Inn i naturen
Usynlig og prangende, stridende og elskende – alt liv på jorden sydet rundt meg. Som liten skrev jeg meg inn i tilværelsen med navn og adresse med presisering «jorden», for å utvide veggene rundt mitt sentrum. Spørsmålene begynte å komme da jeg skjønte at alle andre også så på seg selv som verdens midtpunkt. På toppen av det hele var det ikke bare menneskene som gikk rundt som myldrende midtpunkt – de var overalt i naturen.
Og hva var naturen? Miljø og friluft eller medfødte evner, ble det sagt. Men samtidig virket det som om det handlet om en uendelig fødsel, for «natur» er i slekt med «nativitet». Naturen var rett og slett et uavbrutt liv med milliarder av forskjellige sentre, som gnistret av betydning. Alle beveget seg med sine egne rytmer og perspektiv, så de kunne aldri gripes samtidig.
På språklinjen på gymnaset tok jeg biologi som tilvalg og skjønte da at vi tilhørte naturen, siden Linné og Darwin klassifiserte oss som dyr. På universitetet studerte jeg litteratur og filosofi i den tro at det kunne gi meg svar på spørsmålene
7
jeg hadde om livet. Men litteraturen berørte for det meste enkeltmennesker, og i filosofien var det nå abstraksjoner som gjaldt. Jeg lengtet tilbake til de eldste greske filosofene som hadde stilt spørsmål om naturen. Demokrit skrev om atomer og stjerner, Thales visste alt om vannet, Anaximander antok ut fra fossiler at vi var i slekt med fisker, mens Heraklit mente at alt var som elver, i evig forandring.
Etter dem kom Aristoteles, som var engasjert i alle sider av livet, fra fysikk og meteorologi til språk og poesi. Interessene hans ble sammenfattet i to greske ord: bios for liv og logos for ord eller fornuft. Begge kunne skape forbindelser, som da de ble satt sammen til begrepet «biologi». Siden han ikke bare ville drive med teori, trakk han seg tilbake til øya Lesbos i et år for å utforske naturen. Mens eleven hans Theofrastos utredet plantenes forhold til miljøet, viet han seg til dyrene. Og han kartla anatomien og utviklingen deres så grundig at han ikke bare grunnla zoologien. Flere av konklusjonene hans skulle stå seg helt inn i vår tid.
Etter å ha begynt med «det dyret vi kjenner best», det vil si mennesket, fortsatte Aristoteles til andre arter, for vår storhet trengte ikke å gjøre andre dyr mindre. Det var sangfugler og duer, kråker og hakkespetter, maur og bier, blekkspruter og hvaler, rever og andre firbeinte dyr. Han beskrev sikadenes livssyklus og så på hvordan slanger paret seg ved å bukte seg rundt hverandre. Han dissekerte befruktede egg, der embryoer allerede hadde fått øyne, blodårer og et bankende hjerte. Han grunnet over genetisk arv og trodde det hadde med noe han kalte eidos å gjøre, et gresk ord for form. For ham
8
lignet det på bokstavrekkefølgen i et ord, og han kom da nær forklaringen på arvens DNA.
Hva var det som drev alt liv? Aristoteles trodde at hver levende skapning hadde en slags sjel som oppmuntret materien og styrte næringsstoffene gjennom kroppen. For ham hadde naturen en unik evne til å forme stadig mer komplekse organismer, samtidig som alle måtte tilpasse seg sitt miljø. Det lignet på en husholdning der man kunne krangle, men likevel samarbeide. Akkurat som solen og månen og stjernene hadde sin posisjon, hadde hver del av huset sin plass, som ikke måtte overskrides. Alt ga en sammenheng, der proporsjonene var gitt, omtrent som veggene i et hus. Det greske ordet for hus, oikos, ble senere til ordet økologi.
Naturen var ikke fremmed for meg, selv om jeg var byjente. Vi hadde aldri egen sommerhytte, men i sommerferien leide mamma forskjellige landsteder, og senere fortsatte en lignende tradisjon da søsteren min giftet seg i utlandet. Hun kurerte hjemlengselen ved å leie svenske hytter som jeg delte med henne og barna, før ferien til mannen hennes begynte. I noen og tretti år var jeg for min del særboer med menn som bodde på landet. I tur og orden delte de interessene mine. En av dem, som var forfatter, visste hvordan ord kan utvide verden, og en annen, som var biolog, kjente forbindelsene i naturen. Han hadde dyrenes tillit akkurat som Dr. Dolittle og kunne til og med klappe en tiur som trivdes på
9
terrassen hans. Selv møtte jeg for det meste dyrene i biologens rike bibliotek.
