DEN HEVNLYSTNE HUSTRUA på Utstein kloster på Mosterøy

Et løfte er et løfte. For noen er det hellig og ubrytelig – ikke engang døden kan endre på det! Er du en som holder det du lover?

Utstein kloster ligger på Mosterøy på Vestlandet, omgitt av enger og hav. Det er Norges best bevarte middelalderkloster med hvitkalka vegger og gotiske vinduer – og en mystisk hvit dame som gjør at det kan kalles et ekte spøkelseshus!

Hvis du tør følge den smale steintrappa opp til klosterets andre etasje, kommer du til forværelset i stua. Det var her folk bodde i gamle dager. Og det er her gjenferdet av Cecilie Katharina Widding Garmann har skremt vettet av ansatte og besøkende i snart tre hundre år. For det som skulle vært en stor lykke for Cecilie, blei snudd til den dypeste sorg – og et hellig løfte blei brutt …

Cecilie Katharina Widding Garmann var husfrue på Utstein gård på midten av 1700-tallet. Hun var gift med den mektige Christopher Garmann, godseier og fogd i Ryfylket. Fra før hadde ekteparet barna Karen og Johan, men nå venta Cecilie deres tredje barn. Vinteren 1759 lå hun i barsel i forværelset i andre etasje. Mens vinden ulte rundt murene, presset hun alt hun kunne for å føde barnet. Men det satt bom fast! Etter hvert begynte Cecilies krefter å ta slutt. Christopher tryglet og ba til Vårherre om å spare hans kjære Cecilie, men ikke engang da sønnen endelig kom ut, stod livet hennes til å redde. Cecilie skjønte kanskje at døden var nær, for i siste øyeblikk fikk hun Christopher til å love at han aldri skulle gifte seg igjen. Så lukket Cecilie øynene og forlot sitt jordiske liv. Ei uke etter at Christopher bar sønnen til dåpen, gravla han sin kone ved klosterkirkas vestvegg. Tilbake satt han som enkemann med tre små barn.

Christopher var tro mot løftet han ga sin kjære kone på dødsleiet – helt til han forelska seg i den trettiseks år yngre, danske adelskvinnen Helene Margrethe Kamstrup tjue år seinere. På 1700-tallet var det helt utenkelig å leve sammen som kjærester uten å være gift, så Christopher fridde til Helene og fikk ja. Men han hadde nok det gamle løftet til Cecilie i tankene. For i stedet for å gifte seg i klosterkirka på Utstein, valgte han

50

å legge vielsen til i domkirka i Stavanger. Hadde Christopher Garmann hatt evnen til å se inn i framtida, hadde han nok holdt seg til løftet sitt …

Bryllupet til Christopher og Helene Margrethe stod en februardag i 1779. Domkirkas klokker ringte for det lykkelige brudeparet. Men det skulle snart vise seg at ikke alle var glade. Da brudeparet skulle inngå sine løfter, skjedde det noe som fikk hårene til å reise seg hos gjestene – for ikke å glemme hos brudgommen! En gjennomsiktig kvinneskikkelse i hvit kjole ga seg til kjenne bak alteret. – C-Cecilie, stotret Christopher, likbleik i ansiktet.

Så segnet han om og blei liggende på det kalde steingulvet. Christopher Garmann våkna aldri igjen. Åtte dager seinere var han død.

Slik begynte Cecilies hvileløse vandring på Utstein kloster. Mange ansatte nekter å ikke jobbe i klosteret etter mørkets frambrudd av frykt for å møte henne. Det er visstnok størst sjanse for å gjøre det på nattestid. Hun åpner og lukker dører og skrur lysene av og på. Men også på dagtid har hun vist seg i hvite, flagrende gevanter på soverommet og i vinduet. En dame som var på omvisning, følte en dragning mot maleriet av Cecilie i stua. Da hun tok noen skritt mot bildet, svikta beina under henne, og hun besvimte. En omviser på klosteret har beskrevet nærværet av Cecilie som et iskaldt, kvelende slør over ansiktet. Til og med omviserens uredde hunder skalv av skrekk og flekket tenner mot noe usynlig i rommet.

Det sies at bak sinne, ligger ofte sorg. Ikke bare mista Cecilie sitt eget liv. Hun blei sveket av den hun elsket høyest – enda han lovet evig troskap. Nå går den hevngjerrige hustrua igjen som en hvit dame og minner folk på at de må holde det de lover. Ellers kan det gå deg ille …

51