Amund Børdahl

I

«Ingen skriver så dårlig som jeg», sa Georg Johannesen (1931–2005) en dag han kom fra kontoret. «De ville ikke greid det om de hadde prøvd.» Det slo meg at han hadde et poeng, eller rettere sagt to. En annen dag han kom fra kontoret, sa han: «Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har en tendens til å være veldig fornøyd med det jeg selv skriver.» I det lå det også en kritikk.

Min kontorsituasjon er mer kritisk. Studenttidsskriftet bøygen ba en tid tilbake om et bidrag til sitt essaynummer – «på grunn av», med redaksjonens vennlige ord, «ditt gode kjennskap til Georg Johannesens liv og virke», og fordi «vi i bøygen kunne veldig gjerne tenke oss en tekst om Georg Johannesen. For hva er vel et essay-nummer uten.» Jeg var glad og sa ja. Men jeg fikk kort frist og få sider, og «livet er opptatt», som Anna Seghers sa i en Georg Johannesen-bok om hvorfor hun fikk skrevet lite om Brecht (1968: 102). Utenfor kontorvinduet mitt står buekorpsgutter oppstilt. Flere er i anmarsj. Det flagger i byen og på havnen. Georg Johannesen skrev i en innledning en gang at det som fulgte var «bruddstykker av et større essay», som han skulle «skrive når det blir fred» (1981: 10). Det som følger her, er bruddstykker av en liten artikkel, som jeg skal skrive når jeg får fred. Studentene i bøygen skriver på hjemmesiden sin om «forsøkets estetikk» og siterer Samuel Becketts «fail again, fail better»: «Kanskje essayets kjerne ligger her: I et forsøk man vet vil feile, men som man likevel gjennomfører.»

Georg Johannesen gjennomførte. Da han i 2004 fikk ut sin gamle klassiker Om den norske tenkemåten, med undertittelen Artikler og innlegg om kultur- og samfunnsspørsmål 1954–1974 (1975), i serien Cappelens Utvalgte Bøker (CUB), lot han på vaskeseddelen stolt sitere Jon Fosses ord i et intervju: «Kvifor seie Beckett når ein meiner Georg Johannesen.» I 2008 ble Tenkemåten (som folk i farta kaller den) kåret til etterkrigstidens viktigste norske sakprosabok, i en kåring arrangert av Dagbladet. Hva Georg Johannesen ville ha sagt til det, er umulig å vite, jeg tror det ville ha gledet ham. Men jeg tror også at det var Jon Fosses ord han ville gjemt innerst i sitt hjerte. En del av de innvendinger som kritikere av kåringen kom med, som at listen over viktige bøker var uttrykk for en overvurdering av kulturfagenes betydning på bekostning av fag som medisin, økonomi, teknologi, juss og naturvitenskap, ville han helhjertet ha forstått. Selv brukte han å fremheve Telefonkatalogen som et ruvende verk i nyere norsk litteratur. I dag må vi med et visst vemod konstatere at den gamle Telefonkatalogen overfor det lesende publikum «nok», med nekrologen Ottar Grepstads ord om Georg Johannesens skrifter, «går [...] ei tung tid i møte» (Grepstad 2006: 58).

«Ethvert ord er et dikt» både sa og skrev Georg Johannesen (1994: 129). Han fikk en slags baklengs støtte i etymologien (ordhistorien) til ordet «dikt»: latin dictum betyr «noe som er sagt, det sagte». «Ordene gikk ut av munnen: Det har jeg sagt» lød en ytring i diktboken Ars moriendi (1965). Det ga ytterligere støtte til en språkoppfatning Georg Johannesen kalte «det totaliserte litteraturbegrepet». «Diktning fins ikke, for det fins ikke annet», sa han i «Tanker ved semesterslutt» (1980), trykt som siste tekst i den klassiske oppfølgingsboken Om den norske skrivemåten fra 1981 (: 205). Kanskje man også kunne si at ethvert ord er et essay: et forsøk på å si noe og få det sagt.

Om den norske skrivemåten bar undertittelen Eksempler og moteksempler til belysning av nyere norsk retorikk, 1975–80. Det var første gang ordet «retorikk» ble brukt i tittelen på en moderne norsk bok. Det var også her, etter et sakprosateoretisk innledningskapittel, at norsk essayteoris mest kanoniserte tekst stod: «Holberg og essayet» fra 1977, opprinnelig et etterord til et utvalg ved Kjell Heggelund av Ludvig Holbergs Moralske tanker (1744). Georg Johannesen plasserte, med støtte i eksisterende forskning, opplysningstidsforfatteren Holberg i en tradisjon fra renessanseessayets oppfinner Montaigne. Han ga samtidig den første innføring på norsk i de forutgående tiårs tradisjon for å reflektere historisk og teoretisk over essayet som form. Det er en teoritradisjon dominert av tyskere, slik det gjerne er når det er grunnlagsteori det er snakk om. Den mest kjente distinksjonen i Georg Johannesens gjennomgang – skillet mellom det informale og det formale essayet – lånte han fra et engelsk litteraturleksikon. Det er en grei distinksjon å starte med. Her slutter vi med den før vi har begynt.

