Andreas Seland

Andreas Seland

Mot det som vil –

Ropet, 2017, Synne Andrea Tolås

The writer is that person who, embarking upon her task, does not know what to do. – Donald Barthelme

1. På en konferanse ble jeg gjort oppmerksom på at man i oldkirken ikke oppfattet noen nødvendig forbindelse mellom Jesu død og Jesu oppstandelse. I våre dager er det vanskelig å tenke seg den ene uten den andre (til den grad man tenker på noe av dette overhodet). Vi er barn av Paulus. Jesu død er ikke noe annet enn et nødvendig steg mot hans oppstandelse. Betydningen av døden er låst til den senere hendelsen som et tannhjul i en maskin. Døden forsvinner inn i oppstandelsen. Med andre ord, betydningen av Jesu død i seg selv blir forbigått, akkurat som Kierkegaard i Frygt og Bæven poengterer at Abrahams villighet til å ofre Isak blir forbigått i lys av at en engel stopper ham. (Aha, Gud var ikke egentlig ond. Han mente aldri at Abraham skulle ofre Isak. Det var en prøvelse. Historien er forresten sikkert allegorisk på et eller annet plan. All is good. Eller?) Ikke at jeg har tenkt å utforske betydningen av Jesu død i dette essayet. Snarere vil jeg la muligheten av en slik tolkning henge som en hermeneutisk cliffhanger. Abraham og Isak, derimot, vil jeg komme tilbake til. Hvorfor da trekke oppmerksomhet mot Jesu død som en isolert hendelse? For å innlede en kort betraktning omkring Markusevangeliet. Tenk på slutten av dette evangeliet. Her blir ikke oppstandelsen nevnt med ett ord. Evangeliet slutter med at Maria Magdalena og hennes følgesvenner oppsøker Jesu grav. De finner at steinen er blitt rullet til siden, og at graven er tom. En ung mann forteller dem at Jesus er gjenoppstått, er i Galilea, og at de må oppsøke Peter og de andre disiplene for å si hva som er hendt. Kvinnene løper derfra i forskrekkelse og forteller ingen om hva de så. The end. Ikke ett ord som bekrefter oppstandelsen ifra evangelistens munn. Hvorvidt Jesus virkelig har gjenoppstått, hvorvidt den unge mannen er sannferdig, eller ikke, blir hengende i løse luften, forblir uavklart. Tidenes cliffhanger. Tenk på hvor mye som avhenger av gjenoppstandelsen i kristendommen. (Også jeg er fanget inn av Paulus.) I Markusevangeliet blir man ikke fortalt at Jesus kom tilbake, at han overvant døden, at vi ikke lenger har noe å frykte, at han virkelig er Gud. Nei, kvinnene flykter i redsel fra en tom grav, og snakker ikke med noen. Det kan godt være slik at Jesus har gjenoppstått, men det trenger ikke å være slik. Ingenting er avgjort. Ingenting er bekreftet. Ingenting er engang hevdet. Det er en mulighet for at Jesus er oppstanden, ikke noe mer.

Det som fascinerer meg i denne scenen er hvordan vi som lesere plasseres framfor muligheten av Jesu oppstandelse, og at alt slutter med dette. Vi blir fortalt en historie som synes å gå mot en viss konklusjon, et visst denouement, men fortellingen slutter før vi kommer fram.

60 Det narrative begjæret, for å bruke et begrep fra Peter Brooks, forblir utilfredsstilt. 1 Historien slutter med å etablere en spenningsrelasjon. Den åpner for at noe kan, eller ikke kan, være tilfellet. Det er det.

For meg setter denne scenen til skue noe essensielt ved tro. 2 Hva mer er, setter scenen til skue noe essensielt ved litteratur, mer spesifikt, ved den narrative litteraturen (kontra den poetiske). Hva jeg mener ved dette, og hvordan tro og litteratur kan synes å ha felles grunn i en spenningsrelasjon og i en radikal åpenhet, det er noe jeg skal forsøke å utbrodere og utvikle.

2. Tro er ikke rasjonell overbevisning. Troen, skriver Kierkegaard i Frygt og Bæven, er en oppgave for livet, 3 troen er en lidenskap. 4 Troen er ikke noe du blott og bart kan ha. Noe du har oppnådd for så å kunne bygge videre på – akkurat som du må ha behersket aritmetikk for å kunne gå videre til abstrakt algebra. Det gir ikke mening å gå videre ifra troen. Troen er ikke noe du behersker. Troen behersker deg. Om du er heldig.

