FLERE GJENFERD SOM OGSÅ VILLE VÆRE MED

FLERE GJENFERD SOM VILLE VÆRE MED

– og som vi ikke våget å utelate …

TIL DEG SOM LESER

Mens jeg skreiv denne boka om ekte gjenferd, hendte det noen mystiske ting. Vanligvis bestemmer jeg meg raskt for hva og hvem jeg vil skrive om. Denne gangen tok det uvanlig lang tid. Hver gang jeg trodde jeg var i mål, var det som om nye spøkelser meldte seg på: «Du kan ikke – må ikke – finne på å lage denne boka uten at JEG er med!» Lista over gjenferd blei bare lengre og lengre. Jeg trodde aldri jeg skulle bli ferdig. Du tenker kanskje at jeg overdriver? Sannheten er at jeg er ganske skeptisk til overnaturlige fenomener. Men nå tok jeg meg stadig i å være redd for å glemme noen! Det er ikke alle gjenferd det finnes like mye informasjon om. Derfor har noen naturlig nok fått mer plass enn andre. Men for ikke å fornærme noen, har jeg valgt å ta med et knippe korte spøkelseshistorier i tillegg til hovedportrettene. Det blei mye mer jobb, men jeg håper inderlig at alle gjengangerne som mener de fortjener en plass i denne boka, er fornøyde med resultatet. Hvis ikke, kjære gjenferd, ber jeg på forhånd om unnskyldning og håper ingen blir så sinte at de kommer og spøker på kontoret mitt. Jeg er nemlig av den lettskremte typen …

Hilsen forfatter

80

SPØKELSESHUNDEN

på Akershus festning i Oslo

Få steder er vel mer hjemsøkte enn Akershus festning. Vi har allerede hørt om enka Mette Dyre, men et av de mest berømte gjenferdene er et firbeint fantom ved navn Malcanisen. Malcanisen betyr den onde hunden, og spøkelset stammer helt tilbake fra da slottet blei bygget på slutten av 1200-tallet. Da murte de nemlig en svart hund LEVENDE inn i veggen! Det høres sikkert helt sprøtt ut, men folk var overtroiske på den tida, så det var en vanlig skikk for å beskytte bygningen mot overnaturlige vesener. Men Malcanisen fikk aldri fred i døden. I århundrer har hundens gjenferd holdt til i Mørkegangen ved Jomfrutårnet, like ved den gamle inngangen til borgen.

Det er mange som har sett hunden. Da lensherre Peder Hanssøn Litle møtte Malcanisen i Mørkegangen i år 1550, skildret han en firbeint skygge som flekket tenner mot ham. Den skal visstnok ha hatt glødende øyne og ei lenke rundt halsen. Da lensherren få måneder seinere falt av hesten og døde, kan du jo gjette hvem som fikk skylda!

Det sies at spøkelsehunden fremdeles holder til i Mørkegangen på Akershus festning. Men før du går dit for å klø den bak øret, skal du tenke over én ting: Det går rykter om at Malcanisen bringer ulykke over alle som ser den i øynene. Tør du ta sjansen?

KJENDISMUNKEN

i Nidarosdomen i Trondheim

Vi kan ikke lage en bok om gjenferd uten å nevne den berømte munken i Nidarosdomen. Mange har møtt ham eller lest om spøkelset i avisa, men

81

ingen veit hvem han egentlig er, eller hvorfor han går igjen akkurat der. Den første kjente beskrivelsen av munken i Nidaros kom fra bispinne Marie Gleditsch i 1924. Etter en gudstjeneste hevdet hun å ha sett en skikkelse med munkekappe, lysende øyne og en blodig stripe over halsen, som om strupen var skåret over. Han passerte visstnok rett gjennom en av tilhørerne før han stilte seg opp bak presten og pustet ham i nakken. Førti år seinere fikk gjenferdet igjen oppmerksomhet. Det blei stor debatt i avisene fordi filosofimagister Jon Medbøe mente at han hadde hørt gjenferdet synge en korsang fra middelalderen. Andre har siden fortalt om orgelmusikk i katedralen på nattestid og nifse møter med det kuttekledde gjenferdet. Noen mener han har kjærlighetssorg. Men egentlig veit vi lite om kjendismunken i Nidarosdomen, annet enn at han skremmer livet av alle han møter – i hvert fall nesten!

