Karoline Kjesrud

Karoline Kjesrud

Julens budskap om hun som gir liv

Helt siden kristendommen etablerte seg som religion på kontinentet har Maria vært viktig for kirken som institusjon og sentral i budskapet som skulle vinne oppslutning i folket. Hun har vært så stor, så altoppslukende, at det kan være krevende å mene noe om henne. Hun har hatt en selvfølgelig tilstedeværelse i hele den kristne verden. Hun er en skikkelse som alle vet av, og det har hun vært i hundrevis av år. Hun har vært den største av alle kvinner, og så opphøyd at det er vanskelig, for ikke å si umulig, å se andre kvinner i relasjon til henne. Maria – så opphøyd og enestående at hun har vært, og på mange måter fremdeles er, det fremste kvinneidealet i den vestlige verden. Hun har blitt fremstilt som gudsmoder, himmeldronning, nådefull mor, jomfru, men også som et seksualisert objekt der hennes ytre egenskaper fremstår som de ideelle. De ytre egenskapene hennes gjenbrukes av popstjerner og tvstjerner med appellerende kraft.

Tross dette har Maria en beskjeden rolle i den protestantiske kirkens offisielle budskap i dag, og det er først og fremst til jul vi er vant til å høre om henne. Juleevangeliet er nemlig et av de få avsnittene i Bibelen som forteller om Maria, om enn nokså begrenset. Vi kjenner henne som Jesu mor, hun som fødte barnet, svøpte ham og la ham i en krybbe der han fikk oppmerksomhet fra gjeterne på marken og fra de tre vismennene fra Østen. Guds engler sang med fryd derom. Halleluja, halleluja. 1

Selv om Bibeltekstene forteller lite om Maria, er folketradisjonen rik. Vi kjenner henne også gjennom plantenavn som Maria gullsko, og Marikåpe og stedsnavn som Marikollen og Maridalen. Den jomfruelige prinsessen som i eventyrene opptrer som kvinnen de unge beilerne vil ha, spiller også på idealet vi kjenner fra Maria – den hellige jomfru som ble utvalgt til å føde guddommen. Utallige bilder, sanger, og tekster gjenforteller fødselsscenen. Men alle gjør det ulikt og nyansene kan fortelle oss hva som har vært viktig for menneskene gjennom tidene. Hvilke motiver man til ulik tid har vektlagt i lesningen av juleevangeliet kan fortelle oss hvordan forståelsen av Maria har endret seg i takt med kulturen og historien.

I Nikolai Grundtvigs (1783–1872) velkjente julesang «Et barn er født i Betlehem» synger vi: En fattig jomfru satt i lønn, hun satt i lønn, og fødte himlens kongesønn. Halleluja, halleluja! Da Grundtvig oversatte den latinske middelaldersangen på 1800-tallet, gjorde han det på en sådan måte at den hadde en gjenklang i hans samtid. Det forteller oss at sangen er et avtrykk fra Grundtvigs tid, men fordi sangen fortsatt er en av de mest vanlige julesanger i vår tid, bør den jo ha en viss relevans også i dag. Og da minnes vi Maria som fattig jomfru.

I Bibelen er Jesu’ liv og gjerninger på jorden beskrevet av evangelistene Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Når kirken i dag formidler «juleevangeliet»,

106 er det et utdrag fra Lukas sin tekst som gjenfortelles. Juleevangeliet forteller om da Maria og Josef reiste til Betlehem for å skrive seg inn i manntall. I Betlehem var alle herbergene fulle. Paret fant omsider husly i en stall der Maria «fødte sin sønn, den førstefødte» og deretter «svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem». 2 I stallen fikk den lille familien besøk av gjetere som hadde fått høre om den forunderlige fødselen, av engler ute på marken. Gjeterne fortalte hva som var blitt sagt om barnet da de kom frem til stallen, og det blir skrevet at de som var til stede undret seg over det de sa. «Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte». 3 Mer fortelles det ikke om fødselsscenen i Lukasevangeliet. Heller ikke hos evangelisten Matteus får hendelsene utførlige beskrivelser. Matteus skriver ikke om noe manntall, ei heller om noen fødsel i en stall, men hos ham møter vi vismennene fra Østen, de som fulgte en stjerne som ledet dem til den nyfødte jødenes konge: «Da de så stjernen ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra». 4 Vismennenes hyllest til det lille barnet har vært essensielt helt fra den gang kristendommen ble utbredt som religion. Motivet har blitt brukt i ulike sammenhenger, på forskjellige steder og til ulik tid. Ved å følge motivet gjennom tid og rom, åpner det seg også en mer nyansert forståelse av Maria enn den at hun er en fattig jomfru som fødte himmelens kongesønn.

