Hovedbøygen

Hovedbøygen Hva handler masteroppgaven din om?

Live Lundh

Umistelig, men ikke til å bære Om skyld og utenforskap i Marilynne Robinsons romaner

114 Av og til føles det som om jeg står overfor et umulig dilemma: Det er mye i livet mitt jeg verken kan bære eller miste. Dette problemet deler jeg antageligvis med de fleste. Det kan være snakk om en komplisert relasjon, et savn eller en erfaring som er like dyrebar som den er dyrekjøpt. I språket er ordene «bære» og «miste» innbakte metaforer for grunnleggende, eksistensielle opplevelser av identitet og tap. Vi snakker ofte om å «ha» ganske synonymt med å «være», eller være del av, enten det dreier seg om å ha familie, helse eller eiendom. Vi snakker også om å ha erfaring og å ha historie. Spenningen mellom å være del av et felleskap og å være et fritt, ensomt og autonomt selv, er gjennomgående i romanene til Marilynne Robinson. I masterprosjektet mitt undersøker jeg spesielt Housekeeping (1980) og Home (2008).

My name is Ruth. I grew up with my younger sister, Lucille, under the care of my grandmother, Mrs. Sylvia Foster, and when she died, of her sister-in-law, Misses Lily and Nona Foster, and when they fled, of her daughter, Mrs. Sylvia Fisher. Through all these generations of elders we lived in one house, my grandmother’s house, built for her by her husband, Edmund Foster, an employee of the railroad, who escaped this world years before I entered it.

Slik åpner Housekeeping, Marilynne Robinsons debutroman fra 1980, med noe som ligner en ættetavle. Vårt første møte med romanuniverset til Robinson er et skjæringspunkt mellom tid og rom: et hus, der generasjoner av kvinner har levd sine liv. Ruth åpner beretningen med å etablere et felleskap basert på slektsbånd. Fortelleren har skissert en ramme, en sammenheng, og samtidig vist til, ikke én, men to veier ut av den: jernbanen og døden. Felleskap og sammenheng eksisterer kun i kraft av muligheten for, eller uunngåeligheten av, brudd, tap og utenforskap.

Hellig og hemmelig For å nærme meg meningene som er i spill i Robinsons romaner, lener jeg meg på tenkere som Simone Weil, Theodor Adorno og Giorgio Agamben, men særlig Walter Benjamin.

Både Benjamin og Robinson er interessert i det gåtefulle ved det å erfare. Hva

vil det si at noe skjer, og hvordan knytter hendelser seg til tid? Kan erfaring manifesteres som noe materielt: et hus, en relikvie eller en suvenir? I Housekeeping og Home synliggjøres også erfaringer man i dagligtalen kan omtale som «mangel på erfaring». Det kan være å bli hjemme, framfor å reise ut og se verden, eller å vende tilbake til et barndomshjem som voksen, i stedet for å stifte egen familie. Jeg opplever at Robinson setter spørsmål ved hvilke erfaringer som er mest avgjørende for at vi blir dem vi blir. Kanskje utruster disse erfaringene (kamuflert som ikke-erfaringer) i like stor grad som noe annet, karakterene til å bli etisk tenkende og handlende subjekter.

I «Erfaring og armod» fra 1934 skriver Benjamin om hvordan noen hendelser, som verdenskrigene, ikke gjør mennesket rikere på erfaringer man kan dele, men tvert imot fattigere. Benjamin viser videre hvordan den moderne kulturen har frambragt en arkitektur, preget av glass og stål, der det er vanskelig å sette spor. «Ting av glass har ingen ‘aura’. Glass er i det hele tatt hemmelighetens fiende», skriver han.