Nei, «heldig» er feil, om vi nå holder oss til Frygt og Bæven. Troen er hinsides. Den er hinsides godt og ondt. Verken estetiske eller moralske standarder gjør den fyllest. Dette er kjernen i Kierkegaards posisjon (i hvert fall i det nevnte verket). Hva dette betyr er at troen verken kan rasjonaliseres med henblikk på følelsene (at å tro føles godt – dette er det estetiske), eller ved å henvise til sosiale normer (at å tro er hva som er rett og riktig – dette er det moralske). Troen har en verdi uavhengig av disse meningsnivåene. Det åpner opp for et nytt nivå. Et nivå viss essens det er å ligge bortenfor. Det er en åpning mot noe den gitte verden ikke kan romme i sin nåværende form.

På konferansen jeg nevnte i begynnelsen av dette essayet, omhandlet ett av innleggene tro som overbevisningen om at det finnes ett eller flere overnaturlige vesener som evner å påvirke naturens gang. Altså, tro forstått som en empirisk hypotese om verdens egentlige beskaffenhet og de kausale kreftene som karakteriserer den.

Om det er dette man mener med tro, en objektiv beskrivelse av virkelighetens egenart, ja, da er det bare å sette i gang med vitenskapelige eksperimenter for å underbygge denne oppfatningen, samt dokumentere den pragmatiske nytten man har av teorien og dens bruksområder.

Om troen blir presentert som en slags dyptgående forståelse av virkeligheten, da skal den behandles deretter. Nådeløst og pragmatisk.

Men troen er ingen slik dyptgående forståelse.

Å tro er ikke å ha kommet til korrekt konklusjon. Troen er ikke noe som avsluttes – noe man er ferdig med. Det gir ikke mening å sette to streker under svaret. Å tro er å stå framfor noe, akkurat som i den siste scenen i Markusevangeliet. Å tro er å gå utover hva som er gitt, ikke for dermed å gjennomskue det gitte, men for å skue imot noe mer enn det. Som Kierkegaard uttrykker det, å tro er å gå utover det allmenne: «Troen er netop dette Paradox, at den Enkelte som den Enkelte er høiere end det Almene, er berettiget ligeoverfor dette, ikke subordineret, men overordnet, dog vel at mærke saaledes, at det er den Enkelte, der efter at have været som den Enkelte det Almene underordnet, nu gjennem det Almene bliver den Enkelte, der som den Enkelte

er det overordnet; at den Enkelte som den Enkelte staaer i et absolut Forhold til det Absolute. Dette Standpunkt lader sig ikke mediere; thi al Mediation skeer netop i Kraft af det Almene; det er og bliver i al Evighed et Paradox, utilgængeligt for Tænkningen.» 5 Kierkegaards begrep om «det allmenne» er komplekst og mangslungent, og dette er ikke stedet for en fyllestgjørende analyse. Men, et viktig hint om hva «det allmenne» innebærer blir gitt i sitatet ovenfor. «Al Mediation skeer netop i Kraft af det Almene.» Og dette at noe ikke kan medieres, det gjør det «utilgængeligt for Tænkningen». Mediasjonen er, med andre ord, tankens operasjon. Noe som skjer ved det allmenne. Og troen er noe som ligger utenfor dette. Noe som ikke kan tenkes. Noe som ikke kan forstås. Dermed, gitt at troen forholder seg til noe utover det allmenne, forholder troen seg til noe mer enn resten av verden, til noe mer enn verden – for verden kan jo tenkes, uttrykkes, beskrives, dens egenskaper og aspekter kan kommuniseres og diskuteres. Ikke troen.

