RAPPORT
Rapport fra Organisasjonskomiteen legges frem for generalforsamlingene Av Bjørn Eivind Holm (komiteens leder) Ved DNUs generalforsamling i 2015, ble det vedtatt å be Unionsstyret sette ned en komité som skulle vurdere om den organisasjonsform vi har i Norge i dag, er den mest hensiktsmessige for å nå vår organisasjons målsetning. Komiteen møttes 11 ganger i perioden 2017-2019, og mottok en rekke innspill fra enkeltpersoner, menigheter, distriktene, pastorene, unionens administrasjon, og organisasjonsledd utenfor Norge. I februar 2019 ble rapporten lagt frem for unionsstyret med tanke på å bli lagt frem for unionens generalforsamling. Komiteen ble nedsatt på bakgrunn av ønsker om å slå sammen de norske distriktene til det som kalles en union av menigheter (Union of Churches). Komiteen ønsket imidlertid ikke bare å vurdere et «ja» eller «nei» til union av menigheter. Vi har også sett etter områder hvor vi kan forbedre vår organisasjon, helt uavhengig av hvorvidt man beholder distriktene eller ikke. Det skal poengteres at unionen og distriktene allerede har begynt å følge opp noen av forslagene som ikke krever vedtak i en generalforsamling.
Forslag som er uavhengig av organisasjonsmodell
Uavhengig av hva som bestemmes om distriktenes status så er det en del viktige områder hvor vi ser muligheter for forbedringer. Følgende områder har blitt trukket frem:
Hovedtanker
1. Pastoroppfølging. Mange har påpekt som et problem at pastorer i dag ansettes av Unionen, som også fordeler pastorene på de tre distriktene. Deretter bestemmer distriktsstyret den lokale plasseringen, og distriktsleder følger opp det daglige personalansvaret. Forhold som angår én og samme pastor ledes altså dels av Distriktet og dels av Unionen. Dette gjør beslutningene tungvinte og krevende, særlig hvis det er sensitive saker. Det foreslås derfor at all personaladministrasjon samles i DNU, herunder både ansettelse, plassering og daglig personalansvar. Det anbefales også at lokale menigheter skal ha rett til å medvirke i prosessen med tildeling av pastor til sitt område, eller ved flytting til et annet. Lokalmenighetens råd skal tillegges stor vekt. Lokalmenighetene må samtidig kunne synliggjøre hvilke egne ressurser den stiller til disposisjon i det evangeliserende arbeidet.
• At organisasjonen som helhet alltid har evangelisering som hovedfokus • Menigheter som selv tar initiativ i forkynnelsen • Mer strømlinjeformede beslutningsprosesser, mindre unødig byråkrati • At lokalmenighetenes behov og innflyt else preger hele organisasjonens arbeid
2. Nasjonale evangeliserende ressurser. De fleste pastorene har et geografisk område de har ansvar for. Som regel er det også en god del menigheter som ikke har noen pastorressurs knyttet til seg. Det foreslås derfor å sette til side minst 2-3 årsverk som en nasjonal evangeliserende ressurs. Dette kan delvis bestå av at noen av pastorene får en andel av sin arbeidstid avsatt til evangeliserende prosjekter utenfor sitt lokale område. Det kan også være dedikerte evangelister som har dette som sin fulltidsoppgave. Det kan også være en pengepott som menigheter kan benytte for å innhente annen kompetanse enn pastorressurser i forbindelse med evangeliserende prosjekter. Evange-
Et sentralt premiss for vårt arbeid har vært at det er lokalmenighetene som er kraftsenteret i Syvendedags Adventistkirken. Her ønsker vi å skape, bygge og bevare tro gjennom tilbedelse, misjon og samhørighet. Distrikter og union bør fungere som service- og kompetansesenter for lokalmenighetene. Disse organisasjonsleddene bør oppmuntre og bidra til:
24
lisering må her forstås i vid forstand. En slik modell kan også benyttes for å sette inn spesielle ressurser i områder man vurderer å ha et stort evangeliseringspotensial, selv om det bare er en liten eller ingen menighet i området fra før. 3. Styreleder i DNU. Slik Adventistkirken er organisert i dag, både lokalt og på verdensbasis, sitter øverste leder med en dobbeltrolle som sjef i administrasjonen (utøvende myndighet), og leder i styret (kontrollerende og retningsgivende myndighet). Komiteen mener dette er en strukturell svakhet som bør endres. Komiteen mener at Unionen vil være tjent med å velge en modell som er vanlig i SDAs institusjonsarbeid for øvrig (ADRA, skoler, helseinstitusjoner), der daglig leder og styreleder er to forskjellige personer. Det er også vanlig i norsk samfunnsliv for øvrig. Dette er en sunn praksis som fordeler makten og ansvaret på to i utgangspunktet uavhengige parter. 4. Valg og ansettelser i sentralledd. Det legges også frem forslag om endringer rundt noen av de sentrale oppgavene i Unionen. For eksempel foreslås det at man velger unionsleder og assisterende unionsleder, mens økonomisjef og administrasjonssjef gjøres til faste ansettelser eller åremålsstillinger. Dette foreslås gjort uten at det medfører noen økning i total administrasjonsressurs. Det kan skje ved at summen av instruksene til nåværende stillinger som misjonsleder og organisasjonssekretær, tas inn i instruksene til assisterende unionsleder og administrasjonssjef i ny modell, fordelt på hensiktsmessig måte. 5. Nordisk samarbeid. Komiteen foreslår at Unionen skal arbeide aktivt for utveksling av ressurser og erfaringer på tvers av de nordiske landene. Dette vil kunne løfte kompetansen i alle landene. Det
Adventnytt 5-2022