*** Kristningen av Norge blir ofte forklart som et resultat av en sterk mannlig dominans. I de skandinaviske områdene arbeidet ambisiøse konger for å samle de mange småkongedømmene til å bli tre riker. Historieskrivere har fra middelalderen av gitt herskeren – kongen – æren for kristningen. Han har blitt regnet som den jordiske parallellen til Kristus – den ultimate hersker. Forskere har sett en Kristus-inspirert herskerideologi som drivkraften til at landene ble kristnet. 5 Denne måten å fortolke kristningen på har fremhevet særtrekkene ved den skandinaviske innføringen av kristendommen, mer enn de generelle europeiske trekkene. Hvert av de skandinaviske landene hadde en nasjonal mannlig helgen. Det var St. Erik i Sverige, Knud i Danmark, de tre islandske biskophelgenene: Þorlakr, Jón og Guðmunðr, og sist men ikke minst Olav Haraldsson i Norge. Kristningen av de nordlige områdene skjedde over flere hundre år. Det var seige prosesser som ikke bare handlet om å endre religiøse handlinger fra et innhold til et annet, men også om å endre mentalitet, kultur og sosiale strukturer. De sosiale strukturene bestod naturligvis ikke bare av menn, men også av kvinner og barn som måtte overbevises om innholdet i den nye religionen. Kunne kvinnene bli fylt av jublende glede over den nye religionen, slik som vismennene fra Østen ble da de fulgte stjernen som viste vei? De første forsøkene på å kristne Norge gjorde Håkon den gode på Vestlandet på midten av 900-tallet. Olav Tryggvason fortsatte på Vestlandet noen tiår senere, og Olav Haraldsson sørget for at kristendommen ble den offisielle religionen i Norge omkring 1020. Likevel var det mange områder i landet der mennesker vegret seg for å ta kristendommen til seg som en ny religion og et nytt sett av le-

vestandarder. Da Harald Hardråde kom tilbake fra Østerled og ble valgt til konge på Åker i 1046/47 forsøkte han, full av inspirasjon fra kontinentet, å overbevise enda flere av dem som fortsatt vegret seg om å ta til kristendommen.

Det at kongene i ettertid er blitt gitt ansvaret for kristningen av landet forteller oss at religionen henger tett sammen med maktutøvelsen i samfunnet. Men selv om religionen kan sies å ha blitt styrt ovenfra, fra kongene til folket, ville ikke dette vært mulig hvis ikke kristendommens budskap hadde en form for gjenklang hos menneskene. Han selv som er Guds eget Ord, Guds eget Ord, han kom i kjød og ble vår bror. Halleluja, halleluja! Menneskene som levde i 1000-tallets samfunn hadde verdier og moral som hadde ledet dem gjennom livet i årevis. Hvorfor skulle man åpne opp for noe nytt? Da kristendommen ble etablert på kontinentet var det gjennom et overbevisende budskap. Kongene i Skandinavia måtte likeledes ha noen klare strategier for å vinne frem med sitt budskap. Slike finner vi i europeiske mønstre. Mysteriereligioner var utbredt i middelhavsregionen i tiden før kristendommen. Magikere og mirakler var ettertraktet og det var mange som påberopte seg evner til å utføre mirakler. Det var derfor ikke en krigerkonge eller herskeridealer som kunne skape oppslutning om kristendommen som ny religion, men fortellingen om den nye magikeren Kristus. Kristus var enestående: Han var både menneske og magiker. Og Maria, hun var den livgivende kraften som fødte denne nye guddommen.

