Hanna Malene Lindberg

Hanna Malene Lindberg

MULIGE HENDELSER FORTELLINGER UTVIKLINGER

I Minoru Yamasaki var en andregenerasjons japansk innvandrer i USA, født den første dagen i desember 1912. Yamasaki utdannet seg til å bli arkitekt, og jobbet i studietiden på kontoret Shreve, Lamb & Harmon, som bare år tidligere hadde ferdigstilt Empire State Building. Skyskraperen ble påbegynt 17. mars 1930 og sto ferdig 11. april 1931. På litt over ett år ble det som i 40 år skulle være verdens høyeste bygg reist, en menneskelig bragd som målte 381 meter.

I en av mine forfedre var del av dette arbeidet, jeg vet ikke helt hva han gjorde, han var arkitekt eller bygningsingeniør, utdannet fra NTH. han var bestefaren til faren min, men da jeg ikke husket hvordan det hele hang sammen var det likevel min mor jeg sendte melding til. det er hun som ser lengst bakover, som vet mest om de som har vært her før oss, som vet at deres overlevelse er grunnen til at jeg kan sitte her og taste ned disse ordene, som kjenner det i de hverdagslige gjøremålene, i våre livs narrativ. hun sa dette, at han var arkitekt eller bygningsingeniør, en Thormodsen, en av flere brødre, de hadde navn som Thormod, Erling, Thor, Thoralf, en av disse, en med et slikt navn, en Thormod, Erling, Tor eller Thoralf Thormodsen jobbet på Empire State Building i Amerika på 1930-tallet. et stolt arbeid, et arbeid som fortsatt var preget av optimisme, av framtidstro, det hadde ennå vært kun én verdenskrig, teknologien var mer fremskritt enn den var truende, morderisk, reisen over havet representerte muligheter mer enn, eller i hvert fall like stor grad som, flukt.

II Yamasaki ble oppmuntret i arbeidet sitt, han var dyktig. Han startet sitt eget arkitektkontor, Yamasaki & Associates, i 1949. Det første store oppdraget var i St. Louis, Missouri. Slum-områdene var voksende, skjemmende, noe måtte gjøres. Yamasaki & Associates ble pekt ut til å komme med løsningen. Det var modernismens æra, tiden for de store arkitektoniske utopier. Det var de vertikale byenes tid, bomaskinenes tid, en tid hvor bevegelsene gjort på et kjøkken, i en leilighet, ble kartlagt slik at antall steg du måtte ta for å komme deg gjennom hverdagen ble færrest mulig. Det var en tid da man trodde at de riktige bygde strukturene ville lage de riktige sosiale strukturene, de riktige menneskene. Resultatet i St. Louis var Pruitt-Igoe-husene, 33 bygninger som strakk seg over 11 etasjer, med heiser som stoppet i kun 4 av dem for å bekjempe inaktivitet. Etasjene med heisstopp var også utstyrt med søppelsjakter, fellesområder, vaskerom. Leilighetene i seg selv var små, til sammen var det 2 870 av dem. Komplekset ble ferdigstilt i 1955. Forfallet begynte raskt, heisene stoppet til stadighet, ventilasjonen var mangelfull, de store fel-

76 lesområdene, korridorene, tiltrakk seg tyver, uteområdene og parkeringsområdene var utilstrekkelige, lekeplasser kom på plass kun etter at beboerne forlangte det.

I 1957 var 91 prosent av leilighetene bebodd, i 1965 var tallet nede på rundt 66 prosent, i 1971 bodde det 600 mennesker i 17 bygg, de resterende 16 var sperret av. Enkelte deler av bomaskinen fungerte likevel fortsatt, der hvor familiekonstellasjoner i nærliggende leiligheter opprettholdt sine tilhørende fellesområder, opprettholdt verdige boforhold. Men det var aldri nok. De to første blokkene ble fjernet ved en kontrollert sprengning i 1971: Det skulle gis mer plass til de gjenværende byggene, prosjektet skulle rehabiliteres, man trodde fortsatt det hele kunne reddes. I 1976 ble de siste blokkene jevnet med jorden. Det hadde gått 21 år siden komplekset stod ferdig.

