Tor Eystein Øverås

Tor Eystein Øverås

Når liv og politikk blir ett: essayisten James Baldwin

Tegn i tiden: Med I Am Not Your Negro har den haitianske filmskaperen Raoul Peck (f. 1953) laget en kraftfull politisk film, som dessuten er noe så sjeldent som en film om en essayist, basert på hans essayistikk, nemlig James Baldwins (1924-1987). Baldwin har et av disse engelsk-språklige forfatterskapene der bibliografien fordeles jevnt mellom fiction- og non-fiction-titler. I Norge har Baldwin vært mest kjent som forfatteren av romaner som Rop det fra berget, Et annet land og Giovannis rom, men det var faktisk to av essay-samlingene hans som først ble oversatt til norsk. Nobody Knows My Name (1961) kom på Pax i 1964 som Ingen kjenner mitt navn, den tredje boka det nystartede billigbokforlaget overhodet utgav, og samme år, 1964, kom The Fire Next Time (1963) i Cappelens upopulære med tittelen Ilden neste gang. 1964 er altså året Baldwin introduseres på norsk, med en dobbeltutgivelse essayistikk, begge oversatt av skjønnlitterære forfattere: Ilden neste gang av Harald Sverdrup, Ingen kjenner mitt navn av Espen Haavardsholm.

Til tross for at debuten Go Tell It on the Mountain (1953) ble møtt med god kritikk, var det med essayene James Baldwin skapte seg et navn i USA. Både Nobody Knows My Name og The Fire Next Time nådde bestselgerlistene og solgte over en million eksemplarer hver. The Fire Next Time, et av hans viktigste essay, ble opprinnelig publisert i The New Yorker 17. november 1962 under tittelen «Letter from a Region in My Mind». Pecks film bruker sitater fra hele forfatterskapet, men stammen i filmen er et upublisert fragment, Remember This House, som det var meningen skulle vokse og krone livsverket. Baldwin begynner å gjøre research til boka allerede på slutten av 1970-tallet, han skriver til sin agent i 1979 at han skal legge ut på en reise, en reise han foretar med blandede følelser, en reise som skal ta ham tilbake til stedene til borgerrettighetsaktivistene Martin Luther King, Malcolm X og Medgar Evers. Alle var hans venner, alle ble skutt og drept. Ved Baldwins død i Sør-Frankrike i 1987 utgjør ikke manuskriptet til boka mer enn 30 sider. Filmen gjør ikke noe poeng ut av å spørre hvorfor forfatteren aldri fikk skrevet boka. Og hvorfor skulle den det? Fragmentet som finnes er mer enn nok å bygge en film rundt, supplert av resten av forfatterskapet.

For å begynne med en helt vill sammenligning, så kommer James Baldwin, i likhet med Knut Hamsun, fra absolutt ingenting, Hamsun fra trange kår på Hamarøy, Baldwin fra det fattigste Harlem. Hamsun brukte ikke erfaringen fra sin underdog-posisjon til et politisk engasjement som kunne løftet menneskene han vokste opp med ut av fattigdom og undertrykkelse, som kunne endret Norge og Verden til det bedre, tvert imot. Fra Hamsuns USA-besøk på 1880-tallet, i Fra det moderne Amerikas åndsliv, kan vi lese om de svarte, den gang ettertrykkeligst plassert nederst på rangstigen:

48 «Man pånødes disse sortes samliv. Umenneskeligheten ranet dem bort fra Afrika, hvor de hører hjemme, og demokratiet gjorde dem til siviliserte borgere stikk imot all naturens orden. De har sprunget over alle mellomliggende utviklingstrinn fra rotteslukere til yankeer. Nu brukes de til prester, barberere, oppvartere og svigersønner. De har alle et hvitt menneskes rettigheter og tar seg alle en sort negers friheter […] Negrene er og forblir negre, en menneskebegynnelse fra tropene, vesener med tarmer i hodene, rudimentære organer på et hvitt samfunnslegeme. I stedet for å danne en åndselite har man i Amerika grunnlagt et mulattstutteri».

Baldwins versjon er annerledes enn nordlendingens: «The point of all this is that black men were brought here as a source of cheap labor. They were indispensable to the economy. In order to justify the fact that men were treated as though they were animals, the white republic had to brainwash itself into believing that they were, indeed, animals and deserved to be treated like animals».

