BODØ I ATOMSIKTET

from FLYBYEN BODØ - 70 år med forsvarshistorie

by Nu Publishing

NYE TIDER I BODØ

BODØ I ATOMSIKTET

Trusselen fra øst førte til at NATO trengte et atomsikkert, topphemmelig anlegg. Kun et par kilometer unna Bodø sentrum bygde man derfor Anlegg 96, med tanke på det verst tenkelige scenario: ATOMANGREP.

Tekst & foto: ANDREAS SANDNES OLSEN

**Apokalyptiske assosiasjoner ved den nordre inngangen til Anlegg 96.**

På slutten av andre verdenskrig så man for første gang det verste masseødeleggelsesvåpenet mennesket har laget. Etter at de japanske byene Hiroshima og Nagasaki ble fullstendig destruerte, og førte til japansk kapitulasjon og enden på verdenskrigen, var det klart at atombombene var en gamechanger innen krigføring. Bombene sluppet over Nagasaki og Hiroshima forandret litt, men de var fortsatt ikke mer enn noen veldige kraftige bomber. Dette var bomber som vi fortsatt kunne forholde oss til. Etter hvert skulle både USA og Sovjet begynne å teste mye kraftigere bomber. I 1952 testet USA hydrogenbomben Ivy, som var den første atombomben som leverte en flere megatonn TNT kraftig eksplosjon. Sovjet detonerte sin første hydrogenbombe året etter. Begge land hadde da våpen som uten tvil var i ferd med å utslette hverandre, og store deler av verden. Selv om det var en kald krig, var det en frykt for at dette kunne gå over i en full out krig. Den stadig økende atomtrusselen gjorde at NATO anså det som nødvendig å etablere et atomsikkert anlegg i Bodø. Man hadde begynt å diskutere ulike scenarier. Hvor ville bombene først ramme, dersom Sovjet angrep? – Det var i grunn snakk om to hovedmål: Hvis Sovjet skulle brukt bare to atombomber, ville den ene blitt sendt hit, og den andre til Kolsås, sier konservator Karl Kleve ved Norsk Luftfartsmuseum.

**Anlegget var bygget for flere trusler, ikke bare atomnedslag.**

ANLEGG 96

I 1955 dro Odd Bull, den norske luftkommandøren i Nord-Norge og forsvarssjefen på besøk til SHAPE (Supreme Headquarters Allied Powers Europe) og fortalte om de antatte konsekvensene av et atomangrep mot Bodø. – Her i Norge hadde nemlig forsvarsledelsen begynt å tenke at vi måtte beskytte flyene bedre. Om russerne slapp en av atombombene sine på flyplassen, så ville vi ikke berge noe, sier Kleve. På amerikanske flyplasser hadde man satset på sprednings- -prinsippet: Dersom flyene var langt nok unna flystripa, kunne de overleve et atomangrep. – Flybasene i USA dekker jo enorme områder, påpeker han. I Bodø hadde man ikke den luksusen. Fjell og by sto i veien for noe ytterligere utvidelse av flyplassen. Man måtte tenke nytt. Flyene måtte under bakken. – På mange måter en fortsettelse av det man påbegynte under andre verdenskrig, da Mussolini var en av de første som begynte å lage flyhangarer i fjell. Odd Bull foreslo derfor for NATO at man bygde det atomsikre anlegget som skulle bli Anlegg 96. Byggingen startet allerede i 1957. I 1959 ble det 10.000 kvadratmeter store anlegget offisielt åpnet, og året etter flyttet 331-skvadronen inn med sine F-84. Etter at Starfighteren (Lockheed F-104) ankom Bodø i 1963 var det den som sto i beredskap inne på anlegget, før den to tiår senere ble erstattet av F-16. Konseptet for beskyttelse av jagerflyene ble etter hvert endret, grunnet innføringen av presisjonsvåpen ved midten av den kalde krigen. Derfor var det ikke hensiktsmessig å ha så mange fly inne i ett anlegg samtidig, og forsvaret startet dermed byggingen av flere titalls «sheltere» til jagerflyene, spredt utover flybasen. De siste stod ferdige på 90-tallet.

TRUSSELEN

Man snakket om en stor krig, dersom det først smalt. – Sovjet ville aldri kaste seg over oss alene. En krig mot Norge var et ledd i en stor krig, der man invaderte Kaukasus, Tyskland, Norge - alt på én gang, ifølge Kleve. Det norske forsvaret var beredt på at et par mekaniserte divisjoner ville fosse innover mot Finnmark. Dermed var det én ting som gjaldt for det norske forsvaret: Å drive geriljakrig, ved å sabotere, blokkere og sprenge broer, for å hoppholde Sovjet mest mulig før de eventuelt kom fram til fjellene i Troms, på deres fremferd innover resten av Norge. I fjellene i Troms satset man på å møte Sovjet med en 240.000 mannsterk styrke. Såfremt man klarte å mobilisere fort nok. Det var ventet at flyvåpenet til Sovjetunionen ville bombe viktige punkter langs kysten av Nord-Norge. Ifølge Kleve er det sannsynlig at russerne opererte med flere scenarier for hva de skulle gjøre med Bodø. – Enten kom de inn med folk etter å ha bombet det de trengte med konvensjonelle bomber. Men i verste fall, om det ikke var mulig å komme inn med tropper på bakken, så de ingen grunn til å ikke bruke atombomber på Bodø. Dersom Sovjet valgte å ikke bombe Bodø før et angrep, ventet man at spesialtroppene - kjent som Spetznas - ville ankomme byen med landgangsfartøyer. Oppgaven til 3 34-skvadronen i Bodø, dersom de fortsatt var fungerende, var å bombe disse.

