Øystein Stene

Øystein Stene

UMUT

Sinnsuro, 2017, Synne Andrea Tolås

Denne fortellingen inngår i romanen De opplyste som utkommer på Gyldendal i 2018. I romanen befinner vi oss i en framtid der det foregår en kamp på liv og død mellom religiøse og humanister. Den følger forskjellige karakterer i ulike livsfaser. Hver av fortellingene skaper til sammen et bilde av en katastrofe som for alltid delte menneskeheten i to, i dem som tror og dem som ikke tror. Og de forsøker begge å knekke gåten: Hva er egentlig tro, og hvordan oppsto den?

Skinnet fra vinduskarmene. Den sterke kveldssola. De siste strålene før den forsvinner. Videre, til et annet sted. Om Gud vil.

Jeg kjenner igjen blikket ditt. Jeg vet hva du ser: En verden som må forandres. En verden du er ansvarlig for å forandre, nå. Slik den unge uavlatelig må forandre noe, nå.

Hadde jeg bare kunnet vise deg hva som skjedde med den unges blikk i tiden før vår. Hvordan det begynte med begjær, gikk over i desperasjon, endte i apati. Helt til det ikke var mer ungdom igjen.

Hvordan de gamle visnet hen, til en alderdom av lengsel etter begjær igjen. Fordi de kjente ikke til annet enn begjær, desperasjon og apati.

Hvordan de gamle gjorde alt for å se unge ut, oppføre seg som unge. Slik ingenting av verdi var varig før Gud viste seg for oss. Hvordan alt endret seg etterpå, hvordan alt var forandret for de av oss som var igjen. Hvordan vi som er gamle, eldes annerledes. Som tidevannet som kjærtegner steinene rene og kantløse. Hjertene som får slutte å brenne og begynne å vente. Hvor vakkert det er når Gud lar sinnet stilne. – Tameez, jeg er full av takknemlighet for at du er her, prøver jeg. – Tamas, jeg heter Tamas nå, svarer du. Du likner meg i så mye. Mest av alt i utålmodigheten. Denne sitrende følelsen i armer og bein, som om de må beveges, gjøre noe, gå ut der, handle, rive ned, bygge opp.

Slik vi ville rive ned og bygge opp, slik jeg ville det, skrev pamfletter, malte bannere, samlet til demonstrasjoner. For å forandre alt, innenfra og utenfra. Gi kvinner en stemme. Det var det vi sa. Kvinner skulle få en stemme. Jeg ville ha en stemme. Som om det å snakke i seg selv har verdi. – Tamas, du er annerledes, men du er også den samme, sier jeg og smiler. – Jeg er fri i Kristus nå, sier du og ser ut av vinduet. Fri. Frihet.

94 Så mye jeg snakket om det, du skulle bare visst. Hvordan vi kunne få større frihet. Ta tilbake friheten mennene hadde frarøvet oss. Leste Koranen med frihetens blikk. Leste hadithene med frihetens blikk. Klippet ut de passasjene som passet oss. Limte dem sammen på nye måter.

Vi gikk i moskeene, til lederne, til redaktørene. Tvang dem til å lytte til oss, til å høre vår tale om frihet.

Se hvordan profeten ga kvinnene frihet. Se hvordan profeten, fred være med ham, ga kvinner nye og flere rettigheter. Profetens intensjon var å gjøre alle like. Uansett kjønn, rase og legning, er vi alle like for Gud.

Slik snakket vi. Som om Gud var vår oppfinnelse. Som om vi kunne bestemme hva Allah mente, hva Han ville.

Tameez, kunne jeg bare vise deg kampen for frihet, hvordan den ikke synes å ha noen ende. Jeg ser det i måten du sitter på. Ytterst på stolen, så du kan reise deg og gå når du vil. Så du kan gjøre akkurat det du tror du trenger å gjøre, når du må. Så du slipper å høre annet enn det du forteller deg selv. – Vil du sove her? Rommet ditt står klart, sier jeg. – Vi reiser videre i kveld, når det er kjølig, sier du. – I kveld, gjentar jeg. – Vi må være i Moriah før utgangen av uka, sier du. Byer som har forsvunnet, nasjoner som smuldret opp, generasjoner som ble borte. Hva kan vi fortelle, hvordan kan vi fortelle? Vi som var der? Hvis våre sønner eller døtre ikke vet hvordan de skal spørre?

Hvorfor vil du ikke vite hva Gud viste oss, Tameez? Skulle ønske jeg kunne si: Det begynte på en tid da frukten hang moden og skyggene lå tette. Det begynte på en tid da ingen visste at alt er et under. Det begynte på en tid da kjeften og kjønnsorganene ble brukt i tide og utide, men ingen brukte muligheten til å nå paradis.