Baldwin bruker sin underpriviligerte posisjon på en helt annen måte enn Hamsun gjør bruk av sin: Som forfatter streber ikke Baldwin oppover og bort, han vil ikke legge oppveksten og diskrimineringen bak seg, ta plass ved de hvites (rikes) bord: Baldwin bruker sine erfaringer som afro-amerikaner til å tenke innsiktsfullt rundt rase, klasse, seksualitet, men kanskje mer enn noe annet: USA. Baldwin må være en av de mest patriotiske forfatterne USA har hatt («What does it mean to be an American?»). Han forsøker å skrive det som ikke er blitt skrevet før, si det som ikke er blitt sagt. Han forsøker å vise hvordan kunnskapsmangel og historieløshet fører til at både svarte og hvite svever rundt i en tåke av myter. Han forteller om sjokket det var for ham som guttunge, da han satt i kinosalen, et av sine favorittsteder, og heiet på Cary Cooper, som drepte indianere, før det går opp for James at han selv er indianeren. Baldwin ser hvordan rasismen ødelegger ikke bare de svarte, men også de hvite. Insisteringen på dette er hans kanskje viktigste og mest tankevekkende poeng: Rasismen og segregeringen bryter de hvite ned, emosjonelt, mentalt og moralsk. Og fordi dette handler om de to største befolkningsgruppene som utgjør nasjonen USA, så truer rasismen også nasjonen: «People who shut their eyes to reality simply invite their own destruction.». Han mener det er en forferdelig («terrible») ting for et folk å overgi seg til forestillingen om at en niendedel av innbyggerne er underlegne resten av befolkningen. Krisen til de hvite, og dermed nasjonen USA, er at selvforståelsen hviler på et falsum, nemlig fortellingen om at den hvite er mer verdifull enn den svarte. Krisen er at «Because if I am not what I´ve been told I am, then it means that you´re not what you thought you were either!» De hvite fanger ikke bare de svarte i fortellingen om svart underlegenhet, de fanger først og fremst seg selv. De gjør seg til fanger av egen samvittighet, egen moral, egen løgn, egne handlinger og følelser de ikke blir kvitt. De hjemsøkes: «At the root of the American Negro problem is the necessity of the American white man to find a way of living with the Negro in order to be able to live with himself».

I 1998 ble Baldwins samlede essays utgitt av The Library of America, de fem essay-samlingene han selv ga ut, supplert av 36 «løse» essays, alt redigert av Toni

Morrison – som i intervjuer helt nylig har snakket om hvor mye James Baldwin betydde for henne som forfatter. De 850 tettpakkede sidene med essayistikk på bibeltynt papir, viser at Baldwin, i likhet med mange gode essayister, bruker seg selv, hele tiden. I essay etter essay skriver han sin egen historie, forteller han sin egen historie, om og om igjen, med et skifte av vinkel, en ny oppdagelse, en forskyvning, en litt annen tolkning av det som skjedde: «One writes out of one thing only – one´s own experience». Og: «... a real writer is always shifting and changing and searching.» Og: «I still believe that the unexamined life is not worth living». Det er ikke kjedelig å lese seg gjennom det essayistiske forfatterskapet til Baldwin. Han har så forfriskende ideer, originale perspektiver – ideer og perspektiver kroppsliggjort i episoder og anekdoter som kan virke hudløst ærlige, gjerne formidlet i en litt messende og insisterende tone. Colm Tóibín kaller Baldwin den fineste prosa-stilisten i sin amerikanske generasjon. Tonefallet kan skyldes at Baldwin i oppveksten var barnepredikant, en slags tenårings-prest. Faren var også predikant, streng, kunne sette vold bak ordene, og det var kanskje erfaringen av å vokse opp under en autoritær prestefar som gjorde at Baldwin gjenkjente noe i filmene til Ingmar Bergman, og faktisk reiste til Filmstaden i Råsunda utenfor Stockholm for å intervjue ham. Bergman er 41 år i denne teksten, «The Northern Protestant», møtet må altså ha funnet sted på slutten av 1950-tallet.

«The Northern Protestant» er et eksempel på at mye av det som er trykket i Baldwins samlede essays ikke er essays, men litterær journalistikk, litterær reportasje. En undervurdert sjanger, særlig blant forskere og litteraturhistorikere. Hvor ble det av den litterære journalisten, den litterære reporteren? Dette fører oss kanskje til Gidske Anderson. Hvem var Gidske Anderson? Det vet ikke den oppvoksende slekt, men Gidske Anderson var altså en framstående journalist, til og med leder av Nobelkomiteen, og hun hang i sin tid rundt med James Baldwin i Paris, der hun var korrespondent. Baldwin er viet et kapittel i hennes bok fra 1964, Mennesker i Paris – en av de mange merkelige og fullstendig bortglemte bøker man kan finne når man leter seg gjennom bokkassene folk for tiden ønsker å kvitte seg med. Anderson giftet seg senere med George Solomos, forfatter, filmskaper og redaktør, og mannen som publiserte noe av det første Baldwin fikk på trykk.

