REFLEKSJON
Av Finn Myklebust «Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige» 1 Kor 13,11. Jeg synes det er vanskelig å legge helt av meg det jeg tenkte og følte som barn. Jeg ble født under krigen, og inntrykkene fra den har blitt liggende på lur i min hukommelse. Mitt første minne i livet, er redselen jeg følte under turen med hurtigruta fra Bergen til Ålesund i 1944. Da var jeg to år gammel. Min bestefar var død, og familien var på vei til begravelsen. Vi ble kommandert på dekk med flytevester i tilfelle flybombing på Stadhavet. Størrelsen på redningsvesten og frykten blant voksne folk skremte meg, og jeg gråt. Da tok en matros vesten av meg og holdt meg inntil seg og sin vest. Resten av livet har jeg hatt lyst til å finne den matrosen og si takk for tryggheten han ga meg. Krigen varte enda et år og noen måneder. Redselen i bomberom, flydur, båter som vi så gikk ned, bomber som eksploderte, og ikke minst granatsplinten som satte sitt merke på ytterdøra vår mens vi lå like innenfor og ba, satte spor i mine følelser og mitt sinn. Da jeg senere i oppveksten ble med på offentlige møter, fremkalte mye av forkynnelsen den samme frykten jeg hadde som barn under krigen. Predikantene forkynte «Sannheten for vår tid», og leste: «Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet» (Matt 24,6).
20
«Jeg er ikke redd lenger!»
Foto: iStock.com/shuang paul wang
Derfor tror jeg fortsatt på Jesu gjenkomst
Men jeg var skremt allerede før møtene. Og nå fikk jeg høre at det jeg hadde opplevd, bare skulle være begynnelsen til veene! Det ble ikke bedre da vi kom til møtet hvor predikanten skulle tale om synd mot Den hellige ånd. Den dagen sa jeg til foreldrene mine at jeg var syk og ble hjemme. Det samme gjorde jeg når sannheten om at «nådens dør» skulle lukkes; det skremte meg. Synd mot Den hellige ånd dukket opp igjen i et møte på et speider/ungdomsstevne noen år senere. Da ble frykten og den dårlige samvittigheten trigget igjen i mitt bekymrede barnesinn. Senere har jeg nok forstått mer av bibelteksten fra 1 Kor 13,11: Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige. Langt der inne var det likevel noe som satt fast i følelsene og samvittigheten min. Når talerne om «sannheten for den siste tid» appellerte: «Er du rede for Jesu gjenkomst?» eller: «Hva om han kom i dag?» dukket følelsene og redselen fra barndommen og krigen opp igjen. Visst likte jeg himmelen og predikantenes beskrivelse av det vi skulle oppleve der oppe. Men det var vanskelig for meg å tro at jeg kunne være rede. Derfor håpet jeg på at Jesu gjenkomst skulle drøye en god stund. Som tenåring ønsket jeg at jeg fikk sertifikat før Jesus kom igjen. Etter hvert kom forelskelse, familie og barn på plass på den listen. Englenes kjønnsnøytrale
Adventnytt 12-2021