Kierkegaard skriver: «Den ene Troens Ridder kan slet ikke hjælpe den anden. Enten bliver den Enkelte selv en Troens Ridder derved, at han tager Paradoxet paa sig, eller han bliver det aldrig. Compagniskab i disse Regioner er aldeles utænkeligt.» 6 Han understreker: «Den sande Troens Ridder er altid den absolute Isolation, den uægte er secterisk.» 7 Så hva dette «mere enn» skal være, foruten at det er det absolutte, det kan ikke sies. Den troende kan ikke sette ord på sin tro. Han eller hun kan ikke direkte kommunisere den, kan verken argumentere for den, eller begrunne den. «Abraham kan ikke medieres, hvilket ogsaa kan udtrykkes saaledes: han kan ikke tale. Saasnart jeg taler, udtrykker jeg det Almene, og naar jeg ikke gjør det, saa kan Ingen forstaae mig.» 8 Hva gjør da troen? Troen er åpning. En åpning mot muligheten av noe mer enn hva man nøkternt og rasjonelt kan forvente seg av verden. Å tro er å være åpen for noe fantastisk. Det er å være grepet av «guddommelig Vanvid.» 9 «Han troede i Kraft af det Absurde; thi al menneskelig Beregning var jo forlængst ophørt.» 10 Eller som Kierkegaard skriver rt annet sted

«[D]er hører et paradox og ydmygt Mod til nu at gribe hele Timeligheden i Kraft af det Absurde, og dette Mod er Troens.» 11 Troen forlater fornuften til fordel for det absurde. Den tror på et dyp i tilværelsen som fornuften ikke klarer å fatte, og forholder seg til tilværelsen på basis av denne troen.

Troen er ikke sikker. Den kan ikke begrunnes. Den kan ikke forsvares. Den plasserer mennesket nettopp som leseren blir plassert på slutten av Markusevangeliet, framfor muligheten av noe mer, forventningen av noe mer. Troen er utopisk. Slik beskriver Kierkegaard Abraham: «I al den Tid troede han; han troede, at Gud ikke vilde fordre Isaak af ham, medens han dog var villig til at offre ham, naar det forlangtes. Han troede i Kraft af det Absurde; thi menneskelig Beregning kunde der ikke være Tale om, og det var jo det Absurde, at Gud, som fordrede det af ham, i næste Øieblik skulde tilbagekalde Fordringen. Han besteg Bjerget, endnu i det Øieblik da Kniven blinkede, da troede han – at Gud ikke vilde fordre Isaak … Lad os gaae videre. Vi lade Isaak virkelig blive offret. Abraham troede. Han troede ikke, at han engang skulde blive salig hisset, men at han skulde blive

62 lyksalig her i Verden.

Gud kunde give ham en ny Isaak, kalde den offrede tillive.» 12 Som man kan se i denne beskrivelsen, forholder Abraham seg alltid til noe mere enn det blott og bart rasjonelle, han forholder seg til muligheten av Guds inngripen. Det er galskap, og det vet han.

Rasjonaliteten er en del av det allmennes domene. Troen ligger bortenfor.

3. Det ligger en særegen nytelse i det å lese, i det å se på en film, eller i det å se på et skuespill. Det ligger en særegen nytelse i det å oppleve en historie. Og i hva ligger denne nytelsen? Vel, hva er en historie, i betydningen et narrativ, en roman, en novelle? Den klassiske definisjonen av et narrativ er noe som forteller om en hendelse eller en serie av hendelser. 13 Et narrativ er noe som forteller om noe som utspiller seg i tid. Mere enn dette, vil jeg tilføre, er et narrativ alltid noe som selv utspiller seg i tid. Et narrativ, akkurat som en symfoni, har temporal form. Til forskjell fra en statue, så er et narrativ og en symfoni noe som strukturerer tiden til tilhøreren. Ethvert narrativ har en begynnelse, et midtpunkt, og en slutt. 14 Det er noe som selv skjer samtidig som den forteller om noe som har skjedd. Det finnes alltid to temporale serier: Historien som fortelles, og selve fortellingen av denne historien. Skillet er grovt ekvivalent til de russiske formalistenes skille mellom fabula, historien tenkt løsrevet ifra den konkrete fortellingen av historien, og sjužet, som er den konkrete fortellingen av historien.

Den narrative nytelsen er lokalisert nettopp her, i historiens gradvise utfoldelse. I det narrative begjærets trang til å forstå hva som skjer. Og, i narrativet, så er det alltid noe mer som kommer til å skje. Enhver scene, om det ikke er den siste (og, innimellom, selv den siste) er et steg mot en ny scene (det er bare det at denne postfinale scenen ikke blir fortalt, den kan fortsatt være der, in potentia). Hva historien egentlig er, hva som foregår, og hvordan ting kommer til å gå, det er ikke klart før fortellingen har gått sin gang. Underveis er ting flytende. De er i utvikling. De går den ene veien, og de går den andre veien, og plutselig skjer det noe ingen har kunnet forutse. Eller, muligens, som i Markusevangeliet, så skjer ikke det som alle har ventet på. Og hva da? Dette narrative begjæret holdes alltid i spenning når du leser. Historien er konstant i en tilstand av omforhandling. Nye ting hender. Gamle hendelser omfortolkes.