Fortellerteknikken hos Baldwin er et essayistisk Jeg, et Jeg som er Baldwin selv, det er det ingen tvil om, men det viktige er ikke at tekstene handler om Baldwin og hans opplevelser. Det viktigste er ikke å skrive fram selvbiografien og familiebiografien fra oppvekstens kvartaler i Harlem. Det essayistiske Jeg-et blir Baldwins essayistiske agent. Det essayistiske Jeg-et blir bærer av menneskelige erfaringer på gitte tider og steder, erfaringer andre kan kjenne seg igjen i, lære av, få innsikt av. Akkurat slik man kan lære og få innsikt av en romankarakter. Sånn sett er det ingen forskjell på et essay-jeg og et romanjeg. Essay-jeget bærer forfatterens navn og forutsettes å ha opplevd tildragelsene, roman-jeget er oppdiktet og funnet på – eller i alle fall var det før i tiden for det meste oppdiktet og funnet på – men funksjonen er den samme. I Philip Lopates uomgjengelige antologi The Art of the Personal Essay er Baldwin en av fire amerikanske forfattere som får delta med

50 to essay hver. De andre er E.B. White, Edward Hoagland og Joan Didion.

Samuel L. Jackson er Baldwins stemme i filmen, og denne stemmen kler stoffet uhyre godt. Det er noe sørgmodig, ettertenksomt, langsomt, til og med «doomed» i stemmen som i åpningsbildene følger en bil gjennom regnet i mennesketomme bygater, forteller om den avgjørende reisen Baldwin skal legge ut på, for å skrive den avgjørende boka, ei bok det aldri blir noe av. Det er som om stemmen bærer i seg tilkortkommenheten, både Baldwins og samfunnets. Filmen henter mye av sin politiske slagkraft ved å vende tilbake til tekster som er 40, 50, ja 60 år gamle, og så ledsage sitatene av bilder fra ferske hendelser, hendelser som viser at essayene ikke har mistet noe av sin relevans. Baldwins analyser og synspunkter snakker til vår tid, det går rett inn. Problemene og utfordringene han så og satte pennen på er overhodet ikke løst. Rodney King, Ferguson, Black Lives Matter. Og så videre. For ikke å snakke om det som først førte meg til Baldwin – eller mer presist, som førte meg til Baldwin igjen, for jeg hadde lest romanene i ungdommen – nemlig filmkritikken hans. En av essay-bøkene, The Devil Finds Work (1976), er helt viet filmen.

Som det viktigste uttrykket for sin tid, og et i høyeste grad amerikansk uttrykk, synliggjør filmen gjennom hele 1900-tallet og fram til i dag hvordan USA har betraktet svarte mennesker, for filmens blikk har nesten utelukkende vært et hvitt blikk. Det er jo bare et par år siden det ble protest i Hollywood fordi så få afro-amerikanere var nominert til Oscar. Ingenting hadde forandret seg. Ikke på 120 år med filmhistorie hadde stort forandret seg. Heller ikke på de mange tiårene som var gått siden det var politisk bestemt at det ikke lenger skulle gjøres forskjell på svart og hvit. Pecks film viser, i likhet med Baldwins essay, en rekke eksempler på hvordan den amerikanske filmen ikke viser en realitet, og aller minst en sannhet, men en slags fantasi om hvordan ting er, eller burde være, eller skulle være, eller hadde vært. Hele den løgnaktige fortellingen om de mørkes og de rødes og de svartes liv på det nordamerikanske kontinentet: «The story of the negro in America is the story of America, and it is not a pretty story». Og så kom Trump. Det kunne ikke Peck vite da han begynte arbeidet på filmen. Men hvis «Make America Great Again» egentlig betyr «Make America White Again», som mange har hevdet, så kan man knapt tenke seg et mer relevant motsvar enn Pecks film. Alt dette snakket om USA som smeltedigel. Det er jo bare bullshit. USAs historie har handlet om det motsatte, USAs historie har handlet om segregering og adskillelse. Smeltedigelen gjaldt bare de hvite, de europeiske innvandrerne – som om det var et storstilt prosjekt å klare å få irer og italienere og skandinaver til å leve sammen. Apropos løgnaktig fortelling, falsk historieskriving: Baldwins store styrke som litteraturkritiker og filmkritiker er at han hele tiden måler filmene og bøkene mot virkeligheten som finnes der ute. Han kritiserer når romanen eller filmen ikke har trengt dypt nok ned i sitt emne, når den ikke har forstått godt nok, utelatt, mistolket, ikke vært nyansert nok – eller bare viderebringer ferdigtygde oppfatninger og myter. Kort sagt når romanen eller filmen ikke er klok nok.