I 2004 ble også Om den norske skrivemåten innlemmet i CUB-serien. Georg Johannesen lot reklameordene fra 1981 stå: «Mine lesere lider av to alvorlige feil. De to feilene er: De har god greie på samfunnsvitenskapene og stor interesse for politikk, i stedet for å ha stor interesse for retorikk og god greie på språkvitenskapene.» I 1981 var 1970-tallet ute. Et kvart århundre senere var «god greie på samfunnsvitenskapene og stor interesse for politikk» en saga blott for de fleste av Georg Johannesens lesere. Men i bokens innledning stod det med usvekket aktualitet: «Kampen mot Bacons fire idoler er alltid viktig og forgjeves» (1981: 12, 2004: 15).

Hva Bacons fire idoler, avguder eller fordommer var for noe, forklarte Georg Johannesen i «Holberg og essayet». Forklaringen var med andre ord rundt hjørnet for lesere av Skrivemåten. Ellers må en leser av Georg Johannesen ofte lengre av sted for å finne ut av saker og ting, og for å bringe en viss klarhet til torgs – til fordel, hadde jeg nær sagt, for begge parter. I Rhetorica Norvegica (1987) blir den overivrige leser advart i oppstarten av boken med et Francis Bacon-sitat. Georg Johannesen har forbedret sitatet fra originalens engelsk, satt det i kursiv og versaler (store bokstaver) og utstyrt det med et «MERK: DEN SOM STUDERER FOR MYE ER LIKE LAT SOM DEN SOM STUDERER FOR LITE» (1987/2001: 4). En leser av Rhetorica Norvegica får et klart inntrykk av at her er det en som vet hva han snakker om.

I «Litt om essayet», en oppfølgingsartikkel til Holberg-essayet, trykt i tidsskriftet Basar i 1978, og i bokform i Moralske tekster fra 1994, forklarte Georg Johannesen lesere som for første gang i sitt liv fikk høre litt essayteori: Essayet er en inklusiv storform, en definisjon blir lett en presentasjon av en hel familie av kriterier på et idealtypisk essay av ren teoretisk interesse. Mange essaydefinisjoner er rene Ginnungagap, dersom vi ser på begrepsomfanget: et essay er et stykke prosa som kan handle om hva som helst. Livet er et essay (Basar 3/1978, 1994: 58).Hva med Georg Johannesens egne prosastykker? Essays? Ginnungagap? Ginnungapet «er i den norrøne mytologien den dype kløften som strekker seg mellom Nivlheim og Muspelheim. I samspillet mellom kulde og varme starter her skapelsen av alt liv ved kjempen Yme og urkuen Audhumbla» (Wikipedia). Det hender rett som det er at Georg Johannesens tekster «ekspanderer hinsides alle grenser for hva som kan overskues [...] Vi får ikke tak på dem, vi ser verken helheten eller sammenhengen» (Selnes 2010: 352). Så da er det på’an igjen, som de sier i Bergen og sikkert andre steder hvor Georg Johannesen leses med ukuelig pågangsmot og håp om at det en vakker natt vil klarne.

Motsigelser og uklarheter i det Georg Johannesen skriver er et tegn på at tenkning pågår: «Det å skape en ny måte å tenke på er jo å forlate etablerte paradigmer utfra hvilke en tekst eller fremstilling får enhet og konsistens» (Utaker 1973: 7).

Noen ganger betyr motsigelsene og uklarhetene bare at han skriver i vei, eller at typografen ikke orker å vente lenger, etter somrer i Sivik, Sørlandet, med korrekturers korrektur fra hengekøyen. Det er ikke alltid avgjort hva som er hva. Men målt mot de perspektiver Georg Johannesen åpner opp for i sin tenkning om essayet og dets begrepslige slektninger – kunstprosa, sakprosa, skrift, tale – blir de lærdes strid og bekymringer om hvor vide eller snevre essaydefinisjoner de skal holde seg med, av forholdsvis forbigående interesse. Og det hva enten de lærdes engasjement skyldes mangel på stimulans fra «teorieksersis etter tysk mønster» (Longum 1997: 54), frykt for å bli aristokratiske, monologiske og selvsentrerte i egne skriverier til sosialdemokratiske kolleger, når en åpen og spørrende holdning er det de er mest komfortable med, eller trang til å finne en vaskeekte essayist for en gangs skyld, i virvaret av hensyn å ta.

