Brage Herlofsen

Brage Herlofsen

Essayistiske staur

Hvor befinner sannheten seg, i virkeligheten eller utenfor den? For noen skribenter er essayets form den ypperste søken etter sannheten, mens for andre er den det motsatte. Dobbeltheten er i det hele tatt symptomatisk for essayet, og den tjener som det første punktet for usikkerhet. Vi har det informale og formale essayet, det urene og rene, det sanne og det som kun er nyttig, ekte essays og pseudoessays. For det andre er essayet imperialistisk. Dets skrivemåte gjennomsyrer den øvrige sakprosaen, og den essayistiske impulsen er understreket i resepsjonen av mange av det tidlige 1900-tallets tyskspråklige romanforfattere som Broch, Mann, Musil eller Hesse. Et tredje problem som melder seg, er at essayets form er i uavbrutt endring, og tidslinjens kronologi og innhold er i tillegg forankret i ulike språksfærer og tekstkulturer.

Kunnskap om ulike sjangere er en essensiell brikke i kommunikasjonspuslespillet, og derfor er en av sjangerteoriens viktigste sider dens didaktiske bruk. Wikipedias definisjon av essayet er: «Et essay er en tekst som stiller spørsmål ved kjente forestillinger eller aktuelle saker.» På Store norske leksikon finner vi: «Essay er en kortere avhandling på prosa hvor det subjektive preget og den stilistiske utformingen er mer vesentlig enn den saklige, vitenskapelige behandling av emnet.» Og i Litteraturvitenskapelig leksikon (2007) møtes vi med: «En drøftende sakprosatekst om et hvilket som helst emne». De samme aktørene melder også at essayistikken er «den viktigste kunstneriske prosasjanger utenom fiksjonsprosaen», at essayet ofte tillegges «kunstnerisk verdi», eller at det som regel er «underholdende og utfordrende i stilen». Felles for disse definisjonene er at de finnes i velbrukte oppslagsverk, og at de dermed reflekterer en akseptert forståelse som også får spredning via mediets allmenne autoritet. Disse basisdefinisjonene har muligens størst innflytelse på skoleelever, de som skal ivareta og fornye tekstkulturens normer. Det er positivt at sjangerbeskrivelsen tilpasses nivå, men gjennom essensialisering må sjangerens historiske kompleksitet vike for generelle kjennetegn som i realiteten ikke er eksklusive for essayet.

I seg selv åpner det subjektive og kunstneriske som grunnsteiner i essayets væremåte for en inklusiv og vid sjanger. Det subjektive, det refleksive og skrivekunsten er også tendenser i den nye bølgen av dokumentarlitteratur på 2000-tallet. Store deler av den moderne sakprosaen kan for så vidt derfor oppfattes som essayistisk. Ugyldiggjør ikke dette på et vis den gjeldende teorien? Hvis essayets særmerker ikke lenger er særmerker bare for essayet, hvordan kan man da opprettholde grenser for sjangeren? Er det snakk om en essayistisk skrivemåte, en metode, eller en erkjennelsesform? Essayisten sirkler seg rundt saken som katten rundt grøten. Her finnes det ingen systematisk tilnærmelse, ingen

24 raskeste vei fra A til B som i luftveien. Hvis man først oppløser overbevisningen om en essayistisk form, må man etablere et annet tekstuelt element som det essayistiske kan gi seg til kjenne i. I The Essayistic Spirit (1995) skriver Claire de Obaldia om essayet som modus eller ånd. Å redusere essayets særegenhet til en indre logikk, er en konsekvens av dets diffuse natur. Man finner igjen alle de aristoteliske protosjangerne i essayet, det poetiske gjennom monologen, en selvpåkallende apostrof, det dramatiske gjennom dets dialog som bærer med seg en dialektisk metode, og til slutt det episke gjennom korte narrativer som tjener som retoriske eksempler. Selv om alle disse sjangerblandingene ikke alltid forekommer, hviler potensialet der. Essayet er kanskje ikke imperialistisk som først antatt, men parasittisk.

