4 minute read
i Ørsta
from Ekte gjenferd
Har du noen gang elsket noen så høyt at livet virker fullstendig meningsløst uten kjæresten din?
Advertisement
60
Tenk deg at du skal på ferie på herskapelige Hotel Union Øye innerst i en fjord. Du sjekker inn på værelse nummer 7, det som kalles Det blå rommet. Du setter fra deg bagasjen og ser ut av vinduet med utsikt mot de høyreiste Sunnmørsalpene. For en idyll! Når kvelden kommer, legger du deg fornøyd i den vakre himmelsenga. Men midt på natta våkner du av skrapelyder fra møbler som dras over tregulvet. Er det noen i rommet? Du ligger helt stille og lytter til lyden av slepende skritt og … gråt? Raskt skrur du på sengelampa – bare for å oppdage at det ikke er noen der. Du er helt aleine i rommet.
Neste morgen forteller du vertskapet om det som skjedde. Da får du vite at du ikke er den første som har opplevd uforklarlige ting på rom nummer 7. For akkurat dette rommet betydde noe helt spesielt for en stuepike ved navn Linda for litt over hundre år siden. Linda var ei lokal jente fra bygda som pleide å jobbe som stuepike på Hotel Union Øye om somrene. Kanskje var det sånn det gikk til denne forsommerdagen på slutten av 1800-tallet:
Morgensola tittet fram over fjelltoppene. Linda gjorde klar rommene for hotellets berømte gjester. Keiser Wilhelm II av Tyskland var venta samme dag. Han pleide å tilbringe sommermånedene i Norge sammen med hundrevis av matroser og adelige venner. Men det var ikke keiseren Lindas hjerte banket for. Hun lengtet etter å treffe sin tyske offiserkjæreste igjen, grev Philip von Moltke.
Endelig kunne Linda høre ivrige stemmer fra hagen. – Keiseren kommer! Keiseren kommer! Hun skyndte seg bort til vinduet og så det majestetiske keiserskipet Hohenzolleren komme seilende inn fjorden, eskortert av tyske krigsskip. Med lette skritt løp hun ned til kaia og stilte seg opp blant tilskuerne. Hun kikket spent etter Philip i mengden av soldater som kom gående i land. Hadde han fortsatt følelser for henne? Plutselig landet blikket hennes
62
på et kjent fjes. Hun skulle gjerne ha kasta seg i armene hans! Men forholdet deres var strengt forbudt. Linda var bare ei fattig tjenestejente, mens grev Philip var rik og dessuten ulykkelig gift hjemme i Tyskland.
Sommeren var som en sorgløs drøm. Så ofte de kunne, møttes de i all hemmelighet på værelset til grev Philip, Det blå rommet. Da keiserens norgesferie gikk mot slutten, og de tyske gjestene skulle returnere til hjemlandet, ga grev Philip Linda et hellig løfte. Han skulle be sine strenge foreldre om tillatelse til å skille seg fra sin kone, så kunne de gifte seg neste sommer! Som bevis for sin kjærlighet ga han Linda en gyllen brosje som han hadde arvet. Den var dekorert med samme type perle som ringen hans.
Linda festet brosjen i kjolen og bar den gjennom den lange vinteren. Endelig kom våren. Linda gikk tur langs elveleiet da et lite barn ba om hjelp med å krysse stryket. Linda sa ja. Men midt i elva løsnet plutselig brosjen og forsvant ned mellom steinene. Linda lette i dagevis, men smykket fra greven var søkk borte.
Dagene blei stadig lysere og varmere. Endelig kunne det vakre hotellet fylle rommene med glade sommergjester igjen. Keiserskipet fra Tyskland la til kai. Men hvor var grev Philip? Keiseren vinket Linda til seg og overrakte et brev med grevens håndskrift. Linda skalv på hånda da hun åpnet konvolutten. Oppi lå perleringen hans og et brev med ordene: Mine foreldre nekter å godta skilsmissen. Når jeg ikke kan få deg, min kjære Linda, orker jeg ikke å leve! – Grev Philip kasta seg over bord og drukna i bølgene, sa keiseren trist. – Mein beileid. Jeg kondolerer så meget.
Linda sank ned på bakken. Hvordan kunne han … forlate henne?
63
De skulle jo gifte seg! Var det skjebnens straff for at hun hadde mistet brosjen?
De neste dagene kunne folk se den sorgtunge stuepiken vandre fram og tilbake langs elvebredden. Det virket som om hun lette etter noe. En morgen oppdaget vertskapet noe hvitt i elva. Det var Lindas livløse kropp som fløt i vannet. Hun hadde valgt å følge sin elskede i døden, kledd i en vakker, hvit brudekjole med markblomster i sløret. På ringfingeren bar hun perleringen til grev Philip. Den andre hånda knuget om den forsvunne brosjen.
Siden den dagen har det skjedd mystiske ting på Hotel Union Øye. Dører åpnes og lukkes, bilder flyttes rundt på veggene på uforklarlig vis. Historien vil ha det til at sjøl om Linda fant brosjen igjen, fikk hun aldri fred i døden. Som en hvit dame går den hjerteknuste stuepiken igjen på Det blå rommet. Der tasser hun over gulvene og romsterer med møblene mens hun gråter trøstesløst over ektemannen hun aldri fikk.
64