II

Georg Johannesen er blant folk og professorer best kjent for to ting: lyrikken og retorikken. Blant de dummeste av professorene er han dessuten kjent som deltager i NRKs underholdningsprogrammer. Det er alltid et sikkert tegn på idioti når noen kommer trekkende med det.

Lyrikken skal jeg ikke si mye om, selv om den hører med i livet og under et utvidet essaybegrep. Men så mye kan jeg si, at Georg Johannesens prosa inneholder setninger som kunne vært med i lyrikken hans. «Uten mammutter er ikke livet verd å leve lenger.» «Også steinen har sin himmel, men den himmelen har ingen sol.» «Luften er mitt hjemland.» «Hatet holdt ham oppreist.»

Lyrikken må leseren finne frem til på egenhånd, ofte er den inngrodd i setninger som må barberes av leserens blikk. Like ofte har den funnet sin form, som i en omtale av den vanskelig tydbare runeinnskriften på Eggjasteinen fra før år 700, det høyest rangerte dikt (ved siden av Voluspå) i Georg Johannesens norske lyrikkkanon: «Odin, som både er ål og måke, fisk og fugl, fører et forlist mannskap i Sognefjorden til lysende enger i sitt Dødeland» (1995: 111).

Dessuten hadde Georg Johannesen en evne til å finne frem til andres setninger og dikt, som prosaen hans nyter godt av. Romeren Horats er langhalm i de fleste oversettelser, men ikke i et lite vers som Georg Johannesen tryller frem i Vilhelm Andersens danske oversettelse, i et avsnitt som handler om forholdet mellom øyets (skriftens) og ørets (talens) epistemologi (2003: 9):

Sløvere ridser vor Sjæl, hvad der gives den ind gennem Øret, end hvad der stilles den for i et Blik af de trofaste Øjne

Retorikken kan deles opp i to eller tre. For eksempel: essayistikken og retorikken. Georg Johannesen oppdaget retorikken – eller «retorikkens imperium», som en belgisk retorikkteoretiker (Perelman) kaller det – via essayet og dets teorier. Eller, med en tredeling: politikken, essayistikken og retorikken. Georg Johannesen begynte som politisk skribent i Oslo på 1950- og 60-tallet (Tenkemåten), og ble så universitetslærer i Bergen på 1970-tallet, i essayteori, retorikk og sakprosa (Skrivemåten), folkeviser og Draumkvede (Draumkvede 1993), Wergelandforskning (Den første sommerfugl, 1996) m.m. Fra 1980-tallet av ga han seg i økende grad retorikken og dens terminologi i vold (Rhetorica Norvegica, 1987; Retorikkens tre ansikter, 1992), til han på 1990-tallet ledet møter i Retorisk Forum i egenskap av Norges første professor II i retorikk. Da var han alt statsstipendiat, dvs. fri intellektuell på statens regning. Ordet retorikk var kommet på alles lepper, fra journalister til professorer. Hos journalister flest fortsatte ordet å være hva det i uminnelige tider hadde vært, et hverdagsskjellsord. Hos professorer og deres aspiranter ble det et honnørord til bruk i søknadskonkurranser om prosjektstøtte og konferanser. Det lyktes bare unntaksvis Georg Johannesen og hans disipler å hive seg på, blant annet med det resultat at lave budsjetter ble en vanesak. Professorer i alle HF-fag ble invitert til å holde foredrag i Retorisk Forum om forskningen sin, under et utvidet retorikkbegrep. I honorar fikk de plukke litt i hva de ikke hadde fra før av Georg Johannesen-bøker og Retorisk Forums blå årbøker. Senere, etter Georg Johannesens død, ble honoraret en Chateau Neuf du Pape, til Georg Johannesens minne og på min regning. Møteaktiviteten gikk da av økonomiske årsaker noe ned.

Essays kommer ikke dettende ned fra himmelen eller fra takene i elfenbenstårnene, selv om det av og til kan virke slik. Essays (eller artikler, navnet betyr intet) oppstår i situasjoner og i miljøer; for eksempel som humring blant engelske skjønnånder i litterære sirkler, mimring blant franske prester i pensjonsalder, eller mumling blant tyske pedanter i Versuch etter Versuch, for å nevne tre viktige europeiske essaytradisjoner. I Norge som i andre land har ikke bare forfatterstuer, men også instituttskriftserier og tidsskriftredaksjoner vært viktige arnesteder for essayskriving. Essayet er både en kollektiv og en individuell form.