Det var de tre vismennene fra Østen, som i gamle kilder omtales som magikere, som anerkjente Kristi fødsel og ble de første vitnene til den nye guddommen. Derfor ble også vismennenes hyllest av Jesusbarnet, og ikke minst den senere feiringen av denne hendelsen, en markering av kristendommens opprinnelige mysterium. Gull, røkelse, myrra ofret de. Halleluja, halleluja! Fra 300-tallet og fremover ble epifaniet feiret på kontinentet som en kristen høytid den 6. januar. I Norge kjenner vi festen bedre som «Helligetrekongersdag». Motivet med de tre vismennene, som i middelalderen ble konger (det var også da de fikk navn og identitet), ble brukt i utsmykning for å skape oppslutning om den nye religionen. Motivet finnes på sarkofager og i katakomber på kontinentet, og er de eldste visuelle kildene til kristendommens historie. 6 Poenget med motivet var å understreke Kristi rolle som den enestående magiker. Det ligger i ordets egentlige betydning. Epifani er et gresk ord som betyr at en gud eller gudinne blir manifestert i menneskelig form. Det var det som skjedde da Maria fødte Jesus i Betlehem. Halleluja, halleluja! Det var hun som gjorde transformasjonen fra Gud til menneske mulig. Hun la ham i et krybberom, et krybberom. Guds engler sang med fryd derom. Halleluja, halleluja! Posisjonen Maria hadde som livgiver var viktig helt fra kristendommens opprinnelse, men det er en av hennes kvaliteter som sjelden belyses i dag. Det første dogmet som ble satt om Maria ble bestemt på kirkemøtet i Efesos i år 431. Der ble det bestemt at hun var Theotokos, Gudefødersken. I denne bestemmelsen forvaltes det største mysteriet i kristendommen: Da Maria fødte Kristusbarnet, ga hun også liv til Gud. Hun var Guds beholder – en egenskap som har vært

Madonna con il Bambino, Bartolomeo Montagna (1449/50 – 1523)

verdsatt hos henne helt siden den tid. Også her i Norge.

At Maria som Gudeføderske var en sentral del av budskapet da kristendommen etablerte seg i Norge, kan en for eksempel spore på gårdene Dynna og Alstad på Hedmarken. Herfra er det funnet to store runesteiner med rikholdig ornamentikk. De er begge av rød sandstein som mest sannsynlig er hentet fra samme steinbrudd på Ulvøya – en øy i Tyrifjorden som ligger like ved kongsgården Stein. Nå er de begge utstilt på Historisk museum i Oslo. Runesteiner som disse ble reist til minne om døde, men ble også brukt for å markere status til de som reiste dem, og dessuten fungerte de som rettslige arvedokumenter. Innskriftene forklarte slektskapsrelasjonene til den døde, og dermed hvem som skulle arve vedkommende. Figurene av hester og ryttere, hund og rovfugl som sirlig er risset inn på steinene forteller oss at steinene har blitt reist av personer tilhørende et høyere sosialt sjikt i samfunnet. De har vært mektige i lokalmiljøet. Runeinnskriftene forteller oss at det er to kvinner, Jorunn og Gunnvor, som har reist steinene til minne om henholdsvis en ektemann og en datter. 7 Det første vi legger merke til i den praktfulle Dynnasteinens ornamentikk er tre hester med ryttere som rir under en stjerne og en menneskeliknende skikkelse med glorie. Det må være de tre vismennene fra Østen som ledes av stjernen, og en engel som viser seg på himmelen. Dernest ser vi, under et innrammingsbånd, og vertikalt vendt, et motiv som er tolket til å være Jomfru Maria inne i stallen, med krybben i midten og en av vismennene som rekker frem et horn mot henne. Hornet rommer sannsynligvis en gave. Det er et tegn på høy sosial status – hornet brukes gjerne for å identifisere herskere.