Alt er så dramatisk nå. Det er som om man vekkes av en politisk slummer. USA styres som et reality show, The Trump

Show, og han har meg på kroken. Hver morgen og kveld åpner jeg nettavisene i spenning: Hva har han sagt nå, hva har han funnet på? Slik bidrar jeg til hans ratings, i kraft av å være svoren tilskuer, selv om jeg ikke er svoren tilhenger, tvert i mot. Trump-interessen bekrefter at det er skurkene som stikker av med oppmerksomheten. Vær et godt menneske, og forsvinn i historiens mørke. Vær en djevel, som Hitler, og bli husket til evig tid. Det samme kan gjelde i litteraturens verden. Ha politiske meninger som en mørkemann, vær reaksjonær, det vil ikke skade omdømmet ditt, snarere tvert i mot, du går din egen vei, motstrøms, har dine meningers mot, er litt av en rabbagast. Men over tid viser disse «modige» meningene seg kjedelige, døde, triggerhappy, så lenge de ikke er bærere av innsikt. Uten innsikt er de bare høyrøstede meninger. Og Hamsuns politiske meninger var ikke båret av innsikt. Den unge Hamsuns analyser av USA kommer til kort målt mot forfatterkolleger fra andre land som reiser i og skriver om USA på samme tid. Hvorfor skal vi egentlig lese dette? Hva skal vi bruke det til? Det er jo bare skjellsord. Men så finnes det forfattere, som gjør politiske observasjoner og analyser av sin samtid, forfattere som til dels har gått litt i glemmeboka – James Baldwin er en, Joseph Roth en annen – som så løftes fram igjen, og så viser det seg at deres måte å skrive om samfunnsproblemer på snakker rett til vår tid. At vi kan bruke det de skriver, her og nå. At litteraturen deres lever. Ikke fordi den er tøff i tonen, men fordi den er innsiktsfull og klok.

I dagens situasjon minner Baldwin oss om hvordan det er å være nederst på stigen, sitte med koppen i hånda, stå ved grensen, hele tiden med det hvite blikket på seg, det hvite blikket som mistenker deg, ser ned på deg, ser på deg som en snylter, som farlig, som mindreverdig. Men hva vet det hvite blikket om hvordan det mørke blikket ser tilbake? Det er denne gjensidige utvekslingen av blikk litteraturen kan utforske. Ifølge Baldwin vil det hvite blikket aldri kunne nå en forståelse av seg selv og sin historie før det anerkjenner at det mørke blikket har akkurat like stor verdi som det selv. Akkurat like stor.

Jeg har vært opptatt av Joseph Roth, og det er bemerkelsesverdig å se hvordan stjernen hans har steget de siste årene. Arkivene støvsuges for etterlatte papirer og skrifter som kan gis ut, og det blir gitt ut. Han vet hva han snakker om, innsiktsfullt og intelligent, han sier de tingene verden den gang burde ha lyttet til, men ikke lyttet til, med katastrofalt resultat. Den gangen, i mellomkrigstidens Europa, var han vel «politisk korrekt». For kosmopolitisme, mot nasjonalisme. Kan man være noe kjedeligere i dag? Likevel er det kloke stemmer som Roths og Baldwins som inngir håp. Særlig når det strammer seg til.

Dette handler også, for meg, om at jeg aldri har betraktet litteraturen som et politisk instrument, tvert i mot, jeg valgte litteraturen fordi jeg ikke ville politikken, fordi litteraturen var sann, politikken var det ikke. Dette handler derfor, for meg, om å oppdage at litteraturen kan virke politisk, nettopp i kraft av sin klokskap, ikke i kraft av forenkling eller demagogi. På samme måte er det for Baldwin. Han langer ut mot romaner som vakler under vekten av sin egen polemikk, sin egen politikk, vakler som romaner, som kunst. Han vil ikke inn i kategorien «problemroman» (når den er skrevet av hvite) eller «protestroman» (når den er skrevet

av svarte). Han vil ha seg frabedt å skulle skrive med påholden penn om det svarte fellesskapet. Han vil skrive sant, snakke sant.

Men fortsatt blir denne ettertenksomme klokskapen ofte oversett. Det er narsissistene i politikken og litteraturen som har good ratings. Sinte unge menn i litteraturen, eller ikke lenger fullt så unge menn, som har «modige» meninger om sosialdemokratiet, at det tar piffen ut av livet – ikke minst har den svenske varianten fått gjennomgå. Men disse sinte unge mennene glemmer at sosialdemokratiet ikke ble tenkt ut for dem, sinte unge menn, sterke unge menn. Som til og med har ordet i sin makt.

Bare to uker etter at Trump ble tatt i ed som USAs 45. president hadde I Am Not Your Negro amerikansk premiere. Trump på talerstolen og Baldwin i filmen snakker ustanselig om USA, er besatte av «USA», men det skal vanskelig gjøres å finne to personer som er mer uenige om hva de tre bokstavene representerer. Trump: «Make America Great Again». Baldwin: «The world is white no longer, and it will never be again.»

Fra 16. juni er det mulig å se I Am Not Your Negro i Norge.

Uten tittel II, 2017, Hanne Korsnes