Åshild Homb

Åshild Homb

Å oversette en hellig tekst Intervju med Nora S. Eggen

Nora S. Eggen er en norsk islamforsker, oversetter og filolog, med hovedfag og doktorgrad i arabisk.

Hun har blant annet skrevet artiklene «Universalised versus Particularised Conceptualisations of Islam in Translations of the Qur'an» utgitt i Journal of Qur’anic studies, og «Koranoversettelser i Norge» for Norsk Oversetterleksikon.

Er det noe spesielt man må tenke på når man oversetter religiøse tekster som Koranen, sammenlignet med annen litteratur? Hva er det som står på spill?

På den ene siden er det veldig likt. Å oversette er å overføre språkets innhold fra sin opprinnelige form til en annen. Det er jo egentlig samme prosess uavhengig av hva slags tekst man jobber med. Det finnes et enormt spenn: hva tekstene byr på av språklig kompleksitet, dybde og bredde. Alle tekster er jo ikke like, men selve oversettelsesprosessen er som regel ganske lik.

Men på den andre siden vil det selvfølgelig melde seg spørsmål om hvilken situasjon teksten har oppstått i, hvilken situasjon den virker i, og i hvilken situasjon oversettelsen er ment å virke i. Og her er det religiøse tekster skiller seg litt ut.

Det kan være en utfordring at tekstene er gamle, og ofte skrevet på språk som ikke er umiddelbart tilgjengelige lenger. Når det gjelder Koranen er vi heldige, for arabisk eksisterer fremdeles som et levende språk. Det har jo utviklet og endret seg en del, men Koran-arabisk er fremdeles mye mer tilgjengelig enn for eksempel arameisk.

Og så er det jo dette med at denne typen tekst betyr så mye i en teologisk kontekst. Den har en lang virkningshistorie, den betyr mye for sine lesere – både i positiv og negativ forstand. Den er bærer av en hel tradisjon som går langt utover selve bokstavene. Dette er noe en oversetter må ta i betraktning. Om oversetteren behøver å ta hensyn til det, er noe annet. Hvis man har et forpliktende forhold til teksten og selv er troende, vil man jo føle et visst ansvar for det å skulle ta på seg å oversette teksten. Men i utgangspunktet burde det ikke være relevant.

Samtidig vet vi jo at en oversatt tekst aldri vil være identisk med originalen. Oversettelsen kan aldri utgi seg for å være noe annet enn en forklaring eller et innlegg i en samtale, som i Koranens tilfelle har pågått i århundrer. Det kan egentlig være litt befriende for oversetterens del, at arbeidet bare er ett av mange innlegg i en enorm tradisjon. Den oversatte teksten skal ikke erstatte originalen, men den kan være en inngang til en tolkningsprosess.

Det blir gjort klart i selve koranteksten at det kun er den arabiske Koranen som er Koranen. Teksten frigjør dermed sin leser til å kunne tolke den, og da faktisk også til å oversette den. Dessuten brukes ikke koranoversettelser liturgisk. Man resiterer alltid Koranen på arabisk. Man kan selvfølgelig lese en oversettelse ved siden av som en hjelp til forståelse. Men i en bønn er det alltid den arabiske teksten man forholder seg til. En av grunnene til dette er måten teksten resiteres på, nær

54 mest syngende. Det finnes mange regler for rett uttale, hvor lenge hver vokal skal holdes, som skaper en helt spesiell resitasjonsform.

De norske oversettelsene blir jo mye brukt av lesere som ikke er troende, og som ikke har noe forhold til islam annet enn det de har plukket opp gjennom skolen og i media. Mener du det er mest optimalt at en oversetter selv har et personlig forhold til troen for å kunne formidle den best mulig for nye lesere? Eller er det bedre om oversetteren har et utenfraperspektiv og er mest mulig objektiv?

Det finnes ikke noe objektivt perspektiv, i betydningen helt nøytralt eller uten et bestemt ståsted. Det beste man kan håpe på er at noen gjør jobben skikkelig. At de anstrenger seg for å forstå teksten, og anstrenger seg for å være så rettferdige overfor teksten som overhodet mulig. Om de selv har et teologisk basert forpliktende forhold til teksten eller ikke, bør være underordnet. I realiteten er det nok ikke underordnet, mange ser nok på oversetterens bakgrunn likevel. Noe annet er vanskelig å komme utenom. Men det viktigste er at man må ville teksten vel, uavhengig av hva slags tekst det er. Man burde hverken slipe kantene eller gjøre den mer kantete, men holde seg så nært opptil originalen som mulig, gjennom sin egen forståelse av den.

