DØDENS BUDBRINGER i koboltgruvene på Modum

Den gamle gruvemannen er en varsler. Hvis du møter gjenferdet hans, bør du flykte så fort du kan. For ulykker og død har fulgt i Blåmannens fotspor i mange år.

Idyllen råder på Blaafarveværket på Modum på varme sommerdager. Kosete kaniner og ivrige geiter beiter i humlehagen. Elva renner stille forbi de gamle husene hvor du kan kjøpe blå glasskunst og noe godt å spise. Her kan vel ingenting fælt ha hendt …?

På 1800-tallet var ikke Blaafarveværket noe sted for kos og lek. Faktisk var det ett av de største bergverkene i Norge, og livet som gruvearbeider var livsfarlig. Lufta i gruvene var rå og røykfull. Over tusen mennesker jobbet og sleit i de trange, mørke gruvegangene for å hente ut koboltmalm for hånd. Koboltmetallet ga en fin blåfarge som blei brukt til glass og porselensdekor.

Bergmennene måtte alltid være på vakt for ulykker. De måtte lytte, lukte og se etter tegn på om noe var galt. Folk var veldig overtroiske på denne tida. De trodde at det fantes underjordiske vesener i fjellet – troll, dverger og kobolder. Kobold er bergdemonen som har gitt navn til metallet kobolt. Gruvearbeiderne pleide også å hviske om en blåmann som varslet død. I 1854, på sjølveste Luciadagen, viste Blåmannen seg for flere arbeidere. Seinere er denne hendelsen kjent som den verste ulykken i Modumbergets historie:

Det var 13. desember og snart jul. Bergmannen Ole Torstensen la merke til at en rev fulgte etter ham på vei til gruvene. Dette jærtegnet kunne bety en brå død, men hva skulle han gjøre? Sjefen kom ikke til å gi ham fri bare på grunn av overtro. Sagnet forteller at flere arbeidskarer så Blåmannen denne dagen, og at fugler hakket illevarslende på vinduene til sakkerhuset der arbeiderne sov. Ole Bøenstøa skulle også på jobb denne dagen, og kanskje nevnte han og Ole Torstensen tegnene for hverandre da de la i vei innover gruvegangen for å jobbe. Det var så smalt at de åtte arbeiderne måtte gå på ei rekke etter hverandre.

Da de hadde gått et stykke innover, kom plutselig en skyggeaktig mann mot dem. Han var kledd i en blå bergmannsuniform og holdt en oljelampe i hånda. Blåmannen så på dem og pekte mot utgangen, som

54

om han ville ha dem til å snu. Men gruvearbeiderne stoppet ikke. Snart var det søndagsfri og juleferie – bare de fikk jobben unna. Blåmannen forsvant, men det tok ikke lang tid før han dukket opp igjen og ville ha dem ut. Heller ikke denne gangen lot de seg overtale.

Gruvemennene var urolige nå. En tredje og siste gang viste Blåmannen seg i mørket. Nå gikk han rett på den første arbeideren i rekka og forsøkte å dytte ham ut av gruva. De innså at dette var en advarsel de måtte lytte til, men da var det for seint. Gruva begynte å rase rundt dem.

Folk utafor hørte det drabelige drønnet. De eldste bergmennene skjønte raskt hva som hadde skjedd. Et ras! Da steinmassene hadde lagt seg, kunne de høre de innesperra arbeidernes fortvilte rop om hjelp. De greide å hente tre levende menn ut av raset, men en av dem døde etterpå. Fem menn blei funnet omkomne. En av dem var Ole Torstensen. Ole Bøenstøa kom uskadet fra hendelsen, enda de to stod like ved siden av hverandre da raset kom. Var det Blåmannen som redda Bøenstøa, mens møtet med reven gjorde dette til Torstensens skjebnedag?

Et annen gruvearbeider som møtte Blåmannen, var Hans Simen Røtter. Han jobbet også i koboltgruvene på 1800-tallet. En dag traff han Blåmannen inne i fjellet. Gjentatte ganger skal den gamle gruvemannen ha advart ham mot et ras. Da Hans til slutt bestemte seg for å ta advarselen på alvor, var det så vidt han kom seg helskinnet ut før gruvegangen raste sammen bak ham.

Ifølge legenden viser Blåmannen seg i forkant av ulykker for å beskytte folk i gruvene. Men når han viser seg, kommer døden ofte like etterpå. Så hva er Blåmannen da – ond eller god? Du bør i hvert fall lytte til varslene og komme deg vekk. Så får du bare håpe at det ikke er deg døden har kommet for å hente …