Hemmeligheten betegner, slik jeg leser Benjamin, en erfaring som har blitt forankret i individet som en erkjent og manifestert innsikt, overbevisning eller tro. I Home møter vi Glory. I et parti av boka reflekterer hun over hvordan ordene secret og sacred hadde det med å blande seg for henne som liten. Forbindelsen mellom – og erfaringen av – det hellige og det hemmelige, mener jeg er betegnende for alle Robinsons romaner. Det hemmelige handler om det Benjamin kaller å «bemektige seg sin erfaring», og verne om den som noe egenartet. Det vil ikke si at det hemmelige og det hellige er det samme. Forskjellene kan knyttes til individ og kollektiv, der det hellige markerer en transendens fra det individuelle og over i det allmenne, felleskapet.

Tro vil nok i Marilynne Robinsons forfatterskap defineres som en dypt individuell og subjektiv erfaring. Det indre rommet skildres som rikt, varmt og autentisk. Allikevel aner vi, spesielt i Housekeeping, at hengivelsen til en subjektiv virkelighetsforståelse i ytterste konsekvens kan grense til galskap. Ekstrem individualitet truer vår felles virkelighetsforståelse. På den annen side finnes det i våre innerste, hemmelige erfaringer kanskje en forbindelse til det hellige, allmenne. En hverdagslig erfaring som å lese er et eksempel på en enkel handling som er subjektiv, ensom, og som på samme tid gir del i en kollektiv opplevelse. Er slike erfaringer noe man «har» og dermed kan bære som noe konkret, manifestert (om så bare et ord, eller et bilde)? Eller er det riktigere å si at vi «er» i en erfaring, for eksempel knyttet til tro, noe som innebærer muligheten for at man på et tidspunkt simpelthen slutter å være det?

Marilynne Robinsons romaner kaster lys over hvordan vi som enkeltmennesker og felleskap bærer det som er umistelig for oss: våre erfaringer og vår historie. Det handler om å bære sin egen bør, om å bære de andres, og å la seg bli båret.

Åshild Homb

Evangelikalsk-kristen litteratur Kunst, kitsch, forkynnelse?

116 De siste tiårene har evangelikalsk-kristen litteratur nærmest blitt en egen sjangerbetegnelse i USA. Det er snakk om en enorm bokindustri, de mest populære verkene selger millioner av eksemplarer og kommer ofte langt opp på The New York Times’ bestselgerlister.

I min masteroppgave skal jeg se nærmere på den nyere evangelikalsk-kristne populærlitteraturen.

På slutten av 1970-tallet begynte et organisert nettverk av kristne forlag og bokhandlere å formes i USA. I følge paraplyorganisasjonen Evangelical Christian Publishers Association var grunnlaget for dette nettverket en stor etterspørsel blant konservative protestanter etter en måte å kategorisere kristen litteratur på. Tidligere var ikke kristen litteratur separert fra sekulær litteratur, i alle fall ikke fysisk: Men i vaken etter modernismens angrep på den konservative moralen, og etterkrigstidens feminisme og seksuelle frigjøring, ble det av mange ansett som nødvendig å beskytte unge og lettpåvirkelige sinn fra litteratur som kunne føre til tvil og mistro.

Evangelikalsk kristendom er ikke et uttrykk som henviser til ett enkelt kristent trossamfunn, men beskriver mer en religiøs holdning. Som navnet tilsier er evangeliets budskap, og forkynnelsen av dette, et av de viktigste elementene i utøvelsen av denne holdningen. Innenfor evangelikalsk kristendom sees dessuten Bibelen på som ufeilbarlig, og den leses bokstavelig – som Guds autoritative budskap til menneskene. Metaforen, det ambivalente og det underliggende har ingen plass i en slik lesning. Både litteraturen som springer ut fra en slik bokstavtro holdning og dens lesere vil naturligvis farges av dette.

