Sofie Steensnæs Engedal

Sofie Steensnæs Engedal

En nyansert fremstilling av tro Thomas Espevik Hva ville Johannes gjort?

Flamme Forlag, 2017 131 sider

Jeg har de siste årene hatt et litt problematisk forhold til skjønnlitteratur, filmer og TV-serier som omhandler tro, for jeg har slitt med å kjenne meg igjen. Man kan sette et enkelt skille i fremstillinger av tro: Enten er tro fremstilt som forskjønnet og problemfri, eller så er fremstillingen et oppgjør som legger vekt på det negative ved religion. Sistnevnte finner vi blant annet denne høsten i kinosuksessen «Thelma» og TV-serien «Monster» på NRK. Når man da, som meg, ikke kjenner seg igjen i noen av sidene, er det vanskelig å forklare andre om ens tro. Hvordan forklare at man tror, når man hverken kan legge frem bevis eller har en urokkelig tro som ikke rommer det minste spor av tvil? Hovedpersonen i Hva ville Johannes gjort? står overfor samme problemstilling: si å være kristen. Vi får se en mor som ikke gjør noe «ukristelig» og villig forteller om engler og mirakler. Samtidig får vi se en mor som har de «kristne» handlingene så innprentet, at hun kanskje har glemt meningen bak dem og utfører handlingene av ren vane. Faren straffer Johannes hvis han banner, lyver eller glemmer å mate kaninene i hagen, men har ingen problemer med ulovlig fisking og «Baywatch». Foreldrene til Johannes’ kompis tror de kristne er hjernevaskede.

Kristoffer var ikke normal da vi kom tilbake fra sommerleiren. Han oppførte seg annerledes, og sa at han ikke fikk lov til å være med meg. I hvert fall ikke hjemme hos meg. Men vi har jo aldri vært hjemme hos meg, sa jeg. Ja, men jeg får ikke lov nå, svarte han (s. 111).

Jeg kan ikke gi et psykologisk eller teologisk tilfredsstillende svar på hvorfor jeg tror på Gud. Jeg tenker, altså er jeg. Jeg ber, altså tror jeg. Jeg er ikke komfortabel med begrepet kristen. Jeg kommer til å si ja om noen peker en pistol mot tinningen min og spør om jeg er kristen (s. 125).

Thomas Espevik (f. 1988) er oppvokst på Ålgård i Rogaland, men er nå bosatt i Oslo. Han har fortalt til Vårt Land at han har vokst opp innenfor de samme rammene som Johannes, og at han vil få frem utfordringen med å navigere mellom et kristent hjem og andre verdensbilder. I romanen gir Espevik mange interessante refleksjoner omkring hva det egentlig vil I Bibelen blir disippelen Johannes beskrevet som en av dem som sto Jesus nærmest – han som Jesus hadde kjær – men som likevel ikke var den mest eksemplariske etterfølgeren. Romanens Johannes henger med kompisgjengen, mobber nabogutten David og utfører grusomme handlinger mot dyr. Ugjerningene er med på å skape en kontrast til gutten som også ber for alle i verden, unnskylder seg til Gud for handlingene sine og retter på dem som banner. Johannes og disippelen har til felles at de er ivrige etterfølgere av Jesus, men misforstår mye av det som Jesus ønsker å lære bort. De glemmer viktigheten av å være der for de svake.

124 På forsiden av romanen finner vi et maleri av evangelisten Johannes. I Bibelen skiller han seg ut ved å ha bibeltekstene tematisk delt inn, og ikke kronologisk. Han evner å se de store linjene, og er ikke like opptatt av detaljer som de andre evangelistene. Derfor symboliseres han ofte i kunsten som en ørn – en som har overblikket. Espevik har også et slags overblikk i romanen, og trekker frem korte utdrag fra Johannes’ liv. Romanen starter med en tekst om foreldrene som venter på barnet i magen. Deretter kommer en rekke korte tekster fra barndommen, et innblikk i overgangen fra barn til voksen, studentlivet og til slutt en lengre essayistisk del fra den voksne Johannes. Det er mye alvorstung lesning, men det finnes også humoristiske scener, som fungerer som fine avbrekk.

Tid med Gud, svarte jeg da mamma spurte om hvorfor lillebror ikke fikk komme inn på rommet mitt (s. 102).

Espevik forteller mye med få ord, og vi som lesere følger hovedpersonens overgang fra barnetroen til voksentroen – som kan sies å være romanens hovedtema. Når Johannes starter på videregående, begynner han å gå med et What Would Jesus Do-armbånd. Klassekameratene sier «Hva ville Johannes gjort?» når de lurer på om de skal gå for horn med ost og skinke i kantinen. Dette spørsmålet, som blir brukt som humor hos vennene, blir et stort og viktig spørsmål for Johannes. Særlig etter at han flytter fra et lite sted til storbyen Oslo for å studere, begynner han å innse at troen ikke lenger er like enkel som i barndommen, for tro er ikke lenger noe som går opp i et skjema. Johannes har blitt eldre, møter folk med andre erfaringer enn ham selv og må ta stilling til mange aspekter ved kristendommen han tidligere ikke har tenkt over. Tittelen speiler en identitetskrise han gjennomgår: Blikket hans vendes fra å tenke på hva Jesus ville gjort, til å tenke på hva Johannes – han selv – ville gjort.

Når jeg ber, pleier jeg å takke for dagen, jeg ber for morgendagen, jeg nevner noen venner, ber Gud om å passe på dem, jeg ber Gud om å lede meg, om at han skal vise meg noe jeg burde se eller gjøre, og så avslutter jeg med Fader vår. Noen ganger hjelper det å be, men oftest blir jeg bare trøtt. Jeg har ofte lett uten å finne, bedt uten å få, banket på uten at det har blitt lukket opp for meg (s. 130).

Det siste kapittelet, kalt «Min tro», er noe av det sterkeste jeg har lest så langt i 2017. Dette tror jeg skyldes en blanding av mye gjenkjennelse og at det merkes at noe står på spill hos Johannes. Jeg kjenner meg igjen i å ha en skjør tro, men likevel finne en slags fred i den. Jeg kjenner meg igjen i det å være kritisk til mye ved kristen praksis, men likevel få vondt inni meg av å høre på mennesker i min omgangskrets latterliggjøre kristne. Johannes legger frem tanker om liv og tro i en messende stil som bryter med den tidligere skrivestilen i romanen. Det er eksistensielle spørsmål og vonde fremleggelser, og han trekker frem både de positive og negative aspektene ved sin egen tro. Hvis ikke dette kan vekke interesse hos både kristne, ateistiske og agnostiske lesere, så vet ikke jeg hva som kan det.

Det er for få nyanserte fremstillinger av religion og menneskers forhold til sin personlige tro i litteraturen. Thomas Espeviks roman utfordrer denne unyan-

serte trenden, og får frem interessante refleksjoner, som jeg tror mange vil kunne kjenne seg igjen i. Romanen fremstiller ulike måter å være kristen på, fordommer man finner hos andre og kritikk av kristen praksis. Den er velskrevet og skaper rom for ettertanke. «Å nei, enda en som skal ta et oppgjør med egen tro og bare snakke om de negative sidene ved religion», tenkte jeg da jeg leste bakpå romanen. Heldigvis ble ikke forventningene mine innfridd.