II jeg lærte om disse byggene da vi hadde om boligprosjektering. vi fikk se klippet hvor bygningene raser mot grunnen, den villede forsvinningen av konstruksjoner som så vidt ble eldre enn meg. det gjorde inntrykk, det sa noe om maktesløsheten vi har stilt overfor oss selv, overfor det foranderlige. det var en stein på vektskålen som betvilte arkitekturens kraft til å endre mennesket, det viste det umulige i planleggingen, det menneskelige i maskineriet, det solide som smeltet inn i lufta og ble svevestøv i lungene. jeg glemte det igjen, kom over det år senere. jeg hadde byttet studiefelt i håp om at muligheten til å innvirke på det menneskelige lå et annet sted, da kom Pruitt-Igoe-husene tilbake, i Snipp-Walmsley sin introduksjon til kapittelet om postmodernismen i Literary Theory and Criticism:

American architect Charles Jencks famously declared that postmodernism began on 15 July 1972, when the Pruitt-Igoe housing scheme in St. Louis, Missouri, was destroyed by a controlled and planned explosion. The housing scheme, designed by Minoru Yamasaki (who also designed the Twin Towers), was, for many, the, flagship of Modernist architecture. Its destruction, Jencks argued, signalled a clear rift between the modern and postmodern periods.

den setningen rystet meg igjen, den har ligget der siden. det er den setningen og særlig innholdet i parentesen i den, denne sammenkoblingen, som er opphavet til denne teksten.

III Underveis i Pritt-Igloe-husenes ødeleggelse så et annet kompleks Yamasaki hadde jobbet med dagens lys: The World Trade Center – mer spesifikt The Twin Towers, tvillingtårnene. Det første tvillingtårnet ble påbegynt 1. august 1968, ferdigstilt 23. desember 1970, det andre påbegynt i desember 1970, ferdigstilt 19. juli 1971. Igjen går konstruksjonen raskt, på tre år står begge tårnene der og er 417 og 415,1 meter høye, det er nå de som er verdens høyeste. Menneskeheten har strukket seg 36 meter på 40 år, selv om framtidstroen ikke lenger er like sterk.

III men vi tror fortsatt at vekst er positivt, vi fortsetter å strekke oss. verden ser høyderekorden bli slått allerede i 1973 av Willis Tower i Chicago, 442,1 meter. så: Petronas Twin Towers i Kuala Lumpur, 451,9 meter i 1988, Taipei 101 i Taiwan, 509,2 meter i 2004. den

nyeste rekorden kom med Burj Khalifa i De forente arabiske emirater i 2009, der konstrueres et himmelstrekk som øker høyedrekorden ikke med de sedvanlige 30, 40, 50 meterne, men med 320,6 meter mer enn sin forgjenger. Burj Khalifa måler 828 meter og vi har fått en økning i høyde nesten ti ganger større enn den som lå mellom Empire State Building og Twin Towers, en økning ingen andre har klart å ta igjen. så langt har vi strukket oss nå, men vi vil lenger, vi har allerede begynt. i 2020 vil vi nå kilometermerket: da vil Jeddah Tower stå klart i Saudi-Arabia med sine 1008 meter, og The Tower at Dubai Creek Harbour vil rage 1100 meter over bakken. det er tall jeg ikke kan forstå, men det tilsvarer nesten 1200-metern vi løp på videregående. det er en avstand som teller, det nærmer seg babelske dimensjoner.

IV Om morgenen den 11. september 2001 kjørte to Boeing 767 inn i tårnene med minutters mellomrom. Etter to timer hadde begge kollapset.

Det var et tidsmessig kort angrep, relativt tidlig i arbeidsdagen. Det nordlige tårnet ble rammet 8:46:30, det sørlige: 9:03:11, lokal tid. Trefningen av det andre tårnet er dokumentert på utallige filmsnutter, man hadde allerede begynt mediedekningen. Klokka 09:59:04 kollapset det sørlige tårnet, 55 minutter etter at det ble truffet. Klokka 10:28:25 fulgte det nordlige tårnet etter, og hadde da gitt verden 1 time og 42 minutter med nyhetssendinger av de brennende tårnene. I Norge møtte nyhetene oss en tirsdags ettermiddag.

The Pentagon ble også truffet av et fly, klokka 9:37:46, men dette bygget lå nesten 400 kilometer unna, et annet fly styrtet i en åker i Pennsylvania klokka 10:03:11, antakelig fordi passasjerene prøvde å ta kontroll over flyet. Det er tvillingtårnene vi husker.

