TRENTE PÅ Å SLIPPE ATOMVÅPEN

TRENTE PÅ Å SLIPPE ATOMVÅPEN

– Man ville ikke være over en atombombe når den eksploderte, forklarer den tidligere jagerflypiloten Olav Aamoth.

Av ROAR WIIK

Året er 1959. En F-86F Sabre flyger i lav høyde inn mot en holme like vest for Landegode. Utrustet med en liten øvingsbombe som skulle simulere en atombombe, flyger piloten i en hastighet som er bestemt på forhånd og finner seg et punkt. Han starter tidtakeren på klokken og teller ned. Tre, to, en, nå. Piloten vrenger jagerflyet oppover og slipper lasten, som blir kastet mot den lille holmen. Så gjennomfører piloten en rollover for å komme seg unna. Teknikken kalles for tossing som innebærer å kaste en atombombe gjennom å bruke momentet som skapes når man vrenger opp flymaskinen, og komme seg unna eksplosjonen som fulgte etter – en enkel manøver ifølge Aamoth.

En ung Olav Aamoth foran sin F-86 Sabre.

Foto: PRIVAT

POLITISK BETYDNING

Olav Aamoth startet på Bodø flystasjon i 1955 og hadde ulike stillinger - alt fra menig flyger til stasjonssjef og ikke minst generalinspektør for Luftforsvaret. Mer eller mindre 20 år av sin yrkesaktive karriere hadde han på flystasjonen i Bodø. Gjennom karrieren fløy han Thunderjet, både Lillesabren (F-86F Sabre) og Storesabren (F-86K Sabre), Starfighteren og ikke minst F-16. Selv om Einar Gerhardsen gikk tydelig ut i 1957 på Nato sitt toppmøte i Paris og sa at atomvåpen må ikke plasseres på norsk område, ble det bestemt politisk at de norske pilotene skulle være i stand til å slippe atomvåpen på Sovjet dersom situasjonen krevde det, etter krav fra Nato. Aamoth var med på å opprette skytefeltet på Kvanholmen vest for Landegode og jobbet med planlegging av øvelsen som foregikk sommeren 1959. Aamoth hadde da i oppgave å utdanne til instruktører som skulle stå for treningen av de øvrige F-86F-pilotene. Sommeren 1959 trente pilotene på tossing. Aamoth fløy ikke selv med våpen, men fløy profilen. I følge han var øvelsen et artig avbrekk fra den vanlige hverdagen som jagerflypilot. – Det var en liten variasjon fra det vanlige. Faglig sett så var det et litt artig tidsfordriv. Det var kun på politisk nivå at det hadde betydning, forteller 87-åringen som på den tiden jobbet i operasjonsgruppen og for det meste drev med planlegging.

IKKE SPESIELT

Det å simulere angrep med atomvåpen var en del av den vanlige våpentreningen. Det var bare måten å levere lasten på som var annerledes, forklarer Aamoth. Ifølge han var det mer krevende å trene med vanlige bomber og raketter. – Vi leverte mange typer våpen. For oss var bare dette et annet type våpen og det var ikke så spesielt. Atomvåpen var jo overalt og det ble sett på som et kraftig sprengstoff. Strålingsfare og betydningen av dette var ikke noe som engasjerte oss så mye da. Små atomvåpen var ikke den store nyheten den gang, forklarer han. – Når man i dag snakker om atomvåpen ser man for seg et skrekkscenario, men da så vi på det som et kraftigere våpen som kunne holde Soviet unna, fastslår Aamoth. Han forteller at det handlet om å ha en teoretisk mulighet til å kunne bruke atomvåpen. – Vi skulle demonstrere at vi kunne bruke bombene dersom vi fikk dem. For politikerne holdt det nok. Etter hvert sluttet man med denne treningen. – Det spesielle var at regjeringen godtok kravet fra Nato om å ha en flyavdeling som kunne gjøre dette. Våpnene var lagret ved USA sine baser i Europa og i USA. Det hele var en politisk affære. Etter ett års tid fant de vel ut at dette skapte bråk og treningen ble avsluttet.