DEN TRAUSTE FISKER

i Lofoten

Et gammelt ordtak sier at havet gir, og havet tar. Gode båter har derfor alltid vært livsviktige for fiskerne langs norskekysten. At en skipper aldri glemmer sin første skøyte, fikk kaptein Peder Svensa smertelig erfare.

Det var vinter. Kaptein Peder Svensa og mannskapet var på vei fra Nord-Troms til det årlige skreifisket i Lofoten. De forstod etter hvert at de hadde en ekstra passasjer om bord, en mystisk mannsskikkelse som holdt til i

82

lasterommet. Kunne det være båtens første eier?

En gang da mannskapet rodde i land, fulgte den gamle fiskeren med i robåten. De så sin sjanse til å bli kvitt blindpassasjeren og forlot fastlandet uten å ta ham med. Det skulle de aldri ha gjort. Da mannskapet var komme tilbake til båten og hadde lagt seg for kvelden, våkna de plutselig av at fiskeskøyta rista. Det var gjenferdet som røsket og reiv i tauet som bandt skøyta til land. Kapteinen blei redd for at båten skulle velte, og ba to av karene om å ro i land for å hente passasjeren. Da de var tilbake, gikk mannen rolig ned i lasterommet på skøyta. Ristinga tok slutt. Siden blei båten solgt videre, men det sies at gjenferdet av den gamle fiskeren for alltid vil følge den første skøyta si.

DEN FLYVENDE JOMFRU

på Fredriksten festning i Halden

Sagnet om Den hvite dame på Fredriksten festning har blitt fortalt i Halden i over to hundre år. Sjøl om ingen veit navnet hennes, fortsetter hun å gi seg til kjenne i lyse sommernetter. Håret er langt og blondt. Kjolen fotsid, og føttene rører ikke bakken når hun svever rundt tårnet.

Sagnet forteller om en vinternatt i 1820. Det var vaktskifte for soldatene i klokketårnet. Plutselig smalt et skudd i natta. En løytnant forsvant, og noen timer seinere hørtes et kvinneskrik. Det eksisterer mange ulike teorier om hva som hendte. Var det løytnantens kjæreste som heiv seg utfor klokketårnet den

83

natta han forsvant, og som nå leiter etter ham? Eller blei noen sjalu og kvittet seg med henne? Eller stemmer teorien om at Den hvite dame hater menn og sjøl skjøt løytnanten?

Vi kan bare gjette. Det fantes to soldater som så hva som skjedde. Men etter vaktskiftet kunne vitnene ikke lenger gjøre rede for seg. Den ene blei stum, den andre gal. I 1926 blei beinrestene av en mann funnet i nærheten av klokketårnet på festninga. Kan det ha vært den savna løytnanten? Bare den flyvende jomfrua kjenner sannheten …

DET HALTE GJENFERD

på Fossesholm i Vestfossen

Noen mennesker er villige til å ofre alt for kjærligheten – til og med sitt eget liv! Men det er ikke alltid ting går som man har planlagt. Det veit rikmannsdatteren Birthe Svendsdatter alt om. Birthe levde på midten av 1700-tallet. Da hun blei svikta av sin kjære, kasta hun seg ut av vinduet i andre etasje på Fossesholm herregård. Men hun døde ikke. I stedet blei hun halt for livet og mistet både vettet og barnet hun bar i magen. Gabriel Cappelen var godsherre på Fossesholm gård på den tida. Han syntes synd på Birthe og lot henne bo hos seg. Han fikk også den berømte maleren Eric Gustav Tunmarch til å male Halte-Birthe på et tapet som fremdeles henger på veggen på gården. På tapetet står hun krokrygget i tjenesteklær og mater gårdens høns og kalkuner, enda hun hadde kistene fulle av pene kjoler. Halte-Birthe døde i 1788 som «fattiglem», ifølge kirkeboka. Men kan hende forlot hun aldri Fossesholm etter sin død.

