8 minute read
SVERMER AV SOVJETISKE FLY
SVERMER AV SOVJETISKE FLY
Til tider kom det en stor mengde med sovjetiske fly nedover ned norske kysten. Aktiviteten var tidvis skremmende for de som jobbet i Bodø.
Advertisement
Av ANDREAS SANDNES OLSEN
Det var såpass skremmende at vi noen ganger lurte på hva kommer til å skje nå?. Det sier en av de som fulgte maktoppvisningene til Sovjet og USA tett, fra et enormt fjellanlegg på Reitan under den kalde krigen. De norske radaroperatørene var noen av de som virkelig fikk føle det på kroppen da super-alliansene Nato og Sovjet bruset med fjærene i til tider nervepirrende møter med hverandre. Øystein Kilen og Bjørn «Pedro» Pedersen har begge flere år bak seg innenfor kontroll og varsling, en avdeling i luftforsvaret. Avdelingen overvåket luftrommet over norsk territorium, og var en del av NATOs luftvarslingstjeneste fra Norge i Nord til Tyrkia i sør.
Russisk «Bear» (Tupolev Tu-95) – Sovjets strategiske bombefly. Ble svært ofte identifisert langs norskekysten, her avbildet nord for Nord-Norge
Foto: Norsk NATO QRA/331 skvadron
ANLEGGET I FJELLET
Pedersen var i sving i rollen allerede i 1960 - og fikk kjenne hendelser som Cuba-krisen (1961) og U2-affæren (1962) på kroppen. På Reitan begynte han i 1964. Øystein Kilen hadde egentlig planlagt å utdanne seg til å bli brannmann på flystasjonen. Tilfeldigheter førte til at han i stedet ble forespurt en annen yrkesvei i forsvaret. Han Kilen begynte på Reitan i 1971, – De sa de hadde behov for operasjonsassistent. Men jeg ville jo ikke arbeide på sykestua. Det viste seg at det ikke var slike operasjoner - det var luftoperasjoner, sier Kilen. Anlegget på Reitan var ukjent for de fleste. Det var få som hadde peiling på hva som foregikk inne i fjellet få kilometer øst for Tverlandet. – Ja det var jo skikkelig snåle greier, man hadde hørt mye rart om Reitan, men hadde ingen anelse om det som befant seg under jorda. Da vi kom dit første gangen, var det så strengt, at det eneste man fikk lov til å fortelle hjemme var at man tjenestegjør på Reitan - uansett om man var på kjøkkenet, depotet eller noe annet, forteller Øystein Kilen, som har forståelse for hemmeligholdet: – Slik var det på den tida. Det var jo en annen verden på grunn av den kalde krigen.
FRYKTET VERDENSKRIG
Pedersen og Kilen fikk begge føle trusselen fra øst på kroppen i kraft av sine stillinger, der de var de første til å få kunnskap om hva Sovjet bedrev i luftrommet utenfor Norge. Denne aktiviteten skulle øke mer og mer utover krigen. De tenkte ikke mye på om spenningen mellom Sovjet og NATO kunne føre til en krig. – Vi var klare til å gjøre det som måtte gjøres der og da, og det var alltid en veldig lettelse hver gang det løste seg opp. Samtidig visste vi at en konflikt ikke ville gått verst ut over oss som var inne i fjellet, forteller Pedersen. Én av situasjonene der kanskje flest har tenkt at vest og øst kom nærmest en krig, var Cubakrisen. «Pedro» var i Sørreisa da frykten for atomkrig vokste dag for dag idét Krusjtsjov raste over USAs blokkade av Cuba. Sovjetiske skip som fraktet militært utstyr, samt Sovjetiske ubåter, sto nærmest ansikt til ansikt med amerikanske marinefartøy som nektet de å ankomme Cuba. Samtidig sto rakettrampene klare på Cuba - det eneste som manglet var antakelig atomraketter, som man vet at et av de sovjetiske skipene hadde ombord. Krisen ble løst da spenningen var høyest. Etter en hemmelig avtale ble satt i stand mellom Sovjet og USA, snudde skipet som fraktet Sovjetiske raketter den 11. november, og 22. november ble blokkaden, som ble iverksatt 24. oktober, opphevet. Verden kunne puste lettet ut etter at en potensiell ny verdenskrig var avverget. Kanskje spesielt det norske forsvaret, som kunne ventet seg en sovjetisk offensiv - ettersom konflikten fort kunne ført til et angrep på hele NATO. Soldater som Pedersen måtte forberede seg på krig. – Det var spesielt. Det gikk mye i nærforsvarsøvelser og lignende. Alle hadde en uro i kroppen - og lurte på hva som ville skje. Ville rakettene begynne å fly? Det var spennende inntil han Krustsjov snudde de båtene sine. — Men vi var litt på tåhev i årene etter det, forteller bodømannen.
Pilot Olav Aamoth støtte på noen av «svermene» med fly som kom nedover langs norskekysten, og fikk her avfotografert noen av flyene.
Foto: Olav Aamoth
SOVJET VISTE MUSKLER
Selv om krisen var avverget, var den kalde krigen fortsatt et faktum. Det var fortsatt mer enn nok å henge fingrene i på radarene som overvåket Norges land og kyst. For selv om båter ikke lengre fraktet atomvåpen til Cuba, fortsatte Sovjet å fly mellom Kolahalvøya og Cuba. I det norske forsvaret ble dette omtalt som «Cubaflighten». – Det var vel for å vise muskler, og at de hadde muligheten til å fly såpass store distanser med bombely og tankere, mener Kilen. Etter hvert skulle flyaktiviteten langs norskekysten bli massiv. – For noen ressurser «han Ivan» i øst hadde å sende i lufta… sier Pedersen. – Det var enkelte vakter man kom på, at man hentet kaffen sin før man avløste de som gikk av vakt. Plutselig oppdaget man at kaffen var kald, og at det var en halvtime igjen av vakta.