Igjen melder spørsmålet seg – hvordan skal vi opprettholde grenser for sjangeren? Morten Strøksnes skriver om dette i essayet «Innsnevring av kampsonen», som ble publisert i Vinduet 3/2015. Teksten kritiserer det essayistiske feltet og dets sjangerkonvensjoner, og den har sitt utspring i et arrangement i serien Litteratur på Blå fra februar 2015. Der møttes forfatterne og kritikerne Sigurd Tenningen og Mazdak Shafieian til samtale med Silje Bekeng om sine ferske essaysamlinger Vegetasjonens triumf er total og Det urgamle maleriet. Under spørsmålsrunden tok en provosert Strøksnes ordet, og det hele endte i en opphetet debatt vedrørende essayistenes metode. Angående grensene for sjangeren skriver Strøksnes: «Mye av det som kalles essays, burde vært kalt noe annet. Og mye som kalles noe annet, kunne eller burde egentlig vært kalt essays». For ham er sjangerbenevnelsen enten for inkluderende eller for rigid, alt ettersom.

Georg Johannesen er et navn uløselig tilknyttet det norske essayet, og som forfatter og fagperson var han i mange år ansett som den fremste prinsippleverandøren for sjangeren. Essayet «Holberg og essayet» (1977) er blitt stående igjen som en kjernetekst, og det samme gjelder Essayet i Norge (1982), som er Johannesens studenters forsøk på å etablere et essayteoretisk rammeverk. Johannesens forståelse av essaybegrepet, som var i stadig utvikling og endring, men som går igjen som et ekko i oppslagsverk og samtaler i form av sitater som: «Essayet er den sakprosaformen som tør å innrømme at den er kunstig», blir ikke anvendt som en reell norm, og denne diskrepansen er interessant med henblikk på hvilke sjangerforventninger som etableres hos leseren. Espen Stuelands tekst, «Essayets leserkontrakt» (2012) handler til dels om dette, om hvilke sjangerforventninger essaybegrepet skaper. Stueland er inne på at det historisk har vært et trekk ved essayet at forfatteren kan gjøre som hun vil, uten at det stilles noen ytre krav. Dette er problematisk, påstår Stueland, som resonnerer seg fram til at leserkontrakten må reforhandles. «Man vet aldri hva man vil få av essayet», hevder han og referer til nettopp Claire de Obaldia. Selv om Stueland opplever dette trekket ved essayet som en svakhet, er det kanskje også dette som gjør det til en engasjerende sjanger, både som leser og forfatter. Det er noe å mestre.

Leseren er kanskje ikke fullstendig blottet for forventninger i møtet med essaysjangeren. Mange er av den oppfatning at «essay» er en hedersbetegnelse, og forventer derfor mye av teksten når forfatter eller forlag har vært frimodige nok til å bruke den. En konsekvens av es-

saydefinisjonene som vektlegger positive krav knyttet til egenskaper som oppleves som litterært verdifulle, eller påstander som Adornos «essayet er den kritiske form par excellence», er at forventningshorisonten kun brytes ned til en forventning om en god tekst. Det er ikke så merkelig at man ender opp med en sprikende sjangerforståelse i tekstkulturen. Johannesen og hans forbundsfeller opererer riktignok også med en idé om pseudoessays, som stammer fra Bruno Berger – en av de tyske essayteoretikerne Johannesen og forfatterne av Essayet i Norge refererer til. Det pseudoessayisten mangler er enten kunnskap eller skrivekunst, avhengig av om hun skriver henholdsvis formale eller informale essays.

Sentralt i Strøksnes’ kritikk av det essayistiske feltet er påstanden om at essaysjangeren også er blitt sterkt knyttet til en forventning om innhold. I den siste delen av Arne Melbergs Essayet (2013) skriver han fire essays som eksemplifiserer en firedelt typologi for essayet: selvfremstillingen, reiseessayet, det moralske essay og det kritiske essay. Denne inndelingen tas òg opp i samtalen på Blå som er grunnlaget for Strøksnes’ essay. Strøksnes stiller seg kritisk til Melbergs inndeling og spør: «Hva faller utenfor Melbergs fire hovedtyper? Satt på spissen: alt som finnes utenfor en klok og dannet manns bibliotek …» Strøksnes mener altså at inndelingen er for eksklusiv, men det kan også tenkes at han tar den for bokstavelig. Brorparten av Strøksnes’ irritasjon stammer fra hans oppfatning av at norske essayister viser for lite samfunnsinteresse. «Man hevder å være opptatt av samtiden, men det er svært ofte noen andres samtid man er opptatt av». Melberg formulerer det slik: … den essayistiske tradisjonen er ikke bare belastet av melankoli over det tapte forgangne og dødsbevissthet om det som skal komme, men like mye av motstand mot døden og en forkjærlighet for Her og Nå. Om minnet er essayistens redskap, så er Her og Nå hans domene. Og dem imellom råder det sjelden harmoni.