84

Når trærne kaster mørke skygger over de forlatte husene på den gamle herregården om natta, kan du kanskje få et glimt av Birthes gjenferd i vinduet i andre etasje. Der kasta hun seg ut i det som viste seg å være en skjebne verre enn døden: et evig liv som halt, ulykkelig gjenferd.

KVINNEBEDÅREREN

på Sauda Fjordhotell i Rogaland

På rom nummer 315 på Sauda Fjordhotell skjer det mystiske ting. Folk hører dunkene fra en spaserstokk og møbler som flyttes rundt om natta. Lys blir skrudd av og på. Glass sklir sidelengs bortover bordet, og folk har møtt en skyggeliknende skikkelse.

Det sies at det er gjenferdet av en oberst som var gjest på hotellet på begynnelsen av 1900-tallet. Han skulle visstnok gifte seg. Men forloveden likte ikke at han flørtet med andre damer, og avlyste hele bryllupet. Da obersten innså hvor dum han hadde vært som hadde kasta bort den store kjærligheten, hengte han seg sjøl på rom nummer 315. Nå går han igjen på fjordhotellet. Men obersten sluttet aldri å være kvinnebedårer. Sjøl om han er død, må han iblant røre ved kvinnelige gjester med sine kalde hender …

GENERALFRUA

på Elingaard i Fredrikstad

Mange mennesker kan vitne om uforklarlige syner og mystiske lyder. Men har du noen gang kjent en tung, søtlig parfyme fra et tre hundre år gammelt gjenferd?

85

Birgitte Christine Kaas Huitfeldt levde på Elingaard Herregård på 1700-tallet. Hun giftet seg med en generalløytnant, men viste seg å være så streng at hun fikk tilnavnet General-Birthe. Sjøl om hun diktet salmer og var sterkt religiøs, gikk det rykter om at hun samarbeidet med djevelen. Etter å ha spilt et slag kort på et vertshus den 14. august 1761, tok generalfrua hesteskyssen hjem. Men noe må ha skjedd på veien, for vogna var tom da den kom fram til Elingaard. Var det kusken som hadde drept henne og gjemt liket? Eller var det djevelen sjøl som tok henne?

Påstandene var nok bare rykter, for liket hennes lå tre uker på gården før kista blei ført ut gjennom ei luke i veggen. Det var tradisjon for å forhindre at den døde skulle hjemsøke huset. Men kanskje skjedde det likevel? Kanskje Birgitte Christines sjel blei værende på hjemgården etter sin død? Folk har i hvert fall kjent kalde gufs og sett en adelskvinne bevege seg mellom hagestua og riddersalen. Lys har også blitt skrudd av og på inne i huset om natta – og med ujevne mellomrom blir orgelkrakken flytta til likhuset. Men General-Birthes jordiske levninger hviler i gravkapellet i gamle Onsøy kirke. Der ligger hun med ei bok i den ene hånda og et ris i den andre som et symbol på klokskap og styrke.

86

DEN VREDE TANTE

i Brekkeparken i Skien

Hadde ikke du blitt fornærma hvis du lå for døden og familien din arrangerte fest i naborommet? Det var nemlig det som skjedde med fru Benedicta Løvenskiold i 1813. Hun lå på sitt siste leie og venta på å dø.

Tilfeldighetene ville ha det til at prins Christian Fredrik besøkte sin gode venn på Søndre Brekke hovedgård på samme tid. Vennen var godseieren Niels Aall, fru Løvenskiolds nevø. Sjøl om hun lå for døden i huset, følte han seg forpliktet til å arrangere en fest til ære for prinsen. Niels invitert derfor sine rike venner til selskap med dans. Men flere mente at det var høyst upassende at folk skålte og lo mens fru Løvenskiold var dødende.

Sånn oppstod fortellingen om herregårdspøkelset i Brekkeparken – den misfornøyde tanta som går igjen fordi hun ikke kan tilgi at det blei holdt fest mens hun venta på sin skaper. Fru Løvenskiolds gjenferd kalles også Den grå dame, og hun har fått et værelse i andre etasje oppkalt etter seg. I dag er herregården en del av Brekkeparken friluftsmuseum, men det hender fortsatt at Benedicta viser seg etter museets stengetid. Da vandrer hun rundt på gården og viser seg i speilene, puster folk i nakken og forbanner sin hvileløse skjebne.