Jeg hadde altså ofte vært gjest i naturen. Mer enn det ble det ikke før mamma døde, for da ble leiligheten hennes byttet ut med et sommerhus. Det var en arv som tilførte noe nytt, akkurat som livet selv. For søsteren min betydde hytta ferie med barn og barnebarn, og for meg kunne den også bli et sted der jeg trakk meg tilbake for å jobbe med manus. Jeg ville jo skrive om naturen og livet. Kunne det gå an i denne hytta?
Den store naturtomten hadde en levende atmosfære. På sørsiden klatret en mosedekt liten fjellknaus blant furuer og eiketrær, og i vest kunne man skimte hemmelighetsfulle stier i blåbærlyngen. På nordsiden grenset tomten steilt mot en allmenning med en glitrende vik som bakgrunn. Det var ingen gjerder langs grensene, så alt var både privat og åpent på samme tid.
Om tomten føltes stor, var hytta naturligvis desto mindre. Den besto av ett eneste rom, som på sommerhytters vis ble satt opp på måfå og bygget ut over samme lest. En glassveranda var erstattet av vegger for å få plass til to køyesenger, og i et lite tilbygg kom det senere et kjøkken og et bad. Deretter hindret topografien flere utvidelser.
I stedet var det små boder i hvert hjørne. Den tidligere doen var blitt redskapsbod, og i et annet hjørne var det en snekkerbod og en åpen oppbevaringsplass. I det tredje hjørnet hadde et skjul blitt til lekerom, mens det i det fjerde hjørnet hadde vært en soveplass som jeg i det stille valgte til skrivestue.
Man måtte regne med at bygningen hadde mangler, for det
10
lå en ansvarsbegrensning i kjøpet. Snekkeren som kom, mumlet til og med noe om at det hadde vært bedre å bygge nytt. Da ble jeg opprørt. Så han ikke idyllen? Eller hva var det han så?
Det måtte åpenbart en del reparasjoner til. Jeg gledet meg oppriktig til å forholde meg til håndverkerne, for også bøkene mine føles som husbygging. Siden tegningene alltid er nye, kan jeg prøve meg fram, og det er vanskelig å finne riktige forhold mellom forskjellige materialer. Jeg omgås altså daglig med håndverksproblemer ved skrivebordet.
Et par prosjekter måtte gjennomføres før jeg kunne vie meg til livet og naturen. Det ene handlet om hvordan elver strekker seg over områder med både natur og kultur, mens det andre prosjektet gjaldt renessansehumanismens kombinasjon av humaniora og naturvitenskap. Helten min ble Erasmus fra Rotterdam, som gjenopplivet essaysjangeren, men jeg var også fascinert av 1500-tallets store vitenskapsmann Conrad Gesner. Akkurat som Aristoteles behersket Gesner over et halvt dusin emner, fra zoologi til språkvitenskap. Han skrev om tusenvis av planter og tusenvis av forfattere, og forholdet mellom dyreartene inspirerte ham til å undersøke slektskapet mellom hundrevis av språk.
Jeg har alltid hatt sympati for leksikonets idé. Der får smått og stort samme vekt, for det finnes ingen hovedpersoner, og verden kan vises fra forskjellige sider. For meg stemte Gesners perspektiv overens med livets spennvidde. Han kunne bare få ett kapittel i renessanseboken min, men jeg liker måten han forener dyr og språk og planter og litteratur på.
11
Min lille skrivestue ville naturligvis aldri kunne romme bredden i de sytti bøkene hans, og her var det heller ikke så mange arter. Og ville jeg i det hele tatt oppfatte kommunikasjonen mellom dem? Det jeg visste om livet på jorden, hadde jo blitt formidlet av et menneskelig alfabet. De skapningene som fløy og kravlet, klatret og svømte rundt meg, burde formidles med naturens egne språk. Skapningene kunne bokstavelig talt være jordnære eller bevingede og lette – hvis de ikke beveget seg forsiktig fremover som røtter. Så hvordan skulle jeg finne dyrenes føralfabetiske språk? Forskjeller pleier å skape vegger mellom ulike verdener.
Men som så ofte ellers, skulle livet gi sin egen løsning på problemene.
