DEN ANGRENDE SOGNEPRESTEN på prestegården i Sande

Det er menneskelig å feile. Men hva gjør du hvis valget ditt får så fryktelige konsekvenser at du aldri i livet kan tilgi deg sjøl?

Den gamle prestegården i Sande står tom. Iblant leies den ut som selskapslokale, men det er ingen som har kontor eller soverom i Blåsalen lenger. Så hvorfor kan man høre lyden av slepende skritt, tunge sukk og møbler som dras over gulvet?

Mange har fortalt om overnaturlige opplevelser i den gamle prestegården. Like mange har protestert – helt til de har stått ansikt til ansikt med en skyggeliknende mann i brun kappe.

På folkemunne kalles spøkelset Den brune mannen, på grunn av fargen på kappa han bærer. Det kan virke som han liker seg i Blåsalen, som ligger i andre etasje i den gamle delen av prestegården. Han skal visstnok være gjenferdet av en gammel prest. Mange påstår at det er sogneprest Hans Daniel Hammer. Men mest sannsynlig er det faren hans, sogneprest Christoffer Paul Hammer, som går igjen.

Christoffer Paul Hammer bar kallenavnet Den sorte Hammer på grunn av det svarte håret sitt. Som sogneprest var han kjent for å være gudfryktig og veldig streng. Han og kona Regitza bodde på prestegården i Sande omkring 1770. De fikk åtte barn sammen, men bare tre av dem vokste opp. Et av dem var Hans Daniel.

For å forstå hvorfor Hammer blei en angrende sogneprest, må du vite litt om livet i Norge for to hundre og femti år siden. Den gang måtte alle gå til gudstjeneste hver søndag. Sognepresten blei sett på som kongens mann og Guds tjener på jorda. Hans ord var lov.

Konfirmasjonen var ungdommenes billett til voksenlivet. De måtte bevise at de kunne vers fra Bibelen utenat. Det kaltes å stå for presten. Bestod de ikke testen i kirka, kunne de ikke gifte seg eller få jobb. Ikke rart de unge konfirmantene fryktet sogneprest Hammers dom!

Hvorfor Hammer nektet å godkjenne den unge gutten som denne historien handler om, veit vi ikke. Noen mener at det var fordi guttens familie var for fattig til å gi kirka en pengegave, andre hevder at gutten ikke husket bibelverset riktig. Det eneste som er sikkert, er at

30

sognepresten ikke var fornøyd. Til stor skam for gutten og familien, fikk han ikke bli konfirmert. Ydmykelsen og sorgen var ikke til å bære. Hele framtida hans var lagt i grus! Ifølge historien løp gutten rett ned til Sandeelva og drukna seg.

Tragedien gikk sterkt inn på sognepresten. Ikke bare følte han skyld for sognebarnets død, men gutten hadde satt seg over Gud da han tok sitt eget liv. Ifølge Bibelen var dette en stor synd, og nå var himmelens porter stengt. Sognepresten skalv ved tanken på hva som venta gutten i helvete.

Christoffer Paul Hammer kom aldri over hendelsen. Sjøl om han døde fredelig av et slag mens han satt i lenestolen en augustmorgen i 1793, var det ingen hvile i vente for den angrende sognepresten.

Kort tid etter begravelsen begynte Hammer sin rastløse vandring. Gjenferdet hans har blitt sett på kirkegården, der han visstnok leier på en gutt. Men det er på den gamle prestegården han viser seg oftest. Katter har merket nærværet hans og nektet å gå inn i rommet der han befinner seg. En prestefrue som bodde på gården, møtte Hammers gjenferd i trappa da hun skulle servere ektemannen ettermiddagskaffe. Hun blei så redd at hun glapp serveringsbrettet. Porselenskopper og fat gikk i tusen knas! Flere øyenvitner forteller at Den brune mannen har stått ved senga deres når de våkner. Hvis de rekker hånda ut for å ta på ham, forsvinner han i en tåke.

En prest ved navn Rolf Ottesen hadde hørt om gjenferdet i prestegården. Han overnattet i Blåsalen en gang på 1800-tallet. Da Den brune mannen stod ved senga hans, løftet Ottesen hånda si mot ham og sa: Gakk nu bort i fred i Jesu navn. Det skal ha virket i hundre år, men så kom gjenferdet tilbake.

Åh, så vanskelig det er å finne ro når man ikke klarer å tilgi seg sjøl! Men den angrende sognepresten gir nok aldri opp håpet om at han en dag har sonet nok for sine synder, og endelig kan få sjelefred.

31