Vi er vant til å tenke på Jesusbarnet som hovedskikkelsen i julefortellingen. Han får ære og oppmerksomhet som den menneskelige Gud. Men julebudskapet blir ikke det samme uten Maria, hun som fødte en sønn som både var Gud og menneske. Dette er tydelig på Dynnasteinen, hvor Jesusbarnet ikke engang er til stede. Det er Maria som overrekkes vismennenes gaver, som for å underbygge hennes maktposisjon, hennes rikdom og styrke. Guds mor er mektig og rik. Epifanimotivet viser en annen side ved kristendommens eldste historie enn den vi er vant til å møte: En historie hvor Kristus ikke er verdenshersker. Han er magiker, og kristendommen er en visdomsreligion som ikke plasserer ham selv, men hans mor Maria i en opphøyet posisjon. For hun er den livgivende kraften.

Da Harald Hardråde vendte tilbake til Norge i 1046/47 hadde han vært lenge i Bysants og blitt inspirert av bysantinsk kristendom. I årevis hadde han levd i Konstantinopel, der Maria var byens beskyttende helgen. Dette oppholdet skulle sette spor. Ifølge sagaene kalte han sin egen datter Maria, noe ingen andre gjorde på den tiden. Dessuten reiste han to Mariakirker i Norge, en i Trondheim og en i Oslo. 8 Han hadde opplevd hvordan kristendommen engasjerte det bysantinske samfunn, og han hadde sett hvordan Maria representerte guddommens bolig, og hvordan hun ble presentert som den livgivende kraften som sørget for å gi autoritet og kraft til religionen. Kanskje så han også et potensiale i å knytte religionen til kvinnene i innlands-Norge – et

110 område som sto imot kristningen. Kongene som hadde gjort fremstøt tidligere hadde ikke nådd frem. Kanskje var det de sterke kvinnene i regionen som ikke hadde latt seg overbevise.

Det er ikke utenkelig at Harald Hardråde fortalte Gunnvor på Dynna om kristendommens dimensjoner da han kom tilbake fra sitt opphold i Østen. Gunnvor lot seg kanskje tiltrekke av motivet der Maria tar imot hyllest fra de tre magikerne, motivet som viser kvinnens kraft til å gi liv, og til å fullbyrde visdom. Gull, røkelse, myrra ofret de. Halleluja, halleluja! Det var disse kvalitetene hun ønsket å formidle i monumentet hun reiste til minnet om sin egen datter – barnet som hun hadde hatt til låns i en så alt for kort tid. Gunnvor så en religion som fremhevet kvinnens styrker. Hun må ha erfart at dette motivet ga en viss gjenklang i omgivelsene, der sterke kvinner har hatt innflytelse i generasjoner. «Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.» Hun bærer på, grunner på og forvalter en kunnskap som englene delte med henne. Liksom en av kvinnenes styrker er å grunne på og forvalte kunnskap om blant annet slekt og religion.

På kontinentet var det keiserinne Helena, moren til keiser Konstantin I, som initierte noen av de tidligste og mest viktige kirkene i kristendommens historie. 9 Det gjorde hun på steder der mirakler knyttet til Kristus hadde skjedd. Hun sikret at den kristne religionen fikk et fysisk uttrykk gjennom bygninger og symboler, og lot kirkene bli samlingspunkter for tilbedelse. Et av de tidligste eksemplene på en slik kirke er Fødselskirken i Betlehem. Denne kirken fikk keiserinne Helena bygget sammen med sønnen Konstantin på stedet der Maria ifølge tradisjonen fødte Kristus. Hun sørget for å fremheve de moderlige kvalitetene i å huse og samle mennesker til religionen. På samme måte fremhevet Gunnvor Maria som Gudeføderske og livgivende kraft da kristendommen vant frem i innlandsNorge.