Det er her tro og litteratur faller sammen, i spenningen, i forventningen av at noe mer kommer til å skje, noe som forandrer alt. Det er ikke uten grunn at Kierkegaard døper den troende nettopp til «troens ridder». En ridder er en helt, og en helt er hovedpersonen i en historie. Troen er, med andre ord, narrativ. Den er litterær. Å ha tro er å leve en sorts historie. Det er å være åpen for … noe. Akkurat som leseren holdes i spenning under lesingens gang, en spenning knyttet til hva som kommer til å skje, nettopp slik er det også for troens ridder: «Troens Ridder holdes bestandig i Spænding.» 15

4. Hva er motsatsen av tro? Det er et vanskelig spørsmål. Det berører automatisk det følgende: Behøver man Gud for å tro, «tro» i den forstanden jeg her har skissert på basis av Kierkegaard? 16 Og, i lys av koblingen som ble lagt fram i forrige del, tror man når man leser?

Nattverden, 2017, Synne Andrea Tolås

64 Jeg vil begynne med det siste spørsmålet, og der er svaret: Ja, og nei. På én måte så er det tilfellet at man tror når man leser. Sagt annerledes, hva man opplever når man leser er tilnærmet likt troen. Troen og det narrative begjæret deler noe. De er ikke det samme, men hva de deler, det er, innimellom, nok. I Melvilles Moby-Dick tilstår Ishmael: «Whenever I find myself growing grim about the mouth; whenever it is a damp, drizzly November in my soul; whenever I find myself involuntarily pausing before coffin warehouses, and bringing up the rear of every funeral I meet; and especially whenever my hypos get such an upper hand of me, that it requires a strong moral principle to prevent me from deliberately stepping into the street, and methodically knocking people’s hats off – then, I account it high time to get to sea as soon as I can.» 17 Jeg liker å forestille meg at Ishmael og jeg ikke er så ulike. Ishmael går til havs når hans sjel går inn i november måned. Selv går jeg til bøkene. Hva vi søker, derimot, er det samme. Vi vil bli trukket inn i noe. Vi vil at noe skal komme til å skje. Vi vil bort ifra hverdagslivets snusfornuftige, repetitive mønstre. Vi vil unnfly livets forstandige blindgate. Som Melville sier, i havet finner vi «the image of the ungraspable phantom of life; and this is the key to it all.» 18 Dette er hvordan en fiktiv fortelling om livet kan tilføre livet noe livet selv har så lett for å miste – åpningen mot noe mer enn hva som er gitt. Så, må man ha Gud for å tro? Kierkegaard tror det. Og, i dette essayet, lar jeg det ligge der, for jeg tror at det ikke er noe annet man kan gjøre.

Hva er da motsatsen til tro? For å besvare spørsmålet vil jeg skissere en lesning av Jon Fosses Nokon kjem til å komme. Årsaken er enkel. Skuespillet omhandler en frykt for at noen skal komme til å komme, en frykt for at noe skal komme til å skje. Plassert i kontekst med idéene som er utviklet i dette essayet, er det lett å lese skuespillet som noe som omhandler motsatsen av tro (tro forstått som en åpning for nettopp dette at noe mer skal skje). Og det rare er, vil jeg si, at det til og med gir god mening å lese skuespillet på denne måten.