HUSFRUA I SORIA MORIA

på Villa Fridheim ved Krøderen

På det majestetiske eventyrslottet Villa Fridheim forteller besøkende at de har opplevd utrolige ting. Da snakker vi ikke bare om den unike arkitekturen eller dukkesamlinga fra norske folkeeventyr, men også en

87

uforklarlig følelse av å aldri være helt aleine …

I tjenerfløyen har folk hørt romstering og skraping av møbler som flyttes når det ikke er noen der. Noen har sett lekende barn ikledt gammeldagse klær på loftet. Og i hallen har mange lurt på hvem den mystiske dama i lang, svart kjole fra forrige århundre er. Ta det helt med ro. Det er bare gjenferdet av den første husfrua i huset, fru Thea Haug. Hun var dyktig til å holde orden på Villa Fridheim. Nå glir hennes gjenferd mellom de førti værelsene og følger med på at betjeninga gjør som de skal. Hvis hun synes de slurver, hender det at hun smeller skikkelig med dørene. Men de som jobber på museet, vil ikke at husets skal renses for overnaturlige fenomener. Gjenferdet skader ingen og er en viktig del historien. Så på Villa Fridheim er det nok godt å være husspøkelse!

TJENESTEPIKEN

på Hotel Wassilioff i Stavern

Det er ikke alltid du kan stole på en helt. I hvert fall ikke hvis du er ei ung, nyforelska og fattig tjenestejente, og helten er sjølveste Tordenskiold! Peter Wessel Tordenskiold er den mest berømte krigshelten og sjøoffiseren fra Danmark-Norge på 1700-tallet. Og han var kjekk også når han bar parykken med lange krøller. For ikke å glemme den staselige uniformen!

Tjenestejenta Elise møtte Tordenskiold i Stavern da han var stasjonert på festninga Citadellet, og hun jobbet på Hotel Wassilioff. På rom nummer 216 levde de ut sin forelskelse. Men kjærlighet kan gjøre blind. Da den stakkars tjenestejenta Elise fortalte Tordenskiold at hun var gra-

88

vid, fikk hun se Peters sanne ansikt. Han avviste både henne og barnet og dro sin vei. Elise blei helt knust – og drukna seg i brønnen på militærfortet på Citadelløya.

Etter det begynte gjenferdet hennes å gå igjen på rom nummer 216. Hotellets besøkende forteller om merkelige lyder. En gjest blei så redd at hun ba om å få et annet rom. For hvem kan vel sove når møbler blir flytta på i mørket, og en hes kvinnestemme hvisker: Peeeter … Peeeter.

DEN NYGIFTE FRUA

på Dr. Holms Hotel på Geilo

Kan en bryllupsreise bli mislykka på et så vakkert hotell som Dr. Holms? Bare hvis du finner ham du giftet deg med, i senga med ei av hotellets tjenestejenter …

Det var nemlig det som skjedde i 1926. Hotellets vertskap kan fortelle om et nygift par som sjekket inn. Men i stedet for lykke opplevde bruden noe forferdelig: Mannen var utro på bryllupsreisen! Den nygifte frua forsvant samme kveld. Først etter tre dager blei hun funnet på loftet, hengende i en bjelke. I fortvilelse hadde hun tatt sitt eget liv. Faren forsøkte å anmelde ektemannen, men saken blei henlagt.

Hotellbetjeninga fikk beskjed om å holde tett. Ingen måtte få vite om tragedien. Men så begynte

89

det å skje mystiske hendelser på Dr. Holms. En resepsjonist har fortalt om et antikt veggur som plutselig begynte å slå – uten urverk. Gjester og ansatte har hørt skritt og stoler som dras over gulvene – og det skjer fortsatt den dag i dag. Dører åpnes og lukkes uten logisk forklaring, og iblant viser den ulykkelige, nygifte frua seg som en grå dame i den gamle delen av hotellet, ofte på værelse nummer 320. Ei lita jente som bodde på rommet, spurte faren sin: Hvorfor står det ei dame der borte ved vinduet? Faren kunne ikke se noen. Først neste dag leste han om skjebnedagen i 1926 og forstod at datteren hadde møtt hotellets kjente gjenferd.