En god porsjon av Georg Johannesens artikler, essays og poetiske prosatekster fra hans siste ti år ble først trykt i Retorisk Forums vakre, blå årbøker på godt papir, håndverksmessig utført av Universitetet i Bergens mestertypograf gjennom fire decennier, Erik Grung. Retorisk Forum er kort fortalt en forskergruppe, der Georg Johannesen i atten år var formann. Forumet startet som en studiegruppe på nordisk institutt. Det man studerte var Rhetorica Norvegica, som ifølge eget utsagn krever eller vinner på kollektiv tilegnelse. Året etter at vår formann forlot oss for godt etter atten års tro ledelse, stelte Retorisk Forum til nytt seminar. Vi konstaterte til vår store begeistring og litt til vår store overraskelse, at om Georg Johannesen hadde vært med på seminaret, ville han neppe sluppet til orde. Forelesningene pågikk utover natten og begynte før frokost.

Tre spørsmål: 1. Hvor mange av dagens forskergrupper ved de norske universitetene er med blant Vestens tenkere? 2. Hvor mange av dagens forskergrupper ved de norske universitetene er med i Vestens litterære kanon? 3. Hvor mange av dagens forskergrupper ved de norske universitetene har holdt på uavbrutt siden 1988 uten å få noe særlig fra hånden, og slett ikke en linje på engelsk, og uten noe særlig tilløp til budsjetter, mest kronerullinger til blomsterkranser hver gang et æret medlem av forskergruppen gikk bort?

Ad punkt 1. Når det gjelder det første punktet, er det tilstrekkelig å vise til Øystein Sjaastads pregnante essay om Francis Bacon i det første ruvende bind av Trond Berg Eriksens monumentale Vestens tenkere. Her heter det:

I løpet av de siste tretti år har interessen for retorikk fått stor oppslutning ved europeiske universiteter. Ved universitetet i Bergen eksisterer et «Forum for retorikk». Dette skyldes flere forhold, bl.a. den overbevisning at det ikke er mulig å skille skarpt mellom tankens betydningsinnhold og dens språklige utforming. Dermed blir formuleringsmåten en del av tankeinnholdet. Fra retorikkens synsvinkel er lingvistikk, argumentasjonsteori, filosofi og juss retoriske disipliner (1993: 455).

Ad punkt 2. Forfatteren Karl Ove Knausgård har på sine eldre dager skrevet et essay om Georg Johannesen. Det heter «Georg» og er på to og en halv side. Fortellingen i essayet er at studenten Karl Ove forsøker å få til (og får til) et intervju med selveste Georg Johannesen:

Han var en legende. Og han hadde disipler, det var de som gikk i Retorisk Forum, og som kalte ham «Georgen» eller bare «Georg», for å sole seg i den glansen det var å kjenne ham, være en av hans fortrolige. De var imot romantikken og imot hovedstaden, imot avisene, imot romanene, og imot enhver forestilling om autentisitet. De var for det klassiske, den kjølige analytiske distansens uttrykk. De var en slags antihysterikere, men beundringen for Georg var, så det ut som på avstand, om ikke akkurat hysterisk, så i alle fall nesegrus. Jeg hadde aldri våget meg dit, det var for mye av en sekt, jeg tenkte at man måtte vite veldig mye for å bli en del av det. Det var en vakker ting, at landets fremste poet hadde trukket seg tilbake, og begynt å undervise studenter på lavt nivå i nordisk (2015: 161–162)

Akk ja. Sic transit gloria mundi, som disiplene sa når flasken var tom og regningen kom. Men regningen kom aldri. «Gutter og jenter, nå må vi enten gi oss, eller så tar vi en flaske til», sa formannen med korken på vei opp. Til gjengjeld måtte vi springe på polet for ham. Litt lenger ned på samme side får KOK omsider håndhilse på GJ for første (og siste?) gang i sitt livs kamp for å få kontakt med et annet menneske. Mer håndspåleggelse skal det ikke til før det går et lys opp: «vi tok hverandre i hendene, og da, i det øyeblikket, forstod jeg hvem han var, eller hva som var det vesentligste ved hans person. Han hadde de mest følsomme øynene jeg har sett» (s. 161). Selv husker jeg så vidt i et svakt glimt fra studietiden en røft og vakkert utseende student Knausgårds øyne på hjørnet av kafé Opera en kveld eller dag. Han sto og plirret med dem, og så ut som han tenkte så det knirket på hva fordel han eventuelt kunne ha av å henvende seg til en eller annen. Det fikk han som kjent en god del ut av etterhvert, og også i det lille essayet «Georg» får han sagt lite med få ord. «Det nøkternes ekstase» er ikke noe dårlig uttrykk for å beskrive «den absolutt beste litteraturen» (s. 162). Man kunne overveid å ta det ekstatiskes nøkternhet med i beskrivelsen?