For å undersøke denne litteraturens posisjon på nært hold har jeg valgt ut to bøker jeg vil se nærmere på. Den første, I Am N: Inspiring Stories of Christians Facing Islamic Extremists, er angivelig en samling historier fra virkeligheten. Den er en kollaborasjon mellom flere anonyme forfattere og utgitt av den evangelikalske organisasjonen Voice of the Martyrs, som arbeider for å støtte undertrykte kristne verden over. Alle historiene omhandler forfulgte kristne, stort sett i land med en muslimsk majoritet, som på en eller annen måte har blitt muslimske ekstremister. Den er klart og tydelig forkynnende, og har en selverklært misjon, i motsetning til den andre boken jeg skal ta for meg: Joel C. Rosenbergs The Twelwth Imam. Dette er

en politisk spenningsroman hvor forkynnelsen er mer implisitt. Begge er utgitt av forskjellige amerikanske evangelikalske forlag etter 2010, og har ligget høyt oppe på Amazons og The New York Times’ bestselgerlister. Jeg vil gjøre en retorisk analyse av utdrag fra disse bøkene, med et fokus på forfatternes leserorientering. Begge tekstene er i større eller mindre grad ladede, kommunikative handlinger med forkynnende og politiske formål; samtidig benytter de seg av et litterært språk og en form som vi kan gjenkjenne fra annen moderne litteratur – spesielt den narrative romanen. Hvordan skal man forholde seg til en slik kombinasjon av estetikk og forkynnelse i en analyse? Susan Sontag skriver i essayet «On Style» at å snakke om stil er en måte å snakke om et verks helhet på. Men hun påpeker at det kan være et svært problematisk begrep å bruke, fordi det er vanskelig å løsrive seg fra dets mer tradisjonelle definisjon som en slags motsats mot et verks «innhold»: det vil si, ikke en beskrivelse av helheten, men av et slags dekorativt lag som ligger «utenpå» meningen. For å komme seg unna denne forestillingen må man innse at et kunstverks meningsinnhold i seg selv er en stilistisk konvensjon. Det innebærer ikke at kunst ikke kan behandles som påstander som refererer til noe spesifikt. Men kunst handler ikke bare om noe, det er noe – et kunstverk behandlet som et kunstverk er en opplevelse av noe, ikke bare et svar på et spørsmål: is the distinctive feature of discursive or scientific knowledge – e.g., philosophy, sociology, psychology, history) but to something like an excitation, a phenomenon of commitment, judgement in a state of thralldom or captivation. Which is to say that the knowledge we gain through art is an experience of the form or style of knowing something, rather than a knowledge of something (like a fact or a moral judgement) in itself (Sontag: s. 21–22).

Sontag mener altså at kunnskapen som oppnås gjennom kunst, uansett medium, er opplevelsen av kunnskapens form eller stil mer enn den direkte kunnskapen om noe. Hvis det er slik, må man i så fall velge om man skal forholde seg til et objekt som kunst eller ikke-kunst før dets kvalitet og/eller effektivitet kan vurderes? Jeg vil se på et utvalg anmeldelser og kritikker av bøkene og bruke disse, i tillegg til min egen analyse, som et utgangspunkt for en vurdering av hva slags kriterier som skal legges til grunn for en eventuell kvalitativ vurdering av de to bøkene som litterære verker.

(...) their distinctive feature is that they give rise not to conceptual knowledge (which

Ulla Svalheim

Hva er da Gud, at mennesket husker på ham? Tanker underveis om hvordan ei kvinne som Anne Carson forteller om Gud

Hva mennesket er, kan ingen svare fullgodt på, og er det ikke derfor så mange av oss tror? For også i våre dager fortsetter menneskene å skape Gud i sitt bilde. Han døde aldri, eller han døde og gjenoppsto, og lever altså i beste velgående i forestillingene våre, som om en først i møte med Gud kan finne den definerende menneskeligheta si, klage over livets forgjengelighet, og muligens fornemme at også noe gyllent finnes.

Chaos overshadows us. Unsheltered sorrow shuts upon us. We are strangled by bitter light. Our bones shake like sticks. […] We are dust. We know nothing. We can not answer. We will speak no more. BUT WE WILL NOT STOP. For we are the beloveds. We have been instructed to call this His love.

