IKKE MIN GERILJA

IKKE MIN GERILJA

IKKE MIN GERILJA PRESENTERER: URBANE HYMNER

Fra desillusjonerte anmeldere til litteraturvitere som leker sosialantropologer har det blitt gjort en rekke forsøk på å beskrive den mannlige, litterære debutanten, men uten suksess når det kommer til å nå en universell definisjon. At undertegnede ikke stiller seg i samme futile rekke, har grunnlag i en revolusjonerende oppdagelse. For i tyve år, rett foran nesen på alle kritikere, har det eksistert et treffende bilde på denne gruppen (tross sannsynligheten for at det er tegnet med uhell): nemlig Richard Aschcrofts selviscenesettelse, akkompagnert av pop-klisjéenes strykekvartett. Måten han – før noe i det hele tatt skjer – gjør ingenting, men likevel står og venter på sin egen fandenivoldskhet, er for så vidt talende nok for seg selv. Vi snakker selvfølgelig om musikkvideoen til The Verves «Bittersweet Symphony». For i denne ufrivillige selvkommentaren kan man faktisk finne mentaliteten, samt noe av fremgangsmåten, til de aller fleste som har gitt ut noe på papir (for ikke å nevne de som ønsker å gjøre det) etter år 1900. Den unge kunstneren, som vet bedre, mindre og mer enn de forbipasserende, som spankulerer gjennom byen i en imponerende kombinasjon av nonchalanse og obstfelderhet. Han synes synd på seg selv og de andre, men forakter samtidig begge sider av karaktergalleriet. I bakgrunnen ligger hele tiden den litterære arven som et symfoniorkester, både lånt, stjålet og trukket frem fra glemselens støvete hyller på en gang. Men allikevel, akkurat i det du tror det ikke finnes et spor av originalitet der, kommer forfatterens stemme, med moderne og oppdatert rytme og språk, luskende inn. Resultatet er en ny roman og en ny forfatter til hagefesten.

Romanen kjenner du fra før, og en strukturalistisk lesning kan gjerne redusere den til noen få (seks) elementer. La oss presentere et umiddelbart skisseringsforslag:

1. Livet som bittersøtt. Ta Espedals debut, En Vill Flukt Av Parfymer, hvor jeget leker forfatter i Roma, men istedenfor blir forelsket i en kvinne, for deretter å bli lei av henne, samtidig som han blir sjalu over at noen andre vil ha henne. Altså, en intern feide Colosseum verdig. Det er liksom ikke så mye mer å si.

2. Jegets sårhet. Som i Sæterbakkens romandebut (la oss ikke nevne poesien) Incubus, hvor solipsismen tar overhånd. For eksempel når Stig lar «han» (hovedpersonene har sjeldent navn) gi sin kjærlighetserklæring til sin avdøde kjæreste gjennom en formal fiffighet:

M Hvis jeg møtte deg igjen, skulle jeg holde deg inntil meg, og jeg skulle overtale deg til å bli, og jeg skulle være hos deg hver morgen når du

34 våknet, slik at hver dag for deg ville begynne i en omfavnelse, fylt av kjærlighet og begjær, uten noenting imellom oss, ingenting som skiller oss

Også kjent som patosets erkeeksempel på debutantens solipsistiske kynisme. Velg selv: Gråt, eller proklamer din lojalitet til NSDAP.

3. Poesien. Vi kunne like gjerne nevnt Espedals form-schizofreni, som Sæterbakkens mer finurlige vendinger («jeg star i en parantes [toalettbås] og rister av de siste dråpene»), men må man være spesifikk her? Den norske mannlige debutantens elsk/ hat forhold til poesien er åpenbar for alle som har tatt i en av romanene deres. Om forfatteren kaller boken for en lyrisk roman, mener han at det er lyrikk (men tør ikke innrømme det på grunn av sin lyriske inkompetanse). Sier han det er lyrikk, er det egentlig en sjangerlek eller noe eksperimentelt, som med sin påståtte hensikt å kommentere eller bryte med sjangerkonvensjonene, skal skjule den allerede nevnte inkompetansen. Poesien er for debutanten både målet og fienden, det han strekker seg imot og det han mener å bryte med. Vi kan derfor si at poesien alltid er der, men at debutanten og leseren aldri vil bli enige om hvor.