Ad punkt 3. Til det siste punktet vil jeg bare kort nevne at forrige blomsterkrans gikk til tidligere biskop over Roskilde Stift Jan Lindhardt (1938–2014). Han var en av grunnleggerne av retorikkfaget i Norden da faget ble gjenopprettet. Hans Retorik fra 1975 (utgitt også på norsk forlag, 1987 og senere) er fortsatt den ene boken man skal eie og lese dersom man er ute etter et hurtig, velskrevet og informativt signalement av den retoriske tradisjon, med et bud på hvorfor det er noen grunn til å interessere seg for den. Jan Lindhardt er essayist, og det er her ment som en anbefaling, selv om han kan være ujevn rundt omkring i forfatterskapet sitt han som andre essayister. Jan Lindhardt er et navn man må kjenne til, hvis man ikke vil gjøre et pinlig inntrykk på folk som har litt faglig og historisk greie på retorikk. (Jeg håper mine studenter på retorikkprogrammet i Bergen vil lese forrige setning som noe av det første de leser, straks de får lært å lese.) Georg Johannesen oppdaget retorikken ikke minst i kraft av Jan Lindhardts boklange essay fra 1975.

III

Det er som nevnt alltid et sikkert tegn på idioti når noen kommer trekkende med at Georg Johannesen i noen år dukket opp i NRKs underholdningsprogrammer fra tid til annen. I rollen som medieklovn fikk den samfunnskritiske mediestormeren Georg Johannesen da liksom et politisk «problem» eller «paradoks». Hva med dere som satt og så på? Dere skulle heller forestilt dere at dere selv satt i Georg Johannesens stol mellom Dan Børge Akerøs gjester. Hva kunne ikke det norske folk fått ut av det?

Men, det stemmer. Georg Johannesen deltok flere ganger i Dan Børge Akerøs «LørDan», og to ganger i oppstarten av Fredrik Skavlans fredagsprogram «Først & sist». Manuset til «LørDan» stod Trond Kirkvaag, Terje Nordby og Andreas Diesen for, om det sier seerne av min tekst noe. Fra Skavlans program huskes best (av alt, faktisk) en scene der Skavlan lattermildt skulle ha gjestene til å kommentere noe dumt som hadde stått på forsiden av Dagbladet. Georg Johannesen brøt av og sa at «voksne folk diskuterer ikke forsiden på Dagbladet. Det må selv Fredrik Skavlan forstå.» Minst én seer tenkte i sitt stille sinn at Georg Johannesen med fordel kunne legge seg sine egne ord på sinne i sin egen skrift. Hvorfor ligge i krig i med en avis som hans lesere knapt hadde sett snurten av på flere tiår? Men med et Ibsenprofessorsitat Georg Johannesen siterte i annen sammenheng: «Enhver klok mann har rett til sine galskaper» (2003: 25).

Georg Johannesen var ikke så dum som man skulle tro. Hva han fikk ut av det? En Oslotur, honorar. Han fikk besøkt sin datter, traff folk, og han likte personlig godt Dan Børge Akerø. Han takket senere nei til «Nytt på nytt» med den begrunnelsen at de folka der ikke virket som de tok noenting alvorlig.

Her kan det passe med en anekdote. «Essayisten belærer og bedømmer, ut fra viten om forgjengere [...] anekdoter om (andre) berømte menn fungerer som presedenser» (1981: 26). Ute er buekorpsguttene marsj av sted, og ute av syne, men ikke av den grunn utenfor hørevidde. Jeg får hviske, så ikke jeg forstyrrer, enn si overdøver guttemusikken.