Heller enn noe gyllent, heller enn troas glade letthet, er det troas vrangsider Anne Carson vier plass til i diktninga si. Som her, i et av dikta fra Glass, Irony and God (1995). Her finnes mennesket som i sin støvelighet ikke vil gi opp å strekke tankene ut i retning av en høyere Gud, som ikke vil skyve Guds kjærlighet ut av syne, til tross for at Guds eksistens, selve grunnlaget for troa, blir forstått som høyst usikker. Og til tross for at troa ikke gjør livet lettere for mennesket, men heller det motsatte: «My religion makes no sense / and does not help me / therefore I pursue it.»

Troa hos Carson er mangslungen: Den er prega av tvil, ikke-tro, kritikk, frustrasjon, begjær, mystikk og menneskets tilsynelatende iboende hang til å ønske seg noe mer i tilværelsen. Menneskene henvender seg til en Gud som både tas for et selvfølgelig nærvær, og et avsondra fravær. Canadiske Anne Carson (f. 1950) er poet, essayist, oversetter og professor i antikk litteratur, og stofftilfanget hennes er like variert som skriveposisjonene hennes. Når Carson tematiserer den jødisk-kristne Gud, skjer dette i et mylder hvor også guder fra antikk mytologi figurerer. Gud er ikke den eneste gud, Guds

sannhet ikke den eneste sannhet, og hva er da sannhet, hvem er da Gud? Men en viktig forskjell finnes allikevel mellom den vestlige Gud og de greske gudene: for hos Carson er det bare Gud med stor forbokstav som blir gjenstand for menneskenes lengsel.

I masteroppgava mi skriver jeg om nettopp Carsons framstilling av Gud. Jeg gjør en nærlesning av diktsekvensene «The Truth About God» og «Book of Isaiah» fra Glass, Irony and God. Som innfallsvinkel og instrument bruker jeg Carsons eget essay «Decreation» (2005), som jeg på sett og vis også har henta problemstillinga mi fra, idet essayets undertittel er nettopp «How women like Sappho, Marguerite Porete and Simone Weil tell God». Nettopp et kvinnelig perspektiv er tydelig også hos Carson. Hun har utgitt to bibliografier som omhandler kvinnelig spiritualitet, og flere av dikta hennes problematiserer religionens forbindelse til patriarkatet, deriblant posisjonen for eksempel kristendommen har gitt kvinner. I diktet «God’s Woman» finnes for eksempel et tydelig sinne:

Are you angry at nature? said God to His woman. Yes I am angry at nature I do not want nature stuck up between my leg son your pink baton

I motsetning til dette og andre dikt, er kvinnene i Carsons «Decreation» heller hengivne, de drives til Gud av kjærlighet som til en elsker. Og denne drifta fører med seg at de vil avskape seg sjøl, som essayets tittel viser til, for at Gud skal være alt i dem. Ei slik inderlighet får i dikta en heller negativ framstilling, idet Gud blir en krevende Gud som går på helsa løs for menneskene, som for eksempel er tilfelle for Carsons Jesaja:

Isaiah awoke angry. Lapping at Isaiah’s ears black birdsong no it was anger. God had filled Isaiah’s ears with stingers. Once God and Isaiah were friends. […] Isaiah had loved God and now his love was turned to pain.

Troa er vond hos Carson, og Gud er vanskelig å forstå. I «Decreation» er han et paradoks, han er «FarNear», og orda som er skrevet om ham, er alltid bare et forsøk, som om Gud hele tida glipper unna, som om sannheta om ham er et annet sted. Hos Carson virker Guds eksistens til å være ramma av postmoderne relativisering, men allikevel, altså, vil ikke Carsons mennesker å gi slipp på ham. Muligens « … because of a great attraction between them – / which Isaiah fought (for and against) for the rest of his life –». Carson reforhandler ideene vi har hatt om den vestlige Gud, hun utfordrer dogmer og doxa som gjerne har blitt bestemt av menn opp gjennom historia, men hun løsner ikke Gud fra det metafysiske reisverket hans. Hvorfor ikke? Og hvem blir da Gud i en slik sammenheng?

Love, 2017, Marthe Thu