Noen velger en annen strategi, som for eksempel å oversette via en eksisterende koranforklaring. Men da vil de forplikte seg til en spesifikk tolkning, like mye som til teksten selv.

Men vi kan gå tilbake til det første spørsmålet du stilte, om hva som står på spill, og da spesielt for de som kommer til koranteksten uten å kunne så mye om islam. Det interessante her er at Koranen og islam ofte blir identifisert med hverandre. Det er i seg selv en bestemt måte å se teksten på selvfølgelig, fordi islam som teologisk tradisjon og historisk fenomen har sitt grunnlag og forelegg i Koranen. Men de to størrelsene er likevel ikke identiske. Det ville være en feilslutning å tro at man kan forstå islam, eller muslimer, kun gjennom å forstå Koranen, eller omvendt.

Mange av de som benytter seg av de norske oversettelsene av Koranen har ikke så mye kjennskap til den enorme tradisjonen av korantolkning og annen liturgisk litteratur innen islam. Hvordan kan man formidle dette bakteppet på en god måte? Det er vanskelig. Det finnes to hovedstrategier. Den ene er å lage en løpende tekst uten for mange avbrytelser. Den andre er å lage en tekst som annoteres. Slik kan du gi leserne en inngang til teksten gjennom et noteapparat, eller ved å bruke rike innledninger eller vedlegg. Da kan man i alle fall forklare enkeltheter – betydninger av ord, hva som vanligvis blir betraktet som metaforer.

I en løpende tekst kan man få til en mer naturlig flyt om oversettelsen er god. Da kan man lese den som den er, som en hvilken som helst annen tekst, uten å tenke for mye på alt rundt. I en annotert oversettelse kan man få informasjon på veien som gir en inngang til en større tradisjon. Men da blir det ofte mye fokus på disse inngangene, og man vil få et mindre umiddelbart inntrykk av teksten. Det kan derfor fungere både åpnende og lukkende. Ting som kan virke helt ukjent i teksten, kan plutselig få en forklaring. Men om man får en slik forklaring, vil det også ofte utelukke andre mulige forklaringer.

Det er jo også mye i teksten som in-

gen forstår, eller som det i alle fall ikke finnes noen klar enighet om. For det første ligger Koranen så langt unna oss i tid. Dessuten er det mye som er direkte uklart eller flertydig, som alltid har vært uforståelig. Det er jo en grunn til at islam har en så stor eksegetisk tradisjon. Og da er vi over i hvordan en oversettelse brukes. Hvis man bruker en oversettelse for å fastslå entydige sannheter om teksten, er det i beste fall useriøst, og i verste fall kan det være farlig.

Så vidt jeg kunne se finnes det tre fullstendige norske oversettelser av Koranen. Er det noen store forskjeller mellom disse?

Ja, det finnes en del forskjeller. Både hvor tolkende de er, og på hvilken måte de er tolkende. Forskjellene i oversettervalgene, som enkeltvis kan virke små, kan få store konsekvenser for helheten. Men det er ikke så lett å oppsummere disse forskjellene. Det er fort gjort å fokusere for mye på oversetterens bakgrunn i stedet for å forholde seg til det rent språklige.

Jeg har skrevet en artikkel om hvordan ordene «islām», «aslama» og «muslim» har blitt oversatt i mange av de skandinaviske oversettelsene. Når man går så konkret til verks og ser på spesifikke variasjoner på dette nivået, begynner det å utkrystallisere seg hvordan og hvorfor de blir forskjellige. Eksempelvis velger noen å oversette ordet «islām» med islam, mens andre oversetter med det semantiske innholdet: å overgi seg eller underkastelse. Videre bruker noen ordet islam, mens ordet muslim ikke forekommer i teksten deres. «Aslama» er verbet, «å muslimere» eller å «islame». Dette er ofte oversatt med «å bli muslim», alternativt med å overgi seg eller underkaste seg. Verbet finnes rett og slett ikke på norsk. Når man oversetter ved bruk av låneord som islam/muslim/aslama, vil de gjerne få en mer spesifikk og teknisk betydning. Alt dette vil få konsekvenser for vårt inntrykk av teksten, selvfølgelig.

Einar Bergs oversettelse, den fullstendige utgaven utgitt i 1980, er antagelig den mest brukte i Norge. I hvor stor grad, og på hvilken måte, tror du denne har formet vårt inntrykk av islam?