13
Det blå taket
14
Man kan si at jeg lærte huset å kjenne ovenfra. Taket var det første håndverkerne så, for der måtte det skiftes takpapp og isoleres. Da et varmekamera ble rettet oppover inne i hytta, ble bildene lavendelblå som en natt i februar. Det betydde at en voldsom kulde trengte seg inn. På enkelte steder var det også gule små skyformasjoner i det blå, og siden gult betyr varme, var det antagelig rester av isolasjon. Bildene fikk meg til å tenke. Rundt huset lå det isolasjonsbiter som små skyer som hadde falt ned. Hvordan hadde de havnet der? De kunne vel ikke ha blåst ut?
Håndverkerne skulle komme tilbake i slutten av mars, og for å ta imot dem der ute, overnattet jeg i hytta. Det var første gang, og den var fortsatt vintersval da jeg kom. Så mens panelovnene ble varme, tok jeg en tur i omgivelsene. Lyset ga relieff og skygge til det minste sandkorn på barmarken, der alt lå klart til å kles med liv. En kjøttmeis kvitret over noen hestehov, og det var nok mye annet som også holdt på å formes i knopper og kongler fulle av frø. Det føltes som om tusen oppdagelser ventet på meg.
15
Da jeg kom tilbake i hytta, satte jeg opp varmen ytterligere ved å slå på komfyren. Mens spagettivannet sydet, rotet jeg litt rundt i noen pappesker fra mammas leilighet. Det var fortsatt ganske mye som måtte ordnes, men i løpet av kvelden ville jeg bare ta det med ro og lese. Stillheten føltes fredelig og passet den boken jeg hadde tatt med. Den handlet om verdensrommet.
Det var jo der ute livets bestanddeler en gang hadde blitt født ut av et kosmos ikke større enn en knyttneve. I et kolossalt sekund la den seg hardt rundt kommende galakser og en grenseløs fremtid. Senere brøt det uendelige crescendoet ut. Fra en begynnelse som lot seg gripe, oppsto en fulltegnet stjernevidde som i noen milliarder år produserte karbon og oksygen, sølv og gull og alle andre ingredienser livet trengte. Til og med protonene og elektronene i min egen kropp hadde en gang vært materie eller stråling i verdensrommet. Jeg kunne altså i bunn og grunn sies å være et restprodukt av døde stjerner, eller kanskje snarere en samling stjerneråvarer. Slikt fantes det mye av, for det kommer fortsatt millioner av tonn kosmisk materie til jorden.
Jeg lukket øynene og tenkte. Fra bokens perspektiv inngikk jorden i et grenseløst kretsløp av elementærpartikler som kunne kombineres til fjell, vann, planter eller dyr. Og mens de flyktige formene våre flimret forbi, tok solsystemet nok en tur rundt sentrum av Melkeveien. Den runden tok to hundre millioner år og kalles et kosmisk år.
Der ute beveget stjerner og planeter seg som delene i et enormt urverk. Som alle tidsmålere ble også dette urverket
16
stilt innimellom, så månen fjernet seg sakte fra oss. Akkurat nå endrer det ikke mye, det er bare snakk om fire centimeter i året.
Etter hvert som proporsjonene ble målt opp, utvidet verdensrommet veggene i sommerhuset. For bokens astronom bidro selv det minste til det store perspektivet. Hvis for eksempel et kronestykke ble holdt noen meter foran øynene, fikk hundretusener av galakser plass bak det, og hver galakse besto av milliarder av stjerner. I vår egen Melkeveien var stjernene strødd utover et så enormt rom at lyset fra noen av dem hadde vært på vei i millioner av år. Imens hadde stjernene selv rukket
å dø, mens lyset fra dem fortsatt levde, omtrent som gamle plateinnspillinger bærer musikken til avdøde musikere.
Hvor var lyset på vei? I verdensrommet fantes det ikke noe sentrum. Det så omtrent likt ut fra alle kanter. Jeg tenkte vemodig på den romsonden som ble sendt ut med et bilde av to mennesker. Var det ikke litt overmodig å se det bildet som den viktigste informasjonen om jorden? Og hvis det nå i det hele tatt fantes språk i verdensrommet, var de sikkert helt annerledes enn menneskenes språk. Det var en verden man snarere har nærmet seg med matematikk enn med ord.