Jeg tok en gang en oppvask mens jeg hørte på radio. Plutselig hørte jeg etter, for NRK annonserte et program om stenalderromanen Huleklanens bjørn, som var en stor bestselger den gangen. Min mormor i Ribe (Danmark) hadde lest boken med interesse, vet jeg, slik hun leste alle bøker med interesse, også dem jeg ga henne. (Når jeg en sjelden gang i mitt liv skriver et informalt essay, eller det engelskmennene kaller et «familiar essay», vil jeg gjerne ha min mormor med.) Da hun hadde lest Montaignes Essays 1–3 i Else Henneberg Pedersens nye oversettelse, takket hun for den i et langt brev uten annen essayteori enn den hun selv fant på. Jeg tror det ville ha gledet ham å lese brevet. Min ulærde, livskraftige mormor og Montaigne fant hverandre. Men når jeg plutselig hørte etter, var det ikke for min gamle mormors skyld. NRK hadde to gjester i studio, som skulle vurdere Huleklanens bjørn fra et faglig ståsted: Bjørn Qviller og Georg Johannesen.

Bjørn Qviller var antikkhistoriker i Oslo, og en gammel kjenning av Georg fra den gang begge var med i Sosialistisk Folkeparti. Jeg vet ikke om jeg alt hadde møtt Qviller da programmet gikk på luften. Første gang jeg traff ham, var jeg Erasmusstudent på Blindern og stakk innom en av hans forelesninger. I pausen sa jeg at jeg skulle hilse fra Georg Johannesen. Blant studentene gikk Qviller under kallenavnet «the Killer», så det å bruke Georg Johannesens navn som skjold var et sjakktrekk. Hilsenen endte i en rotbløyte på Frederikke, som baren på Blindern het. Storebroren til forsvarsminister Anders Sjaastad, Øystein, var der også. Han tok sin lillebror med en klype salt, sa han. Qviller jobbet med en avhandling om politikk og rus i antikken: Bottles and battles, og la villig ut om materialet. Sist jeg så ham var under et besøk han avla i Bergen. Regnet pøste ned. Qviller hadde med seg en kjæreste, hun var våt til skinnet da hun trådte inn i gangen i Georg Johannesens leilighet, og sa på sin oslodialekt noe til verten om at det regnet mye i Bergen. «Ja», svarte Georg Johannesen, «Bergen er i grunnen stygt i godt vær.» Så holdt han en hyllest til skjønnheten i de grå og blågrå nyanser i bergensregnet. Men tilbake til Hulebjørnens klan.

Først ut var antikkhistoriker Bjørn Qviller. Han vurderte boken grundig fra et historievitenskapelig ståsted. Det var ikke stort mer enn blodflak i filler tilbake av den da han var ferdig. Han påpekte at boken riktignok inneholdt noen opplysninger som tydet på at forfatteren hadde drevet research i stenalderforskning. Men de var overfladiske og gjennomhullet av feil, og for det andre holdt ikke bokens fremstilling av Cro-Magnon som amerikanere og russerne som neandertalere vitenskapelig mål. Så var det Georg Johannesens tur. Han lot seg ikke be to ganger, men valset over det som var igjen av fillene, sa seg enig med Killers kritikk, og mente at forfatteren ikke tenkte på annet enn penger. (Hun solgte milloner av eksemplarer.) Jeg syntes ærlig talt ikke at han sa så mye fornuftig, men han fikk nå snakket fra seg. I følge kritikeren Walter Benjamin bør en bok tilintetgjøres ut fra et fåtall av dens setninger. Jo mindre man leser av den jo bedre. Jeg hadde en følelse av at Georg Johannesen ikke hadde lest Hulebjørnens klan så veldig nøye der han tok den for seg, like kjærlig som når en kannibal tilbereder et spebarn, for å sitere Walter Benjamin igjen.

Oppvasken ble tatt, og det ble mandag. Jeg stakk som vanlig på mandager innom studentbokhandelen en tur først, i kjelleren på Studentsenteret. Der traff jeg Georg Johannesen, så det må ha vært litt ut på formiddagen. Han var godt fornøyd fordi han hadde fått byttet en bok han hadde fått tilsendt av NRK i en brun pakke uken før, men latt være å pakke ut. Han hadde deltatt i et radioprogram om den lørdag inni Oslo, fortalte han. «Jeg så omslaget på boken på forhånd. Ett blikk var nok.»

IV

Morten A. Strøksnes har skrevet et essay om en essaydebatt på kaféen Blå i Oslo, trykt i Vinduet. Essayet heter «Utvidelse av kampsonen» i innholdsfortegnelsen og «Innsnevring av kampsonen» inne i bladet. Vel, men han skriver: «Innenfor den nåtidige Montaigne-tradisjonen er det mer sannsynlig at noen i dag skriver et essay om perserkrigene enn at de skriver om de pågående krigene i Syria og Afghanistan» (2015: 324). Mer sannsynlig? Hvor? Jeg er en hund etter essays om perserkrigene. Jeg vet omtrent bare om mitt eget, trykt i studenttidsskriftet Prosopopeia i Bergen (1-2/2013). Kan det være meg Strøksnes ligger i krig med? Det høres for eventyrlig ut. Jeg har satt mine ben på Blå én gang, det var dengang Georg Johannesen fylte 70.

