Marie Landmark

Marie Landmark

En morgen i mars

Det begynte å boble i havene. Det var synlig helt fra verdensrommet, en satellitt hadde filmet det, det boblet i over to hundre arktiske hav, isen hadde smeltet. Det boblet i havene, i Russland sine mange små ishav, jeg leste overskriften en morgen, i sengen. Alle sov, jeg vurderte å betale for å lese mer, hvis jeg rakk det, mens gassen fra havene boblet og boblet, steg opp og ut. Det var metangass, den spredde seg utover kontinentene, gjorde jorden til et ulevelig sted, litt etter litt og til slutt helt. Gresset la seg ned, alt levende skrumpet inn, gulnet, brunet. Dyrene på jordene samlet seg, gnisset mot hverandre i båsene, dinosaurene knelte, jeg husker den tegnefilmen, visste hva som kom til å skje. Jeg lå og lurte på om Russland visste hva de skulle gjøre med havene, havene som boblet, om de forsto at noe måtte gjøres, at verden måtte varsles, at det var flere som bodde der, som vil leve her, som ikke vil knele.

Utenfor vinduet er alt hvitt denne morgenen, tåken ligger tett inntil nabohuset, ingenting annet er å se enn oss og naboen, og jeg står opp for å åpne vinduet, helt stille. Sønnen min ligger tilbake i sengen, halvveis under dynen, så mye tåke, jeg håper det er fake news.