**Hallene i det som tidligere var 331-skvadronens hovedkvarter fremstår like mektige i dag, som da det var operativt.**

**Arkivbildet fra 1978 viser Anlegg 96 fra den tida det var operativt. Her er flere Starfightere oppstilt i en av de to hallene i anlegget.**
Foto: Norsk luftfartsmusem

SKULLE BRUKE ATOMBOMBER

Rollen til jagerflypilotene inne i Anlegg 96 var klar. – Tanken var at hvis det brøt ut en krig ville vi ikke få forhåndsvarsel, derfor var det viktig at de bodde der inne. Siden man ikke ville rekke å taue inn flyene før et angrep. De skulle være i fjellet i et par dager og vente til atomstøvet la seg. Når det var fysisk mulig å fly, ville man stoppe russerne, sier Kleve og legger til: – Så lenge vi var på defensiven skulle disse utfordre de russiske flystyrkene. Men også gi bakkestøtte, dersom Norge og NATO var på offensiven. I starten var faktisk planen at fly fra 331-skvadronen skulle stå for slipp av atombomber, ved en eventuell offensiv. Denne opplæringen mottok de allerede fra 1959, da med F-86F, før de gikk over til Starfighter. Men det var vanskelig å vite når man kom til punktet at atombomber var aktuelt. Ifølge historikeren var NATO bestemte på å ikke være de første til å ta i bruk atombomber. – Men kom vi til punktet at vi ikke hadde noe annet å stoppe angrep med, så skulle vi bruke det, sier Kleve. Selv om pilotene trente på å slippe atomvåpen, ble det aldri utplassert noen atomvåpen på norsk jord. Men de skulle være i stand til å slippe dem, dersom en krig brøt ut. Einar Gerhardsen sa nemlig nei til å ha atomladninger på norsk jord i fredstid under NATOs toppmøte i Paris i desember 1957. Fra 1967 ble 331-skvadronens rolle endret til en luftforsvarsrolle.

**Fra dette anlegget skulle flyene rulle ut og møte Sovjet i lufta, dersom Norge og NATO ble angrepet.**

FORFALL

61 år etterpå eksisterer Anlegg 96 fortsatt. Dog er det noe slitt. Anlegget ble nemlig nedlagt i 1996, og har siden forfalt. Bodø Nus' rundtur i anlegget starter ved én av inngangene. Det minner mest om en inngang til ei gruve. Men dette er ikke selve inngangen, den ligger lengre inn. For å beskytte mot eksplosjonen fra en atombombe, finnes det to store åpninger på hver sin side av haugen. Den ene munner ut mot Bodøsjøen, den andre mot Norsk Luftfartsmuseum. Mellom disse åpningene er gangen formet som en banan, for å avlede smellet fra selve hovedåpningen. Midt i bananen finner man de to gangene som leder inn til to enorme porter som en gang beskyttet Anlegg 96. Porter så massive at de heller hører hjemme i fortellinger som Ringenes Herre, dypt inne i Mordor, heller enn på Bodø Flystasjon. Hver port er rundt én meter tykk, og flere meter høy. Totalt veier hver port 106 tonn. I dag er disse ute av drift, og anlegget er derfor kun beskyttet av plast som henger foran åpningen.

FRA KRIG TIL KULTUR

Når man entrer selve anlegget er det som å ta et steg inn i en apokalyptisk verden. De tidligere veggmaleriene som en gang prydet hallen hvor flyene står, er nå falmet, og bekler hallen kun flekkvis. Anlegget er et godt stykke unna Norsk luftfartsmuseum sin drøm: Nemlig å bli en lokasjon alle bodøværinger kan besøke. Inntrykket av anlegget er dog alt annet enn brokete. For det er et mektig syn som møter journalisten. Flere fly står oppstilt. På rekke og rad. For det er i stor grad den nytten Anlegg 96 tjener idét Bodø flystasjon forlates av Forsvaret: En lagringsplass for fly som Norsk luftfartsmuseum ikke har plass til. Større planer er dog i emning. Dette forutsatt at man får midler til å pusse opp anlegget. Museet jobber nemlig for at Anlegg 96 skal være klar til sivil bruk innen 2024, året da Bodø er Europeisk kulturhovedstad. Da ønsker man nemlig å ha flere kulturarrangement i anlegget. Om alt går etter planen, vil de også fra 2025 ha på plass et nasjonalt kald krig-museum i anlegget. Høsten 2021 gjør Forsvarsbygg og Sweco grundige undersøkelser av tilstanden og konklusjonen skal etter planen legges frem i november. Dette vil si noe om hva det vil koste å sette det i stand igjen, og drifte det.