Skulle ønske jeg kunne fortelle: Da det startet, prøvde vi å lage logiske forklaringer, vitenskapelige forklaringer. Men så ble noe helt annet viktig. Når satellittene forsvant, flyene falt ned, båtene ble borte, toglinjene brøt sammen, bilene sluttet å virke, elektrisiteten opphørte. Skyene som samlet seg, stormene som begynte å rase. Vi pratet ikke mer. Vi rømte byene, forsøkte å finne gjemmesteder. Jeg kom hit, opp i fjellene, bort fra menneskemassene og lidelsene, bort fra kampene og hungeren. Her oppe fantes det gjemmesteder. I Boztas, plassen Gud så i nåde til, stedet Gud styrte stormene rundt. – Det er langt til Moriah, sier jeg. Jeg skyver skålen med köfter over på din side av bordet. Du forsyner deg endelig. Jeg plasserer salatbollen ved siden av deg også. Du smaker på begge deler. Setter deg til rette i stolen, begynner å spise ordentlig. På samme måte som før, med albuene stikkende ut til siden. – Du kan komme med oss, sier du. – Jeg kan vel ikke reise noe sted, ler jeg. Den tiden, da de verste stormene la seg. Da vi kunne krype ut av kjellere, tuneller, huler. De av oss som var igjen. De fleste av oss i Boztas berget seg.

Tameez, det er dette øyeblikket jeg så gjerne ville vist deg. Etter flukten fra krig og hunger, fra Guds vrede. Etter alle slags lidelser, etter at vi hadde sett en hel verden falle fra hverandre. Borte, slik vi kjente den.

Da, Tameez, er det der. Det er det jeg så gjerne skulle si deg. At jeg er der ennå. I det øyeblikket. At det aldri vil slutte. Jeg hadde akkurat møtt faren din. Jeg kjente ham ikke, men han hadde gitt meg husrom. Jeg og noen andre søkte tilflukt her.

Vi gikk ut av huset, jeg først, faren din like etter, resten av flokken bak. Flammene fylte hele himmelhvelvingen, Tameez. Det var midt på natten, men det lyste opp som dagen. Englene danset over hodene våre. I alle verdens farger.

Jeg snudde meg, så på de andre. De falt på kne, alle sammen, din far også. For første gang bøyde jeg meg. Kjente knærne mot brosteinen. Slik hele folket i Boztas lå på kne for sin skaper. For Allah, priset være Ham. Noen sa vi måtte gjemme oss, at det ikke var trygt. Men det var for vakkert, for overveldende. Gud hadde vist oss sin vrede, nå viste han oss sin storhet. Gud hadde spart oss så vi kunne se mirakelet.

Da hadde jeg ikke lenger noe valg. Det var da jeg skjønte at jeg aldri hadde hatt noe valg. Gud hadde innviet oss i profetens åpenbaringer. Gud lot oss alle se gjennom profetens øyne. Her, i Boztas, ga jeg meg over. Jeg reiste meg til slutt, jeg husket en setning fra hadithene, jeg sa den høyt: Priset være Gud like mye som blekket i hans ord. Priset være ordet slik det står.

Det var din far som hørte meg si de ordene, Tameez. Din far og din Herre. – Det var på grunn av deg jeg måtte finne en annen Gud, sier du plutselig. Du sier det mens du skjærer en bit av en köfte og skyver den inn i munnen sammen med det som allerede er der. – Meg? – Eller på grunn av far, da han giftet seg med Vanna. Jeg leter etter brillene, setter dem på meg. Du fortsetter å tygge, som om ingenting har skjedd. Du ser eldre ut enn jeg ventet. Du begynner å få rynker i panna. Og ved øynene, i overgangen fra øyne til tinninger.

Du er i den alderen da jeg giftet meg. Mitt eneste under. Alle mente det var for sent for meg å få barn. Ja, for sent å bli gift, jeg hadde ikke engang noen som kunne forhandle medgiften for meg. Men jeg leste skriftene med nye øyne, jeg skjønte at Herren ville vi skulle skape familier, at ummaen måtte organiseres. Spesielt da, etter at verden hadde oppløst seg. Og din far var der, klar for å gi meg et hjem, her i Boztas. I den lille byen der alle hadde falt på kne.

– Men Tameez, Tamas mener jeg, jeg var enig. Vanna trengte en forsørger, og jeg støttet ham i giftermålet.