Tekster ble oversatt og videreført på tvers av landegrenser med kristendommen, og ble tilpasset tidens tann og de varierende interessene for hva som skulle formidles. Fortellingene om Maria – jomfruen som er Guds mor – var intet unntak. De viktigste litterære kildene til Marias liv og opphøyede posisjon fra kontinentet er de apokryfe evangeliene Jakobs protevangelium fra 100-tallet og en utarbeidet versjon av det i Pseudo-Matteusevangelium fra 700-800-tallet. I tillegg florerte andre fortellinger og mirakelhistorier om Maria i middelalderen. Et eksempel er den norrøne sagaen om Maria, Maríu saga, et originalt verk som ofte sammenliknes med de nevnte europeiske apokryfene. Sagaen forteller om den hellige jomfrus liv og virke. Hovedpoenget med fortellingen er å forklare hvorfor Maria ble valgt, fremfor andre, til å bære frem Guds sønn. Her finnes skildringen av hennes egen barndom og oppvekst som gjorde henne klar for å utføre det største underet noensinne: å gi liv til guddommen.

I sagaen om Maria finnes julens fortelling nokså lik den vi er vant med å høre. Men Marias saga viser tydelig hvordan et nytt kvinnelig ideal trer frem gjennom Marias skikkelse, for her blir hennes rolle som mor mer fremtredende enn tidligere. Sagaen forteller at «Den salige Maria fødte sønnen sin uten noen sykdom eller

svakhet, med pur glede uten noen gråt og klage». 10 Det var gjennom henne at guddommen var blitt gjort menneskelig: «Og slik som Herren kom til å være med sin mor når hennes morsliv var lukket og hennes lem uforandret, slik skiltes han også fra henne etter å ha tatt på seg menneskelig natur.» De tre kongene fra Østen ble glade for å se stjernen: «Den dro foran dem til byen Betlehem inntil den sto over det huset som Herren var inne i sammen med Maria, sin mor.» Hun er mor, hun er Herrens mor, Jesusbarnets mor, hun som har han til låns – slik enhver mor har sitt barn til låns, og er dets fremste beskytter. Som nevnt innledningsvis blir Maria beskrevet i Grundtvigs salme som en fattig jomfru som satt i lønn, satt i lønn, og fødte himlens kongesønn. Halleluja, Halleluja! Hans salme er basert på en middelaldersk tekst, men han har også tilpasset innholdet til sin egen tid. Og bildet av Maria står langt fra Dynnasteinens portrett av henne. Hvor tok den sterke livskraften veien? Utviklingen forteller oss at det etter hvert som kristendommen etablerte seg og ble tett forbundet med maktutøvelsen i samfunnet, også ble viktigere å fremheve Jesus: Jesus fra barn til voksen og fra sønn til konge. Maria måtte vike – fra å være hun som gir liv, til å stå igjen som en fattig jomfru.

Det er ingen tvil om at Grundtvig ønsket å vektlegge at det er himmelkongen som blir født: Fra Saba kom de konger tre, de konger tre; gull, røkels, myrra ofret de. Halleluja, Halleluja! Kongene bekrefter den nyfødte verdenskongen. Det er slik historien beskrives i dag: Vismennene ble konger som kunne bekrefte den nye kongens komme. I Marias saga får vi vite at kongene viste sin tro med gavene de hadde med seg. Røkelsen viste at de trodde han var Gud, gullet viste at de trodde han hadde makt over alle ting, og myrraen viste at de trodde han var et sant og dødelig menneske. Kongenes tilbedelse, som i dag er en del av den tradisjonelle julefortellingen som formidles i Norge, var i middelalderen en egen fest, slik den fortsatt er det i den katolske kirke. Den viser til epifaniet, og feires til minne om magikerne, vismennene og de hellige tre konger som besøkte Marias nyfødte barn som både var magiker, Gud og menneske.

Gjennom bevarte tekster, bilder og skulpturer får vi et innblikk i tidligere forestillinger om Maria. Her finner vi spor etter en forbilledlig kvinneskikkelse som også påvirker vår egen tid. Vi ser en skikkelse som representerte en annen virkelighet av rikdom, vakkerhet og nåde. I århundrer har hun vært det fremste kvinnelige forbildet, og ikke bare det – hun har lagt til rette for visdom, for nåde og for mystikk. Hun har banet veien for et kvinnelig forbilde. Hun står kanskje igjen i julens budskap av i dag som en fattig jomfru som satt i lønn og som fødte himlens kongesønn. Halleluja, halleluja! Men hun var noe annet fra starten av – hun var kraften som ga liv til guddommen. Senere ble hun den menneskelige moren som kjente sitt ansvar for å ha en sønn til låns, og som opplevde den største sorg da han ble pint og drept. I dag kan vi velge hvordan vi vil la Maria påvirke våre egne kvinneidealer – og det på godt og vondt. Marias symbolverdier er så rikholdige og har en iboende autoritet som gjør at bare hennes omriss, kappen hun bærer, tronen, kronen og septeret som er hennes attributter kan gjenbrukes av popidoler for å markedsføre materielle, ytre egenskaper ved kvinnekroppen. Det er langt fra hva Marias opprinnelige funksjon var. Kanskje tiden er inne for å løfte frem

