Even Teistung

Even Teistung

Famlende steg, retning Isenheim

Utsnitt av Isenheim-korsfestelse , 1512-1516, Matthias Grünewald

Allerede i god tid før jeg dro hadde jeg besluttet å reise de halvannen timene fra Freiburg til Colmar, drevet av en trang som i stadig større grad gjorde seg gjeldende i meg til å oppsøke Grünewalds Isenheim-alter, som stadig dukket opp i bøkene jeg befattet meg med. Jeg hadde på forhånd lest mye om ham, Matthias Grünewald; sett enkelte bilder, gjort meg opp en forsøksvis formening: Sebalds beskrivelse av ham, først og fremst, som en mann med et blikk på verden så fjernt fra mitt eget, fundert i en nesten skremmende lidelseserfaring. Også i en bok jeg hadde kjøpt tidligere, en liten sak fra Frankrike, sprø i ryggliminga, med korte introduksjonstekster på fransk, tysk og engelsk (jeg leste den tyske), og dessuten en rekke bildeutsnitt i svart-hvitt, som i større grad forekommer meg som varianter av utvasket grå. Disse bildeutsnittene, av ansikter, framstilt på et vis som i dag oppleves fremmed, eller parodisk, et gjenheng fra en periode vi enda vet lite om; jeg vegret meg nesten for å se på dem, vel vitende om at jeg neppe ville kunne lodde de dypene litteraturen forespeilet meg. Krokede, vridde, lysende av resignasjon. Se på meg! Jeg orker ikke mer!, eller snarere: Ikke se på meg!, som om avbildningen var skjedd ufrivillig.

Da jeg ankom, det var enda tidlig på dagen, frostrøyk i luften tross det noenlunde varme klimaet, var museet allerede fullt av besøkende. Jeg lot meg overraske. Ikke var de turister heller, men pensjonister: store grupper krokrygger med beige jakker som langsomt bevegde seg mot billettkontrollen. Jeg skyndet meg så godt det lot seg gjøre forbi dem, gikk oppjaget på leting etter en indikasjon på hvor jeg skulle gå, og ble til slutt geleidet, til min store forargelse sammen med en av disse gruppene, i riktig retning. I altersalen, et avlangt siderom til det gamle dominikanerklosteret, var det enda flere grupper krøkede skikkelser – hvordan de hadde rukket å komme seg dit begriper jeg ikke – som i det vi trådte inn i salen med sine uttørkede stemmer hysjet og kjeftet om hverandre. De fylte rommet på merkeligste vis.

I denne forulempede summingen ble jeg stående lenge foran Grünewalds Isenheim-altertavle. Og det var som skrevet, at lidelsens uhyrlighet utgikk fra de fremstilte skikkelsene og la seg over hele naturen, hvis man kan snakke om en natur overhodet. Det finnes for eksempel ikke naturlig lys på bildet: Landskapet, eller bakgrunnen, er sort, mørkegrønn, gjennomsyret av en sykelighet som, kunne man sagt, kun kan stamme fra mennesket selv. Og i front, en rekke skikkelser: en uanfektet, liksom ironisk pekende mann til høyre; det er visst Johannes døperen. Til venstre tre personer: Magdalena knekt og bedende på bakken, Gudmoder kun en skygge av et menneske, støttet opp av en likeså fremmed framstilt mann, halvveis mellom død og levende, ansiktet i sørgefurer; i midten mannen fra Betlehem, korsfestet, blødende; og ved hans føtter et lam, bærende et lite kors, og foran lammet et beger, i hvilket dyret blør, uten en mine. De synes flattrykte, isolerte, malt

74 med en hånd som later til heller å ha hengitt seg til lidelsen selv enn til de som opplevde den. Isenheim-alteret er unikt i sin brutale framstilling av Jesu endelikt: grønn, læraktig hud, dekket av torner, byller, sår; ansiktet vrengt, nakken liksom knekt, føttene monstrøse og blø dende, k ropp en hengende som et fordervet skinn, som om mannen ikke lenger var en mann, men en rest, et skall for all verdens synder, som det heter. Som var det en endelig løsning å avlive ham.

Mest av alt hang jeg meg opp i hendene. De er alle forvridd, vrengt og ute av ledd, ser det ut som: Jesu hender sprikende, som i et siste forsøk på selv å rive seg i stykker, mens resten av kroppen allerede har gitt opp. Men det er Magdalenas hender som utgjør det springende punktet i bildet: De ser feilmalt ut, som om Grünewald ikke behersket teknikken. Men de er bare forvridd av smerten. Fingrene spriker, sammenfiltret i bønn, nærmest radbrukket. En paradoksal situasjon: Å be til en gud som dør foran seg.

Men hendene kan ikke slutte å gestikulere. På alteret er de frosset i et smerteuttrykk ikke ulikt, tenker jeg, hendene til foreldre som har mistet et barn.

Flere historier finnes på de indre vingene av alteret, men også disse er preget av den samme groteske dysterheten, være det den gjennomborede kroppen til den hellige Sebastian eller Antonius’ fristelser i ørkenen, der dyr, menneske og sykdom er penslet sammen til et hallusinatorisk mareritt. Men det er korsfestelsen som står igjen som det avgjørende, altoppslukende inntrykket, og jeg tenker at Grünewald, som hele sitt liv jobbet med religiøs ikonografi, stadig tydeligere må ha gjennomskuet hele frelseshistorien som et meningstomt taskenspilleri. Det er ingen forløsning å finne her.

