DEN SØRGENDE ENKA på Akershus festning i Oslo

Hun var gift med Norges siste ridder og håpet på å bli dronning! I stedet blei den danske adelskvinnen enke – og fikk ikke engang ei grav å sørge ved.

Det skjer på samme dag hvert år. Mens folk nyter sommerkvelden på Akershus festning, blir idyllen brutt av et skingrende, fortvilt kvinneskrik. Det virker som det kommer fra Knutstårnet. Stedet der det grufulle hendte for over fem hundre år siden. Vi må helt tilbake til middelalderen, nærmere bestemt 18. august i 1502. Skjebnedagen som Mette Iversdatter Dyre aldri i livet – eller i døden – skulle glemme.

Mette Dyre var av dansk adelsslekt og gift med en av Norges største godseiere, ridderen og høvedsmannen Knut Alvsson. Knut ble etter hvert opprørsleder for en bondehær som gjorde oppgjør mot kong Hans av Danmark-Norge. Kanskje var målet union med Sverige og å selv bli leder? Mette støttet sin kjære. Da hun fikk høre at kong Hans hadde invitert ektemannen til et forhandlingsmøte, gjorde hun alt hun kunne for å stoppe ham. Kong Hans skulle ikke engang delta sjøl, men sendte i stedet sin sleipe våpendrager, Henrik Krummedike. Møtet skulle holdes

om bord i Krummedikes skip. Kanskje var det sånn det foregikk den siste gangen Mette så sin ektemann i live: – Hvis vi kan unngå krig, er det verdt et forsøk, sa Knut og gikk ned til båten som skulle frakte ham og mennene hans til skipet som lå ankret opp i bukta utafor festninga.

Fra festningsmuren kunne Mette se båten gli utover. Hun klarte ikke å bli kvitt den lammende følelsen av at noe fælt kom til å skje. Hadde han bare villet høre på henne …

Timene gikk. Plutselig hørte Mette sinte stemmer og rop. Hun løp ut til festningsmuren. Der fikk hun øye på båten til Knut. Men det var ikke lenger stolte, sterke soldater om bord, men blodige, livløse kropper.

Synet fikk Mette til å sette i et så hjerteskjærende hyl at det må ha gått kaldt nedover ryggen på dem som hørte det. Og marerittet var ikke over.

Kort tid etter inntok Henrik Krummedike og hans feige soldater Akershus festning. Der dømte de Knut for forræderi post mortem, altså etter døden. Han fikk ikke engang en begravelse. I stedet skulle liket hans ligge og råtne i øverste etasje i Knutstårnet. Det var kongens hevn for å skremme alle som tenkte på å gjøre opprør. Drapet var mer enn Mette kunne bære. Ikke bare mistet hun ektemannen og muligheten til å bli dronning. Siden Knut ikke blei gravlagt i vigsla jord, kunne han heller ikke komme til himmelen. Ifølge sagnet skreik Mette helt til liket av Knut blei båret ut av Knutstårnet tolv år seinere, og han endelig fikk sin benådning og begravelse i Mariakirken i Oslo.

Fem hundre år etter sin død sørger Mette fortsatt over alt som gikk tapt. På dødsdagen 18. august kan man høre smerteskriket fra Knutstårnet, stedet der liket av ektemannen blei holdt fanget – og Mettes framtid blei lagt i grus.

35