Ulla Svalheim

Ulla Svalheim

Kjære Emma V

Blossom, Milla Mikaelsen

Freiburg, 30. april 2017

Kjære Emma V

Jeg tenker stadig på hva meninga med dette tysklandsoppholdet kan være, og jeg tror ikke det overrasker deg. Utvekslingseksilet nærmer seg halvveis, men hva lærdommen kommer til å bli, livsinnsikten, har jeg prøvd å finne ut av allerede før jeg dro. Du kjenner til det. For tida tenker jeg i begreper som utside og innside, overflate og kjerne, lignende hovedpersonen i Milan Kunderas Tilværelsens uutholdelige letthet, en av mine favorittboktitler. Hva har jeg funnet ut om tilværelsen, er den utholdelig eller det motsatte, prega av letthet eller det motsatte: tyngde?

En svenske sa en gang i barndommen min om et slott på Bornholm at har du sett en så her grej, så har du sett dom alla. Måneden jeg tok det intensive språkkurset i München, deltok jeg på en utflukt i regi av Goethe-instituttet til Schloss Neuschwanstein, dette liksom-middelalderske slottet, denne påpynta fantasien, svanebefengt, gullbelagt, gjennomglorifisert, bygd av kong Ludwig II av Bayern mot slutten av attenhundretallet. Wagners toner suste. Jeg hjalp en medstudent med turistbildene, småprata, tenkte at jo, dette slottet må jeg da vel ha sett før. Og jeg tok rett: Neuschwanstein er modellen for Disneys eventyrslott.

Du husker sikkert at jeg før jeg dro var redd for å bli slukt hel og forsvinne i det tyske språket, for hva er tankene og integriteten min om ikke norskspråklig? Ingen fare, skulle det vise seg, for vi har stort sett holdt oss på høflig avstand fra hverandre. I tyskundervisninga, for eksempel, utveksla vi ferdigtygde forståelser av landa våre: Saudi-Arabia, Brasil, Sør-Korea, Kirgisistan, Finland, Norge, for det var det tysken vår holdt til. Alt var overflate, på utsida er vi alle like. Men, tenker jeg, alle har da også innvoller av ymse slag, nyrer, meter med tarmer, galle i balanse eller ikke. Så hvorfor når vi ikke lenger? Eller, sagt med Olaug Nilssens boktittel: Vi har så korte armar, ei bok som lenge lå på doen hjemme, jeg tror faren min leste den der.

Heldigvis anbefalte P. meg å besøke Alte Pinakothek, ei samling malerier fra middelalderen til midten av 1700-tallet. Det hjalp. Som P. sa: Når en blir slapp i blikket og verken kan se egne eller andres ansiktstrekk kan det være godt å studere ei avbilda nese, et tydeliggjort pannebein for å finne tilbake til individualiteten. Jeg surra rundt i de store salene, blant de enorme bildene, flere hundre malte øyne så meg. Adelige portretter, jaktscener, og en hel haug bibelske motiver, for eksempel

flere kvadratmeterstore skildringer av frelsa og fortapelsen, salige smil og skjærende grimaser. Enten-eller. Jesus fantes der også, portrettert som en slapp kroppsklump, sammensunket som en potetsekk, på vei til å bli tatt ned fra korset, og det slo meg hvor død han var, eller, hvor døde alle mennesker skal bli.

Er det ikke dette som er menneskeligheta? Er det ikke dette jeg vil nå inn til: ikke døden men ei drøfting av livsbetingelsene? Tysk aleinehet gjør meg visst eksistensielt opptatt. Nei, det var jeg nok fra før av, og det jeg vil snakke om er at mennesket er som råte, at det slites ut som møllspiste klær, for hva betyr det? Ei god stund nå har jeg som du veit vært opptatt av Job, og hva er vel egentlig Jobs bok om ikke ei stor klage, et djupt alvor, ei fortelling om livets uutholdelige tyngde. Jeg kjenner det igjen: sannhetshigenen og det å ikke komme av flekken.

For et par dager sida, rett før et heldagsseminar med obligatorisk oppmøteplikt, forsvant mobilen min. Jeg hadde kjøpt ei flaske vann i en kiosk og da jeg kom inn til seminarrommet var mobilen min borte, og med den også bankkortet mitt. Jeg løp ut igjen så klart, leita i gangene og på gatene, spurte dama i kiosken både en og to ganger om hun hadde sett den, brukte opp alle myntene mine på å kjefte på sentralborddama da jeg ikke kom gjennom til den norske banken min. Scheiße, jeg skjelte henne ut på tysk, så langt har jeg altså kommet med dette språket, og om jeg ennå ikke har trengt gjennom til den fellesmenneskelige tyskspråklige dritten, men fortsatt forteller fraser om Norge og tilsvarende, møtte jeg der, i krysset mellom Rempartstraße og Kaiser-Joseph-Straße, i det minste min egen desperasjon. Der og da var det ikke rom for ettertenksomhet, refleksjon og spørsmål om livslærdom og annen visdom, bare akutt fortvilelse. Og alle som hjalp meg den dagen kalte jeg der Engel meines Tages.

Så, til nå, hva har jeg funnet? En slags hverdag, joda, og et par kommende venner. Vi har ikke snakka om døden, men aleine som jeg er, har jeg kjent hvor godt det er med folk som er hjelpsomme, og er ikke også dette menneskelighet, ei slags kjerne? Så skulle det vise seg at jeg var veldig heldig. Da jeg etter endt seminar fikk tilgang på pc, oppdaga jeg at en fremmed hadde kontakta meg, og denne fremmede skreiv at han hadde funnet mobilen min på gata og levert den til en restaurant, og der kunne jeg hente den. På overfladisk vis blei jeg helt lykkelig.

Trø fort på gassen, 2017, Stian Tranung

Untitled (mannequin with cone and sphere), 1926, Man Ray