Tallet på drepte i og omkring tårnene er på 2602 personer, i alt døde 19 kaprere og 2973 personer i angrepene. 24 er fortsatt meldt savnet.

Hvis man skulle fordelt alle de døde ut i leilighetene i Pruitt-Igo-komplekset ville det ikke vært nok leiligheter til at alle kunne fått hver sin.

IV jeg husker at jeg så tvillingtårnene falle, jeg så disse bildene på TV uten at jeg fattet konsekvensene av det. angrepet skjedde rett etter skoletid, da de programmene gikk som jeg egentlig ikke fikk se fordi jeg skulle gjøre lekser. jeg vet ikke hvorfor TV’en stod på en tirsdags ettermiddag rundt klokka tre. jeg tror jeg ropte på moren min, at noen hadde flydd inn i noen skyskrapere, at de brant, og at det var av hennes og nyhetsankerenes opprørthet at jeg skjønte at dette var alvorlig, utbruddene de kom med da tårnene kollapset. jeg husker at læreren min tok det opp på skolen, at vi hadde ett minutts stillhet, men jeg kan ikke huske hvor lenge oppmerksomheten min var rettet mot USA, hvor lenge jeg fulgte mediedekningen, hvor lenge forsidene var fylt av de brennende tårnene.

men jeg husker den enorme informasjonsmengden, at jeg en stund visste hvilke etasjeområder de to flyene hadde truffet i, at jeg så tidslinjene brettet ut over avissider. at ansatte i andre høye bygg forlangte å få fallskjermer på jobb, så de kunne hoppe ut om det samme skjedde dem. at jeg tenkte da som jeg tenker nå at vi aldri lærer å betjene fallskjermer på fly, men redningsvester, at en venn av meg sa at det er fåfengt, at flyene nesten aldri klarer å nødlande på vann om noe er ordentlig galt, at de har for høy fart,

78 at de vil krasjlande, at de vil synke. du vil ikke ha mulighet til å hoppe ut på oppblåsbare sklier, det vil ikke hjelpe at lampen på vesten din tennes i kontakt med vann, at du har tatt på din egen oksygenmaske før du hjelper andre, ingen av dere vil bli reddet. men i motsetning til de som forsvinner når de krysser hav i små båter vil dere være forsidemateriale. for det skjer ikke så ofte, at flyene krasjer, i hvert fall ikke fly med europeere, amerikanere. forsiden vil ryddes, tidslinjene vil lages. det vil spekuleres i hvorfor dere forsvant, vi vil få vite hvem dere var, hvem som savner dere, det vil komme kondolanser fra statsministeren og kongen, hendelsen vil gjøre oss reddere.

V Mange av de som var i tårnene hoppet ut av vinduene, ut av de smale vinduene som var et gjenkjennelig trekk i Yamasakis bygg, visstnok fordi han led av høydeskrekk. Bygget brant, de kunne ikke benytte seg av heisene, disse heisene som den gang huset ble bygget var så moderne, så hurtige. Heisene var spredd rundt, ikke samlet i én sjakt midt i bygget, men spredd rundt. Det høres ikke sånn ut, men det var plassbesparende. Da ga plass til mer kontorlokaler, det muliggjorde at flere kunne være på jobb da det smalt.

V jeg husker bildene: fallende mennesker. jeg tror det var en utstilling et sted med disse bildene en stund etter katastrofen, folk gikk der og lette. så på jakker, på kroppsformer (iblant var det umulig å se noe, bildene er zoomet inn, menneskene er ikke annet enn piksler, du ser ingenting og kan dermed se alt, det er her vi finner åpenheten alle fortellingene etter moderniteten leter etter, er du uklar nok settes assosiasjonsrekkene i gang), lette etter sine kjære, for å se om de hoppet, om de fantes der, en siste kameraeksponering. jeg tror de på reportasjen jeg så sa noe om at flere ikke ønsket å finne dem, finne bilder av kjente i fritt fall. for hva var dette fallet. det var en villet avslutning, et hopp ut i intetheten, det er faktaene selv når bygget brenner, selv når bjelkene rundt deg gir etter.