Bjørn Pedersen fulgte med på radaren da den sovjetiske aktiviteten langs norskekysten var svært høy.
Foto: ANDREAS SANDNES OLSEN
SKREMMENDE AKTIVITET
Tiåret da Kilen startet på Reitan var et av de mest hendelsesrike. Spesielt i periodene da det var NATO-øvelser. – Én episode jeg husker er omtrent i påska 1973. Da kom det slike svermer med fly nedover kysten. Jeg lurte på om det var noe på gang, for det var mye rart som foregikk internasjonalt mellom Sovjet og vesten på den tiden, sier Kilen. Blant annet var både USA og Sovjet henholdsvis direkte og indirekte involverte i Vietnamkrigen der én side kjempet for et vestlig-demokratisk styresett, og den andre for et kommunistisk. Flytrafikken på den tida var overveldende ifølge Kilen. – Antallet identifiseringer i dag er bare blåbær i forhold til den gang. Det var såpass skremmende at vi noen ganger lurte på hva kommer til å skje nå?, forteller Kilen. Han forteller at det var mye prat om forholdet mellom NATO og Sovjet. – Men om vi på den tida så den store sammenhengen, det tviler jeg på. Vi la jo vår sjel i å finne alt som bevegde seg på radarskjermen, og få det presentert på plottetavlene som man hadde på den tiden. Det var jo kun halvautomatiserte systemer - plottingen på det store oversiktsbilder foregikk manuelt. Det er jo andre systemer i dag, da kan man for eksempel ta fram telefonen og sjekke appen for flytrafikken, så får du hele pakka, sier Kilen. – Etter hvert som jeg ble mer kjent i miljøet, fikk jeg mer og mer peiling på hva som egentlig foregikk mellom øst og vest.
FARLIG NÆRE BODØ
Som oftest var ikke de norske flyene involverte i faktiske avskjæringer. Identifiseringer av utenlandske fly var i realiteten hva man gjorde. Men da sovjetiske rekognoseringsfly flere ganger på 70-tallet kom langt innenfor Norges grenser, ble det slått full alarm. 21. mars 1972 måtte 331-skvadronen reagere raskt da to Tupolev 16 med NATO-kodenavnet «Badger D» hadde sneket seg inn over Værøy, Røst og Vestvågøy med nordlig kurs. Radaren på Kletkov var nemlig nede for vedlikehold, og de to flyene ble i stedet oppdaget av innflygningsradaren I Bodø. To stykk F-104G ble sendt opp, med pilotene Stein Klaveness og Kjell Klevan bak stikkene. Da ble faktisk Badgerene avskjært - i uttrykkets rette forstand - og vist ut i internasjonalt luftrom. Det gikk ikke helt uten problemer. For en av de sovjetiske flygerne fikk antakelig panikk da det plutselig hadde norske fly etter seg, og slapp ut en «flare» for å avlede missiler. Den gang hadde Sovjet retningslinjer som tilsa at man skulle skyte ned sivile- og militære inntrengere, men dette var ikke praksis i Norge og NATO. Flaren blindet Klaveness midlertidig, men han gjenvant kontrollen over flyet. Det antas at episoden var et forsøk på å teste de norske radar- og varslingssystemene, og det fikk konsekvenser.
SOVJET-PROTEST
Episoden skal ha resultert i en offisiell norsk protest overfor Sovjet. En lignende hendelse fant sted 17. november 1975, da to Badger-fly skulle simulere missilangrep på en amerikansk flåtestyrke utenfor norskekysten. Taktikken var å svinge til venstre etter gjennomført angrep, men i dette tilfellet førte det til at de gikk inn i Vestfjorden. Bombeflyene ble avskjært av norske jagerfly og dro ut i internasjonalt luftrom. Det var overskyet denne dagen og flyene hadde ikke referanser på bakken. Igjen antok man at det var feilnavigering.
9/11 FORANDRET ALT
Kilen og Pedersen jobbet begge lenge innen kontroll og varsling. – Jeg var på Reitan i 1991 da muren falt. Og jeg så med én gang at det var mindre aktivitet på radaren sammenlignet med toppårene på 80-tallet, forteller Kilen. Bjørn Pedersen pensjonerte seg i 2000, og jobbet med kontroll og varsling på Reitan fram til avdelingen ble lagt ned i 1999. Kilen fikk noen år til innen kontroll og varsling, og tjenestegjorde blant annet i Napoli fra 2000 til 2003. Selv om Russland var mye mindre aktive langs norskekysten, var det nok aktivitet å henge fingrene i lenger sør i Europa. – Tyrkia og Hellas dreiv og avskjærte hverandre - ukentlig var det små episoder, forteller han. Han fikk også oppleve hvordan Al-Qaidas terrorangrep mot USA 11. september 2001 fikk hele NATO i helspenn. – Klart, da ble hele systemet snudd opp ned. På en måte ble dette en ny giv for luftovervåkningen - nå skulle man ha full kontroll på hvem som var hvor, til enhver tid. Selv om Kilen pensjonerte seg i 2008 er jobben fortsatt en del av ham. – I dag når F-16 tar av med etterbrenner tidlig en lørdags morgen - ja da tenker jeg at nå skal de avgårde på identifisering. Det der sitter i ryggmargen - det forsvinner aldri.
Kilder om avskjæringene: Nordlands framtid, 14. august 1999. Omtaler begge avskjæringene. Luftforsvarets historie, bind 3 (hendelsen fra 1975).