5. Det er lett, mistenker jeg, å fatte sympati for hovedpersonene i Jon Fosses skuespill. «Ho» og «Han». Paret som har kjøpt seg hus. Et øde beliggende hus, kloss innpå havet. Endelig skal de få være alene. «HO: Eit gammalt vakkert hus / Langt borte frå andre hus / og frå andre folk.» «HAN: Du òg eg åleine.» 19 Jeg tror, derimot, at det er en feiltagelse å fatte sympati med dem. Empati, ja, medfølelse, absolutt, men ikke sympati. De har ikke noe ved seg som er sympatisk. De befinner seg ikke i et godt forhold. Drømmen de har fulgt fram til dette øde huset, er ikke en god drøm. Det er faktisk ikke noen drøm i det hele tatt – om med drøm man mener noe positivt. De har forfulgt omrisset av en drøm. De ønsker å dyrke forholdet til hverandre. Problemet er bare at de ikke virker å ha et forhold til hverandre – de har bare omrisset av et. For hva skjer når de endelig er alene, og endelig står framfor drømmehuset? «HO: litt bekymra / Men det er litt annleis / eg hadde vel / ikkje tenkt / at det skulle vere slik / Brått redd / For nokon kjem til å komme / det er så audt her / at nokon kjem til å komme.» 20 Det er så øde her at noen kommer til å komme. Det er en selvmotsigelse, men

det er en selvmotsigelse som er symptomatisk for forholdet til paret. Motsigelsen repeteres: «Og så er det liksom / nokon her / utan at nokon / er her.» 21 Drømmen deres skal til å begynne, det øde huset som ikke rommer annet enn dem og tid for hverandre, stilt ovenfor dette, ovenfor drømmen om isolasjon, synes det dem, i første omgang kvinnen, senere mannen, ufravikelig at noen kommer til å komme. Det er som om drømmen inneholder sin egen dialektiske motsats. Det er noen her uten at det er noen her.

Og hva er det dette paret vil, overlatt til seg selv? Egentlig ingenting. De vil være «åleine i kvarandre», 22 «åleine med kvarandre.» 23 Dette fordi alle andre de «drar oss bort ifrå kvarandre.» 24 «Vil vil jo kvile / i kvarandre.» 25 «Du og eg og havet.» 26 Dette er alt som sies. Det blir repetert og repetert, kastet fram og tilbake mellom Ho og Han. Paret vil være alene i hverandre, hvile i hverandre. De har kjøpt huset for å få ro, for å få tid, en tid som er bare deres – en tid hvor ingenting skjer, og hvor de kan hengi seg til dette at ingenting skjer.

Samlivet deres virker bygd på unnvikelsen av andre. Samlivet er en negativ konstruksjon, betinget av andres fravær. Det er ikke bygd på parets egne intime omgang, som jo er det naturlige.

Alene i hverandre. Hvile i hverandre. Havet. Hver gang det oppstår en ren, umiddelbar nærhet paret imellom, så skifter temaet til frykten for at noen vil komme. 27 Det er alltid akkurat som i scenen da de først står framfor huset. Nærhet dem imellom fører til frykten for at nærheten skal bli brutt. Nærheten selv har ikke noen fylde, det er en mekanisme som slår over i frykt.

Med andre ord, deres forhold til hverandre tar form av denne frykten. Frykten er forholdets logikk. Det er den som binder dem. Hvorfor ellers er det vel at mannen («Han») gir kvinnen («Ho») rom til å fraternisere med den (første) som kommer, naboen deres («Mannen»)? Han skjuler seg bak hjørnet mens Ho og Mannen sitter på benken sammen. 28 Han ligger med hodet mot veggen i stuen mens de to sitter på kjøkkenet. 29 Han gir dem rom. Deretter kritiserer han henne, og i kritikken dyrker han frykten for at noen kommer til å komme: «Han kjem alltid til å komme / Han går bort igjen og set seg ned på benken, litt nærmare henne / Han bur her åleine / Og han kjem aldri / til å la meg og deg / få væra i lag.» 30 Det er aldri naboen selv, spesifikt, partikulært ham. Det er naboen som hendelse, som en forstyrrelse, som noen som kommer til å komme. «Eg visste at / nokon måtte komme.» 31 Parets kjærlighet tar form av frykt, av redsel og unnvikelse. De vil beskytte det at de ikke har noe å beskytte. De vil leve tomheten, men så kan de ikke leve tomheten, for tomheten er betinget av at ingenting skal komme til å skje. Tomheten er et fravær av andre. Dermed er denne andre alltid der, i form av frykten. Her har vi motsatsen til tro. Troen, hos Kierkegaard, er også bygget på isolasjon. Troen er et paradoks, en selvmotsigelse, én du må bære helt selv. Men det er en selvmotsigelse som åpner for at noe skal komme, for at noe skal skje, noe mer. Selv mens Abraham løfter kniven på Moria tror han at han skal få Isak her i denne verden.