Hvordan det må ha vært å trå inn i Isenheim-kapellet den gang kan jeg ikke forstå. Troen må jo ha vært en kilde til trøst, men hvilken trøst ligger i en så bunnløs lidelse? Kanskje forstår jeg det rett og slett ikke. I alle fall har jeg store problemer med å forstå noe annet enn at troen i første omgang har vært et bolverk i en tid der livet som sådan var radikalt annerledes, der lidelse og sorg var langt vanligere. Slik skulle også, lar det seg lese, avbildningene av lidelsen være en lindring: I slektskapsbåndet, et lidelsesfellesskap. Men det er så langt unna. Og jeg har alltid tenkt på troen som utdatert, en gjenheng fra en tid jeg heldigvis slapp å oppleve.

Derfor skremmer det meg at jeg nå for alvor begynner å kjenne på en form for metafysisk lengsel. Og til tider ønsker jeg virkelig å tro, slik man hører det sagt: «Jeg har troen», som var den en støtte, helt fysisk, i rommet, mens den domine-

rende ikke-troen, eller det sekulære «tro er løgn»-budskapet, stadig oftere tærer på livsviljen. Og derfor har jeg denne belgieren, Wim, stående på til enhver tid, en kontinuerlig strøm av tidvis hamrende, tidvis bølgende pianospill som jeg bruker for å holde frykten på avstand. Åpner han munnen er jeg nært sagt salig: I falsettens skingrende klang, i ikke-språket, nærmest en bablende stavelseslek, finner jeg en annen form for lindring. Wim Mertens’ verden er som Grünewalds: Uforståelig, så uendelig langt unna, og likevel uttrykksfull, smertelig sådan, og, kanskje som all genuin «kunst», i stand til å igangsette den viktigste erfaringen vi deler, nemlig uttrykket, nesten som en fysisk impuls, som om innvollene mine klemmes og jeg oppløses i det.

I musikken finnes ikke avstanden. Det er som hos Grünewald, en voldsom, fysisk direkthet som appellerer til noe i meg. Igjen og igjen snur jeg meg mot Mertens, eller mot Talk Talks Spirit of Eden, uten å kunne forklare hva som utgjør drivkraften. Det er bare vakkert, kunne jeg sagt. Men hva betyr det? Mark Hollis’ religiøse anfektelser er godt kjent, og det er som om man kjenner konflikten i stemmen, som tvinger ordene ut i mumlende, hymneaktige støt, ledsaget av et guttekor og gjentatt messing av ett enkelt ord: Spirit. Jeg vet ikke hva ånden er, eller om den i det hele tatt eksisterer, men Hollis kunne ikke legge fra seg tanken, og la til slutt heller musikken til side, som var han overmannet av de kravene spørsmålene han befattet seg med stilte. Og til tider er det som om jeg ønsker å ta del i disse selv, virkelig kjempe med troen. Og mens jeg hører får jeg tårer i øynene. Men det som gir mest gjenklang, er tittelen: «I believe in you». Jeg tror på deg. Og kanskje er det en enkel løsning, men også i troshistorien lærer vi at det er mennesket selv som er av betydning; Messias kalles Menneskesønnen, doktrinen er nestekjærlighet. Å tro på og elske din neste er å reservasjonsløst overgi en del av din ånd, en stadfestelse av en form for bundethet. Å dele en tom hverdag i fellesskap, å fylle den, ikke med mening, men med tro. Jeg kunne aldri nå gjort det til en gud, men til en sang? Til et maleri? Et annet menneske?

Den rene lidelsen Sebald mener å se i Grünewalds malerier er en troens lidelse, men også en helt fysisk, legemlig smerte. Men: har ikke troen også en nesten fysisk side? Kroppen er overlatt til omgivelsene, og kan ikke annet enn å reagere på dem. Kan man si at motstykket til dette i den menneskelige ånden, er trosimpulsen? Noen steder vil disse møtes: i kunsten, i musikken. Det er en dobbel bevegelse, jeg knuges fysisk og røres emosjonelt, i et spenningsfelt mellom kroppen og noe annet, dette jeg slett ikke ønsker en forklaring på. Og kanskje kunstformenes eneste hensikt, slik den vel ble avslørt for flere tusen år siden, er nettopp å avlede vår oppmerksomhet en stakket stund, å utsette smerten i den betingede refleksjonens øyeblikk? Å hele tiden utsette fortapelsen ved å lodde språkets og uttrykkets muligheter til å bevege seg til kanten av lidelsens grenser? Å tro er å utsette. I troen, som i melankolien, ligger lovnaden om noe vi aldri vil få se. Likevel ønsker jeg å tro: på noe mer, på andre. Vel vitende, tror jeg, om at Grünewalds framstilling er den riktige. Vi faller fra avgrunn til avgrunn.

Da jeg dro kjøpte jeg med meg en liten reproduksjon av korsfestelsen, kunne ikke la være.