112 Maria som livgiver; hun som ga liv til magien, til visdommen og til troen. Slik kan festen om vismennene fra Østen og deres symbolske offerhandlinger fortsatt være til minne om visdom og samhandling mellom mennesket og det guddommelige.

Sluttnoter

1 Utdrag fra Nikolai Grundtvigs sang Et barn er født i Betlehem er markert i kursiv i den løpende teksten. 2 Luk. 2,7 3 Luk. 2, 19 4 Matt. 2, 10-11 5 Se for eksempel Steinsland m. fl. (red.) 2011 Ideology and Power in the Viking and Middle Ages. Scandinavia, Iceland, Ireland, Orkney and the Faeroes, Leiden, Boston, Brill. 6 Se for eksempel Matthews 1993, Warner [1976] 1983, Rubin 2009. 7 Basert på Spurkland 2001, samt Norges Innskrifter med de Yngre Runer. 8 Sagaen om Harald Hardråde i Snorres kongesagaer. Se også Hege Roaldset 2007. 9 Se for eksempel Lindhagen 2017. 10 Maríu saga (1887). Unger, C. R. (red.), samt en ny oversettelse av sagaen til norsk av K. Kjesrud og A. Mindrebø (kommende).

Litteratur

Bibelen. Det gamle og det nye testamentet (2006). Det norske Bibelselskap.

Lindhagen, Marina Prusac (2017). Dronningforbildet fra Romerriket. Dronningen i vikingtid og middelalder. Kjesrud, Karoline og Løkka, Nanna (red.) Oslo, Scandinavian Academic Press. Maríu saga. Legender om jomfru Maria og hendes jertegn. (1871). Unger, C. R. (red.) Christiania, Brögger & Christie.

Marias saga. Oversettelse av Karoline Kjesrud og Arnhild Mindrebø. Kommende.

Mathews, Thomas (1993). The Clash of Gods. A Reinterpretation of Early Christian Art. New Jersey, Princeton University Press. Norges Innskrifter med de Yngre Runer. Bd. I. Oslo, Kjeldeskriftfondet, Jacob Dybwald.

Norsk Salmebok (1985). Verbum forlag (Andaktsbokforlaget).

Roaldset, Hege (2007). Mariakirken i Oslo. De religiøse funksjonene. Oslo, Unipub. Rubin, Miri (2009). Mother of God. A History of the Virgin Mary. London: Allen Lane. Penguin Books. Snorri Sturluson, Heimskringla. (1945). Ed. Bjarni Aðalbjarnarson, Íslenzk Fornrit vol. 27: Heimskringla II. Reykjavik: Hið Íslenzka Fornritafélag.

Snorre Sturlassons kongesagaer ([1899] 2000). Hødnebø, Finn (red.) Oversatt av Holtsmark, A. og Seip, D.A. Oslo, J.M. Stenersens Forlag. Steinsland, Gro et.al. (red.) (2011). Ideology and Power in the Viking and Middle Ages. Scandinavia, Iceland, Ireland, Orkney and the Faeroes. Leiden, Boston, Brill.

Spurkland, Terje (2001). I begynnelsen var Futhark. Norske runer og runeinnskrifter. Oslo, Cappelen Akademisk Forlag.

The Catholic Encyclopedia. (1907–1912). Denver, New Advent. http://www.newadvent.org/ cathen/ Warner, Marina ([1976] 1983). Alone of all her sex. The myth and the cult of the Virgin Mary. New York, Vintage Books.