Parets isolasjon og selvmotsigelse er annerledes. De har hverandre her i denne verden, men så har de ikke det allikevel, fordi de frykter det at noen skal komme. De stoler ikke på muligheten for at noe

mer skal skje, tvert imot, de vil beskytte hva de har, men hva de har, når det ikke inngår et framtidig mål, det er ikke noe i det hele tatt.

Motsatsen til troen er denne mulighetsløse stillstanden. Det er hva Ishmael flykter ifra når han drar til sjøs.

I begynnelsen av Fosses stykke har paret oppnådd hva de vil ha, et sted for seg selv. De har tilfredsstilt begjæret. Men, hva så? Selv når begjæret er tilfredsstilt så fortsetter livet å leve. Tiden går. Ting skjer – «det er så audt her / at nokon kjem til å komme.» 32 I kontrast til dette, legg merke til den glade tonen som avslutter skuespillet, når mannen sitter alene og venter, og det er hun som kommer til å komme – når hun blir det som kommer til å skje. Det er da lykken titter fram. 33

6. Mennesket har en tendens til å låse tiden fast, få den til å virke uniform, og ting til å virke nødvendige og uunngåelige. Innimellom gjennom en allmektig allestedsnærværende guddom, andre ganger gjennom en ordnet, kausal, og mekanisk verden. Og, hvem vet, universet kan godt være det ene eller det andre, metafysisk og i ytterste konsekvens, men mennesket lever ikke i disse ytre sfærer. Mennesket har ikke noe perspektiv sub specie aeternitatis. I den levde, subjektive tiden, så vil tiden gå uansett hva, ting vil skje, og ingen av oss har noe overblikk. Vi må forholde oss til tiden som fenomen med alle dens uhell og tilfeldigheter, med alle de ting som vil komme til å skje.

Både litteratur og tro trekker vårt blikk mot dette.

Mot det som vil –

1 Peter Brooks, Reading for the Plot: Design and Intention in Narrative, Cambridge: Harvard University Press, 1992. 2 Jeg er takknemlig til Joel Kuhlin for å ha pekt dette ut for meg. 3 Søren Kierkegaards Skrifter, red. Niels Jørgen Cappelørn, Joakim Garff, Anne Mette Hansen, and Johnny Kondrup, 28 bind. (forkortelse: SKS 1-28), København: Gads Forlag, 1997- 2013: SKS 4, 102-103. 4 SKS 4, 209. 5 SKS 4, 149–150. 6 SKS 4, 163 7 SKS 4, 170. 8 SKS 4, 153. 9 SKS 4, 119. 10 SKS 4, 131. 11 SKS 4, 143. 12 SKS 4, 131. 13 Se, for eksempel, Jonathan Culler, The Pursuit of Signs, London: Routledge, 2001, s. 190. 14 Jmf., for eksempel, Aristoteles' kommentarer om tragediediktningen: Aristoteles, The Basic Works of Aristotle, New York: The Modern Library, 2001, s. 1462. 15 SKS 4, 170. 16 Det er verdt å merke seg at en del filosofer har argumentert for dette, for eksempel Andrew A. Cross. 17 Herman Melville, Moby-Dick: Or, The Whale, New York: Penguin Books, 2001, s. 3. 18 Melville, Moby-Dick, s. 5. 19 Jon Fosse, Teaterstykke 1, Oslo: Det Norske Samlaget, 1999, s.11. 20 Fosse, Teaterstykke 1, s. 13. 21 Fosse, Teaterstykke 1, s. 21. 22 Fosse, Teaterstykke 1, s. 13. 23 Fosse, Teaterstykke 1, s. 22. 24 Fosse, Teaterstykke 1, s. 15. 25 Fosse, Teaterstykke 1, s. 58. 26 Fosse, Teaterstykke 1, s. 62. 27 Fosse, Teaterstykke 1, s. 13; s. 43; s. 46; s. 58; s. 63. 28 Fosse, Teaterstykke 1, s. 33. 29 Fosse, Teaterstykke 1, s. 70. 30 Fosse, Teaterstykke 1, s. 40. 31 Fosse, Teaterstykke 1, s. 82. 32 Fosse, Teaterstykke 1, s. 13. 33 Fosse, Teaterstykke 1, s. 84.