4. Råhet. Ingenting er som det sjokkerende. Ingenting vekker gleden som de trøtte tantenes hikst og den medfølgende kvelningen av napoleonskake, idet de leser Houellebecqs jomfrusetninger. Som to setninger inn i hans første roman, Utvidelse av Kampsonen: «På et visst tidspunkt var det en fitte som begynte å kle av seg […] Forresten er dette en jente som aldri ligger med noen. Hvilket bare understreker det absurde i oppførselen hennes». Man kan høre ekkoet av den seksuelt frustrerte mannens komplekser gjalle helt inn i aha-opplevelsen, og alle venter på at programlederen for Bokbadet skal påpeke at mannen ikke er rå, at det ikke er den interne brutaliteten som medfølger det asosiale, moderne samfunnet man ser i denne boken, mannen har bare aldri pult (Til orientering: Bukowski debuterte først som 24-åring (Til orientering: med en prostituert på 136 kilogram)). Gi Michel en prostituert, og han gir barnerim tilbake.

5. Eksistensiell krise. Her kunne vi igjen nevnt Houellebecq (som i avslutningen «…jeg har bommet på målet i livet. Klokka er to.»), men velger heller å se på en av våre nyere debutanter. Kenneth Moe trenger for eksempel ikke mer enn fem halvblanke sider før han skriver «Rommet mitt er like tomt som livet ellers» etterfulgt av et punktum. Dette er som regel grunntonen i debut-romanene, helst igangsatt av en kjærlighetssorg grunnet jegets egen udugelighet. Den etterfølgende apatien er lett gjenkjennelig, og det er kanskje denne, samt bøkenes råhet, som kommer tydeligst til uttrykk hos Ashcroft, idet han – med mangel på holdepunkt – hopper opp på panseret til en bil og skriker: «Well I never pray, but tonight I’m on my knees, yeah».

6. Den åpenbart ateistiske dikteren. Apropos å knele. Akkurat hvorfor de alltid velger å trekke inn noe religiøst er usikkert. La oss igjen se på Sæterbakken:

Og hvis han er død, hvordan døde Han?»

Eller vi kan igjen se på Houllebecq:

«Det var en mild og fin dag, men også litt trist, slik søndagene gjerne er i Paris, særlig når man ikke tror på Gud.»

Man ser den undertrykte respekten komme til syne i valget av stor forbokstav, så hvorfor de velger å dra akkurat dette unødvendige momentet inn i sine romaner er usikkert, men mange har antatt at det er for patosens skyld. Det er også fortrinnsvis nødmarxisme tilstede, samtidig som jeget gjør alt for penger (mulighetene for kvasibiografiske hendelser er for gode til å overse, uavhengig av politisk orientering). Venstresiden er uansett de kules side, 1 kunstneren er ikke noe om ikke kul. Da dette ikke er like hyppig til stede vil vi ikke sette det opp som et eget punkt, men føler likevel for å nevne at det er tatt i betraktning.

Richard Ashcrofts noe påtatte gatepoet er derfor debutanten. Lurvete, men intellektuell – belest, men røff. Forfatteren rusler dermed gjennom sine omtrentlige to hundre sider med komponert fortau, hele tiden med den vestlige kulturarvens strykere i ryggen. På veien skumper han inn i utvalgte mål, synspunkter og kampsaker så gnistene kan antydes og det kan fektes verbalt. I kontekst hjelper konfliktene den skrivende, og bekrefter jeget som ble presentert innledende. Ved økende ettertanke er det allikevel lett å tenke at det kun er snakk om småknuffing mellom konstruerte statister og et oppblåst selvbilde. Det er ikke like imponerende å vinne debatter hvor man står for argumentene til begge sider. Uansett hvor gjennomskuelig det måtte være, har debutanten likevel en egen karisma. Litt søt, litt sinna og kanskje litt lovende.

De lovende blir nasjonalskatter og skuffelser, de sinte blir raljerende spaltister og de søte blir narkomane. Så forsvinner de alle sammen i skrivesperrer, overdoser eller middelmådighet. Som om ikke det var nok å unne et lite lands litterære debutanter plass i sin desidert mest sette musikkvideo, avslutter Ashcroft med ordene: «Its just sex and violence – melody and silence». Det er nesten så man kan høre forlagenes yndige stønn helt inn hit. 2

1 Det går rykter om at Skrivekunstakademiet i Bergen tvinger studentene til å skrive med venstre hånd, av både estetiske og politiske grunner, men også fordi det skal ligge hardt arbeid i tekstproduksjon. «Man arbeider da ikke i reklamebransjen!» 2 Det finnes selvsagt unntak til denne teorien, men de har stort sett sine egne musikalske oppsummeringer. Etter første tankekast kan man nevne Jo Nesbø, (Jace Everett – I Wanna do Bad Things to You), og Erlend Loe, (Tre Små Kinesere – Gammel Sykkel).