Under samtalen på Blå, etter at Strøksnes har kritisert Tenningen og Shafieian, svarer Shafieian på kritikken ved å påkalle den samme historiske metoden som Melberg. Shafieians prosjekt er å «snakke om koordinatene for historiens gjentagelsestvang». På samme måte som Johannesen argumenterer for å lese Holberg i «Holberg og essayet», argumenterer Shafieian for å lese Elsa Gress og Montaigne. Selv om dette er et tilfredsstillende forsvar av den historiske metoden, synes jeg fortsatt Strøksnes’ kritikk er treffende der han påpeker forholdet mellom form og innhold. Litteraturen er ikke den eneste porten til fortiden, og når man undersøker fortiden for å forstå nåtiden, holder det heller ikke bare med nærlesning. Man må undersøke situasjons- og kulturkontekster for å danne et helhetlig bilde av de historiske sammenhengene. Det kan òg stilles spørsmål ved om man alltid behøver å se tilbake til fortiden, som virker å være mange nåtidige essayisters foretrukne metode. Det kan for eksempel etterspørres en høyere grad av tverrfaglighet.

Etter stortingsmeldingen Humaniora i Norge (2017) har mange påpekt de humanistiske fagenes særegne styrke i formidlingen, og dette gjelder også essayet. Humanioras modus, liksom essayets, er fortolkning, og ikke forklaring. Det er ikke unektelig at essayet kan ses på som det humanistiske feltets tour de

Bah! Eg var gjennom leirane…, 2017, Stian Tranung

force, selv om det så klart også finnes ikke-humanistiske essays. Men det sanne essayets modus er humanistisk, og dét bevares uansett det spesifikke essayets fagfelt. For Georg Johannesen var essayet grunnleggende retorisk, og i kraft av retorikken var essayet en særskilt mektig sjanger. For ham var nemlig retorikken en ramme som favnet om hele den menneskelige erfaring, og siden retorikken hadde falt utenom skolens område, kunne Johannesen dyrke sin eksil-etos på dens land. Johannesen lar eksilets etos gjøre opp sitt bilde på idealessayisten. Med Adorno som forbilde kreves det av essayisten å være i fullstendig opposisjon til systemet – kritikken skal ta for seg totaliteten, den rasjonaliserte sosiale helheten, dominert av markedskreftene. Selv om denne posisjonen er uanvendelig i jakten på en pragmatisk definisjon på essayet, eksemplifiserer den troen på essayets forbedrende kraft.

Gjennom formidlingen gis essayistikken et samfunnsoppdrag. Siden 80-tallet har essayistikken hatt en særskilt status i norskstatlig litteraturformidling. Innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa ble etablert i 2005, men da hadde det alt eksistert en svært liten innkjøpsordning for essayistikk i 18 år. I 1987 ble det altså bestemt at innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur også skulle inkludere et antall essaysamlinger årlig. Hege Langballe Andersens hovedfagsoppgave, Hvordan får essaybegrepet mening (2002), er en litteratursosiologisk undersøkelse av essaybegrepet. Oppgaven understreker Georg Johannesens definisjonsmakt over essayet i Norge, men gransker også institusjonenes forhold til essaybegrepet. I oppgaven antyder hun at utredningen til Kjølv Egeland og Kristian Ottosen, som førte til utvidelsen av innkjøpsordningen, var en konsekvens av den økte oppmerksomheten rundt sakprosa som kom på 70-tallet. Utvidelsen skulle egentlig innbefatte flere former for sakprosa, men av økonomiske årsaker ble det etablert en ordning der midlene til innkjøp av essayistikk var brødsmulene etter de skjønnlitterære innkjøpene. Ifølge Langballe Andersen var det i gjennomsnitt påmeldt 26 essaybøker i året mellom 1995 og 2001, mens det i gjennomsnitt ble kjøpt inn syv, altså om lag hver fjerde bok. I 2005 ble innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa etablert, og ordningen ble bevilget syv millioner kroner til innkjøp. Beløpet bleknet sammenliknet med den skjønnlitterære ordningens bevilgede 33,5 millioner. Forholdet er i dag om lag 1:2. Ordningen innbefatter altså også essayistikk, og formålet beskrives som «å stimulere til skriving, utgivelse, spredning og lesing av ny norsk sakprosa.» Denne ordningen, og den foregående, som var spesifisert til essayistikk, har sørget for å stimulere den norske essayistikken gjennom bedrede økonomiske vilkår for forfatterne.

