Åshild Homb, Ulla Svalheim og Amanda Aaserød

«Hjernen veier det samme som Gud / for hvis du veier dem gram for gram / er de like forskjellige / som stavelse og klang – » Emily Dickinson i Tone Hødnebøs gjendiktning.

Kan det være at litteraturen har en lignende måte å virke på som religiøs tro? At litteraturen, som troen, er et sted hvor en kan utforske sider ved virkeligheten som ikke kan bli uttrykt i for eksempel matematikkens logiske byggverk? Og at troen, som litteraturen, rommer menneskenes erfaring, baling med den verden vi lever i, og store mengder tvil?

I dette nummeret av bøygen har vi valgt å fokusere på tro og litteratur: på troen slik den har kommet og fortsatt kommer til uttrykk i litteraturen, på litteraturen som ligger til grunn for de ulike religionenes tro og altså også på den mulige likheten mellom tro og litteratur. Skriften i seg selv er en bønn, skriver Elisabeth Thorsen. Også litteratur er noe en tror på, skriver Drude von der Fehr. Og å lese minner om å tro, skriver Andreas Seland, idet begge deler innebærer en uvisshet om hva som kommer.

I lange tider har kristendommen hatt en dominerende posisjon i vestlig kultur, og det er tydelig at den i dag fortsatt utgjør en klangbunn av assosiasjoner på tross av at opplysningstiden ga plass til en stadig sterkere religionskritikk. På slutten av 1800-tallet erklærte Nietzsche Gud død og forkastet ideen om at det finnes noen evige sannheter. Likevel ser vi at religion som fenomen stadig lever videre, og at tro og letingen etter en mening fortsatt setter sitt preg på samtidskulturen – også litteraturen.

Tro kan spille en sentral, noen ganger bestemmende, rolle i det enkelte forfatterskapet, om det er som et personlig gudsforhold eller som et håp, en tillit til at en sammenheng finnes. Den kan gjøre seg gjeldende som en refleksjon over hva slags historier samfunnet og den enkelte velger å fortelle om seg selv, eller som en tiltro til det skriften kan skape. «Når eg prøver å skrive om religion, så prøver eg å skrive om samfunnet vårt, om kven vi menneske er», skriver Lars Petter Sveen. Mona Høvring fester lit til det å skrive, som innebærer en form for tro, som en «utøvelse av noe grunnleggende håpefullt». I Nellys Sachs’ og Leonard Cohens forfatterskap, som to av nummerets artikler er viet til, spiller religionen en avgjørende rolle for den poetiske refleksjonen rundt lidelsen og bringer forløsning eller håp.

Bibelske fortellinger og metaforer gjennomsyrer den vestlige litteraturen, noe Northrop Frye la til grunn for storverket The Great Code. Sammen har de dannet et felles språk som forfattere har søkt til for å reflektere rundt liv, sammenheng, mening. Selv om dette språket ikke lenger er like tilgjengelig for en moderne leser, tas motivene stadig i bruk for å sette ord på verden rundt oss. Flere av nummerets skjønnlitterære bidrag setter dem inn i fremmede sammenhenger, lader dem med ny mening og viser slik hvordan troens språk fortsatt brukes til å uttrykke alle de tankene og ideene vi har i oss.

God lesning! Åshild Homb, Ulla Svalheim og Amanda Aaserød Redaktører