JENTA I KARPEDAMMEN

på Herregården i Larvik

Det berømte gjenferdet på «Den Høygrevelige Residens», også kalt Herregården, sies å ha vært en ung, dansk syerske. Hun kom til Larvik på slutten av 1600-tallet med en halv medaljong om halsen. Den hadde jenta fått av sin mor da mora lå for døden. Den andre halvparten beholdt broren i Danmark. Syersken drømte alltid om den dagen da hun og broren skulle møtes igjen. Men drømmen skulle få en brå slutt. På den storslagne bryllupsfesten til grev Ulrik Fredrik Gyldenløve og Antoinette Augusta von Aldenburg den 16. august i 1677, blei den

unge syersken funnet drukna i karpedammen ved Herregården. Etter det begynte mystiske ting å skje på stedet. Gjester kunne fortelle om uhyggelige møter med gjenferdet av en ung kvinne som dreiv rundt og forsøkte å lokke uskyldige barn med seg ned til karpedammen.

I 1766, nesten hundre år seinere, fant den ni år gamle grevedatteren komtesse Juliane Sophie en medaljong på bunnen av karpedammen. Tjenerne fortalte henne historien om den ulykksalige syersken. Hvordan grevedatteren lyktes med å få fatt i den andre halvparten av medaljongen som hadde tilhørt broren, kan vi bare gjette på. Men komtesse Juliane Sophie fikk forent de to smykkedelene slik at jenta i karpedammen forhåpentligvis har fått sjelefred.

DET GODHJERTA GJENFERD

på Tuddal Höifjeldshotell i Telemark

Tuddal Höifjeldshotell er et av Norges mest særegne trehoteller. Ikke rart at den tidligere eieren, Gudrun Gurholdt, ikke vil forlate livsverket sitt.

Sammen med ektemannen Zakæus dreiv driftige Gudrun det historiske hotellet i Telemark. Stilen var inspirert av stavkirker og nasjonalromantikk med rosemaling og drageutskjæringer på taket. Gudrun var opptatt av å skape vakre rom og gode opplevelser for gjestene fra hun overtok i 1934 og fram til sin død i 1976. Men hvorfor slutte å jobbe bare fordi man er død?

Femti år etter at Gudrun trakk sitt siste åndedrag, rydder gjenferdet hennes fortsatt i gjestenes klær og brer dyna over dem om natta. Hotellet har verken tv, spa eller svømmebasseng. Til gjengjeld kan det by på stillhet og urørt

91

natur – og et godhjerta hotellspøkelse. Iblant viser hun seg i døråpninga til salongen bare for å si at hun fortsatt er her og passer på hotellet med alle hennes kjære gjester, ansatte og dyrebare antikviteter.

GAMLEMOR PÅ VEGGEN

på Utne Hotel i Hardanger

Utne Hotel er et av Norges eldste hoteller. Det ligger i Hardanger, med utsikt til fjord, fjell og blomstrende frukttrær. Ikke rart at både gjester og gjenferd liker seg her. Dronning Sonja bor gjerne på Utne Hotel når hun er i området, slik berømte kunstnere som maleren Adolph Tidemand og komponisten Ole Bull har gjort før henne. Men det skjer uforståelige ting på hotellet. Ofte på rom nummer 8. Mange som har overnattet der, forteller om mystiske oppringninger fra resepsjonen om natta. De ansatte har opplevd lamper som tennes og slukkes, dører som åpnes og lukkes – og til og med låses sjøl om nøkkelen henger i resepsjonen. Og ingen, absolutt ingen, våger å sette seg i den faste stolen til gamle Mor Utne ved grua. Da får de kjenne en høflig, men bestemt prikking i ryggen.

Mor Utne var bestyrerinne på Utne Hotel på 1800-tallet og ei legende i si tid. Egentlig het hun Torbjørg Johannesdotter Utne og var ei dame av de sjeldne. I søtti år kom gjestene like mye for å oppleve henne som for å se hotellet.

92

Da er det forståelig hvis gamle Mor Utne følger med på arven to århundrer etter sin død. Men dette er ikke et sinna gjenferd. Mor Utne var kjent for å være snill som dagen var lang. Da hun døde, samlet folk i bygda inn penger til en sølvkrans til begravelsen. Sølvkransen har fått hedersplass på veggen på Utne Hotel – akkurat som maleriet av gamle Mor Utne.

