Leo Uik

Leo Uik

Ekspektorasjon kring -

Sirkelen er lik havet, det blir ikke noensinne fullt, vann renner veglaust til þurrðar 1 inn i havets fang og slik renner også kurven inn i sirkelens. Det rennende, kurven, vannet, rører vårt daglige liv men vi enser det ikke, vi taper oss i verdens prosa, vi forføres av et løfte om orden, vi tegner elven på kartet, tror at det er elven selv og betakker oss for å møte elven på dens egne vilkår, vi oppslukes av prosa og griper havet i en momentan greiing av verdens poetiske løshet 2 . Kurven renner fra sin begynnelse, alle dens momenter har en viss avstand, og til slutt finner den sin utslettelse i sirkelen, men sirkelen var allerede i alle kurvens momenter som en anelse, for den dikter sine forandringer ut fra kurvens rennende, sirkelen er aldri noe, den har sin løshet. Man vil greie løsheten til ‘viten’ ved å forklare at sirkelen er sånn eller sånn, særmerket ved det eller det, men sirkelen inneholder kun og aner seg selv, for den er poetikk. Når vi vil greie løsheten skyver vi sirkelen fra oss, vi taler om den som var den virkelig dog den er det ikke men blir det stadig, vi mister oss selv og blir urørlige, vevet inn i prosaens bildevev. Sirkelen er lik tåken, tross delt er den aldeles hel, dråper svever i uvisshet og gir seg hen til tåken og slik svever også kurven. Det svevende, kurven, dråpene, gir det hele sin forståelse av verden og skjuler den for det prosaiske. Poesi er å bli kjent med sirkelen.

1 veiløst til utslettelse), Tíminn og vatnið 2 Prosa er likefremhet, poesi er skapelse.