Ideen til essayet fikk jeg som gymnasiast i Oslo tre tiår før, da mediestormene herjet som verst rundt Georg Johannesen. Han hadde i en artikkel i musikkbladet Puls (1986) sammenlignet mediainteressen for visesangeren Åge Aleksandersen med interessen for apekatten Julius i Kristiansand dyrepark, men ordlagt seg slik at poenget kunne misforstås. Mine klassekamerater lo av meg når jeg forklarte dem poenget, så sterk var stormen.

Tre ting bet jeg meg merke i da jeg leste Åge Aleksandersen-artikkelen:

1. For det første det Georg Johannesen skrev om Åge Aleksandersens musikalitet og evne til i sine fineste sanger å fange inn stemningen i et ungt ekteskap, når ungene er lagt og foreldrene setter på en LP-plate, spesielt i «den populære, men utrolig vakre ‘Lys og varme’» (1986: 43).

2. For det tredje artikkelens avslutning: en oversetterkonkurranse, med Georg Johannesen som dommer. Det som skulle oversettes til norsk var et engelsk renessansedikt. Førstepremien var et eksemplar av Åge Aleksandersens LP Eldorado. Andrepremien var to eksemplarer av Åge Aleksandersens LP Eldorado. Tredjepremien var tre eksemplarer, osv. Men det som gjorde uutslettelig inntrykk var diktet som skulle oversettes: «Written on the Eve of his Execution» av Chidiock Tichborne, død 1586: «And now I live, and now my life is done.» Jeg visste ikke at det fantes bedre dikt enn Georg Johannesen sine.

3. Det visste Georg Johannesen. Midt i artikkelen (og det var det andre som gjorde uutslettelig inntrykk) stoppet han opp og siterte på gresk Simonides’ gravskrift over de falne lakedaimonerne i slaget mot perserne i passet ved Termopylene: O XEIN ANGELLEIN LAKEDAIMONIOIS HOTI TEDE KEIMETHA TOIS KEINON RHEMASI PEITHOMENOI. Så skrev han at om han ikke hadde gjort noe annet godt den måneden, så hadde han fått på trykk et uforståelig gresk dikt i en norsk ungdomsavis. Så fortsatte han kjøret mot Åge Julius Labbetuss osv. Aleksandersen, til medias uutslettelige begeistring.

Utenfor hørevidde hadde Simonides og Chidiock Tichborne ordet i Puls.

My prime of youth is but a frost of cares, My feast of joy is but a dish of pain, My crop of corn is but a field of tares, And all my good is but vain hope of gain; The day is past, and yet I saw no sun, And now I live, and now my life is done.

My tale was heard and yet it was not told, My fruit is fallen, and yet my leaves are green, My youth is spent and yet I am not old, I saw the world and yet I was not seen; My thread is cut and yet it is not spun, And now I live, and now my life is done.

I sought my death and found it in my womb, I looked for life and saw it was a shade, I trod the earth and knew it was my tomb, And now I die, and now I was but made; My glass is full, and now my glass is run, And now I live, and now my life is done.

Georg Johannesen siterte i det hele tatt ofte og godt. Som motto for et par av de blå årbøkene satte han et dikt av den irske poeten William Butler Yeats. Når det kom med to år på rad (1997, 1998) er det fordi det er et dikt som tåler å gjentas. (I 1999 fikk Yeats et annet dikt på trykk.) Diktet heter «Mad as the mist and snow»:

Bolt and bar the shutter, For the foul winds blow: Our minds are at their best this night, And I seem to know That everything outside us is Mad as the mist and snow.

Horace there by Homer stands, Plato stands below, And here is Tully’s open page. How many years ago Were you and I unlettered lads Mad as the mist and snow?

You ask what makes me sigh, old friend, What makes me shudder so? I shudder and I sigh to think That even Cicero And many-minded Homer were Mad as the mist and snow.

