det er gjenferdet av fyrvokterkona Albertine Marie Nannestad som døde under triste omstendigheter.

Hver kveld, når den gamle veggklokka i fyrvokterboligen nærmer seg kvart på elleve, går hun sin faste runde i det som en gang var hennes hjem. Hun blir ofte observert ved flaggstanga på øya. Den som skulle ha vært redninga da alt gikk galt.

Det er skrevet mye om fru Nannestads død. Den føyer seg liksom inn på lista over tragedier i det røffe farvannet mellom Hankø og Hvaler. Her var det så mange båter som forliste og sjøfolk som drukna, at folk til slutt krevde å få et fyrtårn. Høsten 1907 stod Struten fyr klart for innflytting. Fyrvokter Fredrik Nannestad kom fra hovedstaden Kristiania med kona Albertine og sønnene Fredrik og Arthur. Sammen skulle ekteparet vokte parafinlampene så ingen flere båter gikk på grunn.

Øylivet var slitsomt og ensomt. Fredrik og Albertine jobbet på skift om nettene, sju dager i uka. Familien måtte klare seg uten telefon og motorbåt. Det fantes ingen skole for barna. Den eneste kontakten de hadde med andre, var postbåten som kjørte innom annenhver uke. Hvis de hadde behov for hjelp, hadde de avtalt med fyrvesenet at de skulle heise en svart ballong i flaggstanga. Så var det bare å krysse fingrene for at folk på land oppdaget signalet og fikk varslet hjelpemannskapet.

Vinteren 1910 blei uvanlig hard. Storm etter storm herjet i hele februar. Familien blei helt isolert på øya. Fyrvokteren og kona passet på fyret uansett vær og vind, men så skjedde det katastrofale. Albertine blei alvorlig syk! Mens vinden ulte og sjøsprøyten skylte over fyret, lå

hun febervarm og hostet blod og slim. Desperat forsøkte Fredrik å heise nødballongen for å tilkalle hjelp, men vinden reiv den med seg gang på gang. Han ga seg ikke, og fikk til slutt festet den svarte ballongen i flaggstanga, men ingen på land oppdaget hans desperate rop om hjelp.

Først etter ei uke roet været seg. Endelig var det noen som la merke til nødballongen. Men da hjelpemannskapet kom fram til øya, var det for seint. Fyrvokterkona hadde ligget død i flere dager. Legen fastslo at Albertine hadde hatt tuberkulose, en livsfarlig, smittsom lungesykdom.

Kista hennes blei frakta til byen så hun kunne bli gravlagt på kirkegården. Allerede dagen etter begravelsen måtte fyrvokter Nannestad og sønnene vende tilbake fyret. Dødsfallet gjorde sterkt inntrykk på folk i området. De kalte Struten for Djævleø-Fyre, som betyr Djeveløyas fyr, og lokalavisa skreiv om tragedien i mange dager.

Dessverre var ikke ulykkene over for den stakkars fyrvokteren. Den eldste sønnen døde av hjertefeil samme høst, og den yngste dro til Amerika så fort han fikk sjansen. Fredrik blei likevel værende til han pensjonerte seg. Da overtok nye fyrvokterfamilier ansvaret for Struten.

I 1985 blei fyret automatisert, og siden har det ikke bodd folk der. Men mye tyder på at det finnes en kvinne som aldri har forlatt øya. Hun kan ikke glemme, hun kan ikke tilgi at familien blei svikta da de trengte hjelpen som mest. Etter at Struten fyr blei åpnet for turister, har den fortvilte fyrvokterkona vist seg hver eneste kveld. I mørket står hun ved flaggstanga og speider utover havet etter redninga hun blei lovet, men aldri fikk.