Ja, det er Einar Bergs utgave som er mest sitert i norske skolebøker, antologier, avisartikler osv. Det er til og med noen som har skrevet poesi som refererer til Koranen slik den er oversatt av Berg. Den har altså levd sitt liv i norsk offentlighet, i den norske litterære kulturen og i den norske religionsforskningen. Men hvor stor gjennomslagskraft akkurat den har hatt for en større forståelse av Koranen og islam, det er fortsatt veldig vanskelig å si.

De nyeste oversettelsene, henholdsvis fra 1996 og 2013, er institusjonelt forankret og bygger på bestemte tolkningstradisjoner. Disse er nesten aldri brukt i offentlig sammenheng.

I det siste, i den mer polemiske atmosfæren som har oppstått i debatten rundt islam i sosiale medier, ser man at det ofte brukes engelske oversettelser. Mange bruker det som er enkelt tilgjengelig på nettet, og klipper og limer som de vil fra forskjellige utgaver.

Finnes det norske oversettelser av annen eksegetisk litteratur fra islamsk tradisjon, tafsir eller hadith for eksempel? (Tafsir betegner Koranens tradisjonelle kommentarlitteratur. Hadith er fortellinger om livet til profeten Muhammed og blir, i tillegg til Koranen, betraktet som en kilde til islamsk rettsvitenskap).

56 Nei. På norsk finnes det så å si ingenting av klassisk litteratur fra tidlig islam. Noe hadith er oversatt, men ikke mye. Det finnes noen utdrag fra her og der, men det er nærmest eksempeltekster, ikke noe i sin helhet. Selv på engelsk finnes det ikke store mengder klassisk tafsir. Noen av de større verkene begynner så smått å komme nå. Men selve koranteksten er oversatt utallige ganger til alle slags språk; omtrent hvert år kommer det en ny engelsk oversettelse. Disse forholder seg til tafsir-tradisjonen og annen eksegetisk litteratur på forskjellige måter. Noen ser bort fra den, andre bruker den og refererer til den veldig aktivt.

Er det mange norske muslimer som bruker de norske oversettelsene aktivt? Og vil de da bruke Einar Bergs, eller noen av de andre?

Det er også vanskelig å vite, det jeg vet er kun basert på det jeg har hørt personlig. Men jeg antar at de blir brukt en del – i den grad muslimer faktisk leser i Koranen, annet enn det de bruker i bønnen. Alle som ber av og til, leser jo noe i Koranen. Men det varierer om de forholder seg til hele teksten, eller om de bare leser de små tingene som brukes i bønnen separat.

Mange av de som daglig arbeider med teksten, bruker nok også oversettelser ved siden av originalteksten. Dette kommer an på hvor godt man kan arabisk. Og om de leser for å faktisk jobbe med den kognitivt, for å forstå den, eller om det kun er for å resitere som en ren tilbedelseshandling – det er jo også mulig, som en bønn eller en slags meditasjonsform, uavhengig av om man forstår det eller ikke.

For de som bruker oversettelser, vet jeg at det er mange som foretrekker å bruke noen av de engelske, eller svenske. Men Einar Bergs oversettelse blir absolutt brukt den også. De to andre norske oversettelsene går jeg ut fra brukes mye internt i de forskjellige organisasjonene de er utgitt av. Det kommer stadig spørsmål om hvilken som er den beste oversettelsen, så det er tydelig at mange bryr seg om, og tenker over, kvaliteten på dem. Men det burde undersøkes nærmere i hvor stor grad.

Det er vel sånn med all oversatt litteratur, at det er veldig lett å glemme at det faktisk er en fortolkning og ikke originalteksten man leser?

Ja, slik er det nok ofte, at man tror man har lest Anna Karenina hvis man har lest en norsk oversettelse ... Det er kanskje lettere å forstå når det går andre veien, når man har et nært forhold til originalteksten. Hvis vi leser Ibsen oversatt til engelsk, for eksempel, da føler vi nok mye sterkere at vi ikke egentlig har lest Ibsen.

En annen ting er at Koranen ofte sees på som en parallell til Bibelen, i og med at begge kommer fra religiøse tradisjoner som har hver sin hellige bok å forholde seg til. Nå er de jo faktisk veldig forskjellige – både tekstene i seg selv, og hva slags rolle tekstene spiller i de ulike tradisjonene. Oversettelse har spilt en mye større rolle i kristendommens utvikling, også i liturgien, hvor oversettelsene av Bibelen ofte så å si likestilles med de originale tekstene.

Da må nok mange gjøres bevisst på at i Koran-sammenheng så fungerer dette på en helt annen måte.

Koranmanuskript, 15-1600-tallet