Man kan stille seg spørsmål om hvorfor de ansvarlige styremaktene valgte å kun innlemme essayistikken i innkjøpsordningen i 1987 selv om utredningens forslag også inkluderte andre former for sakprosa. Mange tenkte nok fortsatt på sakprosaen som grå og ikke-litterær, men det fantes et unntak – essayet. Essayet vakte begeistring. Essayet var sakprosaens litterære alibi, skjønnlitteraturens koloni. Essayets affordans var å både formidle kunnskap og inspirere interesse på en måte annen litteratur ikke kunne. Essayet er søken etter fiksjonens materiale, og informerer dermed virkeligheten om seg selv. Essayet er autentisitetens modus. Kombinert med myten om

28 essayisten som det kunstneriske geniet, rådde det ingen tvil om kvaliteten på essayistikkens innhold heller.

Myten om essayisten som det ensomme geniet stammer trolig fra Montaigne, men det er sannsynligvis like mye en mutasjon av en mer generell forfattermyte. Montaignes prosjekt var kunnskapen, den essensielle kunnskapen, ikke den overfladiske som ifølge ham selv stod sentralt i hans samtid. Han kalte tekstene sine Essais (1580), og i ettertiden har disse tekstenes form – ved hjelp av Bacon – fått nettopp det navnet. Betydningen er som kjent «forsøk». Man skjelner riktignok mellom Bacon- og Montaignetradisjonen. Førstnevnte har etterlatt seg et kjølvann bestående av mer prosaisk og vitenskapsorientert essayistikk, såkalt formal, mens Montaignes etterfølgere dyrket den selverkjennende og til tider kåserende, informale essayistikken.

Den informale essayistikken er nok den som har gjort seg mest gjeldende i Norge. Fascinasjonen for Montaigne er fortsatt stor. Det viser seg i det essayistiske feltets litteraturlister og fotnoter. Men Strøksnes anklager feltet for en inkultur: «Sjangeren preges ikke av den fordomsfrie åpenhet den påberoper seg, men lever ofte i en beskyttet boble av interne referanser, som på det verste kan virke som skjulte søknader til amanuensisstillinger ved en høyskole eller et universitet». Essayistene har det med å hylle sine helter, Montaigne, Barthes, Borges, Paz, Sontag, Christensen – og la oss ikke glemme Frankfurterskolen og dens mange sitatverdige medlemmer. Det virker som om det Strøksnes frykter, er at referanserammenes påkallede autoritet skal tåkelegge essayistikkens kvalitet. En slik kritisk holdning til en tekstkulturs vaner og normer er nok sunn. Hva annet etterlyser Strøksnes? Han skriver: «Man hevder å være opptatt av samtiden, men det er svært ofte noen andres samtid man er opptatt av». Norske essayister foretrekker å skrive om sine leseerfaringer - essays om for lite verdsatte forfatterskap og banebrytende lesninger av kanoniserte verker vies oppmerksomhet, mens samfunnsengasjementet sorteres lavere i papirbunken. Audun Lindholm skriver i «Men hva er en essayist?» i Vagants essaynummer fra 2007: «Hvis essayet er materialiseringen av den frie tanken som springer ut fra praktisk erfaring, vil handlingens verden her si lesernes og forfatternes mangslungne område: fokuset ligger på de litterære essayene». Det er jo ikke så rart at forfattere er opptatt av litteratur. Likevel kan den manglende samfunnsinteressen ifølge Strøksnes få langvarige konsekvenser for essayet som sjanger. Han hevder at unge essayister leser disse litteratur- og historieorienterte tekstene og innlemmer tematikken i sin oppfatning av hva essayet er, og hva det skal inneholde. Står essayistikken i fare for å homogeniseres via en selvforsterkende tendens, eller overdriver Strøksnes?