En bedre presentasjon kunne ha vært NASAs innspilling av jordens elektromagnetiske vibrasjon. Den er også gjort om til lyd, og da jeg hørte den brusende symfonien uten begynnelse og slutt, ble jeg grepet. Var det sånn man så for seg atmosfærens musikk? I sine spekulasjoner trodde Kepler at Saturn og Jupiter sang bass, mens jorden og Venus hadde altstemme, Mars var tenor og Merkur hadde diskantstem-
17
men. Hvordan de hørtes ut i virkeligheten, visste jeg ikke, men i NASAs versjon ga jordens sang meg en følelse av at planetens livsvariasjoner både var vakre og skjøre.
Var noen av stjernene synlige der ute? Jeg la fra meg boken og stilte meg utenfor ytterdøren med jakken rundt skuldrene. Nitti prosent av befolkningen i Vest-Europa kan ikke se en ordentlig stjernehimmel lenger, ifølge boken, for himmelen har blitt mørkere av det kunstige lyset vårt. Verdensrommet er riktignok dominert av mørke, men hvis det nå var sånn at vi besto av stjernestoff, kunne det vært artig å se stjernene. Det var bare Polarstjernen som kunne skimtes svakt blinkende gjennom atmosfæren.
I øyekroken skimtet jeg imidlertid noe, nærmere meg. Var det en skygge som for raskt forbi? Var det flaggermus her? Min innstilling til dem var delt. De er de eneste pattedyrene som behersker luften, og de flyr på en virtuos måte. Til forskjell fra fugler har de ikke fjær, men vinger med naken hud som er spent mellom tommel og fire fingre på hendene. Huden har så blitt trukket helt til bakbeinet for å gi et stort vingespenn. Og det er ikke bare utrolig. De bevingede hendene manøvrerer fortere i luften enn det fingrene mine klarer å bevege seg over tastaturet på datamaskinen.
De kommuniserer med lynrask ultralyd, som sonderer mørket der nattsvermerne gjemmer seg. Den mer private kontakten er derimot både kroppsnær og intens. Man har for
18
eksempel observert en flaggermus-hunn som assisterer en fødende slektning ved å vise hvordan kroppen burde snus, så ungen kunne komme lettere ut – for så å kunne ta imot den selv. Det lignet på en menneskelig fødsel. Så hvorfor føles lodne, varme flaggermus da som fremmede? Er det fordi de assosieres med natten, da vi trekker oss unna og sansene våre sover?
Etter en stund gikk jeg inn og la meg i den ene køyesengen. Selv om det var trangt, fikk jeg en lun følelse, nesten som om det var en annen som lå i overkøyen. Varme kropper pleier å beskytte mot verdensrommets tomme utstrekning og taushet.
Men plutselig hørte jeg en lyd på kloss hold. Var det noen som beveget seg på taket over meg? Jeg trodde ikke det kunne være en flaggermus, så hva var det? Siden det var for mørkt til at jeg kunne se noe der ute, prøvde jeg å sove, men jeg lengtet etter morgenlyset.
Og da lyset brøt inn, var det ikke bare jeg som våknet. Nå hørte jeg lyden fra taket igjen, som lette steg. Kunne det være en fugl? Da jeg listet meg ut og så etter, var taket tomt. Jeg oppdaget derimot noe på baksiden av huset. Det var et stort hull mellom tak og vegg. Det så ut som en inngang.
Etterpå sysselsatte denne inngangen fantasien min mens jeg prøvde å rydde i pappeskene på kjøkkenet. Ved lunsjtider tok jeg en tur rundt hytta, og da så jeg endelig den ukjente skapningen i taket. Den lå utstrakt mot veggen og døste i noe som lignet en siesta. Tennene viste at det var en gnager, og ved et raskt blikk kunne den tas for å være en rotte. Men den lodne halen vitnet om noe annet.
19
Brått falt bitene på plass. Det var dette ekornet som hadde revet opp takisolasjonen for å få mer plass, og det hadde det sannelig fått. Ifølge varmekameraet måtte det være en romslig ekornleilighet der oppe.
Jeg ble helt satt ut. Her lå det en hensynsløs inntrenger. På den annen side har jeg alltid likt ekorn og kunne litt om dem, og nå så jeg både følehårene på håndleddene og de små tomlene som gjør at forpotene ligner på hender. Jeg studerte den lodne halen, som både kan være ror når ekornet hopper mellom trærne, og et teppe for natten. Den hadde en mykhet som berørte selv uten berøring.