96 – Mor, du led. Fra den dagen hun kom i huset, led du. Hver gang far sov på hennes rom, led du.

Det kom en tid som krevde at vi alle innordnet oss Hans vilje, Hans forordninger. Slik at verden kunne gjenoppstå, så nye barn kunne vokse opp, så fred og orden kunne slå rot. Den eneste måten vi kunne gjøre det på, var ved å underkaste oss Herren i ett og alt. Så Han igjen så i nåde til oss.

Hvordan er det mulig å forklare deg det? At den store gleden, den dype tilfredsheten, oppstår først når all vilje er underlagt den store viljen. At det bare er én ting som er godt, og det er det Allah vil. – Tamas, prøver jeg. Navnet ditt lyder hardere, stivere sånn. – Jeg husker det, du ble mørk rundt øynene, stivnet, du ble fraværende og redd, sier du, peker med gaffelen i lufta.

Da vi fikk deg, skjønte jeg hvilken gave alt var, alt som kom til mine hender. Alt som finnes, finnes fordi Han lar det finnes. Alt er av Hans uendelige nåde. Jeg satt på trammen og holdt deg i hendene og kjente den varme brisen rundt kinnene. En av de første dagene da været igjen minnet om tidligere tider.

Jeg tenkte: Den milde vinden er en påminnelse om de ville stormene Han i sin nåde holder tilbake.

– Kjære sønn, det er ikke alltid dine egne følelser er det viktigste, sier jeg mens jeg holder omkring brillene.

– Hvordan kunne jeg bli værende i et hus der min mor blir satt til side? En mor som var mer belest enn alle i Boztas til sammen?

Du virker sint, du stopper å tygge, rister på hodet. Det mørke håret ditt har begynt å gråne ved tinningene. Hvor lyst det var de første månedene! Samme år som handelen startet igjen og vi kunne handle med sølv og gull. Vi barberte håret ditt, veide det og ga det dobbelte av vekten i gull til de fattige.

Faren din hadde råd til det, han var den eneste mannen i Boztas som hadde råd til å hjelpe de fattige.

Faren din hjalp de trengende, akkurat som Allah krever. – Jeg savnet deg da du ble borte, lenge visste jeg ikke om du var i live! sier jeg. Jeg merker at det er viktig at du tror meg nå. – Jeg savnet deg også, men jeg greide ikke se på det som skjedde. – Jeg kunne ikke forby noe som Gud gjør mulig, og din far hadde midler til å ta seg av oss, alle sammen.

Du stopper å tygge. Du ser på meg, legger gaffelen fra deg på asjetten. Jeg er den eneste du har, likevel greier du ikke å holde friheten for seg selv. Må ut og slåss, selv mot din egen mor.

– Kristus vil løse deg fra smerten! Du nesten roper det. Jeg ser mot vinduet, om det er noen som passerer nede på gaten.

– Du kan ikke holde på sånn i ummaen, vær forsiktig, kjære deg. Du demper deg, men fortsetter med samme intensitet.

– Men mor, jeg er ikke bare din sønn, jeg er her som vitne. Jeg ble frikjøpt da jeg dro til Apostia, da jeg møtte de kristne, da de fortalte om Kristus.

– Jeg fortalte deg da om Kristus, vi æret alle profeter, vi ærer alle Skriftens folk. – Mor, Kristus er Guds sønn. Det tok lang tid før mennene farget skjegget rødt igjen, det tok lang tid før noen kunne ta ut på pilegrimsreise. Vi brukte år på å gjøre Riket trygt, til å få allierte, til å gjøre det mulig å tilbe Gud som vi var ment å gjøre. Alle vi som trodde på Gud. Uansett hvordan vi trodde.

Men ummaen er stedet hvor vi strever etter å underkaste oss alle deler av Guds vilje. Hvor vi er slavebundet av hans minste ønske. Uansett hva det måtte være. Uansett hvordan kroppen lengter etter all verdens unaturlige friheter.

Hvordan kan jeg vise deg at den eneste friheten som er verdt noe, er den som oppgis?

– Min sønn, du er min sønn, sier jeg. Det skumrer ute. Jeg tenner lampen på bordet. – Du er min mor, men jeg vil berge din sjel, sier du. Jeg tar av meg brillene. Det står skrevet: Ikke snakk mye uten å nevne Gud, det hardner hjertet. Jeg ser på deg, uten å se de begynnende rynkene lenger, de første grå hårene synes ikke mer.

Jeg smiler. Er stille. Jeg forsøker å snakke til deg. Med stillheten. Og prise Allah, den eneste. Med pusten.