VI I ettertid har det florert av konspirasjonsteorier om at flyene som smalt inn i byggene og brannene de forårsaket ikke kan ha vært nok til å få tårnene til å kollapse, at det må ha vært eksplosiver inne i byggene i tillegg, at det var styresmaktene selv som sto bak det hele. Konspirasjonsteoriene har blitt avvist som nettopp konspirasjonsteorier, det er gjort beregninger på at flykrasjene og brannens påfølgende svekking av strukturen. Alle vanlige bygningsmaterialer får dårligere mekanisk strekkfasthet når de utsettes for brann. Stål under tung belastning mister sin sikkerhetsmargin ved temperaturer på rundt 550 °C.

VI det sitter igjen fra arkitekturutdannelsen, hvor mye stål svekkes av brann. du tror det er så sterkt, at stålet er så sterkt, men det må brannisoleres, gjerne med betong, som heller ikke er så sterkt som du tror. betong tar kun trykk, ikke strekk, en betongsøyle som får strekkbelastning forvitrer opp, faller sammen. du ser det ikke, men alle betongvegger rundt deg er fulle av armering, av jern, det er mindre betong i veggene enn du skulle tro. veggenes sammensatthet gjør dem vanskelige å gjenvinne, de kan

VII Yamasaki døde i 1986 og var aldri vitne til at tvillingtårnene kollapset, eller hendelsene som fulgte.

VII jeg har likevel lyst til å sende ham en mail, løfte av telefonrøret og spørre hvordan det føles: de to verkene han er mest kjent for er de som har blitt ødelagt med vitende og vilje av menneskenes hånd, med en levealder på 21 og 40 år, en kontrollert ødeleggelse og en ukontrollert kollaps. begge dokumentert, begge feiltrinn, feiltanker i menneskenes dømmekraft, handlinger som ikke står i samsvar med intensjonene, arkitektoniske og institusjonelle drømmer.

jeg vet ikke hvorfor Yamasaki ble arkitekt, om det var for å etterlate seg noe varig, for å lage vakrere hverdager, for å kunne kontrollere omgivelsene, for prestisje. strengt tatt vet jeg ingenting om Yamasaki, hva han likte, hva han prøvde på, men jeg vet at det jeg kjenner ham for er disse byggene som kollapset innover, dette svekkede stålet som faller sammen i varme, denne betongen som smuldrer, disse menneskene som ikke kunne reddes ved hjelp av arkitekturen, ikke kunne reddes ut av arkitekturen.

VIII, VIII Angrepet den 11. september blir sett på som startpunktet for «The War on Terror», igangsatt av daværende president George W. Bush, som brukte begrepet for første gang allerede 20. september. Det er i stor grad et retorisk begrep, uten spesifikke rammer for hvilke væpnede konflikter som skal innlemmes. Det er heller ikke enighet om hvor mange som har omkommet, men det estimeres med et tall på mellom 1,3 og 2 millioner.

Tvillingtårnenes fall ga opphav til konspirasjonsteorier, («)fakta(»)påstand mot («) fakta(»)påstand, til en uavgrenset krig hvor nettopp ordenes mulighet til å definere den andre, evnen til å skape og spre sammenhengende sannhetsliknende historier er den avgjørende maktfaktoren.

Om ødeleggelsen av Priutt-Igo-husene var starten på det postmoderne var kanskje tvillingtårnenes fall starten på det miljøet som skulle tillate det postfaktuelle. Yamasakis bygg ga oss post-tilstander, vi vet ikke hva som kommer etter.

(Men vi vet dette, at da jeg skrev denne teksten var tallene i Morgenbladets spalte «ukens tall» disse: 61% - Andelen amerikanere som mener det var riktig med rakettangrep i Syria mot Assad-mål etter antatt gassangrep. 58% - Andelen amerikanere som mener president Donald Trump er uærlig, ned fra 61 prosent to uker tidligere. 61% - Andelen amerikanere som mener Trump ikke deler deres verdier. 41 713 – Antall migranter som er kommet sjøveien til Europa hittil i år. 938 - Antall døde eller forsvunnede migranter som har forsøkt å komme seg til Europa , hittil i år. 7 385 582 910 – Verdens befolkning torsdag 20. april kl. 13:42. Antallet for to uker siden: 7 382 583 700)