Etter kjønnsorganet under halen å dømme var det en hunn, og enslige ekornhunner kan ha et hardt liv. Etter vårens paringsjakt mellom trærne jager de hannen bort fra reviret for å ta seg av ungene på egen hånd. Jeg skjønte hvor hektisk dette kan være den gangen en biologvenn av meg fant en ekornunge som hadde falt ut av bolet. Jeg leste meg raskt opp på hva ekornmødre må gjøre, og det er ganske mye. Ungene må ha mat hver tredje time, og etterpå burde de små magene slikkes eller masseres for å få i gang fordøyelsen. Så må alle i tur og orden være utenfor bolet en stund for at det ikke skal omdannes til et toalett. Det høres ut som en fulltidsjobb, så lettelsen var stor da ekornmoren fant ungen sin. Kanskje den hadde falt ut av bolet mens hun prøvde å skaffe seg en matbit selv, innimellom all omsorgen. Hun ville neppe få det lettere når ungene begynte å løpe rundt som lette bytter for hauker og katter, men ekornhunner har så sterk ansvarsfølelse at de til og med tar til seg foreldreløse unger, hvis de er i slekt.
20
Jeg begynte å bli bløthjertet. Ekorn har blitt jaktet på gjennom nesten hele historien. De har blitt ofret ved germanske vårfester og midtvinterblot, og pelsen har gitt fattigfolk inntekter. På 1500-tallet kunne 30 000 ekornskinn eksporteres fra Stockholm i løpet av et eneste år, og dette var bare et av mange steder skinn hopet seg opp. I senere tid fikk de røde ekornene i Europa også konkurranse fra de grå slektningene som hadde kommet hit fra USA i løpet av 1900-tallet. De grå bærer på et virus som bare de er immune mot, og de kan danne tøffe små gjenger som til og med har bitt hunder og barn.
Den røde krabaten i taket fortjente nok beskyttelse. Jeg listet meg forsiktig bort, og tuslet etter hvert inn og satte meg stille og leste.
Jeg hadde litt problemer med å konsentrere meg om boken, for tankene kretset rundt naboen i taket. Hvordan var det å bo sammen med ekorn? Mennesker har faktisk gjort det før. Både i antikken og renessansen holdt damer dem gjerne som dekorative selskapsdyr. De deltok neppe i noen aristokratisk omgangskrets, men på 1700-tallet skrøt en engelsk gentleman av hvor musikalske de tamme ekornene hans var. Sang likte de ikke, men til kammermusikk kunne de trampe takten energisk i buret sitt. Et ekorn hadde holdt en allegrorytme i ti minutter for så å gå over til en annen takt etter en pause. Ellers var nok livet innendørs mindre stimulerende med tanke på ekornhjulene som var plassert i burene.
21
Til slutt gikk dagen over til kveld igjen. Da klarte jeg virkelig ikke å la være å tenke på ekornet, for det beveget seg hele tiden oppe i taket. Først tenkte jeg på at det bare var noen planker mellom oss. Bevegelsene ga meg en følelse av nærhet, og jeg forsto hvordan flaggermus kan oppleve ting uten å se.
Men etter hvert opptok lydene hennes stadig mer oppmerksomhet. Akkurat idet jeg sovnet, satte hun i gang igjen. Hun hadde åpenbart vanskelig for å sovne, og det hadde jeg også nå. Det var som å ha et sutrete barn i rommet. Hver eneste bevegelse var en klage på at noe lå feil eller at det kanskje var for varmt. «Sov nå!» freste jeg mens hun romsterte der oppe. Ekorn er ikke kjent for å være spesielt flinke til å innrede bolet, men hun ordnet kanskje med den lille isolasjonen som var igjen. Hadde hun laget seng av den, var det sikkert for varmt. Ekornhunner pleier å fôre med gress og mose, så mineralull kunne nok irritere luftveiene. Var det ikke simpelthen helsefarlig?
Ekornet klødde seg så det kunne høres. Hun var trolig også plaget av lopper. Ekornhunner har som regel ganske mye utøy. Jeg hadde kjedelige erfaringer med sånt, for en gang hadde det kommet fuglelopper inn i leiligheten min via ventilen over sengen. De kom fra duer på loftet, og noe lignende kunne antagelig skje med ekornlopper.
Nå ruslet hun rundt igjen. Ekorn markerer revir ved å trippe rundt i sin egen urin og stemple revirgrensen med våte poter. Og hørtes det ikke ut som om hun gnagde på noe? Som andre gnagere trenger ekorn å slipe de voksende fortennene sine hver dag.
22
