DA NATO SÅ MOT VESLE SKJERSTAD

DA NATO SÅ MOTVESLE SKJERSTAD

Da Sovjetiske fly nærmet seg norsk territorium, var et anlegg på en fjelltopp utenfor Bodø helt essensielt.

AV ANDREAS SANDNES OLSEN

Bygda Skjerstad skulle nemlig få et stort løft som var svært merkbart for et lite sted. NATO var i ferd med å bygge opp sin radarkjede, som skulle strekke seg fra Finnmark til Tyrkia. En såkalt Early Warning- -radarkjede, rett og slett et varslingssystem. Allerede hadde man radar ute ved flystasjonen, på Hernes, men denne var midlertidig. Et større anlegg krevdes. Men først var det ikke Klettkoven man så mot. Helligvær var nemlig førstevalget, inntil man så at det ville bli billigere å drifte et anlegg på Klettkoven.

STORSTILT UTBYGGING

26 november 1956 begynte arbeidene. I 1962 sto det ferdig, med to søkeradarer, to høydemålere, samt en sender- og en mottakerstasjon for bakke/luft-kommunikasjon. Noe av anlegget var også skjult for det blotte øyet. Inne i fjellet hadde man nemlig et anlegg, hvor det blant annet var et lite operasjonssenter som ble bemannet den første tiden, før anlegget på Reitan var ferdig. Etter det var det i bruk som såkalt nødops. Nøyaktig hvor mange som ble sysselsatt i forbindelse med Klettkoven, er uvisst. I 1983 var det 34 personer ansatt på stasjonen. Det krevde boplasser. På Skjerstad ble det derfor etablert 14 boenheter, samt forlegning/messebygning. Men NATO og forsvaret hadde større behov enn som så. På samme tid bygget NATO ut en kommunikasjonskjede, etter samme mønster som radarkjeden. Klettkoven var svært gunstig også for denne etableringen på grunn av nærheten til Reitan og flystasjonen i Bodø. Det ble satt opp enorme antennespeil som pekte mot Senja i nord og Mosjøen i sør. Kjeden gikk helt ned til Tyrkia, og kommunikasjonen var rett og slett telefon- og fjernskrivertrafikk. Ace High ble stasjonen kalt, og denne ble operativ i 1958. Også her krevdes det folk, og bygninger. For disse to stasjonene på Skjerstad ble drevet uavhengig av hverandre, og kommunikasjonsstasjonen krevde separate bygninger, eget personell, egen ledelse, egen transport, og eget bolig- og messeanlegg på Skjerstad. Totalt på begge anleggene hadde forsvaret, ifølge konservator Karl Kleve ved Norsk luftfartsmuseum, mellom 60 og 70 ansatte på toppen.

De gamle anleggene er stort sett fjernet, men forsvaret har fortsatt ubemannede installasjoner på fjellet.

Foto: ANDREAS SANDNES OLSEN

BYGDEFEST PÅ BEFALSMESSA

I det hele tatt ble forsvaret og sivilsamfunnet nært knyttet sammen. Også hva gjaldt festing. Befalsmessa på Skjerstad ble nemlig et populært samlingspunkt og utallige bygdefester endte med nachspiel på messa. Flere forsvarsfolk endte med å bosette seg på Skjerstad. Radarstasjonen hadde nemlig stort behov for radar- og radioteknikere, som ofte var unge, nyutdannede sersjanser på plikttjeneste på Skjerstad. Mange av disse fant seg jenter i nærområdet som de giftet seg med. I tillegg sysselsatte man lokalfolk for å arbeide på stasjonene. For det krevdes mange støttefunksjoner:

• Håndverkere

• Hydraulikkfolk

• Maskinister

• Sjåfører

• Rengjøringspersonell

• Bilverkstedfolk

• Kokker

• Brøytesjåfører

• Håndverkere

• Innkvartering av anleggsarbeidere under installering og oppgradering av anlegget i 1972/1973.

FJERNET RESTENE

Brøytemannskapene hadde alltid noe å gjøre gjennom vinteren. Transport til toppen skal nemlig ha vært utfordrende, og det var ofte at folk ikke kom seg ned fra fjellet etter de var ferdig på vakt -eller motsatt. Stasjonen var døgnbemannet, og snøfresen fikk jobbe nok med å holde veien åpen. Likevel skjedde det likevel at biler kjørte av veien, rett og slett grunnet dårlig sikt. Men ingen situasjoner skal ha vært direkte farlige. I skrivende stund er det flere år siden disse anleggene ble nedlagt. Kommunikasjonsstasjonen ble utfaset allerede i 1988, og avløst av mer konvensjonelle linksystemer. Radarstasjonen ble slått av i 1993, etter at en ny radar ble etablert i Lofoten. Linkstasjonen ble fysisk fjernet i 1999. Lenge kunne man likevel bivåne radarstasjonen i sin helhet. Dette var inntil i 2017, da den ble revet, og fjellanlegget tettet igjen. Fortsatt har forsvaret mindre installasjoner på fjellet, men de er ubemannede.

Slik så anlegget ut på slutten av 60-tallet.

Foto: FORSVARET

Kilder: Jensen, I. (2006). Kontroll- og Varslingssystemets historie. Stenseth, A. (2003). Nettverk: en beretning om Forsvarets tele- og datatjeneste 1953-2001. Magne Mæle (egne erfaringer som ansatt på Klettkoven fra 1971-1985).