Det er tilsynelatende en konflikt mellom sakprosatekstkulturens normer, representert ved institusjoner som Kulturrådet, og normene i deler av det essayistiske feltet. Ettersom essayet tradisjonelt har vært den mest skjønnlitterære sakprosasjangeren, kan det tenkes at det essayistiske feltet hovedsakelig befolkes av nettopp skjønnlitterære forfattere. At disse forfatterne omstiller seg i henhold til det tekstkulturelle grensespranget, er ikke gitt. Det er heller ikke gitt at denne mangelen fører til dårlig essayistikk, men det tjener som en forklaring på kilden til normkonflikten. Innkjøpsordningen stil-

ler krav knyttet til helhet og kommunikasjon, og disse kravene er til for å kvalitetssikre sakprosaens egnethet for den lesende befolkningen. Hvis det essayistiske feltet faktisk har en in-kultur hvor målgruppen speiler seg selv, er det heller ikke så rart at essayistikken nedprioriteres av vurderingsutvalget. En annen forklaringsmodell er at essayistene helt bevisst opponerer mot normene institusjonene forvalter, for å bevare essayets radikale og opposisjonelle funksjon.

Essaydebatten anno 2015 stammer i bunn og grunn fra feilslutningen å tenke på essayet som en egen sjanger adskilt fra sakprosaen. Uten dette skillet ville det ikke vært noen grunn til å opprettholde adskilte leserkontrakter eller tekstkulturer. Som jeg tidligere har vært inne på, ville det kanskje vært fordelaktig å oppløse tanken om en særegen essayistisk form fordi denne tanken fordrer en særegen essayistisk praksis. Det står ingenting i veien for å beholde essayets dyder, men da integrert inn i andre sjangre. Essayets form kan bestå, men den essensialistiske sjangerholdningen mange essayister dyrker, bør forgå. Essayets modus er dets fundament, og deri ligger dets største styrke som en kilde til endring og erindring.

Litteratur

Andersen, H. L. (2002). Hvordan får essaybegrepet mening? : En etnografisk studie av essayforståelser hos ti aktører i det essayistiske feltet. Oslo: Universitetet i Oslo. Bech-Karlsen, J. (2016). Fra allvitende til flerstemmig. Norsk dokumentarlitteratur i et historisk og sammenliknende perspektiv. Oslo: Spartacus. de Obaldia, C. (1995). The Essayistic Spirit. Oxford: Clarendon Press.

Essay - Wikipedia. (2016, mai 13). Hentet fra Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/ Essay Grepstad, O. et al. (1982). Essayet i Norge. Fjorten riss av ein tradisjon. Oslo: Det Norske Samlaget. Johannesen, G. (2012). Holberg og essayet. I L. Holberg, Essays (ss. 111-136). Oslo: Bokklubben.

Kaasa, M. (2009). Innkjøpsordningene - en sterk kulturpolitikk ABM-skrift #58. Oslo: ABMutvikling. Kulturrådet. (2006). Årsmelding 2005. Oslo: Kulturrådet. Kulturrådet. (2017). Årsrapport 2016. Oslo: Kulturrådet. Lindholm, A. (2007). Men hva er en essayist? Vagant 3/2007.

Lothe, J., Refsum, C., & Solberg, U. (2007). Litteraturvitenskapelig leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. Melberg, A. (red.) (2013). Essayet. Oslo: Universitetsforlaget. Skei, H. H. (2013, mars 1). essay - Store norske leksikon. Hentet fra Store norske leksikon: https://snl.no/essay

Strøksnes, M. A. (2015). Innsnevring av kampsonen. Vinduet 3/2015.

Stueland, E. (2012). Essayets leserkontrakt. I A. Johansen, Kunnskapens språk (ss. 67-86). Oslo: Scandinavian Academic Press. Tønnesson, J. L. (2012). Hva er sakprosa. Oslo: Universitetsforlaget.