V

I 1998 feiret Retorisk Forum tiårsjubileum. Vi planla et tjukt festskrift, der vi samlet våre beste essays. Det endte det med å ikke bli noe av. Isteden laget vi Retorisk årbok 1998: Retorikkens omegn, med nye, lange og lærde artikler av ulik lengde. Festskriftet var skrumpet inn til noen setninger i en liten pamflett bakerst, som etter Yeats fikk tittelen «Homer i tåke og snø». Pamflettens tese var at de to brennpunktene i Vestens kanon er Homer og Bob Dylan. Det pågikk en kanondebatt i de årene, igangsatt av Harold Blooms påstand om at Shakespeare er tingen. Tesen ble underbygget med hurtige gjennomganger av de viktigste deler av verdenslitteraturen ut fra Homer (ikke Dylan). I skrivestilen drev pamfletten gjøn med den harold bloomske envisheten og med den georg johannesenske skrivemåten. Avsnittet om de tre greske tragikerne lød (1998: 287):

Aiskylos lot skrive på gravsteinen sin at han deltok i slaget ved Maraton. Fra scenen lot han seerne delta i persernes sorg etter Salamis. Aiskylos var siste representant for en kultur som gikk under med ham. Det sa Evripides fra om. Athenerne lot likevel Evripides vinne fire av tretti slag mot Sofokles. Da Sofokles debuterte under åpen himmel foran femten tusen opprørte tilskuere, seiret han mot den aldrende Aiskylos. Da ryktet om Evripides død nådde byen, gikk den nitti år gamle Sofokles på torget og sørget offentlig over sin yngre kollega. Evripides tragedie om teatrets gud ble oppført posthumt. Sofokles sang korsanger i en by på hundre ganger hundre hus. Han og Herodot var gode venner. Da familien ville ha huset hans og sa til dommeren at Sofokles var senil, svarte han med å skrive Ødipus i Kolonos. En vakker dag mistet han pusten mens han sang fra Antigone. Etter Sofokles død gikk Athen under. Aristofanes beklaget hans fravær. Det fins fjorten tragedier av Aiskylos og Sofokles tilsammen og atten av Evripides. Samlet skrev oldtidens tre største tragikere tre hundre tragedier. Antallet er bevart.

Flere år senere snudde Georg Johannesen seg brått og spurte som lyn fra klar himmel: «Du, det med at det var Antigone Sofokles sang fra da han døde, hvor har du det fra?» Jeg svarte som sant var, at jeg hadde det fra en antikk Sofoklesbiografi. «Hm», svarte han, og føyde til noen linjer om at korsangene i Antigone er flotte og hvorfor. Mellom oss foregikk en taus kommunikasjon: Georg Johannesen kunne ha ønsket seg at det var Ødipus i Kolonos Sofokles sang fra. Men han bøyde seg for sannheten og forstod hvorfor den måtte være slik. Uten en lyd over leppene strøk også Hölderlins Sofoklesepigram gjennom hodet på ham, det fremgikk av ansiktsuttrykket.

Sydnesplass, 17.5.2017

LITTERATUR

Børdahl, Amund (psevd. Ove Edelberg), «Homer i tåke og snø», i: Amund Ove Børdahl, Sissel Høisæter og Georg Johannesen (red.): Retorikkens omegn. Retorisk Årbok 1998, UiB, 1998, 284–292. – «O xein angellein – glimt av en virkningshistorie», Prosopopeia 2013 (1-2), 42-60Grepstad, Ottar: «Georg Johannesens retoriske tanke», Rhetorica Scandinavica 39/2006, 54–59.Johannesen, Georg: – Ars moriendi eller de syv dødsmåter: Dikt, 1965. – «Sagt mot Brecht / Sagt for Brecht», i: Bertolt Brecht: 100 dikt, 1968. – Om den norske skrivemåten, 1981, 2004. – «Åge Aleksandersen som lyriker», Puls, 11/1986, 42–45. – Rhetorica Norvegica, 1987, 2001. – Moralske tekster, 1994. – «Etterord 1995», i: Dikt i samling, 1995. – Nytt om Ibsen og andre essays, 2003. – Eksil, 2005. Knausgård, Karl Ove: «Georg», i: Om vinteren, 2015, 160–162.Longum, Leif: «Å skrive essayistisk», i: Egil Børre Johnsen (red.): Tekstens mellommenn, 1997, 43–54. Selnes, Gisle: «Sannheten om det norske essayet?», i: Det fjerde kontinentet, 2010, 347–363. Sjaastad, Øystein: «Francis Bacon», i: Trond Berg Eriksen (red.): Vestens tenkere – Bind I – Fra Homer til Milton, 1993, 439– 457. Strøksnes, Morten A.: «Utvidelse av kampsonen» aka «Innsnevring av kampsonen», Vinduet 3/2015, 314–331. Utaker, Arild: «Ferdinand de Saussure», i: Kjell S. Johannesen og Arild Utaker (red.): Strukturalisme og semiologi, 1973, 7–19.

[Trykt i bøygen 2/17 – essay]