DEN IVRIGE ZOOLOGEN ved Universitetsmuseet i Bergen

Tror du det finnes gjenferd som går igjen fordi de heller vil være på jobb enn å kjede seg i grava på en kirkegård?

På Nygårdshøyden i Bergen troner en staselig murbygning. Her ligger Universitetsmuseets naturhistoriske avdeling – med en unik samling av hvalskjeletter i taket, utstoppa dyr i montere og virvelløse dyr på glass. I den botaniske hagen utafor summer menneskestemmer og insekter. Alt virker fredelig, helt til mørket senker seg, og folk går hjem. Plutselig begynner lysene å blinke i det folketomme bygget. På, av, på, av. Noens rastløse vandring er i gang.

De som jobber på museet i Bergen, forteller om skritt i de tomme korridorene etter stengetid. Mange våger ikke jobbe seint om kvelden. De føler at de blir holdt øye med. I 2009 var det en kar som skulle fotografere noe fra samlinga etter stengetid. Da han så gjennom motivene, oppdaget han plutselig en bleik skikkelse på det ene bildet.

At det spøker på museet, overrasker nok ingen. Det ville nesten vært rart om stedet ikke var hjemsøkt. For grusomme ting har skjedd på Nygårdshøyden i Bergen. I gamle dager var det her bergenserne henretta folk. Den siste blei halshugget foran et stort publikum så seint som i 1803. Før det, på 16- og 1700-tallet, var det vanlig med heksebrenning. Mange blei anklaget for å drive med trolldom. For å finne ut om de var skyldige, blei de mistenkte kasta uti en dam. Hvis de sank, og dermed drukna, var de uskyldige. Hvis de fløt, var de derimot skyldige, og da blei de brent levende på et bål! Men mye kan tyde på at gjengangeren på naturhistorisk avdelinga kjenner gangene og salene bedre enn de fleste. Det sies at det er James A. Grieg som leiter etter sitt eget skjelett …

James A. Grieg blei ansatt som frivillig assistent ved Bergen Museum i 1885. Året etter fikk han jobben som konservator etter den kjente polfareren Fridtjof Nansen. James elsket jobben sin. Hva var vel mer spennende enn å studere naturens dyr og skapninger? Særlig i havet! Ivrig samlet den unge mannen inn kunnskap om hvaler, spekkhoggere, pigghuder, bløtdyr og alt han kom over.

James deltok på mange viktige ekspedisjoner i arktiske og antarktiske områder. Funnene presenterte han i vitenskapelige artikler på både tysk og norsk, og han blei etter hvert en anerkjent zoolog. Ofte var arbeidsdagene så lange at han måtte overnatte på en sofa på museet.

I nesten femti år jobbet James for at Bergen skulle ha en stor samling av en stor samling med ulike dyr. Ekstra stolt var han av hvalskjelettene. Du kan jo gjette hva ildsjelen testamenterte til museet etter sin død? Sitt eget skjelett! Museumsledelsen monterte beindelene og stilte dem ut i et glassbur. Men kanskje var ikke ideen så god likevel? Mange mener i hvert fall at det var etter denne utstillinga mystiske ting begynte å skje: Lysene som skrur seg av og på, og skrittene til en usynlig vandrer. Som om noen søker etter noe. Kan det være gjenferdet til James som vil ha skjelettet sitt tilbake?

Problemet er bare at knoklene til James ikke har vært sett siden utstillinga. Folk har leita og leita – uten resultat. Ikke engang da museet blei pussa opp for noen få år siden, greide de å spore opp skjelettet til den berømte zoologen.

I mellomtida vandrer James rundt i gangene. Natt etter natt. År etter år. Den ivrige zoologen har gått fra å ha lange til evige arbeidsdager. Men det er ikke sikkert at han synes det er så dumt. Kanskje trives han godt som museumsgjenferd – omgitt av sine elskede hvalskjeletter og utstoppa dyr?