FORFATTERSPØKELSET

på Thon Hotel Høyers i Skien

Like før jul i 1934 skulle en av Norges mest berømte krimforfattere dra på pilegrimsreise til Det hellige land. Han het egentlig Sven Elvestad, men skreiv bøker under navnet Stein Riverton. Båten han skulle ta fra Borgestad i Skien, var forsinka. Derfor bestemte han seg for å sjekke inn på det som da het Høyers Hotel, hvor han bestilte en flaske portvin til rom 208. Neste morgen blei han funnet død, sittende i en stol på rommet sitt. Hjertet hadde stoppet. Men historien om forfatteren slutter ikke der. Hvis man leser romanen Angsten, som Elvestad skreiv mer enn tjue år tidligere, handler den om en forfatter som dør på et hotell i en småby. Sjøl om det ikke står noe om et gjenferd i boka, er det flere som mener at han forutså sin egen død.

Femtiseks år etter Sven Elvestads brå bortgang, begynte mystiske ting å skje på Høyers Hotel. Det skjedde i forbindelse med at hotellet arvet noen møbler fra Hotel Bristol

93

– stedet der forfatteren hadde feiret femtiårsdag bare noen måneder før han døde. En lenestol fra Bristol blei plassert på rom nummer 208. Kort tid etter blei en gjennomsiktig mannsskikkelse observert i lenestolen, enda det ikke var gjester på rommet. Flere har også hørt samtaler der inne, sjøl om rommet har vært tomt. Men ifølge de ansatte er forfatterspøkelset stort sett snill og grei. Bare en sjelden gang skremmer han gjestene. Litt moro må man vel få lov å ha – sjøl om man er død!

GJENFERDENES ROMEO OG JULIE

på Drevjamoen i Nordland

På Drevjamoen langt nord i landet vårt ligger en av Forsvarets militærleirer. Her holdt tyskerne russiske fanger under andre verdenskrig. Det sies at det skal ha oppstått kjærlighet mellom den tyske soldaten Kurt og ei norsk ungjente fra bygda.

Da lokalbefolkningen fikk høre om forholdet deres, ga de jenta streng beskjed om å holde seg unna. Ingen ville ha noe å gjøre med ei tyskertøs. Men de to elsket hverandre høyt, og det ingen visste, var at jenta var gravid. Fylt av håpløshet og sorg tok hun sitt eget liv. Da Kurt fikk høre om tragedien, ville heller ikke han leve. Som i det berømte skuespillet Romeo og Julie av William Shakespeare valgte kjæresteparet døden framfor et liv uten hverandre. Men Kurt fikk ikke fred

94

i det hinsidige. Han kunne ikke tilgi uretten som var gjort, og begynte å vandre som soldatgjenferd på rom 215 i brakka på Drevjamoen. Her flytter han på senger og bord og skrur av og på lyset om nettene. Iblant kan forbipasserende høre et fortvilt skrik inne fra leiren. Det er lyden av ung manns evige kjærlighetssorg.

TEATERSPØKELSET

på Den Nationale Scene i Bergen

De sier at teaterspøkelset på Den Nationale Scene i Bergen er en god hjelper. Octavia Sperati flyr rundt i korridorene i sin hvite bløtkakekjole og passer på teateret og alle som jobber der. Hvis noen har hatt behov for hjelp med en forestilling eller glemt en replikk, har det ofte løst seg på finurlig vis. Det er nok fordi Octavia sjøl var skuespiller ved teateret fra 1876 til 1918. Hvis du lurer på hvordan hun ser ut, henger det et portrett av henne i trappehuset i teateret. Maleriet overlevde både bombinga under andre verdenskrig og brannen ved teateret i 1983. Flere mente at de hørte stemmen hennes inne i flammene. Kanskje følte den legendariske Octavia Sperati en brennende trang til å minne om hvor viktig det er å passe på det ærverdige teateret? Hun har banket i veggene og vandret i gangene i over hundre år og ser ikke ut til å ville pensjonere seg med det første – sjøl om ingen vel ville klandre henne for det!

95